Hyggestund – ett tusen

I Norkirken Drammen (tidligere: Drammen Indremisjon) har man helt fra 1966 arrangert «Eldres Hyggestund», nå bare kalt Hyggestund. Jeg har forsket i Hyggestunds historie, og resultatet foreligger i ei lita bok, som jeg har utgitt sammen med lederen for Hyggestund, Tore Seierstad.

I alle år har Hyggestund vært annonsert i Drammens Tidende. For å dokumentere virksomheten har jeg blant annet gjennomgått alle årgangene av Drammens Tidende og registrert samtlige annonser for Hyggestund - med navnet på taler og sanger(e) på hvert møte. På dette grunnlaget kunne det slås fast at Hyggestund 31. januar i år var nummer ett tusen i rekken. Boka om Hyggestund ble lansert på møtet denne dagen.

I boka forteller vi i tekst og bilder om Hyggestund i dag, og i andre hoveddel skriver jeg om Hyggestunds historie fra starten i 1966 og fram til i dag.

De første 8-10 årene var virksomheten forholdsvis beskjeden. Men fra 1975 har Hyggestund i Drammen vært en sammenhengende suksess, og arrangementet regnes som ett av de beste i sitt slag i landet. Hver annen onsdag fylles Norkirken i Drammen med unge og eldre pensjonister, ikke bare fra byen, men også fra distriktet omkring.

En interessant side ved Hyggestund er at arrangementet samler mennesker fra ulike kirker og kristelige forsamlinger i byen. Talere og sangere rekrutteres også bredt og kommer fra alle kanter av landet.

I studiet av Hyggestunds historie utkrystalliserer seg tre hovedtrekk, som representerer viktige elementer når Hyggestunds suksess skal forklares. For det første har man alltid lagt stor vekt på innholdsmessig høy kvalitet, både når det gjelder forkynnelsen i tale og sang og den praktiske tilretteleggingen. For det andre drives Hyggestund helt og holdent av frivillige medarbeidere, som er meget godt organisert i arbeidsgrupper med klart definerte oppgaver, samtidig som den formelle strukturen er løs. Det gir mulighet for fleksibilitet, og for at folk kan få utfolde seg i frivillig arbeid på en selvstendig måte. Endelig har Hyggestund alltid hatt et evangelisk siktepunkt – innenfor et hyggelig sosialt fellesskap.

I forbindelse med bokutgivelsen ble det også laget en video om Hyggestund. Denne kan ses på YouTube:

https://www.youtube.com/watch?v=a_gTg1dnWAk

En lite formålstjenlig fusjon

I 2001 fusjonerte misjonsorganisasjonene Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon og ble Normisjon. Fusjonen var etter min mening et feilgrep, noe jeg og flere andre ga uttrykk for i debatten både internt og offentlig før fusjonen ble vedtatt. Tanken om en slik fusjon var en like dårlig ide som den var gammel. Særlig problematisk var det at de fusjonerte organisasjonene hadde så ulik struktur og organisasjonskultur.

    Vi vet fra forskning at fusjoner generelt sjelden når sine mål, og erfaringer fra andre misjonsfusjoner i de nordiske land var ikke gode. I matematikken er 1 + 1 lik 2. På fusjonsentusiastenes regnepapir blir 1 + 1 lik 3. I praksis ender fusjoner ofte opp med at 1 + 1 blir 1, eller enda mindre. Slik har det gått også med Normisjon.

     I forbindelse med at Normisjon i 2017 markerte et jubileum, ble det utgitt ei jubileumsbok, der det ble gitt en idylliserende beskrivelse av fusjonen. (Se bloggpost 11.okt 2017.) Jeg mener det er viktig at også kritiske røster lar høre fra seg når man nå begynner å skrive historien om denne fusjonen. Jeg har derfor skrevet ei bok, der jeg retter et kritisk søkelys på fusjonen. Jeg viser her at sammenslåingen etter min mening bygde på en del forutsetninger som ikke var holdbare. I et indremisjonsperspektiv var fusjonen ikke formålstjenlig og løste ingen problemer, men skapte bare nye. De to organisasjonene hadde i årene før sammenslåingen hatt kraftig tilbakegang, og fusjonen bidro til å sette ytterligere fart på nedturen.

     Videre viser jeg i boka at behandlingen av saken og prosessen fram mot fusjonsvedtaket hadde mange kritikkverdige sider, bl.a. var fusjonen for dårlig gjennomtenkt og utredet, og den hadde et demokratisk underskudd. Mye gikk galt i Normisjon, ikke minst på det økonomiske området, noe som skyldtes alt for dårlig arbeid med de økonomiske sidene ved fusjonen.

     Sammenslåingen innebar etter min mening at man tok Indremisjonen i feil retning. I en tid da indremisjonsarbeidet burde ha vært lagt om i retning av et smalere arbeidsfelt, spissing av profilen og desentralisering, gikk man med fusjonen i stikk motsatt retning, med en utvidelse av arbeidsoppgavene, mer sentralisering og en mer utydelig profil.

     Boka, som har tittelen «Fra Indremisjon til Normisjon. Et kritisk blikk på en fusjon», er utsolgt. Jeg har imidlertid nå lagt ut manuskriptet her på denne bloggen. Jeg har revidert og oppdatert teksten noe i forhold til den trykte utgaven.

     I en anmeldelse i avisen «Dagen» blir boka karakterisert som en «veldokumentert, ærlig og nyttig bok».

    Du kan lese boka her: Fra Indremisjon til Normisjon.

Kirkens omdømme og oppdrag

Direktøren for et kommunikasjonsbyrå som selger råd om kommunikasjon sier til Vårt Land at kirkens innsats etter de fryktelige terroraksjonene antagelig vil gi kirken er bedre image og bidra til at kirken vil spille en viktigere rolle i tiden framover.

Mulig det. Som det påpekes i oppslaget i Vårt Land har domkirken i Oslo blitt sentrum for kirkens sorg, håp og fellesskap, formidlet til oss alle gjennom TV. Blomsterhavet nettopp utenfor domkirken understreker det samme.

