Tvilsomme nominasjoner

Nominasjonsprosessene i de politiske partiene er i gang, og kampen om de såkalte sikre plassene er enkelte steder knallhard. Ikke alle steder er kampen like vakker. Rapportene fra nominasjonsmøtet i Vest-Agder Krf forteller om et møte som ble preget av sterke følelser, bitterhet, misnøye og skittkasting og partifeller som ikke en gang vil hilse på hverandre etter et nominasjonsmøte som endte med at et knapt flertall kastet partiets nestleder, Dagrun Eriksen.

Hvor klokt dette var, kan sikkert diskuteres og vil bli diskutert heftig. Jeg skal ikke skifte sol og vind i denne krangelen. Men Vest-Agder Krf påtar seg et stort ansvar når partiet velger å vrake ikke bare Sørlandets mest profilerte politiker, men også partiets nestleder, som endog partilederen har uttalt at han svært gjerne ønsker skal fortsette i denne posisjonen. Det er lite tvil om at Vest-Agder Krf ikke bare har skadet seg selv, men også Krf generelt ved det som her er skjedd. Jeg vil ikke bli det spor forbauset om resultatet blir at fylkespartiet ikke blir representert på Stortinget etter valget neste år. Vi har sett det samme tidligere. Når et hus er i splid med seg selv, blir resultatet katastrofalt.

Andre steder gikk det atskillig lettere for Krf. I Hordaland vendte fylkets egen sønn ”tilbake” og ble enstemmig og uten motkandidat heiet inn som førstekandidat på partiets storingsliste. Partilederen fortjener full oppslutning, og det er et samlet fylkesparti i Hordaland som nå går inn i valgkampen. Hareide er i dag representant for Akershus. Der har Krf nominert et spennende navn på førsteplass, fylkesleder Malin Stensønes. Hun har bred politisk erfaring bl a fra jobb som politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet og for øvrig spennende yrkeserfaring. I den senere tid er hun kanskje mest kjent som forfatter av boka "Soldatberetninger fra Afghanistan", som ble utgitt i høst.

Enten nominasjonene går greit og konfliktfritt eller de utløser konflikter og bitterhet, kan det være grunn til å stille kritiske spørsmål til selve nominasjonssystemet. Dette systemet utmerker seg ikke ved sine demokratiske kvaliteter. I virkeligheten er det en håndfull medlemmer av de politiske partiene som bestemmer hvem som skal bli stortingsrepresentanter. På nominasjonsmøtet i Vest-Agder for eksempel, deltok kun 64 personer, og førstekandidaten ble valgt med 37 stemmer. Selv om disse representerer sine lokallag, må systemet sies å være tvilsomt.

De samme politikerne som ynder å snakke om mangelen på demokrati i kirken fordi så få deltar i menighetsrådsvalgene, og som karakteriserer indirekte valg til Kirkemøtet som udemokratisk, holder seg selv med et nominasjonssystem der bare 1,7 % av velgerne deltar i prosessen som avgjør hvem som skal sitte på Stortinget. Det hører med til bildet at svært få av velgerne er medlemmer av noe politisk parti. Når hele nominasjonsprosessen dertil er svært så lukket, er bare to ord dekkende for situasjonen – lite demokratisk.

På denne bakgrunn kan en ha en viss sympati med systemet Oslo SV, som har valgt en ordning der alle medlemmer som ønsker det, kan delta i den endelige nominasjonen. Dette har imidlertid ført til at kandidatene driver en intens vervingskampanje for å skaffe seg stemmer på det endelige nominasjonsmøtet. Ordningen møter derfor kritikk. En lokallagsleder i Oslo sier at han ikke er imponert over måten dette foregår på. ”Det skal ikke være en vervepremie å få førsteplassen på stortingslista”, sier han til Aftenposten. Det viser seg også at ytterst få av de som verves på denne måten, fortsetter som medlemmer. Ordningen ser da heller ikke ut til å ha gitt SV noen kredit hos velgerne, selv om den aller siste gallupen viser en aldri så liten opptur for partiet.

Oppdatering:
Nominasjonen i Nord-Trøndelag Krf illustrerer med all ønskelig tydelighet det demokratiske underskuddet i nominasjonssystemet. Her ble listetoppen valgt med kun 14 stemmer!  

Et tap for politikken?

Ytterligere en alvorlig sex-sak i det politiske miljøet. Denne gangen i Venstre. Partiets nestleder er siktet for voldtekt. Det er nesten så man ikke kan tro hva en leser og hører. Men situasjonen er egentlig så alt for godt kjent. Et politisk møte avsluttes med fest, der alkohol er en del av "festen". En mann med makt bruker sin posisjon til å gå til sengs med ei ung jente, som til og med skal ha vært alkoholpåvirket etter at nestlederen selv angivelig skal ha skjenket henne. Ikke uventet benekter nestlederen at det var voldtekt og hevder at det hele skjedde frivillig fra jentas side.

