Oppvekst uten barndom

I 1958 skrev min bestefar ned sin oppveksthistorie som husmannsgutt i ei lita bygd i Trøndelag i 1870-80-årene. Året etter fortalte han på lydbånd mye av den samme historien. Materialet representerer en uhyre interessant førstehåndskilde til kunnskap om oppvekst i en tid som fortoner seg uendelig langt unna dagens velstands-Norge, men som ikke er lenger unna enn at fortelleren var min gode venn i min egen oppvekst.

Ingebrigts historie er en historie om en oppvekst uten barndom. Det var en oppvekst med nok av fattigdom, forteller han, og som var preget av hardt arbeid. Selv om han må erkjenne at det til tider kunne være for hardt, uttrykker han som 84-åring takknemlighet for at han tidlig lærte å arbeide. "Jeg var så heldig å få begynne å arbeide i rett tid", skriver han, og "i rett tid" var i åtte-årsalderen. Da begynte han å være med i skogen å hogge tømmer. Om sommeren arbeidet han som gjeter. Skolegang var det smått med, to måneders omgangsskole omkring på forskjellige gårder. Den gang gikk altså ikke barna til skolen, men skolen kom til barna. Hans egen mangelfulle på skolegang gjorde at han voktet barnebarnets skolegang med argusøyne. Ved sommerens lange besøk, som var min egen oppveksts høydepunkt, måtte karakterboken alltid medbringes.

I 11-årsalderen flyttet han til en gård et stykke unna der han bodde og arbeidet som gårdsgutt med all slags arbeid fram til konfirmasjonen. Det var bl a tømmerkjøring om vinteren for en gutt som ennå ikke var tenåring. Han var flink med hester, og da han skulle konfirmeres, salet husbonden en hest han kunne få ri på til kirken. Ingen av familien var til stede. Presten brøt vanlig skikk og plasserte husmannsgutten først på kirkegulvet som den flinkeste blant konfirmantene. Gutten kjente sin plass i samfunnshierarkiet og mislikte situasjonen, men brydde seg likevel lite om det han overhørte på kirkebakken, da en av bygdas bønder karakteriserte situasjonen som "det styggeste synet han noen gang hadde sett i kirka".

Det neste året, da faren på husmannsplassen ble syk, forsørget han som 15-åring sine foreldre og yngre søsken ved jakt, samtidig som tok ansvaret for husmannspliktene på gården som husmannsplassen lå under. Deretter bar det ut i verden, dvs til nabobygdene som tømrer og gårdsdreng, bl a med melkekjøring med hest 5-6 mils vei tur-retur til Trondheim.

Odelsjenta på en av gårdene der han arbeidet, fattet interesse for den arbeidsomme unge mannen. Gode følelser utviklet seg, men tanken om ekteskap vakte motstand hos odelsjentas mor. Ei gardjente giftet seg ikke under sin stand! Ingebrigt ville ikke trenge seg på, og bestemte seg for å utvandre til Amerika, der framtidsmuligheter lå og ventet på fattige husmannsfolk fra Norge. Men gardjenta viste sin sterke vilje og gjorde det klart for mora at fikk hun ikke husmannsgutten, ville hun følge ham til Amerika, noe som ville innebære slutt for slekten på gården. Dermed måtte mora gi seg. Det skulle hun aldri angre på.

Jeg har fortalt hele historien i en artikkel i siste utgave av ”Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus historielag.

Haugiansk predikant med en dramatisk historie

Når en leser om de mange lekpredikantene som reiste rundt og forkynte Guds ord innenfor Haugebevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet, blir en slått av hvor unge de var. En av de aller yngste var Niels Iversen Riis fra Flesberg i Numedal. Han var bare 19 år og hans meget korte og dramatiske historie som aktør i Haugevekkelsen varte bare et års tid. Likevel satte han spor etter seg som få andre. Sin unge alder til tross viste Niels en bemerkelsesverdig åndelig modenhet. Hans veltalenhet og evne til å snakke med folk var helt utenom det vanlige. Niels ble like elsket av folket som han ble hånet av mediene og forfulgt av myndighetene.  Jeg har nettopp publisert en artikkel om hans dramatiske historie i "Melhusbyggen", årsskriftet for Melhus historielag.

Sommeren 1799 ble Niels arrestert i Molde for ulovlig å ha talt Guds ord. Han ble ført til Trondheim, men på veien dit fikk han merkelig nok lov til å tale i Meldal. Hans glødende forkynnelse gjorde et sterkt inntrykk, og vitnesbyrdet fra den ildfulle predikanten ble starten på en dyptgripende vekkelse. I Trondheim ble både Niels og Hans Nielsen Hauge, som var der på samme tid, utskjelt av en avisredaktør, som karakteriserte Hauge som en høvding for "den hellige bande" og lekpredikantene som "hellige landstrykere" som var "opplysningens farligste fiender" og en fare for den offentlige sikkerhet, og som derfor snarest burde plasseres i tukthuset!