Direktøren har rett i at dette står i kontrast til de sakene som kirken ellers får oppmerksomhet for i mediene, der fokus som regel er rettet mot konfliktsaker. Slik sett går dette inn i et velkjent mønster. For kirkens bidrag under de siste par ukene er ikke annerledes enn det som skjer hver uke året rundt på lokalplanet, men som får liten eller ingen oppmerksomhet. Kirken har den siste tiden ikke gjort annet enn det den skal gjøre, og som den alltid har gjort og gjør. Men denne gangen er situasjonen så dramatisk annerledes enn det vi ellers opplever av tragedier at dimensjonene blir så mye, mye større. Dermed kommer også kirkens tilstedeværelse så mye tydeligere fram. Biskop Tor Berger Jørgensen treffer godt når han sier til Vårt Land at omdømmet kirken har fått i det offentlige rom ikke har svart til folks forhold til Den norske kirke. ”Det vi ser i dag, er en forstørrelse av det".

Ifølge direktøren skal kirkens ”kjerneprodukt være å gi folk mening, trivsel og trøst”. Ja, det også. Kirkens primære oppgave er å formidle evangeliet om Guds grenseløse kjærlighet og nåde for Jesu Kristi skyld. Dette budskapet gir mening i livet, og i vanskelige livssituasjoner trøst, slik vi har sett den siste tiden. For noen gir det også trivsel, selv om den kristne tro på ingen måte er noen garanti verken for trivsel eller lykke.

Direktøren omtaler kirkens oppdrag i kommersialismens og produksjonslogikkens terminologi. Han snakker om kirkens ”kjerneprodukt” og ”tilbud” som om kirkens skulle befinne seg på et marked for å selge et produkt. Kirkens image og omdømme kan heller ikke være sentralt for kirkens medarbeidere når de utfører oppdraget fra sin Herre og Mester. Derfor er jeg glad for biskop Erlings Pettersen reaksjon på omdømmefokuset. I den situasjon vi nå er oppe i, er han lite opptatt av omdømmetekning, sier han til Vårt Land. ”Jeg er opptatt av å gjøre mitt oppdrag som biskop og gi ord om håp.” Nettopp.

Forbønn

Forbønn på søndagens gudstjenester i Den norske kirke:

Evige Gud, vi kommer til deg med vår frykt og stor uro. Vi er rammet, Gud, av vold og terror. Vi har kjent stor glede over et åpent og trygt samfunn. Nå opplever vi ødeleggende bombeangrep og mennesker blir skutt. Mange er drept og mange er skadet. Gud, hvordan kan slikt skje? Det er så ufattelig vondt at samfunn og uskyldige mennesker rammes av blind vold. Gud, se til alle som er i sorg over å ha mistet noen av sine. Se til alle som er såret og de som sitter med påtrengende minner av det som nå har skjedd. Gud, vi ber.

Jesus Kristus, du som alltid er nær oss i vår lidelse, se til alle de unge som var på Utøya. Vær nær hos alle pårørende og skadde. Se oss, Gud, når vi gråter over alle som er rammet.

Gi oss styrke til å møte hverandre med trøst og nærhet. Hjelp oss til å gå sammen gjennom alt dette vonde på tvers av både religiøse og politiske skillelinjer. Gud, vi ber.

Gud, gi kraft og utholdenhet til alle som arbeider med sårede og rammede. Takk for solidaritet og vilje til å stille opp for hverandre. Hjelp alle troende til å vise kjærlighet og godhet og gi mot til å arbeide mot hat og terror. Gud, vi ber.

Gud, du har skapt oss til å forvalte liv og fellesskap. Hjelp oss å bygge samfunn hvor glede og trygghet finner feste. Vi ber for vår konge og hans hus. Vi ber for vår regjering og alle med lederansvar i samfunnet. Gi kraft og trøst til våre ledere som er hardt rammet av fredagens terror. Hjelp oss alle å bygge vårt land i fred og bidra til respekt og trygghet mellom folk og nasjoner. Gud, vi ber.

Folkekirken

To av Menighetsfakultetets dyktige teologiske professorer, Oskar Skarsaune og Hans Kvalbein, går av med pensjon, og i sine avskjedsforelesninger retter de begge et kritisk søkelys på folkekirken. Forelesningene er referert i dagens Vårt Land (dessverre bare i papirutgaven). Skarsaunes forelesning kan leses i sin helhet her.

Det er stor enighet om at Den norske skal være en folkekirke. Det er endog nedfelt i kirkelovens formålsparagraf, der Den norske kirke blir omtalt som "den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge". De fleste verdsetter en kirke som vil leve nær folket og folkets interesser, der kirken kan ha en viktig folkepedagogisk og samfunnsintegrerende funksjon, samtidig som den representerer tradisjon og kontinuitet i samfunnet. Verdien av en kirkeform der medlemskapet er preget av åpenhet - basert på barnedåpen - blir også vektlagt av mange, idet en kjenner det befriende at den teologiske og åndelige vekten blir lagt på troens og kirkens objektive side.

Ikke desto mindre er det bra at folkekirken blir debattert. Fra tid til annen kan vi i talen om folkekirken ane en folkekirkeideologi der kirken nærmest blir forstått som den religiøse dimensjon ved samfunnet, der dåpens omvendelses- og trosmotiv blir mer eller mindre glemt, og der begrepet åpen folkekirke blir så sterkt betont at kirken ikke framtrer som et egenartet samfunn i verden og bekjennelsen ikke rommer noen forpliktende norm.

Biskop em Georg Hille uttalte for en tid siden at vi snakker så mye om ”den åpne, inkluderende folkekirken at vi står i fare for at dette blir selve målet og budskapet. Ofte hører vi bare om at alt skal være varmt, godt og kjærlig, men lite eller ingenting om den sterke spenningen som ligger i Guds kjærlighet. Jeg ønsker mer fokus på det sentrale i evangeliet, og da hører også de sterke, dømmende og frigjørende ordene med”, sa biskopen.

