Deltagelsen ved kirkevalget ble akkurat som en kunne vente. I en undersøkelse før valget svarte ca 24 % av medlemmene av Den norske kirke at de ville stemme. Ut fra erfaringene fra forrige kirkevalg indikerte det at vi ville få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. I en bloggpost 9. september tippet jeg at valgdeltagelsen ville bli litt høyere enn i 2009, men neppe mye høyere.
Nettopp slik gikk det. Etter at 90 % av menighetene har rapportert resultatet, ligger valgdeltagelsen for menighetsrådsvalget på 13,7 %. dvs en økning på 0,6 prosentpoeng i forhold til 2009-valget. Bispedømmerådsvalget viser en deltagelsesprosent på 10,6 %, en økning på 0,8 prosentpoeng.
Best var oppslutningen i Møre bispedømme, med 17,4 % for menighetsråd og 13,0 % for bispedømmeråd. Dårligst var oppslutningen i Oslo og Borg med en deltagelse på henholdsvis 8,0 % og 11,1 % for menighetsråd og bispedømmeråd. Oslo og Borg er de to bispedømmene med det høyeste antall stemmeberettigede, begge godt over 300.000, mot bare 169.000 i Møre.
Det største spriket mellom andelen som svarte at de ville stemme og andelen som faktisk stemte, finner vi i Nord-Norge og Midt-Norge. I de to nordligste bispedømmene, som har færrest stemmeberettigede, svarte hele 34 % av de som ble spurt at de ønsket å stemme ved kirkevalget, mens den faktiske valgdeltagelsen endte på ca 16 % ved menighetsrådsvalget og ca 12 % ved bispedømmerådsvalget. I Nidaros bispedømme var spriket nesten like stort. I de andre landsdelene var samsvaret mellom hva folk sa de ville gjøre og hva de faktisk gjorde, større.
Viser innlegg med etiketten Kirkevalg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Kirkevalg. Vis alle innlegg
torsdag 15. september 2011
fredag 9. september 2011
Deltagelsen i kirkevalget
Ifølge en undersøkelse Norstat har foretatt for Kirkerådet svarer 24 prosent av medlemmene i Den norske kirke at de vil stemme ved Kirkevalget 11. og 12. september. Hvis alle disse gjør som de sier og avgir stemme, vil kirkevalget få en oppslutning som vil ligge høyt over valgdeltagelsen for fire år siden da 13 prosent stemte ved menighetsrådsvalget.
Men så mange vil det ikke bli. Ved en tilsvarende undersøkelse for to år siden svarte omtrent like mange (23 prosent) at de ville stemme, mens 13 prosent faktisk deltok ved valget, dvs vel halvparten. Undersøkelsen tyder med ord på at vi vil få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. Jeg tipper at den vil bli litt høyere denne gangen, men neppe mye høyere. Under alle omstendigheter vil det være et rimelig bra resultat og ikke gi grunnlag for å snakke om noen "skandale".
Den samme undersøkelsen viser at 90 prosent av de spurte har hørt om kirkevalget. Det tilsvarende tallet i 2009 var 98 prosent. At færre har hørt om valget denne gangen, er kanskje noe overraskende. På den annen side var tallet forrige gang oppsiktsvekkende høyt.
Men så mange vil det ikke bli. Ved en tilsvarende undersøkelse for to år siden svarte omtrent like mange (23 prosent) at de ville stemme, mens 13 prosent faktisk deltok ved valget, dvs vel halvparten. Undersøkelsen tyder med ord på at vi vil få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. Jeg tipper at den vil bli litt høyere denne gangen, men neppe mye høyere. Under alle omstendigheter vil det være et rimelig bra resultat og ikke gi grunnlag for å snakke om noen "skandale".
Den samme undersøkelsen viser at 90 prosent av de spurte har hørt om kirkevalget. Det tilsvarende tallet i 2009 var 98 prosent. At færre har hørt om valget denne gangen, er kanskje noe overraskende. På den annen side var tallet forrige gang oppsiktsvekkende høyt.
torsdag 8. september 2011
Kirkevalget – aktiv bruk av listene
Jeg oppfordrer alle medlemmer av Den norske kirke til å delta i kirkevalget. Det er viktig å merke seg at hvis en vil ha innflytelse på hvem som skal sitte i menighetsrådet, må en endre på lista med kandidater. I de fleste sogn er det nemlig bare ei liste. Hvis en ikke foretar endringer på lista, påvirker en bare oppslutningen ved valget. Derfor bør en stryke kandidater, gi tilleggstemme og endre rekkefølgen.
Ved bispedømmerådsvalget er en nødt til å gjøre noe med lista, hvis ikke, blir stemmen forkastet. En må prioritere minst én av kandidatene ved å sette tallet 1 utenfor navnet. Hvis en vil ha maksimal innflytelse på valget, bør en også prioritere flere kandidater ved å skrive tallet 2, 3, 4 osv. utenfor navnet.
