Marie Olsdatters triste skjebne

Fredag 25. juli 1783 døde Marie Olsdatter Bergum på Christiania tukthus, bare 38 år gammel. Hun sonet da en dom på seks år. Hennes forbrytelse var at hun hadde født tre barn utenfor ekteskap.

Jeg har brukt en del tid på å studere hvordan man i tidligere tider behandlet kvinner som fødte barn utenfor ekteskap. Det er ingen hyggelig lesning.

I middelalderen var det ikke straffbart for kvinner å ha seksuell omgang utenfor ekteskapet. Det var utelukkende straffbart for menn, og det var bare menn som kunne bøtelegges. Seksuell omgang utenfor ekteskapet var en familiesak og et spørsmål om kvinnenes ære. Det var den forurettede parten, kvinnen og hennes verge, som kunne kreve at mannen skulle straffes. Med ny lovgivning på 1600-tallet ble det en forandring. Kongen i København tok grep slik at den framvoksende dansk-norske staten kunne sikre seg kontroll over folkets ulike livsområder. Det gjaldt ikke minst på kjønnslivets område. Nå ble det staten som krevde straff, også for kvinnen. Det begynte med en forordning i 1617 som kriminaliserte kvinnen,”eftersom Skiørlevnet og Letfærdighed Daglig tiltager og forøges”, som det het i begrunnelsen.

At kvinner ble strafferettslig ansvarlig, var neppe et resultat av at man begynte å se på kvinnen som likeverdig med mannen. Årsaken lå nok mer i at man mente det var en sammenheng mellom ugifte kvinner og løsaktighet. Kongen innførte strenge straffer for leiermål, som var den juridiske betegnelsen for seksuelt samleie utenfor ekteskap. Den nye sedelighetslovgivningen ble ført videre i Christian Vs Norske lov av 1687 (NL 1687) og mange senere forordninger. På midten av 1700-tallet ble leiermål som strafferettslig begrep omdefinert, slik at seksuell omgang utenfor ekteskapet bare var straffbart hvis det førte til at kvinnen ble besvangret. Når det gjaldt mannen, skulle tiltale bare reises mot den mannen kvinnen utla (oppga) som faren. I praksis slapp mennene som regel unna straff.

Historien har mange eksempler på hvor urettferdig, rått og brutalt kvinner som ble tatt for leiermål, ble behandlet. I en artikkel i den lokalhistoriske årboka for Øyer og Tretten historielag forteller jeg om skjebnen til en av disse kvinnene, Marie Olsdatter fra Øyer. I 1779 ble hun dømt til seks års arbeid i tukthuset etter å ha født tre barn utenfor ekteskap. Marie ble sendt til Christiania tukthus. Det hendte at små barn fulgte den ugifte moren til tukthuset, men etter det jeg kan se av tukthusprotokollene, var ingen av Maries barn med til Christiania. Hva som skjedde med de tre barna, vet vi ikke.

Det var knallharde livsvilkår som møtte henne i tukthuset.  Ikke overraskende var dødeligheten i tukthuset høy, spesielt blant de leiermålsdømte kvinnene. Med slitte kropper etter barnefødsler og et hardt liv som ugifte mødre, tålte de sannsynligvis mindre enn de fleste andre. Av de 84 som ble satt inn på tukthuset for leiermål i perioden 1775-79 døde 27, dvs 32 %. Samtlige ti som i denne perioden ble dømt til åtte år, døde på tukthuset, og ti av seksten som ble dømt til seks år, døde.

Marie Olsdatter ble en av disse. Hun bukket under etter å ha sonet snaut fire av de seks årene hun var idømt. To dager etter at hun døde, ble hun begravd på tukthusets kirkegård på ei løkke like utenfor tukthusets murer.

Du kan lese hele historien her.