Det kan være grunn til å minne om det folkekirkesyn som i årtier har ligget til grunn for reformarbeidet i Den norske kirke, og som kommer til uttrykk i viktige kirkelige utredninger. Her formuleres folkekirkesynet ut fra hva som er siktepunktet og målet for folkekirken. Som det heter i en kirkelig utredning fra 1969: "Folkekirketanken er ikke uttrykk for en faktisk identitet mellom folk og kirke, men et uttrykk for det siktepunkt at hele folket skal omfattes med evangeliets og sakramentenes tilbud." I sin bok "La kirken være kirke" har Andreas Aarflot uttrykt dette slik: "Kirken er folkekirke ikke etter sitt vesen, men etter sin intensjon".

Videre er det viktig at kirken framtrer i denne verden "både som et Åndens samfunn i Kristus av dem som tror på evangeliets ord og løfte, og som et organisert trossamfunn med sine sosiale strukturer", at ledelsen av kirken må utgå fra den kristne menighet og derfor prinsipielt må ligge hos kirken og ikke hos noen myndighet utenfor den, og at Den norske kirke i kraft av sin nådemiddelforvaltning framtrer som en sann Jesu Kristi kirke.

Enkelte ønsker å postulere et motsetningsforhold mellom folkekirke på den ene side og det aktive trosfellesskapet (den såkalte menighetskjernen) på den andre, idet man ser understrekingen av den personlige bekjennelse og trosfellesskapet som kirkelig terskelbygging. Det er liten tvil om at trosfellesskapet kan fungere slik at det isolerer seg fra verden omkring og hindrer at søkende mennesker våger seg inn i kirken. Men dette er en utfordring til kirken, og løsningen ligger ikke i å nedskrive bekjennelseskirken i betydningen en kirke av personer som bekjenner. Det ville snarere bety en katastrofe for folkekirken, fordi trosfellesskapet er en avgjørende forutsetning og referanse for folkekirkeligheten.

Det kjennetegner vår folkekirkesituasjon at folket i stor grad slutter opp om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon og kirkelig vielse og begravelse. Utfordringen består i å trekke linjer inn mot gudstjenesten - fra de kirkelige handlinger til høymessen, fra døpefonten til nattverden. For kirken er ifølge vår bekjennelse et folk som samles, og som sammen bekjenner troen på Jesus Kristus som Herre og Frelser.

Målet må være at så mange som mulig av folkekirkens medlemmer skal bli hjulpet til med større mot å vedkjenne seg sin kirketilhørighet gjennom positiv deltagelse. Men dette forutsetter en skjerping av kirkens profil som trossamfunn, en sterkere understreking av kirkens subjektkarakter - større bevissthet om medlemsskapet og en bedre realisering av kirkens fellesskapskarakter.

Kirken kan ha funksjoner som samfunnsintegrerende element, som bærer av kulturell tradisjon, som religionsvesen, som gren av sosialstatens velferdstiltak osv. Det er i og for seg ikke noe galt. Men kirken er framfor alt kalt til å bekjenne troen på Jesus Kristus, og føre videre til nye generasjoner det profetiske og apostoliske vitnesbyrd i Den Hellige Skrift, slik vår kirke har formulert det i sine bekjennelsesskrifter. I den alminnelige debatt både i og utenfor kirken blir denne forpliktelsen ofte oversett. Derfor er folkekirken ikke folkets kirke i den forstand at det er folkemeningen som er høyeste autoritet i kirken. Bare så lenge kirken er seg bevisst hva den tror - og på hvem den tror, kan den gjøre sin egentlige gjerning i folket og for folket.

Den store utfordringen for folkekirken er å arbeide intenst og utholdende for at den tilhørighet folket føler til kirken, kommer til uttrykk i deltagelse i det som er sentrum i kirkens virksomhet - gudstjenesten. Spissformulert: det burde være atskillig mer anfektende for kirken at det er så få som samles til gudstjeneste enn at det er så få som deltar i de kirkelige valgene.

Fisking av kirkemedlemmer

Indremisjonsforbundet har nå fått registrert sitt trossamfunn etter at organisasjonens generalforsamling sist sommer vedtok å søke om slik registrering. Indremisjonsforbundets generalsekretær, Erik Furnes, karakteriserer etableringen av det nye trossamfunnet som en ”milepæl”. Han sier han ikke ønsker å oppfordre noen til å melde seg ut av Den norske kirke for å melde seg inn i IMF Trossamfunn. Men selv har han meldt seg ut og gått inn i det nye trossamfunnet. Noen vil kanskje mene at når topplederen i organisasjonen går til et slikt skritt, så taler gjerningen sterkere enn ordene.

Generalsekretæren bedyrer at organisasjonen ikke har planer om å drive noen aktiv kampanje for å få folk til å melde seg ut av Den norske kirke og inn i det nye trossamfunnet. ”Men vi sier at de som allerede har bestemt seg, godt kan gjøre det før nyttår av økonomiske årsaker,” uttaler han til Vårt Land.

Indremisjonsforbundet har nå planer om å legge ut utmeldingsskjema for Den norske kirke på egen hjemmeside. Det reagerer Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen på. Han finner det rett og slett usmakelig. Det byr ham imot at kristne kirkesamfunn skal opptre slik overfor hverandre. Han mener handlemåten minner mye om Human-Etisk Forbund, som også har lagt ut utmeldingsskjema på egen hjemmeside.

Furnes har ingen forståelse for kritikken. Kanskje ville et lite tankeeksperiment kunne hjelpe ham litt: Sannsynligvis vil det før eller senere dukke opp saker i det nye trossamfunnet som vil utsette det for kritikk, også intern kritikk, som aktualiserer spørsmålet for enkelte medlemmer om de skal melde seg ut. Hvordan ville Furnes se på det om Den norske kirke da la ut skjema for utmelding av IMF Trossamfunn på sin hjemmeside?

Human-Etisk Forbunds handlemåte er atskillig lettere å forsvare. Human-Etisk Forbund er en ikke-kristen livssynsorganisasjon, som gjerne ser at folk melder seg ut av Den norske kirke av helt andre grunner enn at de skal melde seg inn i et annet kristent trossamfunn.

