Min gode kollega

Min gode kollega og venn, Dag Hallen, ville ha fylt 90 år 28. april 2026. Han døde 4. mai 2021, 85 år gammel. 

Dag og jeg hadde et nært samarbeid gjennom 35 år. Vi møttes som studenter ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo på begynnelsen av 1960-tallet. Instituttet, som nå heter Institutt for pedagogikk, holdt da til i Wergelandsveien 15, i det som på den tiden het Lektorenes Hus.

Allerede i studietiden ble vi begge ansatt som vitenskapelige assistenter hos instituttbestyreren, professor Johs. Sandven. Noen år senere ble vi begge universitetslektorer, og senere førsteamanuenser ved instituttet. Vi var begge samarbeidsorienterte, og da vi hadde de samme interessene innenfor faget, ble det naturlig for oss å samarbeide både om undervisning og forskning.

Dag var en usedvanlig god kollega og samarbeidspartner. Gjennom vårt lange og nære samarbeid hadde vi mange tøffe faglige diskusjoner, men jeg kan ikke huske at vi noen gang sa et vondt ord til hverandre. Dag var et varmt, raust og ydmykt menneske, aldri fordømmende. Han stod støtt på sine verdier, var nøktern i all sin ferd, ønsket ikke å stikke seg fram og reagerte på alle former for snobberi, både i og utenfor akademia.

Dag var en solid forsker, dyktig foreleser og en trygg og høyt verdsatt veileder for studentene. Han firte aldri på de faglige kravene, verken til seg selv eller andre. At faglig uenighet skulle skape splittelse og uvennskap, kunne han ikke forstå. Han viste en eksemplarisk toleranse overfor andres meninger og var totalt fremmed for faglig angstbiteri. På 1970-tallet var det store stridigheter ved Institutt for pedagogikk. Dag søkte ikke striden, men stod i den når han måtte.

Gjennom årene gjennomførte Dag og jeg mange forskningsprosjekter, og vi publiserte en rekke bøker og artikler sammen. Den mest kjente boka vi ga ut, var «Barne- og ungdomspsykologi». Boka ble revidert flere ganger, og kom ut i 23 utgaver/opplag. «Evenshaug og Hallen», som studentene gjerne kalte boka, ble også oversatt og utgitt i Danmark og Sverige. Boka ble i flere tiår brukt i lærerutdanningen, pedagogikkstudier, helseutdanningen og flere andre utdanningsområder. Ifølge forlagets oppgaver ble den norske utgaven solgt i vel 108 000 eksemplarer, mens den danske og svenske utgaven ble solgt i til sammen ca 46 000 eksemplarer. Vi kunne ikke drømme om at den skulle bli så mye brukt, men det var selvfølgelig veldig hyggelig.

For oss var det viktig at boka skulle fungere innenfor en pedagogisk sammenheng. Derfor la vi vekt på å se barnets og den unges utvikling i en sosial og kulturell sammenheng, noe Dag var en ivrig talsmann for. I denne boka gjorde Dag en pionerinnsats med sitt kapittel om psykologiske aspekter ved barns forhold til religion. Gjennom dette arbeidet førte han også meg inn i det religionspsykologiske og religionspedagogiske fagfeltet, et felt vi kom til å arbeide ganske mye innenfor i flere år.

Et annet viktig fagfelt for oss var det familiepedagogiske, det vil spørsmålet om barns og unges utvikling og oppdragelse i familiesammenhengen. Her gjennomførte vi to store datainnsamlinger med intervjuer av småbarnsforeldre, der det var et viktig utgangspunkt å studere foreldrenes praktiske oppdragelseshverdag, og den implisitte teori som ligger bak deres oppdragelseshandlinger. Datamaterialet ga grunnlag for mange forskningsrapporter, og vi kunne tilby materiale også til studenters masterarbeid og doktorarbeid.

Vårt arbeid på disse områdene la på 1980-tallet det teoretiske grunnlaget for et familiepedagogisk støttetiltak, som vi begge var stolte av at vi også fikk anledning til å være med å realisere i praksis. Det var et prosjekt etter Dags hjerte. Han var svært opptatt av at kirken måtte tilby foreldre som bærer barna sine til dåpen, konkret hjelp til en kristen oppdragelse, som foreldrene sier ja til ved døpefonten. Det familiepedagogiske støttetiltaket var det kirkelige trosopplæringsprogrammet «Tripp Trapp» (Hjemmenes Dåpsring, IKO-forlaget), som ble støttet økonomisk av det daværende Kirke- og undervisningsdepartement. Det dreide seg om et omfattende opplegg for foreldre med barn i alderen 0-6 år, bestående av alderstilpasset materiell av ulik art, dukker, enkle instrumenter, kassetter med sanger, bøker av ulike typer figurer, puslespill formingsmateriell m.m., alt spesielt produsert for dette tiltaket. sendt til familiene i pakker tre ganger i året.

Med hver pakke fulgte en fire siders foreldreveiledning, som Dag og jeg skrev, der vi tok opp ulike sider ved barnets utvikling og oppdragelse i småbarnsalderen. Manuskriptene til de i alt 19 veiledningene ble utprøvd og revidert på grunnlag av evalueringer fra åtte «brukerpaneler», som bestod av småbarnsforeldre. Gruppene var spredt over hele landet, og hver gruppe ble ledet av en pedagogisk kvalifisert gruppeleder. Dette var et utrolig spennende og morsomt arbeid.

Vi skrev også en introduksjonsbok, «Barnet i våre hender». Det var en enkel og kortfattet bok, som var disponert i tre kapitler etter det første verset i Svein Ellingsens dåpssalme: «Fylt av glede over livets under, med et nyfødt barn i våre hender, kommer vi til deg som ga oss livet». Med utgangspunkt i disse tre innholdsrike verselinjene beskrev vi noen karakteristiske trekk ved spedbarnet, foreldreansvaret og spørsmålet om dåp og dåpsansvaret.

Menighetene i Den norske kirke responderte noe helt enormt på dette opplegget i siste del av 1980- og 1990-tallet. Svært mange menigheter organiserte grupper av mennesker som oppsøkte nybakte foreldre hjemme og ga dem boka «Barnet i våre hender» i gave. På denne måten ble boka i løpet av en 20-års periode spredt i 345 000 eksemplarer i Norge. Foreldreveiledningene ble senere bearbeidet og utgitt som bok. Både den og «Barnet i våre hender» ble oversatt til flere språk, og hele opplegget ble utgitt i Tyskland.

Etter det som lett kan oppleves som selvskryt, skal det nevnes at Dag og jeg også hadde et par skikkelige lagersuksesser. Det gjaldt først og fremt en forskningsrapport fra et foreldreopplysningsprosjekt, som vi var med å lage. Prosjektet bestod av en TV-serie om barns utvikling på NRK-TV, en bok som var tilpasset TV-serien og et korrespondansekurs. Etter at prosjektet var avsluttet, gjorde vi en evalueringsstudie, der vi undersøkte blant annet omfanget av deltagelsen, deltagernes vurdering m.m. Vi skrev en rapport fra undersøkelsen, som vi overtalte forlaget vårt til å utgi i bokform. Det overrasket nok verken forlaget eller oss at det meste av opplaget etter en tid havnet på dynga. Som forskningsrapporter flest ble den lest av bare en liten krets innenfor fagfeltet.

Når det gjelder større bøker, skrev vi hver våre kapitler og gjennomgikk utkastene sammen. Forskningsrapporter og noen mindre bøker ble til på en annen måte. Vi satte oss på mitt kontor, der jeg førte pennen eller trakterte PC’en. Dag satt ved siden av, og hvert eneste resonnement og setning ble grundig vurdert. Slik spilte vi en slags faglig ping-pong med hverandre. Dag utmerket seg seg her ved sine meget nøye og skarpe tolkninger og drøftinger av forskningsdata.