Professor Harald Hegstad har skrevet en meget opplysende artikkel om betydningen av å bruke lista aktivt for å få maksimal innflytelse på personvalget ved bispedømmerådsvalget. Hegstads artikkel finnes her. Anbefales!
Anbefaler også en artikkel av Martin Enstad, der han viser betydningen av å endre på lista ved menighetsrådsvalget. Denne artikkelen finnes her.
Ved bispedømmerådsvalget er en nødt til å gjøre noe med lista, hvis ikke, blir stemmen forkastet. En må prioritere minst én av kandidatene ved å sette tallet 1 utenfor navnet. Hvis en vil ha maksimal innflytelse på valget, bør en også prioritere flere kandidater ved å skrive tallet 2, 3, 4 osv. utenfor navnet.
Professor Harald Hegstad har skrevet en meget opplysende artikkel om betydningen av å bruke lista aktivt for å få maksimal innflytelse på personvalget ved bispedømmerådsvalget. Hegstads artikkel finnes her. Anbefales!
Anbefaler også en artikkel av Martin Enstad, der han viser betydningen av å endre på lista ved menighetsrådsvalget. Denne artikkelen finnes her.
onsdag 24. august 2011
Kirkerådets valgbrosjyre
Har skrevet et innlegg på Vårt Lands verdidebatt.no om kirkevalget, der jeg bl a kommenterer kritikken som er reist mot Kirkerådets valgbrosjyre for at Jesus ikke er nevnt i brosjyren. Etter min mening bommer kritikken en smule med tanke på hva som er hensikten med en brosjyre med valgkort som sendes ut til alle kirkens 3,1 mill medlemmer for å informere om kirkevalget.
I en kommentar til kritikken sier bispedømmerådskandidat Knut Lundby til Vårt Land (papirutgaven i dag) at han savner en tydeligere henvisning til nettstedet kirken.no i brosjyren. I Vårt Lands leder (papirutgaven) blir Lundbys kommentar oppfattet slik at brosjyren mangler slik henvisning.
Man kan selvsagt alltid mene at ting burde sies enda tydeligere. Men det er positivt galt at brosjyren mangler henvisning til kirkens nettsted. På selve valgkortet, nest siste side i brosjyren, henvises det med uthevet skrift både til www.kirken.no, og enda viktigere, til www.kirkevalget.no, som er Kirkerådets spesielle nettside om kirkevalget.
Kritikk er vel og bra. Men den bør være kunnskapsbasert.
I en kommentar til kritikken sier bispedømmerådskandidat Knut Lundby til Vårt Land (papirutgaven i dag) at han savner en tydeligere henvisning til nettstedet kirken.no i brosjyren. I Vårt Lands leder (papirutgaven) blir Lundbys kommentar oppfattet slik at brosjyren mangler slik henvisning.
Man kan selvsagt alltid mene at ting burde sies enda tydeligere. Men det er positivt galt at brosjyren mangler henvisning til kirkens nettsted. På selve valgkortet, nest siste side i brosjyren, henvises det med uthevet skrift både til www.kirken.no, og enda viktigere, til www.kirkevalget.no, som er Kirkerådets spesielle nettside om kirkevalget.
Kritikk er vel og bra. Men den bør være kunnskapsbasert.
tirsdag 8. desember 2009
Likestilling i kirken
Det har vært en yndet sport å framstille kirken som en sinke når det gjelder likestilling mellom kjønnene. Men enda en gang får vi dokumentert at dette er en myte. Det endelige resultatet av kirkevalget i høst viser bl a at av de 81 folkevalgte medlemmene av Kirkemøtet, er det 46 kvinner og 35 menn. Det betyr at 57 % av Kirkemøtets folkevalgte medlemmer er kvinner. Blant biskopene og representantene for de øvrige geistlige ansatte og for leke kirkelig ansatte er imidlertid mennene i flertall, slik at Kirkemøtet totalt vil bestå av 59 menn og 55 kvinner, med andre ord ganske nær halvparten av hvert kjønn totalt. Også når det gjelder ungdomsrepresentasjon har man nådd det målet man satte seg. Mer enn hvert femte medlem av Kirkemøtet er under 30 år. Gjennomsnittsalderen er ca 46 år.
For et par år siden gjorde avisa Vårt Land en undersøkelse som viste at kristne organisasjoner og kirkesamfunn er helt i Norgestoppen når det gjelder likestilling. Andelen kvinnelige styreledere og styremedlemmer er høyere i kristen-Norge enn i næringslivet, idrettsorganisasjonene, kommunestyrene og på Stortinget.