Det er selvsagt fritt fram for enhver å danne trossamfunn. Men vi har etter hvert i dette landet utviklet gode relasjoner mellom ulike kristne kirkesamfunn. IMF Trossamfunns handlemåte bidrar ikke positivt i så måte. Nils-Tore Andersen bør få støtte når han sier at det er viktig at kirkesamfunnene oppfører seg på en god måte overfor hverandre, at det ikke blir konkurranse der en fisker medlemmer.

Klokt av biskop Kjølaas

Biskop Kjølaas har fattet en klok beslutning når han har overprøvd avgjørelsen i arbeidsutvalget i Tromsø domkirkes menighetsråd om å nekte AsiaLink og Broder Yun å holde et møte i Tromsø domkirke. Arbeidsutvalget avgjørelse kunne hatt mening hvis man hadde prøvd å begrunne den med holdbare læremessige argumenter. Det har man ikke gjort, og det hadde man vel heller neppe klart. I stedet har man vist til at arrangementet ville ”bryte for mye med den profil” man ønsker at Domkirken i Tromsø skal ha. Profilen man ønsker å ha er ”folkekirkelig”.

Biskop Kjølaas har reddet menighetsrådets arbeidsutvalg fra å dumme ut domkirken i Tromsø fullstendig. Saken blir ikke bedre for menighetsrådets leder når Vårt Land kan opplyse at han har svart Asia Link at det ikke finnes noen ankemulighet i slike saker. Det gjør det vitterlig. Slike saker kan ankes til biskopen. Det har Asia Link gjort, og biskopen har overprøvd arbeidsutvalgets uholdbare avgjørelse.

Arbeidsutvalget i Tromsø domkirkes menighetsråd bør lese biskopens begrunnelse nøye og ta lærdom. Biskopen sier at Broder Yuns historie er noe kristne trenger å høre. Det er viktig at vi som kristne hører vitnesbyrd fra forfulgte rundt om i verden, og dette er en anledning til det. Vi ber ofte for de fattige og undertrykte, men glemmer de forfulgte. Jeg mener vi har et særlig ansvar for dem, sier Kjølås.

Med hevet hode

I et åpenhjertig intervju i Vårt Land sier Misjonssambandets generalsekretær, Ola Tulluan, at han vurderte å gå av etter at han ble overprøvd av sitt styre i en overgrepssak han hadde behandlet i fjor. Jeg har tidligere kommentert saken på bloggen min, (se 10. september 2008, 29. september 2008 og 10. desember 2008) og gitt Tulluan ros for saklig og rakrygget holdning i saken. Det samme kan ikke sies om hovedstyrets handlemåte, som var like oppsiktsvekkende som den var lite tillitsvekkende.

At et styre på en så eklatant måte kunne bryte med sine egne retningslinjer, er vanskelig å forstå. Derfor er det lett å forstå at Tulluan vurderte å gå av. På bakgrunn av at Tulluan opprettholdt sitt standpunkt og i klartekst kritiserte sitt hovedstyrets vedtak i saken, kunne han imidlertid fortsette med hevet hode. Det er mer enn hva man kan si om hans styre.

Normisjon og kirken

Normisjon er en av Norges største frivillige kristelige organisasjoner. Normisjon er ti år gammel og ble til etter at Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon i 2000 hadde vedtatt å nedlegge seg selv og gå sammen i en ny organisasjon for indre og ytre misjon. Begge ”moderorganisasjonen” hadde en lang historie bak seg. Begge ble dannet på slutten av 1860-tallet, Santalmisjonen av den legendariske misjonæren Lars Skrefsrud, som startet misjon blant santalfolket i India. Senere startet organisasjonen misjon i en flere andre land. Indremisjonsselskapet ble startet med bakgrunn i de evangeliske vekkelses- og fornyelsesbevegelser i Norge på 1800-tallet. Historien begynte med gjennombruddet for kristen lekmannsvirksomhet i Norge i tiden etter Hans Nielsen Hauge. Begge organisasjoner, og spesielt Indremisjonsselskapet, var en viktig del av den folkebevegelse som det kristne legmannsarbeidet representerte i Norge gjennom det meste av 1900-tallet.

Gjennom hele denne historien har disse organisasjonene definert seg selv som en del av Den norske kirke, identifisert seg med denne og forstått seg selv som selvstendig organiserte fellesskap for indre og ytre misjon tilhørende Den norske kirke. Denne selvforståelsen har vært klart uttrykt i basisdokumenter, i håndbøker og diverse ideologiske dokumenter og i utallige profilforedrag. Organisasjonenes tilhørighet til Den norske kirke har også kommet til uttrykk ved at så vel ledere som ”menige” medlemmer har hørt til de mest aktive også innenfor Den norske kirke. For eksempel har generalsekretærene i de to organisasjonene med få unntak vært ordinerte prester i Den norske kirke. For Indremisjonsselskapets vedkommende ble to av dem også biskoper, og en formann ble utnevnt til biskop mens han ennå var formann. Nåværende leder av Kirkerådet har mange års tjeneste bak seg i Indremisjonsselskapet, og jeg er selv et eksempel på en som har hatt toppverv innenfor begge sammenhenger.

Denne forståelsen av seg selv som et frivillig arbeidslag innenfor Den norske kirke ble videreført i den nye, sammenslåtte organisasjonen, som fikk navnet Normisjon. I det såkalte ”Grunnlagsdokumentet” som ble lagt til grunn for sammenslåingen, ble det slått fast under punktet ”Identitet”: ”Vi vil være en fri og selvstendig bevegelse innenfor Den norske Kirke”, og i organisasjonens handlingsprogram for perioden 2006-2009 heter det under ”Basis”:
”Vi betrakter oss som en bevegelse for fornyelse og misjon innenfor Den norske kirke.”

