Viser innlegg med etiketten Kirkeordning. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kirkeordning. Vis alle innlegg

lørdag 31. mars 2012

Historisk møte hos Kongen

”I dag gjennomførte vi et historisk møte hos Kongen”, het det i en pressemelding fra kirkeminister Rigmor Aasrud i går. Bakgrunnen var at de tre prostene som ble utnevnt i går, var de siste prostene som ble utnevnt i statsråd. Fra nå av skal prostene bli utnevnte av kirken selv gjennom bispedømmerådene. Den siste bispeutnevnelsen i statsråd skjedde i oktober i fjor, da Atle Sommerfeldt ble utnevnte til biskop i Borg. Utnevnelsen av menighetsprester ble overført til bispedømmerådene for noen år siden.

At et trossamfunn selv skal utnevne sine ledere burde være en selvfølge i dagens samfunn. Men fortsatt sitter det langt inne for noen å akseptere dette. Denne uka ble det kjent at Senterpartiet bryter med kirkeforliket som er inngått i Stortinget og stiller sine stortingsrepresentanter fritt når det skal stemmes i stat-kirke-saken i Stortinget. Lundteigen har allerede gjort klart at han stemmer imot. Det dreier seg om en samvittighetssak, derfor stilles representantene fritt, heter det fra partiet. Så vet vi det.

Men ros til alle de andre partiene – og til dem fra Sp – som innser at den gamle stat-kirke-ordningen for lengst er moden for historiens skraphaug. Det har sikkert ikke vært like lett for alle politikere å gi opp sin makt over kirken. Fra min tid som leder av Kirkerådet husker jeg en kommentar fra en kirkestatsråd – gitt med et lite smil om munnen, men heller ikke uten et visst alvor: ”Ta ikke fra meg retten til å utnevne biskoper, Oddbjørn. Å utnevne biskoper er det morsomste jeg gjør!”

Det lå nok utenfor mitt domene å frata en kirkestatsråd den makten. Makten har ligget hos statsråden og hans/hennes politikerkolleger. Når jeg som kirkerådsleder hadde statsråder i tale, benyttet jeg derfor gjerne anledningen til å oppfordre dem til å arbeide for å redusere sin egen makt på dette området.

Da Jon Lilletun gjestet Kirkemøtet for første gang som kirkeminister i 1997, uttrykte jeg i min åpningstale glede over den nye regjeringens uttalelse om at den ville respektere Den norske kirkes frihet som et trossamfunn, og jeg fortsatte: ”Til denne friheten hører etter min mening også at kirken selv utnevner sine proster og biskoper. Det er naturligvis verken min rett eller oppgave å diktere regjeringen. Jeg tillater meg likevel i all vennskapelighet å antyde at det ikke burde være noen dårlig målsetting for en kirkestatsråd i Norge i slutten av 1990-årene at han – når en tid kommer – forlater statsrådstolen med mindre kirkemakt i den stolen enn da han satte seg i den!”

Jon Lilletun bidro med sitt, men det blir Rigmor Aasrud som får oppleve å sitte i statsrådstolen når staten endelig oppgir den kirkemakt som utnevnelsen av Den norske kirkes proster og biskoper innebærer.

lørdag 11. februar 2012

En rådmanns lovstridige anbefalinger

Drammen er en by med en stor andel innvandrere, og byen har fått mye ros for at den har taklet integreringsutordringene ganske bra. Men når det gjelder spørsmålet om livssyn og religion, har man verken i pedagogikken eller politikken hatt en like heldig hånd med utfordringene. Et par skoleepisoder som røper stor svikt i vurderingsevnen, har vakt nasjonal oppsikt. Da elever ved en av byens barneskoler sist jul skulle ha en juleavslutning, ble barna nektet å ha på seg nisselue med den begrunnelse at man måtte ta hensyn til alle med en annen kultur og tro. Ikke bare det, da lærerne ønsket velkommen, ble det sagt klart ifra at det fra nå av ikke lenger kunne kalles en juleavslutning – det skulle hete "vintermarkering". Rimeligvis reagerte både foreldre og lærere, og skolens rektor møtte massiv kritikk.

For noen år siden ble en annen barneskole i Drammen nasjonalt kjent fordi noen klasser ved skolen ble nektet av skolens rektor å se et julespill i en lokal kirke i skolens nærområde. Julespillet var en mangeårig tradisjon og av høy kvalitet. En foreldre-aktivist full av fordommer overfor kristne trossamfunn klarte gjennom en krass e-post å skremme rektor nok til at rektor avlyste elevenes besøk i kirken. Det hjalp ikke at flere av elevene ved skolen var med i julespillet, heller ikke at Foreldreutvalget ved skolen mente elevene burde få se det eller at elevene hadde gledet seg. Rektors offisielle begrunnelse var syltynn, hun hadde ikke informert foreldrene godt nok om julespillet, hevdet hun.

Nå er det Drammens rådmann og politikere som dummer seg ut. I et høringsnotat om kommunens forhold til kirken og ulike tros- og livssynssamfunn, foreslår rådmannen bl a at kommunen tar over ansvaret for gravferdsforvaltningen og drift av gravplasser og krematorium, at kommunens ansvar for å skaffe og drifte presteboliger avvikles, at det ikke legges opp til særbehandling av Den norske kirke i de politiske organenes budsjettbehandling, at Den norske kirke får "tilskudd pr medlem", at en bør sikte på å redusere antall kirkebygg i byen og vurdere sambruk av bygninger med andre tros- og livssynssamfunn, m.m. Rådmannen legger fram sitt høringsnotat uten overhode å konferere med Kirkelig fellesråd i byen, og en bystyrekomité sender uten videre notatet ut til høring.

Tidligere ekspedisjonssjef i Kirkeavdelingen i departementet, Ole Herman Fisknes, som kanskje er vår fremste ekspert på kirkejuss, legger ikke fingrene i mellom i sin karakteristikk av rådmannens forslag. "Det er ille at en rådmann begår så grove, juridiske tabber. Det tyder på total svikt i forståelsen av norsk lov", sier han i et intervju i Vårt Land. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på alle de misforståelsene notatet bygger på, går en representant for rådmannen går likevel i helforsvar for tabbene. Det er uforståelig, like uforståelig som at bystyrekomitéen sender notatet uendret ut til høring. Jeg tviler på at noe lignende ville skjedd på et annet saksområde.

I en artikkel i Drammens Tidende i dag (bare i papirutgaven) påviser prosten i byen, Øystein Magelsen punkt for punkt alle misforståelsene, og avslutter artikkelen med et hjertesukk, som en bare kan slutte seg til: "Jeg gleder meg til den dagen vår folkekirke ikke er i hendene på kunnskapsløse kommunale byråkrater og lokalpolitikeres forgodtbefinnende."

mandag 6. juni 2011

Folkekirken

To av Menighetsfakultetets dyktige teologiske professorer, Oskar Skarsaune og Hans Kvalbein, går av med pensjon, og i sine avskjedsforelesninger retter de begge et kritisk søkelys på folkekirken. Forelesningene er referert i dagens Vårt Land (dessverre bare i papirutgaven). Skarsaunes forelesning kan leses i sin helhet her.
Det er stor enighet om at Den norske skal være en folkekirke. Det er endog nedfelt i kirkelovens formålsparagraf, der Den norske kirke blir omtalt som "den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge". De fleste verdsetter en kirke som vil leve nær folket og folkets interesser, der kirken kan ha en viktig folkepedagogisk og samfunnsintegrerende funksjon, samtidig som den representerer tradisjon og kontinuitet i samfunnet. Verdien av en kirkeform der medlemskapet er preget av åpenhet - basert på barnedåpen - blir også vektlagt av mange, idet en kjenner det befriende at den teologiske og åndelige vekten blir lagt på troens og kirkens objektive side.

Ikke desto mindre er det bra at folkekirken blir debattert. Fra tid til annen kan vi i talen om folkekirken ane en folkekirkeideologi der kirken nærmest blir forstått som den religiøse dimensjon ved samfunnet, der dåpens omvendelses- og trosmotiv blir mer eller mindre glemt, og der begrepet åpen folkekirke blir så sterkt betont at kirken ikke framtrer som et egenartet samfunn i verden og bekjennelsen ikke rommer noen forpliktende norm.

Biskop em Georg Hille uttalte for en tid siden at vi snakker så mye om ”den åpne, inkluderende folkekirken at vi står i fare for at dette blir selve målet og budskapet. Ofte hører vi bare om at alt skal være varmt, godt og kjærlig, men lite eller ingenting om den sterke spenningen som ligger i Guds kjærlighet. Jeg ønsker mer fokus på det sentrale i evangeliet, og da hører også de sterke, dømmende og frigjørende ordene med”, sa biskopen.