Mange har latt seg overraske av tallene. De betyr ikke at alt er bare vel og bra. Men alle som kjenner kristne organisasjoner og kirkesamfunn, har lenge visst at den gjentatte påstanden om at kirken og kristne organisasjoner er verstinger når det gjelder likestilling, bygger på mangelfull kunnskap og fordommer. Det er et interessant faktum at kvinner fikk stemmerett i en av de store indremisjonsorganisasjonene før kvinner fikk allmenn stemmerett ved politiske valg i Norge. Og en organisasjon som KFUK-KFUM har rett og slett vært en pioner når det gjelder likestilling i praksis.
Betegnende nok vekker slike fakta liten eller ingen oppmerksomhet i de dominerende mediene. Der vil man helst dyrke fordommene og mytene om kirken.
For et par år siden gjorde avisa Vårt Land en undersøkelse som viste at kristne organisasjoner og kirkesamfunn er helt i Norgestoppen når det gjelder likestilling. Andelen kvinnelige styreledere og styremedlemmer er høyere i kristen-Norge enn i næringslivet, idrettsorganisasjonene, kommunestyrene og på Stortinget.
Mange har latt seg overraske av tallene. De betyr ikke at alt er bare vel og bra. Men alle som kjenner kristne organisasjoner og kirkesamfunn, har lenge visst at den gjentatte påstanden om at kirken og kristne organisasjoner er verstinger når det gjelder likestilling, bygger på mangelfull kunnskap og fordommer. Det er et interessant faktum at kvinner fikk stemmerett i en av de store indremisjonsorganisasjonene før kvinner fikk allmenn stemmerett ved politiske valg i Norge. Og en organisasjon som KFUK-KFUM har rett og slett vært en pioner når det gjelder likestilling i praksis.
Betegnende nok vekker slike fakta liten eller ingen oppmerksomhet i de dominerende mediene. Der vil man helst dyrke fordommene og mytene om kirken.
mandag 28. september 2009
Kirkevalgets resultater
Deltagelsen i kirkevalget har fått stor oppmerksomhet både før og etter valget. Det har naturligvis sammenheng med at Stortinget har lagt vekt på en økning i valgdeltagelsen i forbindelse med diskusjonen om kirkens friere stilling i forholdet til staten. En undersøkelse en tid før valget viste at 23 prosent av de ca 3,2 millioner stemmeberettigede medlemmene i Den norske kirke hadde planer om å delta i kirkevalget. Men en ting er å si at man ”har planer” om å delta. Noe annet er å gjøre det. Jeg skrev før valget i en kommentar til undersøkelsen at hvis halvparten av disse stemte, vil det være er bra resultat.
Nettopp slik ble også resultatet. Vel 12 prosent stemte ved menighetsrådsvalget og ca 10 prosent ved bispedømmerådsvalget. Med andre ord: et godt resultat, etter min mening. Statsråd Giske sier til Vårt Land at han kunne ha ønsket seg bedre valgdeltagelse. Men det er noe annet enn å være misfornøyd med deltagelsen, slik avisen formulerer det i overskriften i sin nettutgave. Alle kunne sikkert ha ønsket seg enda høyere deltagelse. Men på bakgrunn av at deltagelsen er tre-firedoblet, og det faktum at kirkevalget var kjent av nesten hundre prosent av kirkens medlemmer, kan vi slå fast at kirkevalget har legitimitet.
Ulike kommentatorer er opptatt av å beskrive personvalget til bispedømmerådene ut fra etikettene ”konservativ” og ”liberal”. Jeg tror en skal være noe forsiktig med å trekke alt for bastante konklusjoner om dette. Riktignok kan en si noe om valgresultatet ut fra de forsøkene som ble gjort før valget på å anbefale visse kandidater ut fra deres holdning til spørsmålet om ekteskapslov og vigselsliturgi for samkjønnede par. Og her har vel begge ”pressgrupper” lykkes rimelig bra i den forstand at begge har fått inn en god del av sine anbefalte kandidater, gruppen med etiketten ”konservativ” med noen flere enn de ”liberale”. Men en stor gruppe representanter har ikke vært villig til å signalisere noe standpunkt i denne saken. Dertil kommer at kirkevalget slett ikke omfatter alle som skal møte i bispedømmerådene og på Kirkemøtet. En del representanter skal velges indirekte, av menighetsrådene, og en del skal velges av og blant ulike kategorier ansatte i kirken. Dessuten har vi biskopene som møter i kraft av sitt embete.
Dette er også grunnen til at vi ikke kan trekke noen endelig konklusjon med hensyn til rådenes og Kirkemøtets alderssammensetning. Men det direkte valget ga utvilsomt en klar aldersmessig skjevhet i favør av de yngste, og i disfavør av de eldste. Vi ser med andre ord nøyaktig den samme trenden i kirkevalget som i de politiske valgene: eldre mennesker blir underrepresentert. Det er ikke bra. Når det derimot gjelder den kjønnsmessige fordelingen, er kirken bedre enn de fleste, med svært jevn fordeling: 52 % a de valgte medlemmene er kvinner og 48 % menn.