På denne bakgrunn opplever nok mange det som ganske oppsiktsvekkende at Normisjons generalforsamling, som har vært holdt i Trondheim denne uka, har vedtatt et handlingsprogram der man bryter med denne tradisjonen og med grunnlagsdokumentet fra sammenslåingen i 2001. Organisasjonen ønsker ikke lenger å forstå seg selv som bevegelse innenfor Den norske Kirke. Av de sparsomme referatene som står å lese i avisene og på Normisjons hjemmeside får en inntrykk av at begrunnelsen for dette historiske bruddet med organisasjonen(e)s kirkelige tilknytning, er todelt: Man samarbeider med flere kirkesamfunn og vil derfor ikke kjenne seg tilknyttet én spesiell kirke. Og ”mange kjenner både på slitasjen og på troskapen i forhold til den norske kirke”, som generalsekretæren uttrykker det i et foredrag på generalforsamlingen. Av refererte innlegg i debatten kan det virke som det siste argumentet har hatt stor vekt for mange.

Dette er et alvorlig signal til Den norske kirke. De frivillige organisasjonene i kirken har tradisjonelt vært kirkens ”kjernetropper” i den forstand at de har vært blant de mest aktive og har påtatt seg stort ansvar i ulike oppgaver i kirken. Når mange av disse føler at de blir fremmedgjort i forholdet til Den norske kirke på grunn av lærepluralisme, bør så vel biskoper som andre kirkelige organer tenke seg om når det gjelder hva man er i ferd med å miste i kirken. Satt på spissen: Den norske kirke kan plutselig våkne en dag og finne at man har mistet store deler av sitt mest aktive legfolk.

Når det er sagt, må jeg si meg enig med en representant for det lille mindretallet som stemte imot på generalforsamlingen. Kari Vik Stuhaug, som er tidligere misjonær i Santalmisjonen og medlem av Normisjons landsstyre, sa i debatten at hun beklager man ikke lenger skal si at Normisjon er en bevegelse innenfor Den norske kirke. ”Den norske kirke trenger Normisjon og misjonsutfordringen, også som teologisk korrektiv. Og Normisjons medlemmer trenger en kirke å tilhøre. Jeg opplever det som et paradoks at Normisjon på denne måten marginaliserer seg”, sa Vik Stuhaug ifølge Vårt Lands referat.

Personlig tror jeg også Normisjon gjør en strategisk bommert. Den nye selvforståelsen vil bidra til å isolere Normisjon i det norske kirkelandskapet. Den nye holdningen til kirken vil antagelig føre til at det blir mindre interesse for å samarbeide med organisasjonen fra Den norske kirkes side. Kontakten og samarbeidet med menighetene i Den norske kirke er etter min mening av uvurderlig betydning for en frivillig misjonsorganisasjon som ikke selv ønsker å bli en egen kirke. Spørsmålet er imidlertid om ikke dette vedtaket vil drive Normisjon til å bli nettopp det, og dermed bli seg selv nok, med mindre misjon både her hjemme og ute som uunngåelig konsekvens. Snarere enn å marginalisere seg burde Normisjon etter min oppfatning satse offensivt innenfor kirken i tro på sitt eget oppdrag og sin egen styrke. Problemet er antagelig at denne troen mangler, i hvert fall når det gjelder egen styrke.

Det viktigste huset

Mye kan sies om det norske folks forhold til kirken. For eksempel er ikke gudstjenestedeltagelsen spesielt høy blant Den norske kirkes medlemmer. Men når et kirkehus brenner ned, ser vi at kirken tross alt har en sterk posisjon i folks bevissthet. Kirkehuset har på en måte alltid stått der, som et viktig symbol på folks identitet og tilhørighet. Det dreier seg om ”kirka vår”. Derfor opplever alltid lokalbefolkningen en kirkebrann som noe forferdelig tungt.

Vi ser det nå igjen når Våler kirke i Solør nå har brent ned. Ordføreren i kommunen uttrykker ganske sikkert hva de aller fleste i lokalmiljøet føler når han ikke finner ord for hvor tungt det oppleves. Samlingspunktet i bygda, en praktbygning og en kulturperle fra 1805 er borte. ”Dette er en sorgens dag. Det viktigste huset både i vår kultur og historie er borte”, sier ordfører Kjell Konterud. Biskopen kaller Våler kirke en signalkirke for kirkemusikk.

Heldigvis klarte de å redde ut altertavla og døpefonten fra 1200-tallet, to klenodier som vil finne sin plass i den nye kirken som vil bli reist i Våler.

Det spekuleres i om brannen er påsatt. Vi får inderlig håpe det ikke er tilfelle. Brannen startet på utsiden av kirken. Det er unektelig litt mistenkelig. Kripos skal delta i etterforskningen.

Oppdatering fredag kveld: Politiet sier nå at brannen er påsatt og ber om tips fra publikum.
Oppdatering lørdag: En satanismeekspert antyder at vi kan få en ny bølge av kirkebranner. Dette blir bare spekulasjoner. Foreløpig vet man ingen ting om hvem som står bak brannen i Våler. Jeg tror man gjør klokt i å bevare nøkternheten og ikke hausse opp en dyster stemning som bare bidrar til på skremme folk.

Se også:
Sogneprest: Mye sinne her nå.
Ikke forhåndsdøm miljøer
Da 113 brant inne i pinsegudstjenesten.
Bryllupsdrømmen gikk i grus

Greit nok

Antiabortaksjonisten Per Kørner gjorde en aldri så liten markering av sin kamp for vern om det ufødte liv under gudstjenesten i Bergen domkirke i dag, der Halvor Nordhaug ble vigslet til biskop. Iført gul refleksvest med paroler om vern av det ufødte liv benyttet han anledningen da han knelte ved alteret under nattverden til å legge fra seg en liten fosterdukke før han gikk stille ut av kirken. Den nye Bjørgvin-biskopen sier han la ikke merke til at det var Kørner. Han trodde det var en vakt.

Greit nok. Det kan skje verre ting i kirkene enn dette.

”Kjerka" er pop

Sjømannskirken er populær blant folk. Mens terskelen er høy når et gjelder å besøke en kirke her hjemme, møter folk gladelig opp på ”kjerka” i utlandet. Også på de store idrettsmesterskapene er Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet, som er det offisielle navnet, til sted med sine vafler. Vi har nettopp sett det nå under VM i Liberec. ”Kjerka” var samlingsstedet – også for idrettsutøverne.