Dubai og Christian V

Alle gleder seg over at det lykkes å få den norske kvinnen Marte Dalelv ut av Dubai. Utgangspunktet for saken var at Dalelv hadde hatt sex med en kollega i alkoholpåvirket tilstand. Samleiet var ifølge henne selv ufrivillig, og hun anmeldte derfor kollegaen for voldtekt, en anmeldelse hun noen dager senere trakk tilbake. I stedet ble hun selv dømt for å ha hatt sex utenfor ekteskap og for å ha vært alkoholpåvirket, noe som er forbudt i Dubai. Hun er nå benådet. Det samme er kollegaen.

Rimeligvis har saken vakt stor oppmerksomhet, og rettsforholdene i Dubai har fått sitt pass påskrevet. Noen har skrevet om "middelalderske" tilstander. Det er å gjøre middelalderen urett. Dubai er et enevelde, og vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til eneveldets tid i vårt eget land for å finne lignende tilstander, dvs til 1600-1700-tallet. Det er viktig å legge press på regimer av den typen vi finner i Dubai og andre lignende stater. Men før vi blir alt for selvrettferdige, kan det være nyttig at vi kaster et blikk på vår egen historie.

I 1687 fikk Norge et nytt lovverk, Christian Vs Norske lov. I et eget strafferettslig kapittel vies sedelighetsforbrytelser stor oppmerksomhet.. Straffen for såkalt leiermål, dvs seksuelt samleie utenfor ekteskap, var bøter på 12 riksdaler (rd) for menn og 6 rd for kvinner for første og andre gangs leiermål. I siste halvdel av 1600-tallet tilsvarte mannens bot verdien av en hest og årslønna for ei tjenestejente kunne være på 1 rd. Hadde ikke leiermålsforbryteren penger til å betale, kunne det bli gapestokk og fengsel. For tredje gangs leiermål kunne en risikere offentlig pisking og i verste fall dødsstraff. Senere ble tukthusstraff tatt i bruk.

At en ugift kvinne fødte et barn, var beviset på det ulovlige samleiet. I praksis var det derfor ugifte mødre som ble rammet, mens mennene gjerne gikk fri. En undersøkelse i Christiania på 1730-tallet viser at 90 % av kvinnene som ble tatt for leiermål, ble bøtelagt, mens et stort flertall av mennene slapp unna. På 1750-tallet ble leiermål som strafferettslig begrep omdefinert, slik at seksuell omgang utenfor ekteskapet kun var straffbart hvis det førte til at kvinnen ble besvangret.

For enkelte ugifte kvinner som ble gravide, var situasjonen så fortvilet at de tok livet enten av seg selv eller barnet.  Av frykt for straff og skam fødte mange ugifte kvinner barnet i dølgsmål (hemmelighet). Ofte døde barnet, enten på en naturlig måte eller ved at moren rett og slett tok livet av det. Loven bestemte at uansett dødsårsak skulle alle dømmes på lik linje med dem som tok livet av barnet med vilje, og straffen var halshogging.

Det sier mye om kvinnenes fortvilelse når de til tross for en slik umenneskelig lovgivning likevel våget å ta sjansen på å skjule fødselen. Fra 1730-årene ble kvinner som fikk slik dødsdom, gjerne benådet av kongen og straffen ble omgjort til fengsel på livstid. Så sent som i 1830-årene satt det kvinner på tukthusene i Norge på livstid for i dølgsmål å ha født barn som døde.

Bøtene for første og andre gangs leiermål ble fjernet i 1812, men tredje gangs leiermål var fortsatt straffbart. Fra 1842 ble leiermål ansett som ulovlig bare hvis de tre besvangringene utenfor ekteskap hadde skjedd med tre forskjellige personer. Straffen var fengsel, dvs vann og brød i opptil 8 dager. Fattigvesenet skulle forsørge barnet mens moren sonet. Først i 1902 ble leiermål helt avkriminalisert (rettskraftig fra 1905). I løpet av disse 60 årene ble i overkant av 8000 personer i Norge dømt for leiermål i perioden 1842-1904. Hele 90 % av disse var kvinner. Først i 1902 ble leiermål helt avkriminalisert.