Det kan være grunn til å minne om det folkekirkesyn som i årtier har ligget til grunn for reformarbeidet i Den norske kirke, og som kommer til uttrykk i viktige kirkelige utredninger. Her formuleres folkekirkesynet ut fra hva som er siktepunktet og målet for folkekirken. Som det heter i en kirkelig utredning fra 1969: "Folkekirketanken er ikke uttrykk for en faktisk identitet mellom folk og kirke, men et uttrykk for det siktepunkt at hele folket skal omfattes med evangeliets og sakramentenes tilbud." I sin bok "La kirken være kirke" har Andreas Aarflot uttrykt dette slik: "Kirken er folkekirke ikke etter sitt vesen, men etter sin intensjon".

Videre er det viktig at kirken framtrer i denne verden "både som et Åndens samfunn i Kristus av dem som tror på evangeliets ord og løfte, og som et organisert trossamfunn med sine sosiale strukturer", at ledelsen av kirken må utgå fra den kristne menighet og derfor prinsipielt må ligge hos kirken og ikke hos noen myndighet utenfor den, og at Den norske kirke i kraft av sin nådemiddelforvaltning framtrer som en sann Jesu Kristi kirke.

Enkelte ønsker å postulere et motsetningsforhold mellom folkekirke på den ene side og det aktive trosfellesskapet (den såkalte menighetskjernen) på den andre, idet man ser understrekingen av den personlige bekjennelse og trosfellesskapet som kirkelig terskelbygging. Det er liten tvil om at trosfellesskapet kan fungere slik at det isolerer seg fra verden omkring og hindrer at søkende mennesker våger seg inn i kirken. Men dette er en utfordring til kirken, og løsningen ligger ikke i å nedskrive bekjennelseskirken i betydningen en kirke av personer som bekjenner. Det ville snarere bety en katastrofe for folkekirken, fordi trosfellesskapet er en avgjørende forutsetning og referanse for folkekirkeligheten.

Det kjennetegner vår folkekirkesituasjon at folket i stor grad slutter opp om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon og kirkelig vielse og begravelse. Utfordringen består i å trekke linjer inn mot gudstjenesten - fra de kirkelige handlinger til høymessen, fra døpefonten til nattverden. For kirken er ifølge vår bekjennelse et folk som samles, og som sammen bekjenner troen på Jesus Kristus som Herre og Frelser.

Målet må være at så mange som mulig av folkekirkens medlemmer skal bli hjulpet til med større mot å vedkjenne seg sin kirketilhørighet gjennom positiv deltagelse. Men dette forutsetter en skjerping av kirkens profil som trossamfunn, en sterkere understreking av kirkens subjektkarakter - større bevissthet om medlemsskapet og en bedre realisering av kirkens fellesskapskarakter.

Kirken kan ha funksjoner som samfunnsintegrerende element, som bærer av kulturell tradisjon, som religionsvesen, som gren av sosialstatens velferdstiltak osv. Det er i og for seg ikke noe galt. Men kirken er framfor alt kalt til å bekjenne troen på Jesus Kristus, og føre videre til nye generasjoner det profetiske og apostoliske vitnesbyrd i Den Hellige Skrift, slik vår kirke har formulert det i sine bekjennelsesskrifter. I den alminnelige debatt både i og utenfor kirken blir denne forpliktelsen ofte oversett. Derfor er folkekirken ikke folkets kirke i den forstand at det er folkemeningen som er høyeste autoritet i kirken. Bare så lenge kirken er seg bevisst hva den tror - og på hvem den tror, kan den gjøre sin egentlige gjerning i folket og for folket.

Den store utfordringen for folkekirken er å arbeide intenst og utholdende for at den tilhørighet folket føler til kirken, kommer til uttrykk i deltagelse i det som er sentrum i kirkens virksomhet - gudstjenesten. Spissformulert: det burde være atskillig mer anfektende for kirken at det er så få som samles til gudstjeneste enn at det er så få som deltar i de kirkelige valgene.

torsdag 27. januar 2011

Biskopene velger selv sin preses

Biskopene i Den norske kirke har enstemmig valgt å peke ut sin nåværende leder (preses), Borg-bispen Helga Haugland Byfuglien, som sin nye permanente preses. I oktober 2010 ble hun valgt til Bispemøtets leder for perioden fram til ny preses skal utnevnes etter den nye ordningen, som blant annet innebærer at biskopenes leder skal ha sitt faste kontor i Trondheim, men også ha kontor knyttet til Kirkens hus i Oslo.

Til nå har preses vært valgt av biskopene selv, og slik burde det avgjort fortsatt ha vært. Men i og med at den nye preses skal ha lederfunksjonen i Bispemøtet som sin hovedoppgave, er det opprettet et tolvte bispeembete for denne oppgaven, og fortsatt har vi den antikvariske ordningen i Den norske kirke at det er regjeringen som utnevner biskoper i kirken. I den forbindelse har regjeringen forlangt at biskopene ikke bare skulle nominere den kandidaten i sin midte som de ønsker, men hele tre kandidater, slik praksis er ved ordinære bispeutnevnelser.

Biskopene sier de ikke vært i stand til å finne mer enn én som er villig til å påta seg oppgaven. Alle er spurt, men bare Borg-bispen har sagt seg villig. Dermed får ikke regjeringen den valgmuligheten den har bedt om. Det er i grunnen like greit. Kravet om tre nominerte kandidater var etter min mening bare anstaltmakeri. Det dreier seg her om å velge den første blant ”likemenn”, ikke en ”bispesjef”, som enkelte medier misvisende ynder å kalle det, og biskopene burde i praksis selv få bestemme hvem dette skal være. Ved bare å nominere én kandidat har biskopene sørget for at det er nettopp det som skjer. Med mindre regjeringen da setter seg på sin høye hest og nekter å akseptere situasjonen. Det skulle ta seg ut!

lørdag 13. november 2010

Betalte tillitsverv i kirken?

Kirkerådet er antagelig det eneste offentlige organet på dette nivået som ikke honorerer lederen. Jeg hadde selv dette tillitsvervet i 8 år på 1990-tallet og mottok ikke en krone for arbeidet. Jeg fikk 350 kroner pr mnd til dekning av telefonutgifter. Jeg skal ikke klage, men vil gjerne støtte kravet om at de som legger ned utrolig mye arbeid i slike organer i kirken må få en rimelig godtgjørelse for arbeidet. Noe annet er urimelig, og uheldig hvis det skulle bli slik, som Nils-Tore Andersen sier, at bare pensjonister og folk med mye penger kan ta på seg tunge tilltisverv i kirken. Hvor stor godtgjølsen skal være, kan diskuteres. Men ingen skal fristes til å påta seg oppgaven for pengenes skyld.

I min tid i Kirkerådet fant jeg det ikke rimelig å gå inn for verken møtegodtgjørelse eller andre honorarer så lenge menighetsråd og bispedømmeråd ikke hadde tilsvarende. Etter min mening jobber mange i disse rådene like mye som medlemmer av Kirkerådet. I dag er situasjonen endret. Møtegodtgjørelse er etter det jeg vet, blitt vanlig, i hvert fall i bispedømmerådene, men fortsatt uvanlig i menighetsrådene. Under alle omstendigheter bør en passe seg så en ikke snakker foraktelig om frivilligheten i kirken. Den er av uvurderlig betydning.

fredag 22. oktober 2010

Godt kvalifisert preses

Biskopene i Den norske kirke har gjort et godt valg når de har valgt Helga Haugland Byfuglien til ny preses. Valget var ikke overraskende. Hun var favoritt til å overta den viktige oppgaven etter Olav Skjevesland. Haugland Byfugliens brede erfaringsbakgrunn både fra prestetjeneste, som toppleder Norges KFUK-KFUM, stiftskapellan og biskop i Borg siden 2005, gjør at hun kjenner kirken og norsk kristenliv meget godt, og hun nyter stor tillit i kirken. Det lover også godt for trosopplæringen i kirken at den nye preses er nettopp den blant biskopene som vet mest om dette viktige området etter å ha ledet styringsgruppen for trosopplæringsprosjektet i Den norske kirke.