Etter at han ble sluppet ut av arresten i Trondheim, ble Niels innkalt til biskopen som forbød ham å tale mer. Men Niels fortsatte og vekkelsen grep om seg. I Meldal ble han arrestert på nytt og fikk tukthusdom. Etter soning bar det igjen tilbake til Meldal, og Niels ble nok en gang arrestert. Nå ble folk skikkelig forbitret og slo ring om Niels. Det var faktisk nære på at Haugebevegelsen i Meldal skulle ha endt opp i et regulært bygdeopprør med bruk av fysisk makt.

Niels' forkynnerkarriere fikk en dramatisk slutt. Ifølge tradisjonen skal prosten i Melhus etter en gudstjeneste i Flå kirke ha sørget for at Niels ble bundet til hans vogn, og han måtte løpe etter helt ned til prestegården i Melhus, en strekning på 7-8 km. Dette skal ha ført til at Niels ble helt sprengt og helsa ble knekt. Etter dette hører vi aldri noe mer til Niels som predikant.

Se også "Haugianeren Arne Arnesen Bjørge og Skipper Worse"

Snepperten

Jeg er eier av et lite instrument som har det pussige navnet ”sneppert”. Hørt navnet før? Ordet kommer av tysk ”schnappen”, som betyr snappe, springe tilbake. Det er sikkert ikke mange som har hørt om denne dingsen, men i tidligere tider var den velkjent. Det dreier seg om et 6 cm langt instrument med et fjærbelastet knivblad av stål i den ene enden, formet nærmest som ei lita øks. Når en spenner fjæra og utløser den, hugger snepperten til.

Den ble brukt til å hugge hull i ei blodåre den gang tapping av blod, såkalt årelating, var en populær behandlingsmåte ved sykdom. Gjennom århundrene helt fram mot 1900-tallet var årelating det mest brukte botemiddel mot nærmest alle mulige lidelser og sykdommer både i skolemedisinen og i folkemedisinen. Troen på metoden hadde sin bakgrunn i den klassiske greske læren om at sykdom skyldtes ubalanse mellom kroppsvæskene, og tapping av blod gjenopprettet balansen og kroppen ble frisk.

Metoden var ikke ufarlig. Spesielt fordi man skulle holde på med blodtappingen til en var nær ved å besvime eller besvimte. Det ble oppfattet som et bevis på at behandlingen var effektiv. Men det kunne gå galt. Kanskje det meste kjente ”offeret” for metoden er USAs første president, George Washington. Det fortelles at han i 1799 hadde sår hals som utviklet seg til en akutt hals- og lungebetennelse. På egen anmodning ble han behandlet med årelating. Hvorvidt han brukte sneppert for å åpne blodåren, vites ikke. Det endte i hvert fall galt. Washington ble i løpet av et døgn tappet for 1,7 liter blod, og sjokket på grunn av blodtapet var etter alt å dømme en viktig del av årsaken til at han døde.

Mitt eksemplar av snepperten tilhørte min oldemor, som bodde i Melhus i Sør-Trøndelag. Redaktøren av ”Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus Historielag, ba meg skrive en artikkel om snepperten og min oldemors forhold til dette blodige instrumentet. Artikkelen står å lese i årets utgave av det utmerkede årsskriftet (8. årgang). Min oldemor skal etter sigende ha vært vel mye opptatt av sykdom, og snepperten ble flittig brukt. Hvorvidt årelatingen noen gang helbredet henne, vet jeg ikke. Kanskje, det er så rart med trua.

Det lokale kulturarbeidet

I går brakte posten meg en stor overraskelse i form av en bok fra en fjern slektning. Erik bor i Melhus i Sør-Trøndelag og er en ihuga lokalpatriot. Men han er mer enn det. Han er en ildsjel i det lokalhistoriske arbeidet i Melhus, leder av Melhus Historielag og redaksjonell medarbeider og skribent i historielagets årsskrift ”Melhusbyggen”.

Nå har den pensjonerte gårdbrukeren også samlet og utgitt ”Ordbok over Melhus-målet”, som han var vennlig nok til å sende sin fjerne slektning sørpå. Jeg tilbrakte alle min barndoms somre hos mine besteforeldre i Melhus. Som innfødte melhusbygg snakket de selvfølgelig Melhusdialekt i sin mest originale form. Noen ganger kunne de bruke ord som var vanskelige å forstå for en søring. Når bestefar og jeg røk sammen i en liten vennskapelig ”slåsskamp”, slo bestemor til med en sterk formaning om ikke å ”kanæflas”! Hvorpå bestefar repliserte med at det er da bare så ”kjøle” artig!

Både disse og mange, mange andre ord og uttrykk fra Melhus-målet er å finne i Eriks ordbok om Melhus-målet. Hvem skulle tro at en ordbok skulle være så morsomt å lese?

Over det ganske land gjør mennesker som Erik en storartet innsats for å utforske og publisere lokalhistorien. Dette er et lokalt kulturarbeide som fortjener både respekt og oppmerksomhet, og som gjør lokalmiljøet bedre og rikere.