Det vil naturligvis føre alt for langt å kommentere personvalgene nærmere. Men jeg merker meg at tre av det gamle Kirkemøtets mest profilerte og interessante medlemmer, Anne Tveter og Torstein Husby i Oslo og Jenny Skumsnes Moe i Hamar, ikke ble gjenvalgt. Tveter er endog nestleder i Kirkerådet og hører, sin relativt unge alder til tross, til de aller mest erfarne delegatene på det sittende kirkemøte. Alle de nye som nå er valgt fra Oslo og Hamar, skal være meget dyktige for at vrakingen av Tveter, Husby og Skumsnes Moe skal innebære en styrking av Kirkemøtet.
En av de nye Oslo-representantene er Anfin Skaaheim, som har vært generalsekretær i tre av de frivillige organisasjonene innenfor Den norske kirke. Med den spenning som nå hersker mellom de frivillige organisasjonene og kirkens demokratiske organer, er valget av Skaaheim viktigere enn det jeg tror mange er klar over. Alene det forhold at Skaaheim var villig til å stille opp, har hatt en stor symbolsk betydning i en tid da mange innenfor disse organisasjonene er mest opptatt av å snakke nedsettende om kirkens organer. Nominasjonsutvalget i Oslo bispedømme viste stor mangel på klokskap da de unnlot å nominere Skaaheim, slik de også unnlot å nominere Anne Tveter. Men begge ble nominert gjennom folkelige aksjoner, og Skaaheim ble også valgt. Jeg vil tro at valget av Skaaheim vil bidra til å styrke båndene mellom Den norske kirke og de frivillige organisasjonene. Det burde alle som ønsker kirkens beste være glad for.
Oppdatering 29. september:
Alfabetiseringen av kandidatlistene ved bispedømmerådsvalgene har ført til at uforholdsmessig mange kandidater med etternavn som begynner med bokstav tidlig i alfabetet, er blitt valgt, forteller Vårt Land. Årsaken er at mange av dem som har stemt, ikke har forstått hvordan man skal behandle stemmesedlene. På dette grunnlag karakteriserer valgforsker Frank Aarebrot hele kirkevalget som et ”lekestuevalg”, og sammenligner det med et ” fullstendig amatørmessig gjennomført DDR-valg”.
Det er lenge siden Aarebrot bestemte seg for å slakte kirkevalget, og overdriver ikke så rent lite. Det går an å se, også for Aarebrot vil jeg tro, at hensikten med de alfabetiserte kandidatlistene har vært den beste. Man har ønsket å flytte innflytelse og makt fra nominasjonskomiteen til velgeren, noe som er totalt fraværende i de politiske valgene, der partienes nominasjonsmøter har all makt når det gjelder personvalget.
Det er en overdrivelse å hevde at alfabetiseringen av kandidatlistene har avgjort valget. Flere kandidater på nedre del av listene har gjort et godt valg. Ordningen har fungert bra for dem som har skjønt den. Ikke desto mindre er det helt klart at man må ta på alvor de svakhetene ved kirkevalget som nå får oppmerksomhet. Enkelte sider ved ordningen kan ikke være godt nok gjennomtenkt. Det bør være fullt mulig å rette på svakhetene uten at de gode sidene ved ordningen går tapt.
Nettopp slik ble også resultatet. Vel 12 prosent stemte ved menighetsrådsvalget og ca 10 prosent ved bispedømmerådsvalget. Med andre ord: et godt resultat, etter min mening. Statsråd Giske sier til Vårt Land at han kunne ha ønsket seg bedre valgdeltagelse. Men det er noe annet enn å være misfornøyd med deltagelsen, slik avisen formulerer det i overskriften i sin nettutgave. Alle kunne sikkert ha ønsket seg enda høyere deltagelse. Men på bakgrunn av at deltagelsen er tre-firedoblet, og det faktum at kirkevalget var kjent av nesten hundre prosent av kirkens medlemmer, kan vi slå fast at kirkevalget har legitimitet.
Ulike kommentatorer er opptatt av å beskrive personvalget til bispedømmerådene ut fra etikettene ”konservativ” og ”liberal”. Jeg tror en skal være noe forsiktig med å trekke alt for bastante konklusjoner om dette. Riktignok kan en si noe om valgresultatet ut fra de forsøkene som ble gjort før valget på å anbefale visse kandidater ut fra deres holdning til spørsmålet om ekteskapslov og vigselsliturgi for samkjønnede par. Og her har vel begge ”pressgrupper” lykkes rimelig bra i den forstand at begge har fått inn en god del av sine anbefalte kandidater, gruppen med etiketten ”konservativ” med noen flere enn de ”liberale”. Men en stor gruppe representanter har ikke vært villig til å signalisere noe standpunkt i denne saken. Dertil kommer at kirkevalget slett ikke omfatter alle som skal møte i bispedømmerådene og på Kirkemøtet. En del representanter skal velges indirekte, av menighetsrådene, og en del skal velges av og blant ulike kategorier ansatte i kirken. Dessuten har vi biskopene som møter i kraft av sitt embete.