Haugland Byfuglien bedyrer at hun med dette valget ikke dermed er selvskreven som den nye 12. biskopen som skal utnevnes om et års tid og bli fast preses. Det er naturligvis riktig, ettersom det er regjeringen som skal utnevne denne biskopen. Stortinget har dessuten i sin ”visdom” bestemt at det skal nomineres tre kandidater til stillingen, vel og merke blant de 11 sittende biskopene. Erfaringen har vist at det er vanskelig nok for biskopene å finne én som er villig til å påta seg den krevende oppgaven. Nå må de altså finne tre villige for at regjeringen skal kunne velge og vrake til en oppgave der biskopene tidligere alltid har valgt selv. Politikernes vilje til å utøve makt over trossamfunnet Den norske kirke er med andre ord fortsatt til stede i fullt monn.

Men hvis Helga Haugland Byfuglien er villig, blir hun ganske sikkert innstilt først av biskopene. Dermed får de den de selv ønsker. Jeg har vanskelig for å se hvem av biskopene for øvrig den sittende regjering vil foretrekke fremfor Helga Haugland Byfuglien.

Aftenpostens Dag Kullerud skriver i en kommentar at den nye preses, bergenser som hun er, er stor Brannpatriot og ikke får sjelero søndag kveld før Brann har vunnet sin kamp. I så fall får hun sjelden sjelero. Slik jeg kjenner Helga Haugland Byfuglien er hun i stand til å takle større påkjenninger enn som så. Det er hun da også nødt til.

lørdag 24. april 2010

Behov for demokratireform i regjeringen

Etter mye indre uenighet og strid har Regjeringen endelig mannet seg opp til å legge fram stortingsmeldingen om det nye presesembetet i Den norske kirke. Resultatet ble som mange fryktet, regjeringen overkjører glatt kirkens ønske, som har kommet til uttrykk gjennom demokratiske prosesser i kirkelige organer. I stedet lar man Senterpartiets symbolpolitikk få det avgjørende ordet for resultatet.

Følgende kommentarer gir en god karakteristikk av den farsen regjeringen har gjort denne saken til. Først Dagrun Eriksen, Krf:

”Regjeringens overkjøring av kirkens demokratisk valgte organer viser at regjeringen har større behov for en demokratireform enn Den norske kirke har. - Hvorfor i all verden skal folk engasjere seg i kirkedemokratiet når de vet at regjeringen ikke forholder seg til det likevel?”

Aftenposten på lederplass:
”Presessaken byr seg fram som et ypperlig studieprosjekt for alle som ønsker å avdekke hulheten i Liv Signe Navarsetes retorikk om elitearroganse og maktkonsentrasjon i Oslo.”

tirsdag 30. mars 2010

Trenger ingen erkebiskopliknende kirkeleder

Biskop Helga Haugland Byfuglien i Borg redegjør i en artikkel på bispedømmets hjemmeside for kirkens begrunnelse for forslaget om en 12. biskop. Hun skriver at dagens ordning med en preses som både skal ivareta oppgaven som ledende biskop og samtidig betjene et helt bispedømme, er blitt uholdbar. Arbeidspresset er blitt altfor stort. Bispemøtet, Kirkemøtet og Kirkerådet har med overveldende flertall uttalt at 12. biskop må lokaliseres til Oslo, fordi det er der de viktige prosessene foregår som krever nærvær for å kunne bidra med styrke i samtaler og drøftinger, også med politiske myndigheter.

Biskop Haugland Byfuglien skriver videre:
”Vi har opplevd en merkelig debatt og prosess som har ført til at saken omkring 12. biskop har fått et helt annet fokus. Mange har mobilisert, særlig Trondheim, for en 12. biskop med annen funksjon enn det kirken har bedt om. Symbolbetydning, distriktshensyn og tradisjoner har blitt anført som avgjørende momenter i vurderingen som har hevdet at preses må lokaliseres til Trondheim.

Vår kirke har ikke tradisjon for erkebiskopliknende kirkeleder. Det trenger vi ikke nå heller. Kirken har biskoper som i hvert sitt bispedømme er symbolbærere slik Nidaros har sin, knyttet til nasjonalhelligdommen. Det har vært underlig å registrere at kirkens understreking av Oslo som sted har blitt møtt med en argumentasjon som ikke er svar på det kirken har ønsket.
Det er sterke reaksjoner på den overkjøring av det kirkelige demokrati og bispemøtet vi har vært vitne til. Myndighetene, som har lagt vekt på å styrke demokratiet som en viktig verdi i folkekirken, har utvist en oppsiktsvekkende arroganse overfor kirkedemokratiet.

Nå avventer vi Stortingsmeldingen. Vi forventer at politikerne vil lytte til kirkens behov knyttet til 12. biskop. Tiden er inne til å skrelle bort de symboltunge og pompøse ordene. Vi vil samarbeide om en løsning som gir rammevilkår for 12. biskop som bidrar til å styrke samvirke mellom kirkens ulike organer, til beste for kirkens fremtid.”

torsdag 25. mars 2010

Når makten taler

Det er ikke vanskelig å forstå kirkerådsleder Nils-Tore Andersens frustrasjon over politikere som så til de grader gir blaffen i hva kirken mener i en sak som angår kirken. Kirkens egne organer har på behørig vis behandlet forslaget fra bispemøtet om å få en 12. biskop som kan ivareta presesfunksjonen, 10 av 11 biskoper, et nærmest enstemmig kirkeråd og 73% av Kirkemøtet har gått inn for at denne biskopen av praktiske grunner må plasseres i Oslo. Biskopene, som denne saken gjelder mer enn noen andre, har uttalt at så viktig er plasseringen nær kirkens øvrige sentrale styringsorganer, at de ikke er tjent med den 12. biskopen hvis plasseringen blir en annen.

Likevel velger altså politikerne å gjøre nettopp det kirken ikke ønsker. Men er det så galt å plassere en biskop i Trondheim? Selvfølgelig ikke. Det gale er at politikerne ikke har tatt på alvor til hva kirkens demokratiske organer har bedt om og deres begrunnelse for ønsket, og i stedet gjort saken til noe helt annet, bl a med en argumentasjon med nasjonalistiske undertoner som burde være kirken fremmed og masse tåketale om Trondheim som ”åndelig sentrum” o.l. Som Nils-Tore Andersen treffende uttrykker det: ”Politikerne har gitt Den norske kirke en løsning vi ikke har bedt om, svart på et spørsmål vi ikke har stilt, og totalt overkjørt det kirkelige demokrati.”

Det gjør nettopp de politikerne som ellers aldri nøler med å klage over det demokratiske underskuddet i kirken. Jo da, alle er klar over at den formelle makten fortsatt ligger i Stortinget og regjeringen. Men dette er en ordning som har overlevd seg selv og vedtatt avviklet om kort tid. Det hadde faktisk vært mulig for politikerne å erkjenne at nettopp det er situasjonen, og begynt å øve seg på en ny situasjon. Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum er naturligvis veldig glad. Han synes nok han har vunnet en stor politisk seier. Der i gården er man jo ikke vant til så mye. Han er også freidig nok til å si at ”når dette har roet seg, vil løsningen bli en god opplevelse for kirken”. Slik taler makten. Den vet å fortelle folk at de opplever det godt å bli overkjørt av staten. Kirkens demokratiske organer har talt, og de har talt tydelig. Men makten mener å vite hva som er best.

Flere vil nå begynne å snakke om at med denne avgjørelsen har man tatt det første skrittet på vei mot en erkebiskop i Trondheim. Det høres jo flott ut. Men få i kirken ønsker det. Biskopene har uttrykkelig reservert seg mot en slik utvikling. Det er faktisk noe oppsiktsvekkende og paradoksalt ved at det er Ap av alle som nå på en avgjørende måte kanskje bidrar til en utvikling mot en mer embetsstyrt kirke på bekostning av legfolkets posisjon og makt i kirken.

Helga Pedersen møter kirkens argumentasjon med å vise til at det er ”gode flyforbindelser her i landet, og man har telefon og internett. Mange offentlige organer er spredt over hele landet, så det er ingen grunn til at ikke Kirken skal klare å koordinere det.” Med rette karakteriserer Nils-Tore Andersen en slik argumentasjon som tøv. Kanskje Helga Pedersen burde foreslå at fiskeriministeren plasseres i Tromsø, og næringsministeren i Stavanger? Ja, for også der har de faktisk gode flyforbindelser, og etter det jeg vet har de også telefon og internett.

Mange vil nok nå være spent på hvordan kirkens organer vil forholde seg. Biskopene har uttalt at de takker nei til et nytt tolvte bispeembete, dersom regjeringen plasserer det i Trondheim. Kirken må nå vise at dette ikke bare er ord, og i praksis vise at man mener alvor.

torsdag 11. mars 2010

Nei takk til ledende biskop i Trondheim

Redaktør Magne Lerø i ukeavisa Ledelse etterlyste i en kommentarartikkel for noen dager siden kirkeledere som våger å sette ned foten overfor politikere som ønsker å overkjøre klare kirkelige vedtak. “Det er merkelig at kirkelederne opptrer som redde lam framfor brølende løver når regjeringen sysler med planer om å gjøre Trondheim til landets kirkehovedstad, mot kirkeledelsens vilje”, skrev han blant annet.