Mange har spurt hvordan Dag og jeg vi kunne klare å opprettholde et tett samarbeid over så mange år. Jeg tror det blant annet hadde sammenheng med at vi begge hadde sans for samarbeid og at vi hadde ulike personlige egenskaper, der vi utfylte hverandre på en god måte. Dessuten hadde vi et felles verdigrunnlag og en felles pedagogikkforståelse. Og ikke minst – Dag hadde en aldri sviktende tålmodighet med meg. Samarbeidet med Dag Hallen var en glede, og jeg er ham dypt takknemlig!  

Dag og jeg i unge år (1976)

Flere blir oldeforeldre

I tidligere tider var levende oldeforeldre nærmest et ukjent fenomen. De aller fleste døde lenge før de ble oldeforeldre. Oldemor og oldefar var fjerne mennesker som man i beste fall bare hørte om. Folkeminnegranskerne kan fortelle at i minneoppgaver som er samlet inn fra eldre mennesker som har skrevet om sin barndom, er oldeforeldre fraværende. Men med økende gjennomsnittlig levealder øker ikke bare antall besteforeldre i befolkningen. Et økende antall besteforeldre vil oppleve å bli oldeforeldre, og et økende antall barn og unge vil ha en eller flere av sine oldeforeldre i live.

Vi har ikke data i Norge som viser hvor mange som er oldeforeldre og heller ikke hvor mange barn som har oldeforeldre i live. Men analyser av data fra en stor norsk studie av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) tyder på at det ikke kan være så få. Omkring én av fire i aldersgruppen 70-79 år i denne studien har oldebarn. Denne undersøkelsen omfatter bare de som bor hjemme, slik at institusjonsboere ikke er med. Oldeforeldre er naturlig nok vanligvis relativt gamle, men det finnes også eksempler på oldeforeldre som er ganske unge. Tilsvarende er de aller fleste av de som har oldeforeldre i live relativt unge. I ovennevnte studie fant en at åtte prosent av aldersgruppen 18-23 år hadde oldeforeldre i live. Det eldste oldebarnet i materialet var 33 år.

Vi vet enda mindre om hvordan det oppleves å bli oldeforeldre og innholdet i oldeforeldrerollen. Forskningen på dette feltet glimrer nærmest med sitt fravær. I et intervju i bladet "Vi over 60" (nov 2011) sier en 75-årig kvinne etter å ha fått sitt første barnebarn: ”Å få sitt eget barn var veldig sterkt, å bli bestemor var enda sterkere, og det å bli oldemor var enda et hakk sterkere.” Hun og mannen sier de opplever det som et under at de har fått oppleve å få oldebarn. ”Vi føler en intens omsorg for dem og ber for dem hver eneste dag.”

Sannsynligvis vil de fleste oldeforeldre ha en mer perifer rolle i oldebarnas liv, selv om alder, helsetilstanden og geografisk nærhet vil spille inn. Den aktive rollen vil de nok først og fremst ha i forholdet til de voksne barnebarna. Denne antagelsen understøttes av en amerikansk undersøkelse blant collegestudenter som svarte på spørsmål om sitt forhold til sine besteforeldre og eventuelle oldeforeldre. De ungdommene som hadde oldeforeldre i live, kunne fortelle at de hadde klart mer kontakt med besteforeldrene enn med oldeforeldrene, og de mente at besteforeldrene hadde betydelig større innflytelse på studentenes verdier fra besteforeldrene enn oldeforeldrene. Besteforeldrenes og oldeforeldernes rolle ble oppfattet som forskjellige i deres oppvekst. Besteforeldrene ble gjerne karakterisert som personer som de tilbrakte tid sammen med, omtrent som med venner, og som fungerte som veiledere og rollemodeller, i det hele tatt som personer med en aktiv og innflytelsesrik rolle i deres liv. Oldeforeldrenes rolle ble oppfattet som mer uklar. De fleste hadde vanskeligheter med å beskrive hvilken rolle oldeforeldrene hadde i deres liv. Resultatene kan tyde på at den ”rolleløse rollen” som lenge har karakterisert besteforeldrerollen, nå kanskje er en mer passende beskrivelse av oldeforeldrerollen.

Grenser og trygghet

Barneombudet ønsker at alle norske foreldre skal få tilbud om foreldreveiledning, der en særlig konsentrerer seg om grensesetting. Det er et godt initiativ, som jeg vil tro blir godt mottatt av norske foreldre. Barneombudet hevder at vi ikke nødvendigvis vet hvordan vi skal oppdra barn bare fordi vi selv en gang har vært barn.

Det blir ofte sagt at å oppdra barn dreier seg om sunn fornuft. Mye sant i det, men den sunne fornuft kan alltid bli sunnere. Det kan kunnskap og veiledning bidra til. Ikke slik at det er noen garanti for å bli bedre foreldre. I slik spørsmål kan ingen utstede garantier. Men det kan bidra til å gi et bedre grunnlag for at de valg foreldre må gjøre i oppdragelsens hverdag.

Barn har impulser som de må lære å kontrollere. Barn må lære å ta vare på seg selv og lære leve sammen med andre. Derfor er det nødvendig å lære at ikke alle naturlige impulser og lyster kan leves ut på måfå - uten kontroll. Barna må lære at det finnes grenser. De må få bygget inn et eget styrings- og bremsesystem, slik at de etter hvert kan kontrollere og styre seg selv.

Langt på vei er dette hva oppdragelse dreier seg om: Å lære barna å kontrollere seg selv - å bli selvstendige og ansvarlige mennesker som kan leve i samfunn med andre. Barna trenger grenser både av hensyn til seg selv og av hensyn til andre.

Dette har med trygghet å gjøre: Grensene er et signal for barna om at foreldrene bryr seg om dem. Faste rammer i form av regler, rutiner og grenser er nødvendige for at barna skal føle seg trygge nok til å bevege seg fritt. Barnas trygghet er avhengig av at det gis tydelige og klare grenser mellom akseptabel og uakseptabel atferd. Små barn har store problemer med å styre impulser som ikke kan aksepteres. Derfor må foreldrene må være allierte med barna i deres kamp for å beherske slike impulser.

Samboerforhold og skilsmissers betydning for barns familieliv og velferd

Forsker Anne Reneflot disputerte nylig på en avhandling der hun rapporterer resultatene av fire ulike studier av hvilken betydning veksten i samboerforhold og skilsmisser har for barns familierelasjoner og fremtidige velferd. Undersøkelsene baserer seg på intervjudata, registerdata og kvalitative data.

I et sammendrag av avhandlingen tas det utgangspunkt i det velkjente faktum at veksten i skilsmisser fører til at færre barn tilbringer hele oppveksten sammen med far, og at samboerskap forsterker denne trenden ved at bruddrisikoen er høyere enn i ekteskapet. Reneflot viser i avhandlingen at samboerfedre er mindre villige enn sin kvinnelige partner til å konsolidere forholdet gjennom å gifte seg og på den måten styrke båndene til barna sine. Hun finner også indikasjoner på at samboerskapet som familieform kan være mindre egnet til å fremme fedres investeringer i barna sine enn ekteskapet.

Videre viser Reneflot at foreldrebrudd i barndommen også har betydning for det videre livsløpet ved å innvirke på unge menn og kvinners utdanningsnivå og familiedanning. Kvinner er i særlig grad påvirket av foreldrebrudd. Når det gjelder utdanning, ser det ut til at førskolealder er en ekstra sårbar periode i barns liv hvor endringer i familiestruktur og tap av ressurser og stress forbundet med en bruddprosess kan være spesielt skadelig. Endelig tyder resultatene av undersøkelsene på at selv om de fleste fedre er fraværende fra barnets hushold etter et brudd, så kan deres ressurser og ekteskapelige status fortsatt spille en rolle for deres barns velferd.