Hva som har skjedd, blir det opp til retten å avgjøre.  Men hvis saken kommer så langt som til domstolen, blir jeg ikke overasket om mannen blir dømt i tingretten og frikjent etter anke til lagmannsretten. Der sitter det som kjent en legmannsjury, som svært ofte frikjenner menn som har anket voldtektsdom i lavere rett. 

Nestlederen har erkjent at han hadde seksuelt samleie med jenta, og det er faktisk ille nok. Det dreier seg om en tenåring, og en mann som er mye eldre, og som misbruker grovt den makt som posisjonen og situasjonen gir ham. Saken er så enkel at slik oppfører ikke en ansvarlig leder seg. Venstres leder Trine Skei Grande treffer helt presist når hun karakteriserer sin nestleders handling som et grovt tillitsbrudd som partiet naturligvis ikke kan leve med. Unge Venstre-lederen sier det samme.

I motsetning til hva vi har sett av Frp i lignende saker, har Venstre som parti opptrådt eksemplarisk i denne saken, selv om det kan hevdes at partiet ikke har gjort annet enn det som burde være en selvfølge i en slik situasjon. Etter det jeg kan se har partiet ikke forsøkt å skjule noe og har sørget for legehjelp, juridisk hjelp og medmenneskelig omsorg for jenta. Så får vi tro at de også makter den krevende oppgaven å ta hånd om den mannen som ved sin handling har ødelagt mye både for seg selv og for mange andre.

Saken reiser spørsmålet om hva slags kultur man har i politiske partier hvor slike ting kan skje. Det kan også være grunn til å spørre hvor ansvarlig det er av politiske partier å holde alkoholkranene åpne på partiarrangementer som også inkluderer tenåringer. På bakgrunn av hvor høyt og vakkert det snakkes om hvor viktig det er at ungdom engasjerer seg i politisk arbeid, blir det et paradoks at de unge selv så vel som foreldre kan ha grunn til å frykte de politiske miljøene på grunn av uansvarlige ledere.

Komiker og Venstrepolitiker Per Inge Torkelsen karakteriserer nestlederens avgang som "et tap for politikken". En underlig kommentar. Det er faktisk ikke et hendelig uhell eller en tilfeldig ulykke som har skjedd,men en bevisst handling fra en voksen person i en viktig lederstilling. At en mann som ikke har bedre vurderingsevne og ikke er i stand til å utvise større ansvar forsvinner fra det politiske lederskapet, kan neppe sies å være noe tap for politikken. Snarere tvert imot.

Oppdatering: Kanskje har ikke Venstre vært så flinke likevel? VG kan fortelle at Venstre ble varslet om ufin oppførsel fra nestlederens side allerede før jul uten at man foretok seg noe. Også for noen år siden skal det ha vært en tilsvarende episode som fikk en ung kvinne til å forlate partiet.

Nyansepartier

Så ser vi igjen et forsøk på å lage et nytt kristelig parti. Denne gangen er navnet "De kristne". Partiet ble startet i 2011 protest mot at KrF fjernet bekjennelsesparagrafen, og hadde en viss lokal suksess i Bømlo ved kommunevalget. Der ble resultatet 6,6 prosent av stemmene og to mandater i kommunestyret. En representant for partiet, fotballagenten Terje Simonsen, uttalte da at det ikke var tilfeldig at det nye partiet begynte nettopp i denne vestlandskommunen. "På Bømlo har vi en historikk som går fra starten for kristningen av landet med Olav Tryggvason. Nå er det på tide å restarte kristenretten fra der den begynte", sa han. Uttalelsen er avslørende for tenkningen. Partiet bygger på den oppfatning at Norge i det 21. hundreåret skal kristnes gjennom politisk arbeid og lovbestemmelser.

Det sier også noe om det nye partiets forståelse av politisk arbeid når en annen representant for partiet stiller seg uforstående til at ikke Krf umiddelbart vil samarbeide med dem. Han vet ikke hvorfor, sa han etter kommunevalget i fjor. "De føler vel vi er blitt konkurrenter. Men det er ikke slik vi ser det." – Ikke det? Hvorfor i all verden lager man da partiet?

Spørsmålet er desto mer relevant på bakgrunn av det faktum at Simonsen beskriver forskjellen mellom Krf og "De kristne" som "nyanseforskjeller". Partiprogrammet som nå skal utarbeides, vil nok ikke ha de store avvikene fra et Krf-program, sier han til Vårt Land. Svaret understreker bare berettigelsen i å spørre: Hva er hensikten?