I dag får han svar. Bispemøtet takker nei til et nytt tolvte bispeembete, dersom regjeringen velger å plassere det i Trondheim. ”Vi er ikke er hjulpet med at en ny ledende biskop plasseres i Trondheim. Det er ikke dette vi har bedt om. De problemene dette er ment å løse, vil da ikke bli løst. Dette vil være alvorlig, ettersom alle – også politikerne, har vi forstått – er enige om at situasjonen er uholdbar og at en ny, ledende biskop trengs”, sier preses i Bispemøtet Olav Skjevesland, som med klar adresse mener det ikke er riktig å bruke fellesskapets penger på symbolpolitikk.

Biskopene får full støtte av Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen. I en tale ved åpningen av Kirkerådets møte i dag, minnet han om at både biskopene og Kirkens valgte organer, Kirkerådet og Kirkemøtet, har gått inn for at den nye ledende biskopen bør plasseres i Oslo. Den norske kirkes øverste demokratiske organ, Kirkemøtet vedtok med stort flertall (73 %) at ledende biskop må samlokaliseres med den øvrige sentralkirkelige ledelse i Kirkens Hus i Oslo. ”Den norske kirke er inne i en politisk ønsket demokratireform, som skal munne ut i selvstyre for Kirken og endrede relasjoner mellom stat og kirke. Midt i denne prosessen, vil det være umåtelig uklokt, ja hårreisende, av regjeringen totalt å neglisjere det samme demokratiet,” sa Kirkerådets leder.

Nils-Tore Andersens forgjenger som leder av Kirkerådet, Thor Bjarne Bore, tar også kraftig avstand fra forsøk fra politisk hold på å overkjøre kirken i denne saken. “Slike spørsmål må avgjøres av kirken selv, av kirkemøtet, ikke av overstyringskåte politikere som er mer opptatt av markeringer og hilsener hjem enn av kirkens beste”, skriver han på bloggen sin, der han også griper fatt i den stadig gjentatte påstanden om at Trondheim er "kirkens åndelige sentrum". Uten noe ønske om å bringe Stavanger inn i den aktuelle lokaliseringsstriden peker han på en rekke momenter som taler for at Stavanger er et vel så sterkt åndelig sentrum som Trondheim.

Jeg kan bare slutte meg til, samtidig som jeg gratulerer kirkeledelsen med krystallklar tale og holdning.

onsdag 13. januar 2010

Reformer i Den norske kirke

Den norske kirke er som kjent inne i en omfattende reformperiode. Etter den historiske kirkeavtalen mellom stortingspartiene våren 2008, er det klart at vi står foran en oppløsning av statskirkeordningen. Kirkerådet er nå i full gang med å utforme et forslag til ny kirkeordning. En arbeidsgruppe under ledelse av Trond Bakkevig er nettopp oppnevnt for å bistå Kirkerådet i dette arbeidet.

Mindre kjent er det kanskje at Den norske kirke også arbeider med viktige reformer av kirkens ”indre liv”, nærmere bestemt reform av kirkens gudstjeneste. En rekke utvalg har på mandat fra Kirkerådet utarbeidet forslag til ny ordning for hovedgudstjenesten, med nye liturgier for bl a dåp, samt forslag til ny liturgisk musikk, ny tekstbok og ny salmebok. Hele dette materialet har vært ute til høring. Oppsummering av høringen vil i mars bli lagt fram for Kirkerådet, som også skal behandle saken senere i år før og Kirkemøtet etter planen skal fatte vedtak til høsten.

En av dem som har latt seg høre å saken, er biskop emeritus Andreas Aarflot. Den tidligere Oslo-biskopen har på egen hånd utarbeidet en omfattende vurdering av de mange forslagene, forslaget til ny salmebok inkludert. Vurderingene og kommentarene har han selv sørget for å få trykt og utgitt i bokform, og boka kan skaffes ved henvendelse til forfatteren. Boka har fått tittelen ”Her er Guds hus og himmelens port”, med undertittelen ”På vei mot nye gudstjenesteformer”.

Aarflot innleder boka med et kort historisk riss av gudstjenestens framvekst og utvikling, etterfulgt av noen pastorale tanker hentet fra enkelte av hans bispevisitaser i Oslo bispedømme. Når det gjelder selve forslagene, har Aarflot viktige vurderinger og kommentarer både til prosessen som har ført fram til forslagene og til de konkrete forslagene. Han kritiserer prosessen for at her har det gått for fort. ”Reformprosess i høygir”, kaller han det, og det er lett å være enig. Hastverket har etter Aarflots mening ført til at man ikke har tatt seg tid til den nødvendige prinsipielle gjennomtenkning, og arbeidsmåten med mange underutvalg har ført til utilstrekkelig vurdering av helheten i liturgien. Han finner det påfallende at det blir sendt ut et forslag ”som i den grad er ribbet for historiske og prinsipielle overveielser”, og den stramme tidsfristen som Kirkemøtet har fastsatt for det ferdige resultatet har etter hans mening bidratt til en ”heseblesende og ufullstendig fremleggelse av et halvgodt forslag”. Av hensyn til sakens viktighet bør derfor hele prosessen bli forlenget, mener Bispemøtets tidligere preses.

Det vil føre alt for langt å gå nærmere inn på Aarflots vurdering av de ulike forslagene. Men et særtrekk ved de fremlagte utkastene er etter hans mening at aksenten ligger sterkere på det skapelsesteologiske perspektivet enn det frelseshistoriske. Han mener også at de som har utarbeidet det nye gudstjenesteforslaget har tatt for lett på utfordringen til å bestemme gudstjenestens særpreg og grunnmotiver. Det kan med andre ord synes som man ikke har hatt noen gjennomarbeidet teori om hva en gudstjeneste skal være. Aarflots bidrag i så måte er interessant lesning.

Aarflot nøyer seg ikke med kritisk vurdering. I vedlegg til slutt i boka leverer han til overveielse alternative forslag til bl a ny høymesseliturgi og ny dåpsliturgi. Aarflot har utvilsomt rett i at det særlig er forslaget til ny dåpsliturgi som gir sterkest grunn til kritiske merknader. Det første forslaget som kom fra Kirkerådets underutvalg var så håpløst dårlig at Kirkerådet måtte be om bearbeidet forslag. Men heller ikke det utsendte forslaget er på langt nær godt nok. Aarflot påviser at forslaget verken kommer til rette med luthersk antropologi eller den lutherske frelsesforståelse.

Som pedagog vil jeg tillegge at forslaget heller ikke er særlig vellykket når det gjelder utformingen av spørsmålet til foreldre og faddere ved døpefonten. Men det vil jeg si litt mer om i en senere bloggpost. Aarflots bok anbefales for alle som er opptatt av ”hjerteslaget i den troende menighets liv” – gudstjenesten.

onsdag 6. januar 2010

Den danske folkekirken inn i Porvoo-fellesskapet

Sammen med biskop Andreas Aarflot hadde jeg høsten 1996 som kirkerådsleder gleden av å undertegne den såkalte Porvoo-avtalen på vegne av Den norske kirke. Det skjedde etter at Kirkemøtet i 1994 hadde godkjent avtalen. Undertegningen av avtalen foregikk ved seremonier i Nidarosdomen, i Tallinn domkirke i Estland og til slutt i Westminister Abbey i London. Den noe omstendelige undertegningsprosessen skyldtes at det dreide seg om en historisk kirkeavtale av stor økumenisk betydning. Ved denne avtalen, som ble fremforhandlet i den finske byen Porvoo (Borgå), ble det etablert et kirkefellesskap mellom de lutherske kirkene i Norden og i de baltiske landene, de anglikanske kirkene i England, Skottland, Irland og Wales.

Avtalen innebærer bl a at kirkesamfunnene anerkjenner hverandre som sanne kirker, at man godkjenner hverandres dåp, nattverd og bispeembede, og at døpte medlemmer av de enkelte kirker kan betraktes som medlemmer av andre kirker i fellesskapet. Innen Porvoo-fellesskapet kan biskoper, prester og diakoner gjøre tjeneste i hverandres kirker uten ny ordinasjon eller vigsling.