Besteforeldre stiller opp i omsorgen av barnebarna

Det har vært en vanlig oppfatning at i det moderne vestlige samfunn har ikke storfamilien lenger noen betydning i kjernefamiliens liv. Men stadig flere opplever at dette ikke stemmer. Svært mange småbarnsforeldre kan fortelle at besteforeldrene representerer et viktig støtteapparat, og besteforeldre forteller at de bruker mye tid og krefter på å stille opp. Forventningene til besteforeldrene om at de skal stille opp, er ofte store, så store at en del besteforeldre faktisk synes det kan bli for mye.

En engelsk undersøkelse kaster lys over bl a spørsmålet om besteforeldres deltakelse i omsorgen av barnebarna i barnas to første leveår. Informasjonen i undersøkelsen ble samlet inn fra ca 8700 familier. Utvalget var ganske representativt for britiske småbarnsfamilier i sin helhet. Besteforeldrenes engasjement i omsorgen av barnebarna ble målt på tre ulike tidspunkter i spedbarnsalderen, da barna var 8, 15 og 24 måneder gamle. Mødrene besvarte spørreskjema på bestemte tidspunkter under svangerskapet og gjennom barnas spedbarns- og småbarnsperiode.

Et stort flertall av barna (84-91 %) fikk regelmessig omsorg av andre enn mødrene på alle de tre aktuelle tidspunktene (8, 15 og 24 mndr.). Etter morens partner var besteforeldre de viktigste omsorgspersonene ved siden av moren. I omtrent 45 % av tilfellene tok besteforeldre regelmessig del i omsorgen av barna. Andre kategorier omsorgsgivere (dagmammaer, venner, naboer, andre slektninger) lå atskillig lavere – 17-21 %. Tjueåtte prosent av barna fikk omsorg fra besteforeldre på alle de tre tidspunktene i undersøkelsen, 17 % på to og 17 % på ett av tidspunktene.

Gjennomsnittlig hadde besteforeldrens omsorg et omfang på nesten 10 timer i uka. Men fordelingen var svært ”skjev”: I halvparten av tilfellene dreide det seg om 2,5 time i uka, mens en liten gruppe barn fikk fulltidsomsorg av besteforeldre. Besteforeldrene var like involvert i omsorgen av gutter som av jenter, mens den eldste i søskenflokken og enebarn hadde en tendens til å få mer omsorg fra besteforeldrene enn de øvrige søsknene. Videre hadde besteforeldreomsorgen sammenheng med mødrenes alder, utdanningsnivå og yrkesaktivitet utenfor hjemmet. De yngste mødrene hadde atskillig mer hjelp fra besteforeldre enn de eldste, og mødre med høyest utdannelse hadde minst hjelp. Videre hadde besteforeldre en tendens til å være mest involvert i omsorgen av barnebarna dersom mødrene arbeidet deltid utenfor hjemmet. Ikke overraskende var besteforeldreengasjementet også størst hos aleneforeldrefamilier og hos familier der mors ekteskapelige status ble endret i løpet av de to første årene av barnets liv. Derimot var involveringen mindre i stefamilier. Det samme gjaldt i familier som hadde tilgang på betalt hjelp. Besteforeldrenes deltagelse var minst i familier som ikke hadde økonomiske problemer, og størst i familier med de største økonomiske problemene.

Forskernes konklusjon er at besteforeldrenes deltakelse i barneomsorgen i barnas to første leveår, representerer et relativt stabilt innslag i barnefamilienes liv. Omfanget av besteforeldrenes engasjement bekrefter at besteforeldre spiller en viktig rolle i omsorgen for en stor del av barna.

Stebesteforeldre

I mitt familiepedagogiske arbeid har jeg ofte fått spørsmål om de utfordringene man står overfor som stebesteforeldre. Mange opplever i dag å bli stebesteforeldre, enten på grunn av barns samlivsbrudd og gjengifte eller på grunn av eget gjengifte. Å være stebesteforeldre kan være en vanskelig oppgave, men det kan også bli til store glede og berikelse både for barnebarna, for foreldrene og for stebesteforeldrene selv. Forutsetningen er imidlertid at man er oppmerksom på at stebesteforeldreskapet innebærer noen helt spesielle utfordringer, som det er viktig at man har et bevisst forhold til.

Hvordan forholdet skal bli, avhenger av en rekke forskjellige faktorer, som tilsier at det er umulig å si noe generelt om hvordan den konkrete situasjonen skal takles. For eksempel vil det vanligvis være lettere å etablere et nært besteforeldre-barnebarn-forhold hvis de biologiske besteforeldrene er døde eller langt borte. Barnas alder er også viktig. Som oftest vil det nok falle lettere for små barn å knytte seg til stebesteforeldre enn for større barn og tenåringer, som kanskje har vent seg til at det bare er de biologiske besteforeldrene som kan være deres besteforeldre. Vanligvis vil det også virke inn om stebarnebarna er de første barnebarna man har, eller om man allerede har mange barnebarn fra før.

Når en blir stebesteforeldre, gjør en etter min mening klokt i å ta det litt med ro og gjennomtenke situasjonen nøye. Aller først bør en analysere sine egne følelser knyttet til den nye familierollen: Ønsker jeg å etablere nære og sterke bånd til stebarnebarna? Er jeg villig til å gå inn i besteforeldrerollen som om de var mine biologiske barnebarn, eller ønsker jeg helst ikke å involvere meg så mye?

Jeg tror også det er viktig å sette seg godt inn i forholdene i den nye familien som man blir knyttet til, og vurdere om det er noe i familien som gjør det vanskelig å skape gode relasjoner til stebarnebarnet/barna. Ikke minst vil holdningen til barnas foreldre og eventuelt til egen ny ektefelle være viktig. Forholdet til stebarnebarnas foreldre er helt avgjørende for hvordan forholdet til stebarnebarna skal bli.

En bør nok også være seg bevisst at en vanligvis ikke kan forvente at stebarnebarna skal ha det samme nære forholdet til stebesteforeldre som de har til biologiske besteforeldre. Forskning viser at biologiske besteforeldre vanligvis spiller en betydelig viktigere rolle i barnebarnas liv enn stebesteforeldre. Det betyr likevel ikke at stebesteforeldre er uviktige. Det forekommer også - om enn ganske sjelden - at barnebarn føler seg mer knyttet til en stebesteforelder enn til biologiske besteforeldre.

Stebarnebarnas følelser og behov må ha første prioritet. Kanskje sliter barna med store følelsesmessige problemer som følge av foreldrenes samlivsbrudd eller en av foreldrenes død. Barna skal takle både skilsmissen eller tapet av en mor eller far og tilpasse seg en ny mor eller far, samtidig som de kanskje også skal tilpasse seg nye søsken og en helt ny slekt. Tilsvarende krever besteforeldrenes gjengifte etter skilsmisse eller død at barna må igjennom nye tilpasninger. Slike følelsesmessige tilpasningsprosesser kan ta tid. Her er det all grunn til å vise varsomhet og gi barna den tid de trenger.

Som stebesteforelder må man respektere barnebarnas relasjoner til eventuelle øvrige besteforeldre. Her foreligger det muligheter for både sjalusi og konflikter. I likhet med barna føler kanskje også barnas biologiske besteforeldre at stebesteforeldre er en inntrenger som er i ferd med å ”ta fra” dem barnebarna deres, spesielt hvis deres kontakt med barnebarna er blitt mindre som følge av foreldrenes samlivsbrudd. Videre tror jeg det er viktig å unngå forskjellsbehandling av stesøsken. Det er sårende dersom bare de biologiske barnebarna får gaver. Også foreldrene vil oppleve det vondt.

Å være stebesteforeldre innebærer utfordringer. Men utfordringer kan overvinnes, og mange – både voksne og barn – kan fortelle om at stebesteforeldreskapet ble en berikelse for familien. Som lille Marie uttrykte det: ”Før hadde jeg fire snille besteforeldre som jeg var glad i meg. Nå har jeg seks besteforeldre som er glad i meg og som jeg også er veldig glad i.”