Dette er også grunnen til at vi ikke kan trekke noen endelig konklusjon med hensyn til rådenes og Kirkemøtets alderssammensetning. Men det direkte valget ga utvilsomt en klar aldersmessig skjevhet i favør av de yngste, og i disfavør av de eldste. Vi ser med andre ord nøyaktig den samme trenden i kirkevalget som i de politiske valgene: eldre mennesker blir underrepresentert. Det er ikke bra. Når det derimot gjelder den kjønnsmessige fordelingen, er kirken bedre enn de fleste, med svært jevn fordeling: 52 % a de valgte medlemmene er kvinner og 48 % menn.
Det vil naturligvis føre alt for langt å kommentere personvalgene nærmere. Men jeg merker meg at tre av det gamle Kirkemøtets mest profilerte og interessante medlemmer, Anne Tveter og Torstein Husby i Oslo og Jenny Skumsnes Moe i Hamar, ikke ble gjenvalgt. Tveter er endog nestleder i Kirkerådet og hører, sin relativt unge alder til tross, til de aller mest erfarne delegatene på det sittende kirkemøte. Alle de nye som nå er valgt fra Oslo og Hamar, skal være meget dyktige for at vrakingen av Tveter, Husby og Skumsnes Moe skal innebære en styrking av Kirkemøtet.
En av de nye Oslo-representantene er Anfin Skaaheim, som har vært generalsekretær i tre av de frivillige organisasjonene innenfor Den norske kirke. Med den spenning som nå hersker mellom de frivillige organisasjonene og kirkens demokratiske organer, er valget av Skaaheim viktigere enn det jeg tror mange er klar over. Alene det forhold at Skaaheim var villig til å stille opp, har hatt en stor symbolsk betydning i en tid da mange innenfor disse organisasjonene er mest opptatt av å snakke nedsettende om kirkens organer. Nominasjonsutvalget i Oslo bispedømme viste stor mangel på klokskap da de unnlot å nominere Skaaheim, slik de også unnlot å nominere Anne Tveter. Men begge ble nominert gjennom folkelige aksjoner, og Skaaheim ble også valgt. Jeg vil tro at valget av Skaaheim vil bidra til å styrke båndene mellom Den norske kirke og de frivillige organisasjonene. Det burde alle som ønsker kirkens beste være glad for.
Oppdatering 29. september:
Alfabetiseringen av kandidatlistene ved bispedømmerådsvalgene har ført til at uforholdsmessig mange kandidater med etternavn som begynner med bokstav tidlig i alfabetet, er blitt valgt, forteller Vårt Land. Årsaken er at mange av dem som har stemt, ikke har forstått hvordan man skal behandle stemmesedlene. På dette grunnlag karakteriserer valgforsker Frank Aarebrot hele kirkevalget som et ”lekestuevalg”, og sammenligner det med et ” fullstendig amatørmessig gjennomført DDR-valg”.
Det er lenge siden Aarebrot bestemte seg for å slakte kirkevalget, og overdriver ikke så rent lite. Det går an å se, også for Aarebrot vil jeg tro, at hensikten med de alfabetiserte kandidatlistene har vært den beste. Man har ønsket å flytte innflytelse og makt fra nominasjonskomiteen til velgeren, noe som er totalt fraværende i de politiske valgene, der partienes nominasjonsmøter har all makt når det gjelder personvalget.
Det er en overdrivelse å hevde at alfabetiseringen av kandidatlistene har avgjort valget. Flere kandidater på nedre del av listene har gjort et godt valg. Ordningen har fungert bra for dem som har skjønt den. Ikke desto mindre er det helt klart at man må ta på alvor de svakhetene ved kirkevalget som nå får oppmerksomhet. Enkelte sider ved ordningen kan ikke være godt nok gjennomtenkt. Det bør være fullt mulig å rette på svakhetene uten at de gode sidene ved ordningen går tapt.
lørdag 19. september 2009
Tøv om kirkevalget
Det viser seg at en del mennesker hadde vanskeligheter med å forstå informasjonen som ble sendt ut til medlemmene i forbindelse med kirkevalget. I et oppslag i Dagsavisen (gjentatt i andre aviser) heter det at ”tusenvis av kirkemedlemmer trodde de kunne avgi sin stemme ved å sende stemmeseddelen i posten i den ferdigfrankerte konvolutten de fikk tilsendt sammen med valgkortet fra Kirken”. Valgforsker Anders Todal Jenssen hevder at dette ” helt klart kan få betydning for utfallet av kirkevalget”, og ikke bare det, Jensen hevder at det som blir kalt ”valgfadesen” kan få store konsekvenser. Hør bare: ”De kreftene som ønsker at kirkevalget skal lede fram til at Kirken får utnevne sine egne biskoper, må nok innse at valget først må gjennomføres noen ganger til, før det kan hevdes at kirken har fått utviklet et indre demokrati.”