Den danske folkekirken deltok i uformingen av avtalen, men valgte dessverre ikke å godkjenne den. Det skjedde etter at de danske biskopene etter en høring blant folkekirkemenighetene tolket høringssvarene slik at disse ikke gav uttrykk for vilje til tilslutning til Porvoo-dokumentet. Danskene har derfor bare hatt observatørstatus i fellesskapet. Like før jul kom imidlertid nyheten om at Folkekirkens mellemkirkelige Råd har besluttet å melde Den danske folkekirken inn i Porvoo-fellesskapet. De danske biskopene har nå kommet fram til at det ikke lenger er noe som forhindrer at folkekirken kan bli medlem. Denne gledelige nyheten kom overraskende, fordi det i årene som er gått siden avtalen ble fremforhandlet, har vært liten debatt om saken i Danmark.

Beslutningen har vakt kritikk blant danskene, ikke minst på grunn av behandlingsmåten. I motsetning til forrige gang har det ikke foregått noen høring blant prester og menigheter. Menighetsråd er derfor i opprør over det de oppfatter som overstyring. Noen stiller spørsmål ved lovgrunnlaget for Mellemkirkelige Råds mandat til at ta en slik beslutning på folkekirkens vegne. Selv om biskopene står bak beslutningen, er det ikke tilstrekkelig, blir det hevdet, fordi en luthersk kirke er medlemmenes kirke, ikke biskopenes. På politisk hold blir det hevdet at beslutningen er ugyldig. Enkelte mener at det ut fra Grunnloven bare er Folketinget som kan fatte en slik beslutning.

Det undrer meg at ikke Den danske folkekirken for lengst har sørget for å få til en kirkeordning med et kirkemøte på linje med det vi har i Norge med kompetanse til å fatte beslutninger bl a av den type det her gjelder.

tirsdag 17. november 2009

Kirkestyrets demokratiske legitimitet

I min åpningstale på Kirkemøtet i 1997 tillot jeg meg å gi Jon Lilletun, som den gang møtte som nyutnevnt kirkeminister, et aldri så lite råd: at han måtte ha som mål – når den tid kom – å forlate statsrådembetet med mindre makt over kirken enn da han satte seg statsrådsstolen! For den nåværende kirkeministeren, den nyutnevnte Rigmor Aasrud, vil dette bli en realitet, enten hun liker det eller ikke.

Antagelig liker hun det ikke spesielt godt. Hun har signalisert at hun er tilhenger av statskirkeordningen. Men den prosessen som startet med den historiske kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, lar seg ikke stoppe. Det erkjenner da også statsråd Aasrud. Hun vil selvsagt følge lojalt opp, og vil få sitt navn i historien som den siste kirkeminister i Norge.

I sin tale til Kirkemøtet mandag kommenterte hun naturlig nok det nylig avholdte kirkevalget. Hun sa seg fornøyd med gjennomføringen av valget, både hva gjelder innsats og oppslutning. Men i sine kommentarer til demokratireformen i kirken gjorde også Aasrud seg skyld i den samme misforståelsen som så mange andre av hennes politikerkolleger, nemlig at når kirkestyret ikke lenger har basis i Stortingsvalg og regjering, så svekkes det demokratiske elementet, noe som nærmest må ”kompenseres” gjennom økt valgdeltagelse i kirkevalgene. Denne tenkningen ligger også implisitt i den nevnte kirkeavtalen.

Biskop Halvor Nordhaug tok fatt i denne misforståelsen i plenumsdebatten på Kirkemøtet mandag. Han sa seg selvsagt ikke uenig i at det er ønskelig med økt valgdeltagelse i de kirkelige valg. Men begrunnelsen for at demokratiet i kirken bør styrkes, ligger ikke i de mytene som mange politikere bygger på, men i det allmenne prestedømme, dvs at kirkemedlemmene har ansvar og rett til å delta i kirkestyret.

Fra politisk hold er det gjentatte ganger blitt hevdet at med mindre deltagelsen ved de kirkelige valg øker, vil kirken vil bli mindre demokratisk når det statlige kirkestyret oppheves. Implisitt i denne tenkningen ligger det en påstand om at uten en slik økning er det nåværende kirkestyret mer demokratisk, og at kirken f.t. ikke er demokratisk nok til å kunne få selvstyre. Nordhaug avviste denne påstanden og hevdet med styrke at med demokrati som utgangspunkt står dagens kirkestyre syltynt! Det øverste kirkestyret er i dag valgt – ikke med utgangspunkt i kirkelige valg, men i politiske. Medlemmene av kirkelig statsråd behøver ikke en gang å være valgt til Stortinget. De er tvert imot utpekt, og det av en statsminister som selv ikke er medlem av kirken! Og kirkelig statsråd er ansvarlig overfor et organ, Stortinget, som ikke er noe kirkelig organ, men består – selvsagt – av mennesker med alle slags livssyn med eller uten religiøs tilknytning.

Det betyr ikke at man skal trekke i tvil den kirkelige legitimitet til den enkelte minister som er med i kirkelig statsråd. Det er kirkelig statsråd som organ og dets demokratiske basis som kirkestyre som er tvilsomt. At kirkelig statsråd ifølge Grunnloven er et kirkelig organ, forandrer ikke situasjonen, for målt etter vanlige premisser for demokrati, holder kirkelig statsråd ikke mål. Slik sett vil et hvert kirkevalg av kirkeledelse helt til topps ha større demokratisk legitimitet. Når det statlige kirkestyret er avskaffet, vil demokratiet styrkes i vår kirke, uansett hvor mange prosent som deltar, sa biskop Nordhaug.

lørdag 14. november 2009

Kritiske spørsmål krever svar

I et leserinnlegg i Vårt Land for noen dager sider leverer Torstein Husby og Torger Reve, som begge er medlemmer av Oslo bispedømmeråd, en ramsalt kritikk av Den norske kirkes organisering og ressursbruk. De konkluderer med at kirken er ”overorganisert og underledet – men med et betydelig autoritetsproblem”, og spør: ”Hva koster dette kirkelige rådsveldet og kirkebyråkratiet?” og ”Hvem er kirkens leder i dette strukturelle virvar?”

Forfatterne er begge professorer med de fremragende analytiske evner som preger folk med en slik bakgrunn. Og som medlemmer av Oslo bispedømmeråd har de gode forutsetninger for å vite hva de uttaler seg om. Det er derfor all grunn til å ta deres kritikk på alvor. Det vil vel ikke overraske om synspunktene blir gjenstand for oppmerksomhet i Kirkemøtets generaldebatt mandag ettermiddag.

I to redaksjonelle kommentarartikler i dagens Vårt Land henvises det til kritikken. En av disse avsluttes med spørsmålet: ”Hvem på Kirkemøtet tar ballen – og prøver å besvare slike krevende spørsmål?” – Svaret burde være innlysende. Som medlemmer av Oslo bispedømmeråd møter både Torger Reve og Torstein Husby på Kirkemøtet. Dermed er de ikke bare i posisjon til selv å prøve å gi et svar, men er også medansvarlig for bedre på en situasjon som etter deres mening er kritikkverdig.

lørdag 19. september 2009

Tøv om kirkevalget

Det viser seg at en del mennesker hadde vanskeligheter med å forstå informasjonen som ble sendt ut til medlemmene i forbindelse med kirkevalget. I et oppslag i Dagsavisen (gjentatt i andre aviser) heter det at ”tusenvis av kirkemedlemmer trodde de kunne avgi sin stemme ved å sende stemmeseddelen i posten i den ferdigfrankerte konvolutten de fikk tilsendt sammen med valgkortet fra Kirken”. Valgforsker Anders Todal Jenssen hevder at dette ” helt klart kan få betydning for utfallet av kirkevalget”, og ikke bare det, Jensen hevder at det som blir kalt ”valgfadesen” kan få store konsekvenser. Hør bare: ”De kreftene som ønsker at kirkevalget skal lede fram til at Kirken får utnevne sine egne biskoper, må nok innse at valget først må gjennomføres noen ganger til, før det kan hevdes at kirken har fått utviklet et indre demokrati.”

Her var det mye rart på en gang. Dagsavisens medarbeider har tydeligvis ikke gjort jobben sin og satt seg inn i saken. For et første, det ble ikke sendt ut stemmesedler i posten. For det andre, de aller fleste av de ca 28.000 som returnerte den tilsendte konvolutten brukte den til det den var ment, nemlig til å melde seg ut eller melde fra om at de ikke var medlem av kirken. Ca 4.000 av konvoluttene hadde blandet innhold, varierende fra kverulering, sabotasje og annet tullball til noen som misforsto informasjonen og trodde de stemte ved å returnere konvolutten. (Et tall som for øvrig et meget lavt tall, tatt i betraktning at informasjonen ble sendt til 3,2 millioner mennesker.)