I en tid da vi reiser som aldri før er det derfor ikke overraskende at ”Kjerka” også er et populært sted å gifte seg. I fjor sto hele 1327 norske par sto for alteret i sjømannskirker over hele verden, flest i sjømannskirken på Gran Canaria, som i fjor hadde 211 vielser. Men mange drar også til Kong Haakons Kirke i København for å bli viet.

Det ser ikke ut til å være noen hindring at vielse i en sjømannskirke koster penger. Prisen varierer fra 6000 kroner (i Thailand) til 1760 kroner (Berlin). På Gran Canaria koster det 3500 kroner. Dyrt? Nei, det kan en ikke si. Spesielt på bakgrunn av hva folk er villig til å bruke til brudekjole og bryllupsfest.

Trossamfunn ”på si”

I et leserinnlegg i Vårt Land advarer tidligere generalsekretær i Misjonssambandet (NLM), Egil Grandhagen, sin egen organisasjon mot å opprette et eget trossamfunn. Etter min mening argumenterer Grandhagen overbevisende når han bl a peker på at det vil bety at organisasjonen må bruke en større del av ressursene på dem som har sitt kirkesamfunn i NLM og at organisasjonen vil få to kategorier medlemmer, de som har NLM som sitt kirkesamfunn, og de som ”bare” er medlem av misjonsorganisasjonen NLM. Videre mener han at vi har nok lutherske kirkesamfunn i Norge, vi trenger ikke å splitte det opp ytterligere. Grandhagen mener at det å være medlem av folkekirken ikke innebærer at man nødvendigvis bidrar til å legitimere det man måtte mene er vranglære i kirken.

Jeg har nylig på denne bloggen skrevet at misjonsorganisasjonene har et spesialoppdrag som evangeliserings- og misjonsbevegelser i kirken. Man forskyver dette perspektivet og bruker tid og krefter på feil sted når man begynner å etablere trossamfunn ”på si”. Grandhagen har rett i at det blir feil å late som om opprettelsen av et kirkelig register bare handler om mindre endringer – ”ikke stort mer enn å installere et dataprogram i en maskin ved hovedkontoret”. Ved å la seg registrere kommer organisasjonen inn under trossamfunnsloven og forskriftene til denne loven. Det innebærer at det utløses både statlige og kommunale tilskudd. Men det innebærer også forpliktelser til å gi medlemmene et menighetstilbud som svarer til deres behov i ulike faser av livet. ”Det er jo derfor stat og kommune bevilger penger”, slår Grandhagen fast. Derfor handler ikke dette om et register, ”men om vår identitet”, skriver Grandhagen, og treffer etter min mening spikeren på hodet.

Grandhagen får støtte av MF-professor Harald Hegstad, som i et intervju i Vårt Land sier at kirkeregisterforslagene er i strid med intensjonene i trossamfunnsloven, fordi loven her tenkes brukt til å sikre rettigheter for enkeltpersoner, mens lovens intensjon er å regulere den juridiske rammen for trossamfunn som kollektiver. I et innlegg i Vårt Land i dag klargjør Det Norske Misjonsselskaps generalsekretær Kjetil Aano at NMS ikke har noen planer om å opprette noe eget trossamfunn. Tvert imot oppfordrer Aano alle til å engasjere seg i kirken. Vi tror at evangeliske kirker og evangeliske misjonsbevegelser gjør en grov vurderingsfeil om de isolerer seg fra folkekirkene, skriver Aano.

Både Misjonssambandet og Indremisjonsforbundet skal på sine generalforsamlinger til sommeren behandle forslag om å etablere trossamfunn. Normisjon utreder spørsmålet. Alle organisasjonene burde lytte til Grandhagen. Ikke minst burde Indremisjonsforbundets generalsekretær, Karl Johan Hallaråker, som ellers har dokumentert evne til prinsipiell tenkning, tenke igjennom Grandhagens argumentasjon. Hallaråker sier i Vårt Land han at man der skal ”opprette et Indremisjonsforbundet trossamfunn, som skal være et register, ikke et aktivt trossamfunn”. – Hva slags konstruksjon nå det kan være.

Grandhagens innlegg representerer også en indirekte kritikk av hans etterfølger som generalsekretær i Misjonssambandet, Ola Tulluan, som har gått til det skritt å melde seg ut av Den norske kirke – og uten å melde seg inn i noe annet kirkesamfunn, etter det jeg forstår. Da holder det etter min mening ikke å si dette dreier seg ”helt og holdent et personlig spørsmål”.
Når man er generalsekretær i en av våre største misjonsorganisasjoner med sikker tradisjon blant medlemmene for å være medlemmer av Den norske kirke, må en ha lov til å vente en noe mer reflektert holdning så vel til spørsmålet om lederskapets symbolske ansvar som til betydningen av kirkemedlemskap.

MF-professor Harald Hegstad sier i Vårt Land-intervjuet at Misjonssambandets og Indremisjonsforbundets tanke om et kirkerettslig tilbud til den enkelte også er problematisk i forhold til en luthersk forståelse av hva en kirke er og hvilket oppdrag kirken har: Tilhørigheten til kirken er primært tilhørighet til en lokal menighet, ikke til et frittstående medlemsregister. – Kanskje noe å merke seg for organisasjoner kaller seg ”lutherske”?