Besteforeldre og barneoppdragelse

Bør besteforeldrene ha noe med barneoppdragelsen å gjøre? Mange foreldre vil vel mene at de bør holde seg unna. Besteforeldre kan gjerne ha mye kontakt med barnebarna, de må gjerne hjelpe og støtte både barnebarna og deres foreldre, men de bør ikke blande seg inn i barneoppdragelsen. Det forhindrer ikke at en kan mene at besteforeldre har et moralsk ansvar, og at de tross alt bør ha noe med barneoppdragelsen å gjøre.

Sammen med et par kolleger tok jeg på begynnelsen av 2000-tallet opp dette spørsmålet i en spørreskjemaundersøkelse blant et representativt utvalg av den norske befolkningen i alderen 18-79 år. Deltakerne i undersøkelsen ble stilt følgende spørsmål: ”Hvor mye mener du besteforeldre ideelt sett bør ha å si i oppdragelsen av barnebarna?” – Fem svaralternativer ble oppgitt, og deltakerne ble bedt om å krysse av for det utsagnet som stemte best med deres oppfatning. Svarfordelingen på de fem svaralternativene var slik:
1. Besteforeldre bør ha like mye å si som foreldrene. 3 %
2. Besteforeldrene bør ha mindre å si enn foreldrene, men mer enn barnehagen og skolen. 38 %
3. Besteforeldrene bør ha like mye å si som barnehagen og skolen. 22 %
4. Besteforeldrene bør ha mindre å si enn barnehagen og skolen. 23 %
5. Besteforeldrene bør ikke ha noe å si i det hele tatt. 14 %

Ikke overraskende var det svært få som mente at besteforeldrene bør ha like mye å si i barneoppdragelsen som foreldrene. Mer overraskende er det kanskje at over 40 % mente besteforeldrene bør ha mer å si enn barnehagen og skolen, som begge vitterlig har som lovbestemt oppgave å bidra til oppdragelsen av barna, noe besteforeldrene ikke har. Ikke desto mindre mente i alt nesten to tredeler at besteforeldrene bør ha minst like mye å si i barneoppdragelsen som barnehagen og skolen.

Undersøkelsen baserte seg på en relativt enkel spørsmålsstilling, og den ga ikke muligheter for å gå dypere ned i det til dels kompliserte problemområdet det her dreier seg om. En skal derfor være forsiktig med å trekke resultatene for langt. Men resultatene gir en indikasjon på at ganske mange mener at besteforeldrene er de som står barnet nærmest etter foreldrene. Oppdragelsen av barna først og fremst er en sak for familien, og der hører besteforeldrene til.

Selv om den vanlige oppfatningen er at besteforeldrene ikke skal blande seg direkte inn i barneoppdragelsen, ser det ut til at ganske mange nærmest intuitivt mener at barneoppdragelsen likevel ikke er besteforeldrene aldeles uvedkommende. Dertil kommer at selv om så godt som alle mener at det først og fremst er foreldrene som har oppdragelsesansvaret, erkjenner man at besteforeldrene gjerne utøver en viss uformell innflytelse både over sine barn og barnebarn, og at slik må det gjerne være.

Den gode bestefarpedagogikken

Allerede fra tidlig barnsben av ble jeg sterkt knyttet til min bestefar på morssiden. Det er mer enn 44 år siden han gikk bort over 90 år gammel. Men fortsatt er min følelsesmessige tilknytning til mannen og det han stod for, like stor. Han er et av de store idealer i mitt liv. Ikke mange har betydd mer for meg enn han. Det var noe med den genuine interessen for den unge slekt. Ikke slik at han idylliserte barndomstiden. Dertil var hans egen alt for mye preget av husmannsguttens slit og mangel på barndom. Men han idealiserte barnebarna sine på en måte som økte vårt velvære og bidro til å skape et godt selvbilde.

Selv hadde han bare tre måneders skolegang årlig på omgangsskole. Kanskje var det derfor han fulgte barnebarnets skolegang med argusøyne. Han koketterte med at han knapt kunne skrive. Brev jeg har gjemt, motbeviser påstanden. Det skapte sensasjon i hjembygda da han som husmannsgutt ble stilt først på kirkegulvet ved konfirmasjonen. Han snakket med stor respekt om kapellanen som vågde å gjøre dette, og som dermed gikk glipp av både gris og sau, slik honorarskikken var blant bøndene den gang.

Han var selvsagt ikke feilfri. Barn av sin tid som han var, hadde han klare autoritære trekk. Men i omgangen med meg og de andre barnebarna, var han mildheten selv, dog uten noen som helst sans for det pysete. Han fortalte om harde oppvekstvilkår. Tolv år gammel flyttet han til en gård langt unna barndomshjemmet og arbeidet full tid som gårdsgutt. På konfirmasjonsdagen fikk han låne en hest av bonden og red alene til kirken. Ingen av familien var der.

Bestefar fortalte om oppveksten uten snev av den ufyselige «den-gang-jeg-var-ung»-tonen som får unge mennesker til å sperre av for enhver kommunikasjon med den eldre generasjon. I det hele tatt, bestefars beretning om sin egen oppvekst var uten romantisering av fortiden. Den var realistisk og sann, og gjorde desto større inntrykk i det unge sinn.

Jeg traff ham ikke så ofte, stort sett bare i sommerferien. Samværene dreide seg sjelden om lek. Bestefar kjente den vel ikke i teorien, men praktiserte den desto mer, den genuine bestefarpedagogikken: Vi gjorde ofte noe sammen. Barn elsker å bli tatt med i de daglige gjøremål. På den måten opplever de at det er bruk for dem. Hvis barnas nærmeste ikke har bruk for dem, hvem har det da? Fra forskningen vet vi at dette er viktig for utviklingen av såkalt prososial atferd hos barna, dvs. positiv atferd som for eksempel å hjelpe, dele og samarbeide med andre.

Bestefar tok meg med i alle de nyttige gjøremål han drev med, og det var ikke lite, for dette var på en bondegård. Selvfølgelig hadde min bestefar her en stor fordel. Han fikk bestefarpedagogikken så å si gratis. På en bondegård er det alltid noe å holde på med som barn synes er morsomt å få være med på, særlig når barnebarnet er bygutt. I dag må bestefar som regel være mer bevisst på hva han gjør sammen med barnebarna, slik oppdragelsesoppgaven er blitt en mye mer bevisst oppgave for foreldrene. Barn har ikke i samme grad som tidligere anledning til å lære av livet selv. Desto viktigere blir det å benytte alle anledninger til å ta dem med inn i livet. De formelle skole- og opplæringssituasjonene blir det alltids nok av. Her har bestefar sin store oppgave og mulighet.

Rydde selv?

En mor har ryddet rommet til sin voksne sønn og kastet Heimevernsvåpenet hans på søppeldynga. Ansatte på Grinda gjenvinningsstasjon i Larvik trodde knapt sin egne øyne da de fant en fullt fungerende AG-3 i i beholderen for jern- og metallavfall. Moren hadde glemt at sønnen var i Heimevernet og sier hun trodde det var et lekegevær.

Det står til troendes, for den 62-årige moren er ikke så godt kjent med våpen, sier hun. Men kanskje hun skulle vurdere å la sønnen rydde rommet sitt selv?

Synet på besteforeldre

Vi som er besteforeldre får av og til anledning til å reflektere litt over hvordan besteforeldre blir oppfattet i familie og samfunn. Tradisjonelt er gjerne besteforeldre blitt forbundet med alderdom. Oppfatningen av alderdommen blir derfor en viktig innfallsvinkel til å forstå hvordan besteforeldre tradisjonelt er blitt oppfattet.