For det andre vet vi ingen ting om hvilke konsekvenser misforståelsen har hatt når det gjelder den faktiske deltagelsen i valget. Mange av dem som trodde de hadde stemt ved å returnere konvolutten til Kirkerådet, kan meget vel ha blitt klar over misforståelsen og stemt når valgdagen kom. Informasjonen ble sendt ut mange uker i forveien, og mulighetene for å misforstå fikk oppmerksomhet i mediene, slik at man hadde god anledning til å bli oppmerksom på feiltagelsen for så å delta i valget på korrekt vis, slik også Kirkerådet påpeker. Tilbake står naturligvis muligheten for at noen fortsatt svevde i den misforståelse at de faktisk hadde stemt. Men det er god grunn til å anta at dette er så få at Kirkerådets prosjektleder har rett i at problemet er marginalt. Valgforsker Bernt Aardal sier at hvis det har kommet inn en halv million stemmer, og kanskje 2000 personer tror de har stemt, men likevel ikke har gjort det, vil ikke dette påvirke valgresultatet. Verken Dagsavisen eller NRK, som også brakte tøvet ut til sine lyttere i 18.30-nyheten i går, har funnet det opportunt å referere Aardal.

For det tredje: Anders Todal Jenssen skyter temmelig langt over mål når han hevder at det som her har skjedd vil sette en midlertidig stopper for reformprosessen, slik at det vil gå lang tid før kirken får utnevne sine egne ledere. Valgforskeren kan ikke ha fulgt mye med i de prosessene som foregår i denne saken når han kan uttale slikt tøv. Det eneste ved dette valget som eventuelt kunne ha truet utviklingen mot en mer selvstendig kirke, ville vært en valgdeltagelse omtrent på samme lave nivå som ved tidligere valg. Det vet vi allerede at det ikke har vært.

Når dette er sagt, skal det tilføyes at informasjonen som ble utsendt om valget, ikke var noen fulltreffer. Selv om det er enhver velgers plikt å sette seg inn i reglene for hvordan et valg foregår, og slik sett selv er ansvarlig for å stemme på en korrekt måte, er det ikke overraskende at mange er kritiske til det man fikk tilsendt. Et par eksempler: En oppramsing over to sider av ”kirkens satsingsområder” med opplysninger av typen ”kirken er i en kontinuerlig utviklingsprosess”, er ikke spesielt spennende. Kirkerådsdirektørens hilsen til medlemmene er illustrert med et foto av en guttunge som sitter lidende oppe i et kirketårn og holder seg for ørene! Hvilket budskap et slikt bilde er ment å skulle formidle, er ikke lett å forstå. Selv om det kan virke slik, vil jeg neppe tro at det er ment som en oppfordring om å holde seg for ørene for kirkens budskap. Når kirken for første – og antagelig for siste gang på lenge – får anledning til å henvende seg direkte til alle sine mer enn 3 millioner medlemmer, burde kommunikasjonen utvilsomt ha vært bedre.

søndag 13. september 2009

Kirkevalget

Kirkerådet har fått foretatt en undersøkelse som viser at 23 prosent av de ca 3,2 millioner stemmeberettigede medlemmene i Den norske kirke har planer om å delta i kirkevalget. Det blir tolket som et høyt tall. En valgdeltagelse som når opp i denne andelen av medlemsmassen ville være oppsiktsvekkende. Jeg tror imidlertid ikke at det blir så høyt. En ting er å si at man ”har planer” om å delta. Noe annet er å gjøre det. Om halvparten av disse stemmer, vil det være er bra resultat.

Sikkert er det at deltagelsen blir atskillig høyere enn det som har vært vanlig. Det har naturligvis sammenheng med at Den norske kirke for første gang har fått sjansen til å gjøre kirkevalget skikkelig kjent. Og her har Kirkerådet virkelig lykkes. Den samme undersøkelsen viser at 98 prosent av de stemmeberettigede har fått med seg at det er kirkevalg. Ingen kan tvinges til å stemme. Men tallet viser at informasjonen det er satset så mye på, er nådd ut, og enten man stemmer eller ikke, har alle dermed gjort et valg.

Satsingen på dette kirkevalget kommer som et resultat av kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, der de politiske partiene ble enige om at det i samarbeid med Den norske kirke skulle gjennomføres en demokratireform, ”slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”, som det heter i avtalen. Dette punktet er av en del politikere omtalt som en forutsetning for at de nødvendige vedtak skal bli gjort for å sikre kirken en friere stilling i forhold til staten, ikke minst retten til selv å utnevne biskoper. Hvor stor valgdeltagelse som anses ”godt nok”, har ingen politiker vært villig til å si noe om.
Personlig tror jeg ikke det spiller så stor rolle. Vedtaket om at kirken skal fristilles mer fra staten lar uansett seg ikke reversere. Jeg kan ikke tenke meg at det vil være mulig ut fra prinsippet om trosfrihet og respekt for Den norske kirke som trossamfunn å skulle fortsette med den statskirkeordning vi nå har. Det statskirkesynet som ikke minst Senterpartiet står for, lar seg ikke forsvare i dagens samfunn.

Mange har kritisert kirkevalget. Noen synes det er ille at det foreligger bare én liste, andre synes kandidatene er alt for anonyme. Når en vet hvor vanskelig det er å få folk til å påta seg frivillige oppgaver, er det ikke underlig at det bare blir én liste i de fleste av landets 1200 menigheter. Jeg synes de mer enn 16.000 kandidatene som stiller på disse listene, fortjener honnør og respekt for at de er villige.
Andre kritikere er opptatt av myten om den "sexfikserte kirken". Selv en så vidt fornuftig kommentator som Aftenpostens Ingunn Økland hevder at kirkevalget (jeg antar at hun her mener bispedømmerådsvalget) er redusert til et spørsmål om homofiles rettigheter, og spør om Den norske kirke ikke er opptatt av annet enn seksualitet og samliv? Hun mener kirken denne gangen ikke kan skylde på systematisk overdimensjonering av homofilisaken i mediene.

Hvis dette skal forstås som en innrømmelse av slik overdimensjonering i mediene, så er jo det noe. Av egen erfaring vet jeg litt om denne sexfikseringen fra medienes side. At også kirken har hatt homofilsaken på dagsorden, bør ikke overraske noen i et samfunn hvor dette har vært en av de aller mest fokuserte sakene i samfunnsdebatten de siste 15-20-årene. Når homofilisaken har vært behandlet på Kirkemøtet, har mediene møtt opp i hopetall og skrevet om den sexfikserte kirken. Straks møtet har avsluttet behandlingen av denne saken, har alle TV-lamper sloknet og med få unntak har pressefolkene rømt salen. Saker som gjelder ”forbruk og rettferd”, miljøspørsmålet, trosopplæring i kirken, urfolkenes situasjon i den verdensvide kirke m.fl. ble ansett uinteressante av de fleste medierepresentantene. Ved å la være å rapportere om slike saker kunne man opprettholde myten om den sexfikserte kirken.

Når påstanden om at kirken bare er opptatt av homofili og samlivsetikk dukker opp også ved kirkevalget, skyldes det at et par aksjonsgrupper har engasjert seg i spørsmålet om kirken skal tilpasse seg den nye ekteskapsloven og begynne å vie homofile og lesbiske par. Men hva er det som er så galt med at folk engasjerer seg i konkrete saker? Er det ikke det som er demokrati? Er det ikke nettopp engasjement som blir etterlyst? For noen er faktisk dette spørsmålet i aller høyeste grad et spørsmål om ”hva slags kirke” de vil ha. Og for enkelte bryter det på dypt vann fordi det dreier seg om noe så sentralt som spørsmålet om hvilken autoritet Bibelen som Guds ord skal ha i kirken. Derfor kan Kirkemøtets standpunkt i dette spørsmålet bli avgjørende for deres kirkemedlemskap. Det gjelder mennesker på begge sider av delestreken i denne saken.

For øvrig er det ikke sant at dette er den eneste saken kirkefolk og kandidatene er opptatt av. Leser man kandidatenes selvpresentasjon og kirkeledernes engasjement på de kirkelige nettstedene, ser man noe annet. Ja, tatt i betraktning hvor sentral denne saken er for mange mennesker i kirken, går det faktisk an å kritisere mange av kandidatene for at de ikke tydeligere flagger et syn.

mandag 10. august 2009

Klandres den som klandres bør

Den norske kirke har fått mye kjeft de siste dagene for at mange mennesker feilaktig har stått oppført i kirkens medlemsregister. Det har knapt vært mulig å få ørens lyd for fakta i saken. Folk som burde vite bedre har gått ut og brukt svært så negative karakteristikker av kirken på grunn av medlemsrotet, og stygge beskyldninger både om det ene og det andre har vært ytret.