Om å herse med kirkens policy

”Hvorfor skal kirken legge store ressurser i utredninger, når det er fritt fram for biskopene å bryte vedtatte retningslinjer?” spør sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land til biskop Tor Jørgensens ordinasjon av en samboende prest. Simonnes skriver videre at dette ikke bare er en debatt for eller mot samboerskap, men handler like mye om hva kirkens ledere kan foreta seg på egen hånd, og fortsetter: ”Biskoper, proster eller prester som vil herse med Den norske kirkes policy, kan gjøre det i trygg forvissning om at det ikke vil få noen konsekvenser for dem. De vet hva de oppnår: Oppmerksomhet og debatt om den saken de ønsker å forfekte.”
...
”Så sent som i 1995 var biskopene enige om en fellesuttalelse om samboerskap og kirkelig ansatte. – Innholdet ble stadfestet av biskopene i 2006 og 2008 i forbindelse med spørsmålet om prestestudenters samlivsform. Likevel kan biskop Tør Jørgensen i Sør-Hålogaland i januar 2009 gå til det skritt å ordinere en prest som lever i åpent samboerskap. Han lever etter prinsippet om å handle først og invitere kirken til diskusjon etterpå.”
Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land

Normisjon og kirken

Normisjons landsstyreleder, Kurt Hjemdal, korrigerer i Vårt Land i dag sin generalsekretær, Rolf Kjøde, som i går kom med uttalelser som kunne forstås i retning av at Normisjon vurderer å løsrive seg fra Den norske kirke. Hjemdal slår fast at noe i retning av løsrivelse over hodet ikke har vært på tale i landsstyret.

Uttalelsene viser at det nok gjør seg gjeldende visse meningsforskjeller i Normisjons ledelse når det gjelder organisasjonens kirkelige profil. Da er det viktig, som Hjemdal her gjør, å sette tingene på plass. Samtidig må han leve med at det er viktige meningsforskjeller innad i Normisjons landsstyre når det gjelder vurderingen av Kirkemøtets homofilivedtak i fjor. I et leserinnlegg i Vårt Land i dag kommer ett av landsstyremedlemmene med en sterk kritikk av det hun kaller generalsekretær Kjødes ”hardtslående retorikk”, som hun ikke kan stille seg bak.

Når det gjelder spørsmålet om Normisjons kirkelige posisjon, er jeg glad for at Hjemdal er så tydelig. Men Hjemdal og organisasjonen har et problem når den daglige lederen uttrykker seg slik at man får en forståelse av at han helst ser at Normisjon bryter med Den norske kirke. Det ser ut til at både Kristelig Pressekontor, DagenMagazinet og Vårt Land har lest hans pressemelding slik. Etter min mening gjør Hjemdal rett i å videreføre den kirkelige holdning Indremisjonsselskapet stod for gjennom sin mer enn 130-årige historie, i motsetning til den Indremisjonsforbundet representerer og som det ser ut til at Kjøde kjenner seg mer hjemme i.

Jeg skulle også ønske at Hjemdal kunne avvise all tale om å skulle tilby det man kaller ”en alternativ kirkerettslig plattform” for medlemmer som melder seg ut av Den norske kirke. Jeg har respekt for folk som melder seg ut, selv om jeg uenig med dem. Men jeg regner med at når noen melder seg ut, har de tenkt nøye igjennom saken, også spørsmålet om de vil bli stående utenfor et hvert kirkesamfunn eller om de vil melde seg inn i et annet. Alternativene finnes.

Jeg kan ikke se at det skulle være Normisjons oppgave å løse dette problemet for voksne, ansvarlige mennesker – så lenge organisasjonen holder fast ved sin identitet som en organisasjon som vil være i – men ikke under Den norske kirke. Normisjon er etter sin uttalte selvforståelse en frivillig organisasjon med et spesialoppdrag som en evangeliserings- og misjonsbevegelse i kirken. Man forskyver dette perspektivet og bruker tid og krefter på feil sted når man begynner å snakke om å etablere alternative kirkerettslige løsninger for medlemmene.

John Olav Larssen

Det er neppe mange unge mennesker i dag som kjenner predikanten John Olav Larssens navn. Men for oss som var unge på 1950-60-tallet, var han blant landets mest kjente vekkelsespredikanter. Sammen med sangerne Rolf Listrøm og Lage Wedin reiste John Olav landet rundt og samlet tusener av mennesker under sin talerstol, og mange mennesker kan fortelle at de kom fram til en personlig kristen tro ved hans forkynnelse. I dag får vi den triste meldingen at John Olav Larssen død.

Ikke uten grunn ble John Olav Larssen kalt Norges Billy Graham. Likheten lå i den evangeliske, enkle og folkelige forkynnelsen, som talte til hjertene. Dessuten hadde John Olav humor! Han kunne virkelig få folk til å le. Men det viktigste for ham var å peke på Jesus og det han har gjort for oss. John Olav stod i forsoningens tjeneste. Det var viktig for ham å forkynne slik at de som hørte ham, våget å ta et personlig standpunkt. Derfor var han ikke redd for å innby mennesker til å komme fram til podiet for slik å markere at de ville følge Jesus.

Mange vil i dag være fremmede for en slik type forkynnere, og fordommene mot en forkynnelse av den typen John Olav stod for, er store. Det er sterkt beklagelig hvis det ikke lenger skulle være rom for evangelister av John Olav Larssens type.

Jeg tenker i takknemlighet på John Olav og hva hans forkynnelse betydde for mange mennesker.

En hedersmann

Gjennom et langt liv med mange kirkelige tillitsverv har jeg fått anledning til å treffe mange mennesker jeg har lært å sette stor pris på. En av dem er biskop emeritus Georg Hille, som i dag fyller 85 år. En høy alder, vil noen si. Men denne kirkens hedersmann er friskere i sinn, tanke og kropp enn mange som har levd atskillig kortere tid enn han. Men fremfor alt er han en klok mann, som det alltid er en velsignelse å få møte. Med sitt liv og sitt vitnesbyrd har han betydd – og betyr fortsatt mye – for mange. Per Arne Dahls karakteristikk i Aftenposten i dag treffer godt: ”Han er et levende eksempel på at det går an å bety noe gjennom et helt liv som prest, biskop, og nå i eldre dager, som et troverdig forbilde, sannferdig Kristusvitne og som veileder med klokskap og vitalitet”.

Jeg kjenner ikke mange som formidler evangeliet på en så enkel og jordnær måte, som Georg Hille. En gang etter en påskegudstjeneste i Sjusjøen fjellkirke spurte jeg ham hvordan han kunne klare å forkynne påskens mysterium så jordnært og enkelt. Svaret – som han også gir i et intervju i Vårt Land i går, var også enkelt: ”Jeg har bestemt meg for bare å si det jeg selv skjønner. Og da blir det veldig enkelt.” – Kanskje noe å tenke på for enhver som går opp på en talerstol.