Her var det mye rart på en gang. Dagsavisens medarbeider har tydeligvis ikke gjort jobben sin og satt seg inn i saken. For et første, det ble ikke sendt ut stemmesedler i posten. For det andre, de aller fleste av de ca 28.000 som returnerte den tilsendte konvolutten brukte den til det den var ment, nemlig til å melde seg ut eller melde fra om at de ikke var medlem av kirken. Ca 4.000 av konvoluttene hadde blandet innhold, varierende fra kverulering, sabotasje og annet tullball til noen som misforsto informasjonen og trodde de stemte ved å returnere konvolutten. (Et tall som for øvrig et meget lavt tall, tatt i betraktning at informasjonen ble sendt til 3,2 millioner mennesker.)
For det andre vet vi ingen ting om hvilke konsekvenser misforståelsen har hatt når det gjelder den faktiske deltagelsen i valget. Mange av dem som trodde de hadde stemt ved å returnere konvolutten til Kirkerådet, kan meget vel ha blitt klar over misforståelsen og stemt når valgdagen kom. Informasjonen ble sendt ut mange uker i forveien, og mulighetene for å misforstå fikk oppmerksomhet i mediene, slik at man hadde god anledning til å bli oppmerksom på feiltagelsen for så å delta i valget på korrekt vis, slik også Kirkerådet påpeker. Tilbake står naturligvis muligheten for at noen fortsatt svevde i den misforståelse at de faktisk hadde stemt. Men det er god grunn til å anta at dette er så få at Kirkerådets prosjektleder har rett i at problemet er marginalt. Valgforsker Bernt Aardal sier at hvis det har kommet inn en halv million stemmer, og kanskje 2000 personer tror de har stemt, men likevel ikke har gjort det, vil ikke dette påvirke valgresultatet. Verken Dagsavisen eller NRK, som også brakte tøvet ut til sine lyttere i 18.30-nyheten i går, har funnet det opportunt å referere Aardal.
For det tredje: Anders Todal Jenssen skyter temmelig langt over mål når han hevder at det som her har skjedd vil sette en midlertidig stopper for reformprosessen, slik at det vil gå lang tid før kirken får utnevne sine egne ledere. Valgforskeren kan ikke ha fulgt mye med i de prosessene som foregår i denne saken når han kan uttale slikt tøv. Det eneste ved dette valget som eventuelt kunne ha truet utviklingen mot en mer selvstendig kirke, ville vært en valgdeltagelse omtrent på samme lave nivå som ved tidligere valg. Det vet vi allerede at det ikke har vært.
Når dette er sagt, skal det tilføyes at informasjonen som ble utsendt om valget, ikke var noen fulltreffer. Selv om det er enhver velgers plikt å sette seg inn i reglene for hvordan et valg foregår, og slik sett selv er ansvarlig for å stemme på en korrekt måte, er det ikke overraskende at mange er kritiske til det man fikk tilsendt. Et par eksempler: En oppramsing over to sider av ”kirkens satsingsområder” med opplysninger av typen ”kirken er i en kontinuerlig utviklingsprosess”, er ikke spesielt spennende. Kirkerådsdirektørens hilsen til medlemmene er illustrert med et foto av en guttunge som sitter lidende oppe i et kirketårn og holder seg for ørene! Hvilket budskap et slikt bilde er ment å skulle formidle, er ikke lett å forstå. Selv om det kan virke slik, vil jeg neppe tro at det er ment som en oppfordring om å holde seg for ørene for kirkens budskap. Når kirken for første – og antagelig for siste gang på lenge – får anledning til å henvende seg direkte til alle sine mer enn 3 millioner medlemmer, burde kommunikasjonen utvilsomt ha vært bedre.
Her var det mye rart på en gang. Dagsavisens medarbeider har tydeligvis ikke gjort jobben sin og satt seg inn i saken. For et første, det ble ikke sendt ut stemmesedler i posten. For det andre, de aller fleste av de ca 28.000 som returnerte den tilsendte konvolutten brukte den til det den var ment, nemlig til å melde seg ut eller melde fra om at de ikke var medlem av kirken. Ca 4.000 av konvoluttene hadde blandet innhold, varierende fra kverulering, sabotasje og annet tullball til noen som misforsto informasjonen og trodde de stemte ved å returnere konvolutten. (Et tall som for øvrig et meget lavt tall, tatt i betraktning at informasjonen ble sendt til 3,2 millioner mennesker.)