Går vi hundre år tilbake, skulle det å bli middelaldrende og eldre uttrykkes med verdighet, ro og sindighet. Gjennom det meste av 1900-tallet ble det "å ta det med ro" sett som et alderdomsideal. Alderdommen ble forstått som en gradvis tilbaketrekning til en mer passiv tilværelse i avhengighet. I mellomkrigstiden var typisk nok "Aldershvile" ett av de mest vanlige navn på aldershjemmene. Et slikt alderdomsideal vil gjerne skape en viss avstand mellom barnebarn og besteforeldre, ikke minst når det gjelder aktivitetsfellesskap.

Det tradisjonelle bildet av eldre mennesker og besteforeldre som hjelpetrengende og avhengige mennesker førte til at eldre mennesker gjennom store deler av 1900-tallet ble oppfattet som en byrde og et problem. Dette bildet ble ikke minst blitt skapt av fagfolk innenfor medisin, psykologi og sosialt arbeid, der en særlig i første halvdel av 1900-tallet hadde en tendens til å fokusere på de eldres skrøpeligheter og begrensninger. Begreper som avhengighet og omsorgsbyrde var i flittig bruk.

Når det gjelder besteforeldrenes familiepedagogiske rolle, bestod "problemet" ifølge psykiatrien og den kliniske psykologien i at besteforeldre hadde en skadelig innflytelse på sine barn og barnebarn. Med anekdoter som dokumentasjon advarte fagfolk mot besteforeldrene og deres innflytelse på foreldre og barnebarn. Denne oppfatningen kom tydelig til uttrykk i flere av de første fagartiklene om besteforeldre, der besteforeldrenes skadelige innflytelse på barnebarna var hovedbudskapet.

Et annet illustrerende eksempel på tidligere tiders negative vurdering av besteforeldre er det som ble kalt "besteforeldresyndromet". Dette var en påstand om at besteforeldrenes (og særlig bestemors) nærvær i barnas og barnebarnas liv barnliggjorde foreldrene og skapte en usunn allmaktsfølelse hos barnebarna. I tillegg kunne identifikasjon med besteforeldrene lett utvikle "groteske" og "bisarre" karaktertrekk hos den unge, ble det hevdet. Bestemor egnet seg med andre ord slett ikke til å ta del i omsorgen og oppdragelsen av barnebarna, ble det påstått. Hun ble oppfattet som en forstyrrende faktor, som det måtte være fagfolks oppgave å beskytte mot så langt det bare var mulig.

I dag er det neppe mange som vil stille seg bak en slik oppfatning av besteforeldre. Ikke desto mindre finner vi fortsatt eksempler på at det tradisjonelle bestemor-bildet lever i beste velgående, dvs bildet av bestemor som en gråhåret dame og trett dame som sitter tilbaketrukket i gyngestolen, hevet over dagliglivets konkrete gjøremål, nærmest plassert på en pidestall. Men dette tradisjonelle bestemorbildet tilsvarer snarere dagens oldemor: Kvinnen med sølvgrått hår som serverer oldebarna brus på verandaen, og som beveger seg forsiktig for ikke å falle.

En mer realistisk framstilling av dagens bestemor ville være en frisk og sprek middelaldrende kvinne, på høyden av sin yrkeskarriere, som skynder seg for å rekke innom treningsstudio før hun skal hjem for å lage middag, for så å kjøre av gårde for være barnevakt hos barnebarn. Så langt fra å være til byrde, kjennetegnes dagens besteforeldre ved at de bokstavelig talt er oppegående mennesker som gjerne er sine barnebarns beste venner og foreldrenes beste støttespillere.

Bestefar – kamerat og venn

I kveld skal jeg holde foredrag for noen titalls glade gutter, som skal ha en week-end sammen. De aller fleste er nok over sin første ungdom. De fleste av disse igjen er besteforeldre, og nettopp ”besteforeldre” er temaet for foredraget. Ettersom det bare er bestefedre til stede, får jeg vel vinkle det hele mot akkurat den besteforeldrekategorien.

For noen år siden var jeg bidragsyter i en bok som het ”Ingen er som bestefar”, og jeg skrev spissartikkelen som hadde samme tittel. Jeg måtte da skrive at sant nok er ingen som bestefar, men enda mer sant er det at ingen er som bestemor! Forskningen viser at bestemor som regel er enda mer engasjert og opptatt av barnebarna enn bestefar. Dermed er det ikke overraskende at barnebarn gjennomgående kan fortelle at de er mer knyttet til bestemor enn til bestefar. ”Da Gud ikke hadde tid til å være overalt, skapte han bestemødre”, er det sagt. Men før alle mine lesende bestefedre får alt for såre følelser, skynder jeg meg å tilføye at det er masse igjen av muligheter og oppgaver til bestefar.

Bestefar kan ha stor betydning for barnebarna, både direkte og indirekte. Indirekte har han betydning gjennom den hjelp og støtte han kan gi barnebarnas foreldre. Direkte har han betydning gjennom samværene med barnebarna, der han kan være forbilde for dem, stimulere dem tankemessig og sosialt og på ulike måter gi dem konkret støtte.

Sammenlignet med bestemor, som gjerne fungerer som ”familielimet”, som bringer familien sammen og i det hele tatt er en viktig faktor i familiens ”indre liv”, har bestefar helst sin viktigste funksjon på det mer ”ytre plan”. Han har en tendens til å fokusere mer på ikke-familiære tema og er mer er mer orientert mot oppgaver som foregår utenfor hjemmets indre liv, slik som for eksempel skolegang, yrkeskarriere og økonomisk assistanse, og opptrer gjerne som rådgiver og veileder i slike spørsmål. Han engasjerer seg gjerne i de materielle og økonomiske spørsmål, enten det gjelder finansiering av barnebarnas sportsutstyr og fritidsaktiviteter eller deres utdanningsvalg og yrkesvalg. Gjennom den personlige kontakten kan han gi råd, diskutere med dem, dra på turer med dem, og ta dem med i daglige gjøremål osv.
Den moderne bestefarrollen kjennetegnes først og fremst ved at ved at bestefar er kamerat og venn. Den amerikanske filosofen Lewis Mumford skal ha sagt: "Hver generasjon gjør opprør mot sine foreldre - og blir venner med sine besteforeldre." Så sant bestefar er så heldig å ha god kontakt med sine barnebarn, har han en unik mulighet til å bli sine barnebarns gode venn, en venn de kan stole på, en venn de kan gå til med sine sorger og bekymringer. Sammen med bestemor kan han gjøre besteforeldrehjemmet til en oase i barnebarnas ofte hektiske liv, et følelsesmessig fristed der barna kan søke tilflukt og få slappe litt av i frihet når spenningene og konfliktene i familien blir tunge å bære. Da oppleves det som en lettelse å komme over til mindre følelsesmessig ladede forhold. Et lite miljøskifte nå og da i form av besøk hos besteforeldrene kan for øvrig være gunstig både for barna og foreldrene.

Ulike besteforeldretyper

Det er mange måter å være besteforeldre på. Bare spør barn. En 6-åring sa det slik: ”Besteforeldre finnes i alle størrelser og i flere farger”. En 10-åring var mer utdypende når han skulle beskrive besteforeldre: ”Det finnes mange typer besteforeldre. Noen er grå, mens andre er ungdommelige. Man kan dele dem inn i forskjellige grupper, de som har opplevd krigen og som har kommet seg over middagshøyden. Noen besteforeldre lever fortsatt, mens andre døde som barn.”

At noen besteforeldre dør som barn, må vel sies å være mer tvilsomt. Men at noen er grå, mens andre er ungdommelige, kan ikke betviles. I besteforeldreforskningen har en forsøkt å beskrive ulike typer besteforeldre. For eksempel kan en snakke om den uengasjerte og passive besteforeldretypen på den ene side, og den engasjerte og støttende besteforeldretypen på den andre. Den uengasjerte, passive typen er litt fjern, har ikke så mye kontakt med barnebarna, men dukker opp fra skyggene når de skal, ved juletider, fødselsdager og andre familiebegivenheter, men er ellers preget av en distansert holdning. Denne litt fjerne typen blir akseptert og volder ingen spesielle problemer.