Vel, det er fritt for alle i vårt samfunn til å starte nye politiske partier. Men den oppsplittingen som starten av et nytt kristelig parti innebærer, vil etter alt å dømme bare føre til at arbeidet for en politikk som bygger på det kristne menneskesynet, nestekjærlighetsbudet og forvalteransvaret, blir svekket. Krf kjemper for å holde seg over sperregrensen. Det er lite som tyder på at et nytt parti med den profilen det her er atle om, vil kunne gjøre det bedre. Tvert imot. Vi har mer enn nok erfaring fra tidligere forsøk i samme retning til å se at det nye partiet på landsbasis bare vil bli et desimalparti, som Vårt Lands kommentator, Per Anders Hoel, kaller det. Det siste forsøket, Kristent Samlingsparti, fikk kun 0,2 % av stemmene ved forrige stortingsvalg, altså milevidt fra sperregrensen på 4 % og totalt bortkastede stemmer.

Hoel viser til valgforsker Bernt Aardal som har minnet om at partidannelse er en mye vanskeligere oppgave enn ildsjelene tror. Gruppen av frustrerte, kristne velgere er ingen stor, ukjent velgerreserve, sier Aardal. Forskningen viser at det her dreier seg om en gruppe velgere som allerede er relativt sterkt politisk aktive i allerede etablerte partier. Hvilken sjanser "De kristne" så skulle ha utenfor dette velgersegmentet, er vanskelig å se. Partiet kan i beste/verste fall ødelegge for Krf i den forstand at Krf mister et utsatt mandat eller to til et helt annet parti. For et lite parti som Krf er det naturligvis ille nok. Men utover det tror jeg man kan være rimelig sikker på at Visjon Norge-sjefen, Jan Hanvolds spådom om at "De kristne" vil skape et politisk jordskjelv, danke ut Krf og være i regjering om to år, ikke er noe annet enn en meget dårlig politisk analyse.

Representanter som skifter parti

I min hjemby har to Frp-representanter i bystyret, hvorav den ene er varaordfører, og én Ap-representant nylig meldt seg ut av sine respektive partier og meldt seg inn i Høyre. Tidligere i høst gikk en representant fra Ap over til Høyre. Resultatet av disse partiovergangene er at Høyre plutselig sitter med rent flertall i bystyret. Også i andre kommuner ser vi eksempler på at medlemmer av kommunestyrer gjør det samme, selv om ikke alle melder seg rett inn i et annet parti.

Det er naturligvis greit å melde seg ut av et politisk parti. Det er også lov å melde seg inn i et annet. Men folk som er valgt inn i kommunestyre, fylkesting og storting har et spesielt ansvar. Vi har et politisk system her i landet som bygger på partier. Når vi stemmer, er det partiet og partiets program – mer enn personene på partilisten – vi stemmer på. Slik er det gjerne også ved lokalvalgene, selv om vi der har muligheten til å kumulere kandidater på stemmeseddelen.

På denne bakgrunn mener jeg den tendensen til å skifte parti midt i en valgperiode er betenkelig. Det er ikke bare uryddig, men et brudd på den avtalen som ble inngått med velgerne da man ble valgt. De velgerne som har stemt inn disse representantene, har grunn til å føle seg snytt. Holder man ikke ut lenger i det partiet man er valgt inn for, burde det være mulig å stille plassen til rådighet for en vararepresentant.

Velkommen etter

Noen skvetter kanskje i stolen når de leser en av dagens avisoverkrifter: "Siv Jensen ikke lenger formann". Kan det være mulig at hun gir seg? Noen hadde kanskje håpet, ikke minst i Høyre. Men nei, det dreier seg om noe så lite dramatisk og lite uvanlig som at Frp forlater et av sine prinsipper. Lenge har Frp tviholdt på formannsbetegnelsen. Kjønnsnøytral ledertittel har blant mange vært ansett som likestillingstullball, og Siv Jensen har funnet seg vel til rette med å være "formann". Nå ser hun ingen gode grunner til å bevare formannstittelen lenger, og på landsmøtet blir hun "leder". Vi kan bare ønske lykke til og velkommen etter.

Så får vi se om lederen også blir statsminister. Hun mener i hvert fall selv at hun bør bli det.

Partimedlemmer uten kunnskap

Ifølge Aftenposten i dag har SV’s Akhtar Chaudhry vervet nye medlemmer som ikke vet hva partiet står for. – Har noen undersøkt i andre partier hvor mange det er som ikke vet hva partiet står for?