For det andre vet vi ingen ting om hvilke konsekvenser misforståelsen har hatt når det gjelder den faktiske deltagelsen i valget. Mange av dem som trodde de hadde stemt ved å returnere konvolutten til Kirkerådet, kan meget vel ha blitt klar over misforståelsen og stemt når valgdagen kom. Informasjonen ble sendt ut mange uker i forveien, og mulighetene for å misforstå fikk oppmerksomhet i mediene, slik at man hadde god anledning til å bli oppmerksom på feiltagelsen for så å delta i valget på korrekt vis, slik også Kirkerådet påpeker. Tilbake står naturligvis muligheten for at noen fortsatt svevde i den misforståelse at de faktisk hadde stemt. Men det er god grunn til å anta at dette er så få at Kirkerådets prosjektleder har rett i at problemet er marginalt. Valgforsker Bernt Aardal sier at hvis det har kommet inn en halv million stemmer, og kanskje 2000 personer tror de har stemt, men likevel ikke har gjort det, vil ikke dette påvirke valgresultatet. Verken Dagsavisen eller NRK, som også brakte tøvet ut til sine lyttere i 18.30-nyheten i går, har funnet det opportunt å referere Aardal.
For det tredje: Anders Todal Jenssen skyter temmelig langt over mål når han hevder at det som her har skjedd vil sette en midlertidig stopper for reformprosessen, slik at det vil gå lang tid før kirken får utnevne sine egne ledere. Valgforskeren kan ikke ha fulgt mye med i de prosessene som foregår i denne saken når han kan uttale slikt tøv. Det eneste ved dette valget som eventuelt kunne ha truet utviklingen mot en mer selvstendig kirke, ville vært en valgdeltagelse omtrent på samme lave nivå som ved tidligere valg. Det vet vi allerede at det ikke har vært.
Når dette er sagt, skal det tilføyes at informasjonen som ble utsendt om valget, ikke var noen fulltreffer. Selv om det er enhver velgers plikt å sette seg inn i reglene for hvordan et valg foregår, og slik sett selv er ansvarlig for å stemme på en korrekt måte, er det ikke overraskende at mange er kritiske til det man fikk tilsendt. Et par eksempler: En oppramsing over to sider av ”kirkens satsingsområder” med opplysninger av typen ”kirken er i en kontinuerlig utviklingsprosess”, er ikke spesielt spennende. Kirkerådsdirektørens hilsen til medlemmene er illustrert med et foto av en guttunge som sitter lidende oppe i et kirketårn og holder seg for ørene! Hvilket budskap et slikt bilde er ment å skulle formidle, er ikke lett å forstå. Selv om det kan virke slik, vil jeg neppe tro at det er ment som en oppfordring om å holde seg for ørene for kirkens budskap. Når kirken for første – og antagelig for siste gang på lenge – får anledning til å henvende seg direkte til alle sine mer enn 3 millioner medlemmer, burde kommunikasjonen utvilsomt ha vært bedre.
søndag 13. september 2009
Kirkevalget
Kirkerådet har fått foretatt en undersøkelse som viser at 23 prosent av de ca 3,2 millioner stemmeberettigede medlemmene i Den norske kirke har planer om å delta i kirkevalget. Det blir tolket som et høyt tall. En valgdeltagelse som når opp i denne andelen av medlemsmassen ville være oppsiktsvekkende. Jeg tror imidlertid ikke at det blir så høyt. En ting er å si at man ”har planer” om å delta. Noe annet er å gjøre det. Om halvparten av disse stemmer, vil det være er bra resultat.
Sikkert er det at deltagelsen blir atskillig høyere enn det som har vært vanlig. Det har naturligvis sammenheng med at Den norske kirke for første gang har fått sjansen til å gjøre kirkevalget skikkelig kjent. Og her har Kirkerådet virkelig lykkes. Den samme undersøkelsen viser at 98 prosent av de stemmeberettigede har fått med seg at det er kirkevalg. Ingen kan tvinges til å stemme. Men tallet viser at informasjonen det er satset så mye på, er nådd ut, og enten man stemmer eller ikke, har alle dermed gjort et valg.
Satsingen på dette kirkevalget kommer som et resultat av kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, der de politiske partiene ble enige om at det i samarbeid med Den norske kirke skulle gjennomføres en demokratireform, ”slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”, som det heter i avtalen. Dette punktet er av en del politikere omtalt som en forutsetning for at de nødvendige vedtak skal bli gjort for å sikre kirken en friere stilling i forhold til staten, ikke minst retten til selv å utnevne biskoper. Hvor stor valgdeltagelse som anses ”godt nok”, har ingen politiker vært villig til å si noe om.
Personlig tror jeg ikke det spiller så stor rolle. Vedtaket om at kirken skal fristilles mer fra staten lar uansett seg ikke reversere. Jeg kan ikke tenke meg at det vil være mulig ut fra prinsippet om trosfrihet og respekt for Den norske kirke som trossamfunn å skulle fortsette med den statskirkeordning vi nå har. Det statskirkesynet som ikke minst Senterpartiet står for, lar seg ikke forsvare i dagens samfunn.
Mange har kritisert kirkevalget. Noen synes det er ille at det foreligger bare én liste, andre synes kandidatene er alt for anonyme. Når en vet hvor vanskelig det er å få folk til å påta seg frivillige oppgaver, er det ikke underlig at det bare blir én liste i de fleste av landets 1200 menigheter. Jeg synes de mer enn 16.000 kandidatene som stiller på disse listene, fortjener honnør og respekt for at de er villige.