Nå har han bestemt seg for ikke å preke mer. Han har gitt fra seg forkynnerkallet, sier han, og er trygg på at den beslutningen er i overensstemmelse med Guds vilje. Men han er samtidig klar på at kristenkallet lever videre, og at det er andre måter å formidle evangeliet på enn bare fra en talerstol. Nylig ga han også sin liturgiske tjeneste og oppdrag tilbake til Gud. Vi som alltid er blitt velsignet under hans talerstol, kan beklage det. Samtidig står det stor respekt av en slik handlemåte. Etter en lang tjeneste i flere viktige stillinger i kirken, markerer han at nå er det andre som skal ivareta ansvaret. ”Nå er jeg bare”, sier Hille. På denne måten solidariserer han seg og gir verdighet til mennesker som på grunn av alderdom og sviktende helse ikke lenger har krefter til annet enn nettopp å være.

Misjonssambandet brøt egne regler

Misjonssambandets hovedstyre brøt egne retningslinjer da hovedstyret grep inn i en overgrepssak tidligere i år. Det slår NLMs egen protokollkomite (kontrollkomite) fast. Protokollkomiteen mener at ved å behandle konklusjonen i overgrepssaken har styret grepet inn i en sak som er delegert til administrasjonen. Hovedstyret burde i stedet ha trukket tilbake de delegerte oppgavene eller bedt om en ny vurdering av administrasjonens saksbehandling.

Jeg har tidligere kommentert denne saken på bloggen min, der jeg har gitt generalsekretær Ola Tulluan ros for hans holdning i saken (se bloggen min 10. sept. 29. sept). Ikke alle likte det.

Nå får altså generalsekretæren støtte av organisasjonens eget kontrollorgan etter at han kritiserte sine egne overordnede da hovedstyret overprøvde en beslutning i koordineringsgruppen, som etter hovedstyrets egne regler har ansvaret for å håndtere seksuelle krenkelsessaker i NLM.

Dermed har protokollkomiteen gitt et bidrag til NLMs troverdighet i behandlingen av slike saker kan blir gjenopprettet. Og godt er det. Men som protokollkomiteen selv sier – administrasjonen og hovedstyret har «en stor oppgave fremover» (...) «for å rydde av veien den usikkerhet som råder i deler av administrasjonen og den interne koordineringsgruppen».

Salmebokslakt

Domorganist Terje Kvam slakter forslaget til ny salmebok som Kirkerådet har sendt ut til høring. Nedenfor er referert et sitat fra et intervju med domorganisten i Aftenposten i går. Han er ikke nådig i sin dom. Han slakter både salmebokforslaget og musikkmaterialet som er samlet inn i forbindelse med liturgireformen som kirken nå arbeider med. Sitatet gir meg anledning til å presisere at jeg ikke nødvendigvis står inne for alle sitatene jeg bringer på bloggen min. Noen tror visst det. Jeg prøver å plukke ut sitater jeg mener har interesse, synspunkter jeg mener kan være verdifulle, selv om jeg personlig ikke alltid er enig.

Det nye salmebokforslaget har mange nye salmer, også en del som mange mener har lite i en salmebok å gjøre. Jeg er ingen salmeekspert. Men som kirkegjenger og korsanger har jeg stor glede av å være med på å synge dem. Andre får strides om hva som er en god salme. Meningene er mange og delte. Slik vil det være når saken gjelder noe så sentralt i kirkens liv.

Når det gjelder domprost Kvam, forekommer det meg at han overdriver ikke så lite. Når han for eksempel kan hevde at 95 % av det innsamlede liturgiske musikkmaterialet er ubrukelig, må en spørre om det kun er domorganisten som har rede på kirkemusikk i dette landet. Det forekommer meg også noe arrogant når domorganisten hevder at utvalget som har lagt fram forslaget, ikke kan ha definert hva en salme er før man begynte arbeidet med ny salmebok. For bare vel en uke siden skrev lederen av utvalget, prost Tore Kopperud, en kronikk i Aftenposten, der han gjør rede for sin salmeforståelse. Ikke mange i Norge har mer rede på salmer enn Tore Kopperud. En kunne kanskje ha ventet at Aftenpostens journalist hadde konfrontert Kvam med hva Kopperud her skriver?

Ikke desto mindre, det er bra at Terje Kvam, som er en fremragende kirkemusiker, gir uttrykk for sin mening. Hans kompetanse er ubestridelig. Alle ansvarlige i kirken gjør klokt i å lytte til kritikken.

Respektabelt av Tulluan

Generalsekretær Ola Tulluan i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har vist en imponerende holdning i overgrepssaken som har rystet organisasjonen. (Se min blogg 10. september.) Etter at NLMs hovedstyre på en uforståelig måte overprøvde generalsekretærens grundige behandling av saken, og dermed handlet stikk i strid med sine egne retningslinjer for behandlingen av slike saker, sier Tulluan nå rett ut at han beklager hovedstyrets vedtak. Særlig beklager han at den kvinnen saken gjelder har fått store tilleggsbelastninger gjennom vedtaket. Det er modig gjort og avtvinger respekt.

Normalt ville vel en daglig leder av en organisasjon ha vurdert sin stilling etter at hovedstyret på en så utidig måte desavuerte hans saksbehandling og konklusjon. Men Tulluan sier at man pleier å ha takhøyde i NLM. Hovedstyrets formann snakker ikke om takhøyde. Han sier ingen ting om hvorvidt Tulluans beklagelse, som i virkeligheten er en sterk kritikk av hans eget hovedstyre og overordnede, vil få noen konsekvenser for generalsekretæren. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at det må være vanskelig for Tulluan å leve med hovedstyrets vedtak. Med sin beklagelse av vedtaket har Tulluan spilt ballen over til hovedstyret, som nå må få store problemer med å gå videre med sin generalsekretær.