Verre blir det når den passive holdningen glir over i en totalt uinteressert innstilling. Disse er ikke mange. Men enkelte foreldre kan fortelle om besteforeldre som ikke bryr seg svært lite om barnebarna. De kan ringe en gang i blant og møter som regel opp når de blir bedt til en middag. Men de tar aldri initiativet selv til å gjøre noe sammen med barnebarna. De har liten forståelse for at foreldrene kan være slitne og kunne trenge litt avlastning, og tilbyr aldri noe hjelp. Foreldrene synes som regel dette er både sårt og trist. De synes det er leit at barna deres ikke skal få oppleve gleden som samværet med besteforeldrene som andre foreldre kan fortelle om. Det føles sårt fordi besteforeldrenes manglende interesse oppleves som en personlig avvisning.

I motsatt ende av skalaen har vi den engasjerte og støttende typen, som lever og ånder for barnebarna, har hyppig kontakt, stiller opp med hjelp og støtte av alle slag, og er opptatt av å være kamerat og god venn med barnebarna. Men noen ganger kan engasjementet det gli over i en mer autoritær besteforeldrerolle, der besteforeldrene gjerne vil opptre som barnebarnas foreldre og blander seg inn i barnefamiliens liv i tide og utide. Det går sjelden bra lengden. Rett nok er det ikke galt å ville influere på barnebarna, men har man ikke tilstrekkelig følsomhet for hvor grensen går for hva som er foreldrenes ansvar alene, skjærer det seg garantert. Selv om norske barnefamilier både forventer hjelp av besteforeldre når de trenger det, og gjerne tar imot hjelp av ulikt slag, skal de ha seg frabedt utidig innblanding, enten det nå gjelder barneoppdragelsen eller hvordan familien skal leve.

Norske familier ønsker å være selvstendige. Både som individer og som familie ønsker vi å leve våre liv etter eget valg. Det forhindrer ikke at vi alle kan trenge hjelp og støtte. Småbarnsfamilier har ofte en tøff hverdag i dagens samfunn. Det offentlige velferdsapparatet klarer ikke alt, selv om det klarer mye.

Besteforeldre trer ofte inn som en viktig støttespiller på hjemmefronten. Generasjonsforskerne snakker om at de utgjør et slags ”heimevern”, som står klar til å gripe inn når kriser oppstår og barnefamiliens ve og vel trues. Besteforeldre flest stiller opp. Nettopp dette trekket ser ut til å være et kjennetegn ved besteforeldrerollen i vårt land. Enten de er grå eller ungdommelige ønsker dagens å være noe for sine barn og barnebarn.

Noen som kjenner seg igjen?

I forbindelse med at det i morgen er farsdag i USA og en rekke andre land, har bladet ”Parade” bedt president Barack Obama reflektere litt over hva det betyr for ham å være far. Bakgrunnen er at Obama to dager for han ble innsatt som president publiserte et brev til sine to døtre om hvilke håp og visjoner han hadde for dem og for alle amerikanske barn. I likhet med omtrent 24 millioner andre amerikanske barn i dag vokste Obama opp uten sin egen far til stede, og det har gitt ham et viktig perspektiv på hvor viktig farsfiguren er. Men også i likhet med mange mange andre amerikanske barn i samme situasjon hadde han besteforeldre som stilte opp for ham.

Jeg har vært en ufullkommen far, sier Obama, og ser ikke på seg selv som perfekt. Han har mistet tellingen med alle gangene i årenes løp da krav i arbeidet har tatt ham bort fra pliktene han har som far. - Noen som kjenner seg igjen? Obamas tanker om ansvaret og oppgaven som far er vel verdt å lese.

Juss og pedagogikk

La det være klart – bruk av fysisk og psykisk vold og annen behandling som krenker barnets menneskeverd er forkastelig og fortjener ikke navn av oppdragelse. Det er ingen unnskyldning å si at det skjer i oppdragelsesøyemed. Slik behandling av barn er ikke oppdragelse, men nedverdigelse,. Jeg har skrevet om temaet i boka ”Familiepedagogikk. Oppdragelsens hva, hvordan og hvorfor” (Gyldendal) og referert fra denne i en tidligere post, der jeg begrunner dette.

Regjeringen foreslår nå et tillegg i barnelovens paragraf 30 for å få presisert at all bruk av vold mot barn, både fysisk og psykisk er forbudt, også når volden brukes som virkemiddel i oppdragelsen. Bakgrunnen er at Høyesterett i 2005 fastslo at det ikke er straffbart hvis foreldre i oppdragelsesøyemed tildeler barn lettere klaps. Hvorvidt slike ”klaps” skal være tillatt, har vært et diskusjonstema helt siden den såkalte ”refselsesretten” ble opphevet i norsk rett i 1972. Dette var en lovbestemmelse som ga foreldrene rett til å anvende ”maadeholden legemlig refselse”. Det er ingen tvil om at denne refselsesretten bidro til å legitimere mye grovkornet fysisk vold mot barn i hjemmene. En del av holdningene som preget denne julingtradisjonen i behandlingen av barn, sitter nok fortsatt igjen hos enkelte. Det er tankevekkende at en ikke-vitenskapelig meningsmåling på VGs nettside i 2007, der over 35000 lesere avga stemme, viste at nær halvparten svarte ”Ja, i mild form” på spørsmålet om det er akseptabelt å gi barna sine ris. Selv om julingtradisjonen i behandlingen av barn ikke er så sterk som den var tidligere, tror jeg ikke vi skal ha noen illusjoner om at fysiske og psykiske overgrep mot barn fortsatt finner sted begrunnet i ønsket om å disiplinere barna.

Jeg er derfor i utgangspunktet positiv til alt som kan bidra til å få slutt på all bruk av vold mot barn – også den som merkelig nok av enkelte begrunnes med at den er til ”barnets beste”. På den annen side mener jeg det er vel verdt å diskutere hvor langt man egentlig når ved å bruke barneloven for å oppnå dette. Ingen kan straffes etter barneloven. Hvor stor holdningsdannende virkning den har, kan diskuteres. Jeg tror imidlertid det er viktig å gjøre det klart for folk at straffeloven verner ikke bare voksne, men også barna. Barn er ingen ”eiendom” foreldre eller andre voksne kan behandle akkurat som de vil. Barn er mennesker som rettssamfunnet verner akkurat som det verner voksne. Lovavdelingen i Justisdepartementet mener det ikke er noen tvil om at barn har det akkurat det samme strafferettslige vern mot fysisk avstraffelse som voksne. Når det gjelder departementets forslag om å ta inn begrepet psykisk vold i barneloven, innvendes det fra juridisk hold at departementet innholdsbestemmer begrepet på en måte som gjør at det faller utenfor forståelsen av voldsbegrepet i straffeloven. Advokatforeningens leder sier at ordlyden ”psykisk vold” inneholder et helt nytt voldsbegrep uten at departementet har foretatt en prinsipiell drøftelse av denne utvidelsen. Også Riksadvokaten er skeptisk.

Noen mener Høyesteretts kjennelse fra 2005 skapte en utydelig rettstilstand når det gjelder en fysisk reaksjon som lettere ”klaps”. Sammen med uklarheten når det gjelder begrepet ”psykisk vold” tilsier at grensene bør klargjøres ved eventuelt å se på om straffeloven skal endres.

Når jeg nærer en viss skepsis mot å tro at endringer i barneloven vil gjøre store forskjellen, har det sammenheng med at jeg ikke tror så mye på at man kan regulere ”gode oppdragelse” gjennom lovbestemmelser. Barneloven kan ikke gjøres til noen lærebok i den gode oppdragelse. Man bør ikke gjøre juss til pedagogikk – eller omvendt. Den gode oppdragelse skapes ikke i skyggen av loven, men gjennom kunnskap om barn, pedagogisk opplysningsvirksomhet og holdningsdannelse. Når departementet finner det nødvendig å si at det vil være tillatt å løfte med seg en treåring med makt hvis han har slått seg vrang i butikken, eller at det skal betraktes som nødverge og dermed være tillatt å bære med seg barnet sitt inn hvis det har gått ut i snøen i tynne klær, tror jeg man bør besinne seg på hva som egner seg for lovregulering. Lover bør ha bakkekontakt for at de skal forstås av befolkningen og bli respektert.