Nå slår kirkestatsråd Trond Giske fast at kritikken mot kirken i denne saken er uberettiget. Det er ikke kirken, men politikerne i skiftende regjeringen som må klandres for rotet. Giske slår med rette fast at Kirken har vært klar over at medlemsregisteret ikke er ført korrekt, og har i flere år bedt Kirkedepartementet om midler for å kunne få orden på registrert som ble opprettet i 1998 etter beslutning i regjeringen. Men vi tok oss ikke råd til den kostnaden, sier Giske.

Nettopp! Giske skal ha ros for at han erkjenner dette. Det kom sendt, men likevel godt. Alle som har kritisert kirken, bør merke seg statsrådens ord. Det gjelder mange bloggere, og ikke minst en del avisredaksjoner som ikke har giddet å undersøke saken før de rettet kritikken feil vei.

tirsdag 30. juni 2009

Etter en bispeutnevnelse

Reaksjonene etter regjeringens utnevnelse av ny biskop i Stavanger forrige fredag har vært mange og til dels sammensatte. Mange, meg selv inkludert, har reagert på at Giske overså rådet og innstillingen fra den kirkelige voterings- og innstillingsprosessen. For meg er reaksjonen prinsipielt begrunnet og har ingen ting med kandidatene å gjøre. Når den kirkelige prosessen ender opp med et tydelig resultat med hensyn til hvem man først og fremst vil ha som biskop, bør dette etter min mening respekteres av regjeringen, som har utnevningsretten. Selv om vi ikke velger biskop i Den norske kirke, slik man i realiteten gjør f eks i den danske folkekirken, har vi i Den norske kirke en så omfattende demokratisk voterings- og innstillingsprosess at regjeringen etter min mening bør utnevne i samsvar med resultatet av denne prosessen. Men når resultatet ikke utpeker en tydelig ”vinner”, sier det seg selv at regjeringen må bruke skjønn når den utnevner.

Mitt syn er begrunnet i at jeg ikke lenger ser noen mening i en statskirkeordning som legger utnevningsretten av et trossamfunns fremste ledere til staten. Det er stor enighet om at ordningen for lengst har overlevd seg selv. Dette ble erkjent også av politikerne da stortingspartiene i april fjor gikk sammen om en historisk kirkeavtale, der partiene i punkt 1 uttaler enighet om at utnevning av biskoper og proster skal overføres fra kirkelig statsråd til et kirkelig organ som f eks kirkemøte eller bispedømmeråd. Derfor burde regjeringen – uansett farge – nå begynne å venne seg til å tre tilbake og følge kirkens votum når den utnevner og på den måten signalisere at så sant det er mulig, skal kirken selv avgjøre i en slik sak. Dette desto mer som politikerne med Giske i spissen stadig har anklaget kirken for ”demokratisk underskudd”, og har gjort en demokratireform i kirken til et ledd i prosessen mot større selvstendighet for Den norske kirke. På denne bakgrunn et det ganske paradoksalt at Giske selv ikke kan respektere resultatet av en så demokratisk prosess som en bispevotering i kirken er.

Noen mener statsråden skal foreta en ”helhetsvurdering”. Satt på spissen: Etter min mening trenger ikke en kirke i dagens samfunn statens ”helhetsvurdering” når det gjelder å få utpekt sine ledere. Statsråden kan selv velge å ligge så lavt som overhode mulig nå i den tiden som er igjen til vi er kvitt den anakronismen som statens utnevnelse av biskoper er, og følge kirkens votum når han utnevner. Så får en komme tilbake hvilken ordning kirkelige organer selv skal velge for utnevnelse av sine ledere. Heller ikke da får vi en fullkommen ordning. Men det er ikke utviktig at kirken selv velger sin ordning, og jeg finner det vesentlig bedre at helhetsvurderingene eventuelt blir foretatt av et organ i trossamfunnet selv enn av staten.

Min prinsipielle kritikk betyr ikke at jeg mener utnevnelsen av Erling Pettersen ikke skal respekteres. Pettersen er utnevnt på en måte som er i samsvar med gjeldende ordning i Den norske kirke. På bakgrunn av en del reaksjoner på utnevnelsen kan det også være grunn til å minne om at Pettersen slett ikke er uønsket som biskop i Stavanger. Tvert imot, han fikk mange stemmer og de innstillende organer hadde ham høyt på sin innstillingsliste.

Jeg oppfatter alle spekulasjonene om hvorfor Giske valgte Pettersen som forholdsvis uinteressante. Ingen har betvilt at Pettersen er godt kvalifisert for stillingen, og det er for så vidt god nok begrunnelse. Alle spekulasjoner om at han ble valgt fordi han er positiv til ansettelse av homofile samboende prester, blir nettopp spekulasjoner. Man kan godt velge å tro Giske når han sier at det ikke har vært avgjørende for ham. På samme måte oppfatter jeg det relativt uinteressant med omstendelige påvisninger av at Giske gjennom sine bispeutnevnelser har tilgodesett begge leire i dette spørsmålet.

I det hele tatt er det underlig hvor opptatt mange er av å gjøre homofilisaken til det avgjørende for utnevnelse av biskoper. Såkalte ”liberale” må på død og liv forsvare utnevnelser med hensynet til ”helheten” i kirken, men er lite opptatt av ”helheten” når det gjelder utnevnelse av folk langt ute på høyresiden. ”Konservative” på sin side sender ut paroler om boikott av biskoper man er uenig med. Personlig står jeg på kirkens tradisjonelle syn i saken. Men jeg klarer ikke å se at spørsmålet er avgjørende for hvor vidt vi skal kunne holde sammen i kirken eller ikke. Når det gjelder Erling Pettersen, er det urimelig å bedømme ham på grunnlag av dette spørsmålet alene. Han er mer evangelisk i sin forkynnelse enn mye av det som frambys på mange bedehus i dag. Det vil kristenfolket i Stavanger bispedømme fort oppdage. Min spådom er at de som møter ham og hører ham, vil gjøre som bedehusfolket i hans menighet på Nordstrand har gjort, invitert ham som predikant og trykket ham til sitt bryst, generalsekretæradvarsler til tross.

Det er skivebom når noen i debatten har ment at Pettersen ikke skulle ha takket ja til utnevnelsen. Selvfølgelig skulle han det. Det skulle nå bare mangle. Det går etter min mening ikke an å underkjenne regjeringens utnevnelsesrett på denne måten. Dessuten er det helt urimelig å ”kreve” av den som er utnevnt at han av alle skal ”rette opp” den ”feil” man mener regjeringen har begått ved ikke å følge kirkens votum. Erling Pettersen er fullstendig ”uskyldig” i denne saken, og kan gå med stor frimodighet både til vigslingen og til tjenesten som biskop i Den norske kirke som ”rettelig kalt” til stillingen fordi han er utnevnt etter den ordning kirken faktisk har. At min personlige mening er at han er særdeles godt kvalifisert for oppgaven – og ganske sikkert blir en meget god biskop, har for så vidt ikke så mye med denne debatten å gjøre. Men jeg gjentar det gjerne, og jeg har godt grunnlag for å mene noe om akkurat den saken.

søndag 28. juni 2009

Normisjon og kirken

Normisjon er en av Norges største frivillige kristelige organisasjoner. Normisjon er ti år gammel og ble til etter at Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon i 2000 hadde vedtatt å nedlegge seg selv og gå sammen i en ny organisasjon for indre og ytre misjon. Begge ”moderorganisasjonen” hadde en lang historie bak seg. Begge ble dannet på slutten av 1860-tallet, Santalmisjonen av den legendariske misjonæren Lars Skrefsrud, som startet misjon blant santalfolket i India. Senere startet organisasjonen misjon i en flere andre land. Indremisjonsselskapet ble startet med bakgrunn i de evangeliske vekkelses- og fornyelsesbevegelser i Norge på 1800-tallet. Historien begynte med gjennombruddet for kristen lekmannsvirksomhet i Norge i tiden etter Hans Nielsen Hauge. Begge organisasjoner, og spesielt Indremisjonsselskapet, var en viktig del av den folkebevegelse som det kristne legmannsarbeidet representerte i Norge gjennom det meste av 1900-tallet.