Det gode forbilde

Så har vi igjen hatt en debatt om bruk av fysiske straffemetoder i barneoppdragelsen. Denne debatten dukker stadig opp igjen. Forrige gang spørsmålet var framme i mediene var for nøyaktig to år sien (se min blogg 26. oktober 2007). Det er underlig at når barneoppdragelse skal diskuteres i mediene, er det de negative metodene som er temaet. Sjelden ser en diskutert de positive virkemidlene, for eksempel prinsippet om det gode forbilde.

Knapt noe oppdragelsesmiddel har større effekt enn det gode forbilde, jf. uttrykket "eksemplets makt". I valget mellom å gjøre som foreldrene sier eller som det de gjør, har barn som kjent en tendens til å etterlikne atferden. Det velkjente utsagnet "Gjør som jeg sier og ikke som jeg gjør" er nok mer et fromt ønske enn det har grunnlag i realitetenes verden.

Styrken ved forbildet som oppdragelsesmiddel ligger i at det levendegjør på en anskuelig og realistisk måte de normer og idealer som oppdrageren ønsker at barnet skal tilegne seg. Det minner barnet om det rette og viser at det er mulig å leve opp til reglene og normene. Her ligger det en viktig motiverende faktor. Det gode forbildet appellerer ikke bare til intellektet, men enda mer til barnets følelse og vilje. Når barnet bevisst prøver å etterlikne forbildet, skjer dette mer av egen lyst enn av tvang. I så måte er forbilde et frihetsorientert virkemiddel.

Forbildet har sitt psykologiske grunnlag i læringsprosessene observasjon og imitasjon. Kanskje den viktigste læringen i tidlig barnealder skjer ved at barnet rett og slett iakttar nøye hva andre gjør og tar lærdom av dette (modellæring). Undersøkelser viser at de personene barna velger som modeller, gjerne er slike som er følelsesmessig varme og sosiale og/eller personer som barnet beundrer og gjerne vil likne, fordi de kan noe som barnet også gjerne vil kunne.

Forbildet er en spesielt virkningsfull metode når det gjelder å utvikle sosial holdning og atferd hos barnet. Undersøkelser viser at mennesker som i voksen alder viser vilje og evne til hjelpsomhet og generøsitet overfor andre, kan fortelle at de hadde foreldre som ikke bare "prekte" moralske normer, men som også selv praktiserte hva de lærte. Den gode oppdragelse ligger i kombinasjonen av selv å gjøre det en vil at barnet skal gjøre, samtidig som en forklarer hvorfor barnet bør handle slik en sier.

Også aggressiv og asosial atferd blir tilegnet gjennom modellæring. "Vold avler vold". Undersøkelser viser at barn lett imiterer aggresjon som utføres av personer de opplever som autoriteter. Dette er en av grunnene til at fysiske straffemetoder ikke bør brukes i oppdragelsen.

Hjemmets betydning for de unges tro

Vårt Land bringer i dag et fyldig referat fra amerikaneren Roland Martinsons forelesning på MF sist torsdag. ”Rollie” – blant venner – har ledet en undersøkelse av amerikanske menigheter som kjennetegnes ved et ungdomsarbeid som i stor grad lykkes i å formidle en tro som holder gjennom hele ungdomstiden og inn i voksenlivet.

Undersøkelsen identifiserte en hel rekke elementer på ulike områder som kan kalles bygningssteiner i et godt fungerende ungdomsarbeid. Ifølge Vårt Lands referat var kanskje det mest overraskende resultatet understrekingen av hvor viktig hjemmene er for at ungdomsarbeidet i en menighet skal lykkes.

Dette resultatet burde ikke overraske. Det er lenge siden forskningen – også norsk forskning – dokumenterte hjemmets fundamentale betydning for barns og unges religiøse utvikling. Problemet er bare at vi i det praktiske kirkelige arbeid i så liten grad er villig til å ta konsekvensen av vår viten.

I det videre arbeid med gjennomføringen av trosopplæringsreformen i Den norske kirke blir dette et særdeles viktig punkt. Mange av forsøksmenighetene har arbeidet med prosjekter der foreldrene er forsøkt involvert, og mange viktige erfaringer er høstet. Men utfordringene på dette punktet er store. Forskerne som har evaluert forsøksprosjektene, påpeker i en av rapportene (”Når tro skal læres”) at sammenhengen mellom dåp og den forpliktelse til opplæring som dåpsforeldrene går inn når de lar barnet døpe, synes å bli lite understreket i menighetenes møte med foreldrene.

Det er nå omtrent 30 år siden jeg selv var med på å gjøre en undersøkelse om småbarnforeldres forståelse av sammenhengen mellom dåp og opplæring. Undersøkelsen viste at bevisstheten om denne sammenhengen gjennomgående var meget dårlig blant foreldrene. Den er neppe bedre i dag. På bakgrunn av vår kunnskap om hjemmets store betydning for barnas og de unges trosutvikling blir det derfor katastrofalt hvis ikke menighetene i sine trosopplæringstiltak er seg bevisst at foreldrene er en minst like viktig målgruppe som barna og de unge.

Låner for å gi bort

Mange eldre mennesker tar opp såkalte ”seniorlån” på boligen sin for å ha mer å rutte med i alderdommen. Aftenposten kunne i går fortelle at rundt en tredjedel begrunner slike lån med at de ønsker å gi forskudd på arv til barn og barnebarn. Dette er et nytt eksempel på hvordan besteforeldregenerasjonen i dag stiller opp for sine barn og barnebarn.

Ikke minst er foreldre klare for å støtte voksne barn og barnebarn når det er økonomisk krise i familien. Forsker Tale Hellevik har i en doktoravhandling fra 2005 påvist at et stort flertall (86%) av de spurte i alderen 18-35 år var sikre på at foreldrene vil trå til med hjelp dersom det skulle bli krise, og 84% ville ikke nøle med å spørre om slik hjelp. Femten prosent opplyste at de har fått økonomisk støtte av besteforeldrene sine det siste året.

Gallup-undersøkelser bekrefter at det flyter atskillig økonomisk støtte fra foreldregenerasjonen til voksne barn. I en spørreundersøkelse som TNS Gallup gjorde for Sparebankforeningen for en tid siden, opplyste 34% av foreldre over 40 år at de har gitt økonomisk hjelp til barna sine til kjøp av bolig. Blant foreldre som var 60 år eller mer, var giverandelen oppe i 44%. Bidraget fra foreldrene kommer ofte i form av forskudd på arv. I gjennomsnitt gir foreldrene over 328.000 kroner i støtte til barnas boligkjøp. I Oslo og Akerhus får de unge som blir sponset av foreldrene i snitt 530.000 kroner. Nesten halvparten av foreldrene som allerede har gitt støtte til barna, tror at de kommer til å gi dem ytterligere økonomisk støtte i fremtiden.

Feminisering av barndommen

Det er et paradoks at samtidig som vi har opplevd en historisk endring med hensyn til likestilling mellom kjønnene i det offentlige liv, er barns oppvekst- og oppdragelsesmiljø fortsatt i stor grad dominert av kvinner, ja, flere utviklingstrekk peker retning av en forsterket feminisering av barndommen. Til tross for at et stort flertall av dagens mødre er yrkesaktive, ser det ut til at barnefamilien i dagens samfunn i stor grad er en morssentrert familie. De meste av ansvaret og oppgavene i forbindelse med barna faller på mor, og forbausende mange yrkesaktive mødre forteller at de opplever seg selv nærmest som pedagogiske aleneforeldre. Mor er gjerne den som har helhetsansvaret. Hun er den som har oversikten og styrer og administrerer omsorgen og arbeidet med barna.

Dette er naturligvis ingen ny situasjon. Det dreier seg snarere om en overraskende videreføring av mønsteret fra tidligere generasjoners husmorfamilie – med den forskjell at byrdene er blitt større for mødrene, som nå ofte er dobbeltarbeidende. Nye trekk bidrar til å forsterke feminiseringen av barndommen i dagens samfunn. For eksempel ser det ut til at småbarnsfedre faktisk arbeider vel så mye som barnløse menn. Videre: Den familieformen som har økt mest de siste årene er aleneforeldrefamilien. Her utgjør mor-barn-familien den langt overveiende del. En ikke ubetydelig del av barna i disse familiene har en meget begrenset kontakt med sin far, hvis han i det hele tatt er der. En annen viktig faktor er at institusjonene utenfor familien som overtar stadig mer av tiden med barna, i det alt vesentlige er befolket av kvinner. Kvinnenes tallmessig sterke dominans i barnehagene er velkjent. Også i grunnskolen utgjør de kvinnelige lærerne i dag flertallet, og både i skolefritidsordningen og blant rengjøringspersonalet skal man lete lenge etter menn.

Mange faktorer bidrar til å forklare situasjonen. Flere forhold synes å sperre for et sterkere engasjement i barneoppdragelsen fra fedrenes side. Ansvaret for omsorgsfunksjoner hører tradisjonelt ikke til mannsrollen. Slike oppgaver er derfor heller ikke særlig høyt verdsatt i et mannsdominert samfunn. Mange menn har verken særlig erfaring med "følelsesmessig arbeid" eller spesiell motivasjon for slike oppgaver. Kanskje er det enda vanskeligere for mannen å bryte ut av sin tradisjonelle "harde" mannsrolle for å ta sin del av oppdragelsesansvaret, enn det er for kvinnen å bryte seg inn i et mannsdominert yrkesliv.

Konsekvensene er ikke desto mindre alvorlige. Guttene mister helt nødvendige mannlige identifikasjonsfigurer og rollemodeller, som ikke minst er av betydning for en sunn kjønnsidentitetsutvikling. Mangelen på menn i oppvekstmiljøet har også uheldige konsekvenser for jentene, ettersom den "motsatte" rollemodellen er viktig for å komme til rette med sin egen kjønnsidentitet.

I stedet blir barna overlatt til underholdningsindustriens fiksjonsverden formidlet gjennom massemediene, der ikke minst voldelige helter blir identifikasjonsfigurer og rollemodeller, spesielt for gutter som sliter med å finne seg selv som gutter og menn. Resultatet ser vi daglig rundt oss. Guttene makter ikke overgangen fra en kvinnedominert barndom preget av myke verdier til et mer mannsdominert voksensamfunn preget av harde verdier. På grunn av mangelen på rollemodeller blir de usikre med hensyn til de maskulinitetskrav som rettes mot dem etter hvert som de nærmer seg voksen alder. For å bevise sin mannlighet søker de stadig mer aparte "tøffe" måter å uttrykke sin mannlighet på. Jo tøffere og jo mer ytterliggående, jo bedre.

Gjensidig respekt mellom generasjonene

I en artikkelserie om besteforeldre tok avisen Vårt Land i går opp spørsmålet om hvordan besteforeldre skal forholde seg i sitt eget hjem når foreldrene ikke deler deres religiøse tro. I dette tilfelle dreide det seg om den kristne tro, men problemstillingen gjelder også andre, som for eksempel når besteforeldrene er troende muslimer, og barn/svigerbarn ikke deler denne troen.

Foreldrenes tro og verdier skal respekteres. Det er et generelt prinsipp alle besteforeldre bør legge seg på sinne. Likeså at alle former for utidig nidkjærhet på troens vegne er en uting. Som besteforeldre dytter man ikke på barnebarna religiøs påvirkning eller annen påvirkning som er stikk i strid med foreldrenes overbevisninger og verdier.

Men saken har også en annen side: respekten for besteforeldrenes tro og verdier. I utgangspunktet vil mange mene at hjemme hos besteforeldrene bør deres regler få gjelde. I Vårt Land eksemplifiseres dette ved bruken av bordbønn. Spørsmålet reises – hva hvis barnebarnas foreldre ikke ønsker at det skal bes bordbønn når de er på besøk? Forholdene varierer mye og det gis knapt noen enkel løsning. Kloke besteforeldre vil vurdere situasjonen og unngå å skape konflikter.

Selv om det sikkert finnes eksempler, tror jeg – eller håper jeg i hvert fall – at det ikke finnes mange foreldre i dag som er så puritanske i sin holdning at de ikke tør å utsette barna sine for den smule religiøse påvirkning som en bordbønn representerer og krever at besteforeldrene skal avstå i sitt eget hjem. I så fall har besteforeldre og deres barn virkelig en jobb å gjøre med hensyn til å snakke sammen om gjensidig respekt for tro og verdier. For øvrig kan spørsmålet snus: Hva hvis besteforeldrene er ikke-troende og ikke har noen religiøs praksis i sitt hjem. Skal religiøst troende barn da kunne kreve at det blir bedt bordbønn når de er på besøk sammen med barnebarna i besteforeldrehjemmet?

I dagens samfunn utsettes alle – religiøst troende og ikke-troende – for all slags påvirkning. Ikke minst må religiøst troende foreldre tåle at deres barn utsettes for atskillig påvirkning som strider mot deres tro og verdier. Verken i hjemmene eller i det offentlige rom kan svaret være at man skal nekte andre å leve ut sin tro, men snarere å lære barna og de unge å stå for sin egen tro og respektere andres – for slik å kunne tåle.

Besteforeldre på dagsorden

Lørdag skal jeg holde foredrag om besteforeldrerollen på et stort besteforeldreseminar i Oslo. 70-80 besteforeldre har satt hverandre stevne for å dele erfaringer og bli inspirert til å fylle rollen som besteforeldre.

Jahn Otto Johansen skrev nylig i Aftenposten at uten bestemødre stopper Norge. Overraskende nok bruker den kjente skribenten en utslitt floskel i sin karakteristikk av bestemødre. Men han har et viktig poeng. Svært mange småbarnsforeldre i dag er avhengig av besteforeldres innsats for å makte hverdagen. Besteforeldre henter og bringer i barnehagen. De trår til når barna blir syke, slik at foreldrene kan gå på jobb. De bidrar med økonomisk støtte både til huskjøp og til barnefamiliens daglige drift. Viktig er også den moralske støtte de gir foreldrene i oppdragergjerningen. Kanskje ikke minst viktig er den symbolske betydning de har ved rett og slett ”være der”, som et slags heimevern, som gir barnebarna og deres foreldre en visshet om at de har noen som stiller opp i krisetider.

Jeg brukte mine siste yrkesaktive år som forsker ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo til å arbeide spørsmål knyttet til besteforeldrenes familiepedagogiske støttefunksjon. Jeg har fortsatt stor glede av å arbeide med dette fagområdet, og prøver å formidle kunnskap om temaet på nettstedet http://www.besteforeldre.no/.

Besteforeldrenes familiepedagogiske rolle er et forholdsvis nytt forskingsområde. I USA har interessen for temaet nærmest eksplodert de siste årene. I Norge er det ikke mange som arbeider på dette feltet. Men noe gjøres og resultatene er utrolig interessante. Se for eksempel de foreløpig publiserte resultatene fra Gunhild Hagestads store generasjonsundersøkelse.

Stadig flere opplever å bli besteforeldre, og de aller fleste opplever det utrolig stort. Men mange er usikre på rollen, for forventningene til besteforeldre er uklare og til dels motstridende. Derfor er det ikke dumt å treffes for å dele erfaringer.

Jeg gleder meg til seminaret.