Gjennom hele denne historien har disse organisasjonene definert seg selv som en del av Den norske kirke, identifisert seg med denne og forstått seg selv som selvstendig organiserte fellesskap for indre og ytre misjon tilhørende Den norske kirke. Denne selvforståelsen har vært klart uttrykt i basisdokumenter, i håndbøker og diverse ideologiske dokumenter og i utallige profilforedrag. Organisasjonenes tilhørighet til Den norske kirke har også kommet til uttrykk ved at så vel ledere som ”menige” medlemmer har hørt til de mest aktive også innenfor Den norske kirke. For eksempel har generalsekretærene i de to organisasjonene med få unntak vært ordinerte prester i Den norske kirke. For Indremisjonsselskapets vedkommende ble to av dem også biskoper, og en formann ble utnevnt til biskop mens han ennå var formann. Nåværende leder av Kirkerådet har mange års tjeneste bak seg i Indremisjonsselskapet, og jeg er selv et eksempel på en som har hatt toppverv innenfor begge sammenhenger.

Denne forståelsen av seg selv som et frivillig arbeidslag innenfor Den norske kirke ble videreført i den nye, sammenslåtte organisasjonen, som fikk navnet Normisjon. I det såkalte ”Grunnlagsdokumentet” som ble lagt til grunn for sammenslåingen, ble det slått fast under punktet ”Identitet”: ”Vi vil være en fri og selvstendig bevegelse innenfor Den norske Kirke”, og i organisasjonens handlingsprogram for perioden 2006-2009 heter det under ”Basis”:
”Vi betrakter oss som en bevegelse for fornyelse og misjon innenfor Den norske kirke.”

På denne bakgrunn opplever nok mange det som ganske oppsiktsvekkende at Normisjons generalforsamling, som har vært holdt i Trondheim denne uka, har vedtatt et handlingsprogram der man bryter med denne tradisjonen og med grunnlagsdokumentet fra sammenslåingen i 2001. Organisasjonen ønsker ikke lenger å forstå seg selv som bevegelse innenfor Den norske Kirke. Av de sparsomme referatene som står å lese i avisene og på Normisjons hjemmeside får en inntrykk av at begrunnelsen for dette historiske bruddet med organisasjonen(e)s kirkelige tilknytning, er todelt: Man samarbeider med flere kirkesamfunn og vil derfor ikke kjenne seg tilknyttet én spesiell kirke. Og ”mange kjenner både på slitasjen og på troskapen i forhold til den norske kirke”, som generalsekretæren uttrykker det i et foredrag på generalforsamlingen. Av refererte innlegg i debatten kan det virke som det siste argumentet har hatt stor vekt for mange.

Dette er et alvorlig signal til Den norske kirke. De frivillige organisasjonene i kirken har tradisjonelt vært kirkens ”kjernetropper” i den forstand at de har vært blant de mest aktive og har påtatt seg stort ansvar i ulike oppgaver i kirken. Når mange av disse føler at de blir fremmedgjort i forholdet til Den norske kirke på grunn av lærepluralisme, bør så vel biskoper som andre kirkelige organer tenke seg om når det gjelder hva man er i ferd med å miste i kirken. Satt på spissen: Den norske kirke kan plutselig våkne en dag og finne at man har mistet store deler av sitt mest aktive legfolk.

Når det er sagt, må jeg si meg enig med en representant for det lille mindretallet som stemte imot på generalforsamlingen. Kari Vik Stuhaug, som er tidligere misjonær i Santalmisjonen og medlem av Normisjons landsstyre, sa i debatten at hun beklager man ikke lenger skal si at Normisjon er en bevegelse innenfor Den norske kirke. ”Den norske kirke trenger Normisjon og misjonsutfordringen, også som teologisk korrektiv. Og Normisjons medlemmer trenger en kirke å tilhøre. Jeg opplever det som et paradoks at Normisjon på denne måten marginaliserer seg”, sa Vik Stuhaug ifølge Vårt Lands referat.

Personlig tror jeg også Normisjon gjør en strategisk bommert. Den nye selvforståelsen vil bidra til å isolere Normisjon i det norske kirkelandskapet. Den nye holdningen til kirken vil antagelig føre til at det blir mindre interesse for å samarbeide med organisasjonen fra Den norske kirkes side. Kontakten og samarbeidet med menighetene i Den norske kirke er etter min mening av uvurderlig betydning for en frivillig misjonsorganisasjon som ikke selv ønsker å bli en egen kirke. Spørsmålet er imidlertid om ikke dette vedtaket vil drive Normisjon til å bli nettopp det, og dermed bli seg selv nok, med mindre misjon både her hjemme og ute som uunngåelig konsekvens. Snarere enn å marginalisere seg burde Normisjon etter min oppfatning satse offensivt innenfor kirken i tro på sitt eget oppdrag og sin egen styrke. Problemet er antagelig at denne troen mangler, i hvert fall når det gjelder egen styrke.

søndag 29. mars 2009

”Presesbiskop” og lokalisering

Biskopene i Den norske kirke har fått politisk gjennomslag for at bispekollegiet bør styrkes med en ny biskop som får ansvaret for den såkalte presesfunksjonen. Ved siden av fullt ansvar for eget bispedømme har preses i dag en rekke oppgaver å ivareta på nasjonalkirkens vegne, oppgaver som i hvert fall tar minst halvparten av arbeidstiden. Til tross for at biskopene i sin utredning om saken på alle måter reserverer seg mot at den nye biskopen skal bli en slags ”overbiskop” eller ”sjefsbiskop”, er det nettopp slik enkelte ynder å beskrive stillingen. Den nye ”presesbiskopen” skal ikke kunne instruere eller korrigere en annen biskops handlemåte. Han skal fortsatt ikke være noe annet enn ”den første blant likemenn”.

Likevel omtales den nye biskopen i mediene nettopp med det høyst misforståelige betegnelsen ”overbiskop”. Spesielt i Trondheim ynder man å bruke uttrykket, og tanken går dermed lett til ”erkebiskop”, noe det altså slett ikke dreier seg om. En slik språkbruk passer når man ønsker å gjøre spørsmålet om en høyst tiltrengt styrking av bispekollegiet til et spørsmål om lokalisering, slik vi nå ser det skjer i Trondheim. Det startet med at Nidaros biskop tok en politisk hensiktsmessig markeringsdissens da alle de øvrige ti biskopene gjorde det krystallklart at den nye biskopen må plasseres i Oslo. Nå følger lokalpolitikere i Trondheim opp med krav om at Trondheim må bli det de kaller ”nytt hovedsete for landets biskoper”. Biskop Laila Riksaasen Dahl sier at hvis den nye biskopen ikke blir plassert i Oslo, kan man like godt droppe hele ordningen. Nåværende preses, Olav Skjevesland, sier: ”Slik Bispemøtet har begrunnet forslaget om en tolvte biskop, er det opplagt at denne må være i Oslo. Det er de funksjoner som skal ivaretas som må bestemme lokaliseringen. Sentralkirkelige organer må være samlokalisert.”

Det er tragisk at en viktig kirkesak atter en gang skal bli gjenstand for et politisk spill, der standpunktene i stor grad er styrt av andre hensyn enn kirkens egne ønsker og behov. Det må også oppleves provoserende i kirkens lederskap at politikere nok en gang uten blygsel vil demonstrere sin styringsmakt over kirken. Jeg noterer meg at heller ikke Krfs førstekandidat i Sør-Trøndelag ved valget til høsten, Øivind Håbrekke, synes å ha forstått at politikerne nå bør begynne å venne seg til å holde fingrene av fatet. Riktig nok er vi enn så lenge fortsatt der at det er Stortinget som skal bestemme i et kirkelig spørsmål. Men det hadde vært fullt mulig for politikerne å gjøre det klart at de vil gå inn for den ordningen som kirkens ansvarlige organer ønsker, i dette tilfelle først og fremst Bispemøtet. Håbrekke taler med to tunger når han på ene siden sier at kirken selv bør få avgjøre plasseringen, men på den annen side sier han er sikker på at både kirken og politikerne i Trøndelag nå vil kjempe for at Nidaros skal vinne lokaliseringskampen.

Intet galt om Trondheim, der vår fremste nasjonalhelligdom, Nidarosdomen, ligger. Med sin Nidarostradisjon er Trondheim historisk sett et kirkelig sentrum av stor betydning både for Den norske kirke og for nasjonen. Etter min oppfatning bør alle gode krefter i Trondheim og Nidaros bispedømme gjøre det de kan for å styrke det åndelige kirkelivet både i byen generelt og i Nidarosdomen spesielt. Her er oppgaver nok, og så langt har ikke Trondheim kommune eller fylkespolitikerne i Trøndelagsfylkene imponert noe mer enn i andre byer og regioner når det gjelder å ha omsorg for kirkens ve og vel.