Andre kritikere er opptatt av myten om den "sexfikserte kirken". Selv en så vidt fornuftig kommentator som Aftenpostens Ingunn Økland hevder at kirkevalget (jeg antar at hun her mener bispedømmerådsvalget) er redusert til et spørsmål om homofiles rettigheter, og spør om Den norske kirke ikke er opptatt av annet enn seksualitet og samliv? Hun mener kirken denne gangen ikke kan skylde på systematisk overdimensjonering av homofilisaken i mediene.
Hvis dette skal forstås som en innrømmelse av slik overdimensjonering i mediene, så er jo det noe. Av egen erfaring vet jeg litt om denne sexfikseringen fra medienes side. At også kirken har hatt homofilsaken på dagsorden, bør ikke overraske noen i et samfunn hvor dette har vært en av de aller mest fokuserte sakene i samfunnsdebatten de siste 15-20-årene. Når homofilisaken har vært behandlet på Kirkemøtet, har mediene møtt opp i hopetall og skrevet om den sexfikserte kirken. Straks møtet har avsluttet behandlingen av denne saken, har alle TV-lamper sloknet og med få unntak har pressefolkene rømt salen. Saker som gjelder ”forbruk og rettferd”, miljøspørsmålet, trosopplæring i kirken, urfolkenes situasjon i den verdensvide kirke m.fl. ble ansett uinteressante av de fleste medierepresentantene. Ved å la være å rapportere om slike saker kunne man opprettholde myten om den sexfikserte kirken.
Når påstanden om at kirken bare er opptatt av homofili og samlivsetikk dukker opp også ved kirkevalget, skyldes det at et par aksjonsgrupper har engasjert seg i spørsmålet om kirken skal tilpasse seg den nye ekteskapsloven og begynne å vie homofile og lesbiske par. Men hva er det som er så galt med at folk engasjerer seg i konkrete saker? Er det ikke det som er demokrati? Er det ikke nettopp engasjement som blir etterlyst? For noen er faktisk dette spørsmålet i aller høyeste grad et spørsmål om ”hva slags kirke” de vil ha. Og for enkelte bryter det på dypt vann fordi det dreier seg om noe så sentralt som spørsmålet om hvilken autoritet Bibelen som Guds ord skal ha i kirken. Derfor kan Kirkemøtets standpunkt i dette spørsmålet bli avgjørende for deres kirkemedlemskap. Det gjelder mennesker på begge sider av delestreken i denne saken.
For øvrig er det ikke sant at dette er den eneste saken kirkefolk og kandidatene er opptatt av. Leser man kandidatenes selvpresentasjon og kirkeledernes engasjement på de kirkelige nettstedene, ser man noe annet. Ja, tatt i betraktning hvor sentral denne saken er for mange mennesker i kirken, går det faktisk an å kritisere mange av kandidatene for at de ikke tydeligere flagger et syn.
Sikkert er det at deltagelsen blir atskillig høyere enn det som har vært vanlig. Det har naturligvis sammenheng med at Den norske kirke for første gang har fått sjansen til å gjøre kirkevalget skikkelig kjent. Og her har Kirkerådet virkelig lykkes. Den samme undersøkelsen viser at 98 prosent av de stemmeberettigede har fått med seg at det er kirkevalg. Ingen kan tvinges til å stemme. Men tallet viser at informasjonen det er satset så mye på, er nådd ut, og enten man stemmer eller ikke, har alle dermed gjort et valg.
Satsingen på dette kirkevalget kommer som et resultat av kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, der de politiske partiene ble enige om at det i samarbeid med Den norske kirke skulle gjennomføres en demokratireform, ”slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”, som det heter i avtalen. Dette punktet er av en del politikere omtalt som en forutsetning for at de nødvendige vedtak skal bli gjort for å sikre kirken en friere stilling i forhold til staten, ikke minst retten til selv å utnevne biskoper. Hvor stor valgdeltagelse som anses ”godt nok”, har ingen politiker vært villig til å si noe om.
Personlig tror jeg ikke det spiller så stor rolle. Vedtaket om at kirken skal fristilles mer fra staten lar uansett seg ikke reversere. Jeg kan ikke tenke meg at det vil være mulig ut fra prinsippet om trosfrihet og respekt for Den norske kirke som trossamfunn å skulle fortsette med den statskirkeordning vi nå har. Det statskirkesynet som ikke minst Senterpartiet står for, lar seg ikke forsvare i dagens samfunn.
Mange har kritisert kirkevalget. Noen synes det er ille at det foreligger bare én liste, andre synes kandidatene er alt for anonyme. Når en vet hvor vanskelig det er å få folk til å påta seg frivillige oppgaver, er det ikke underlig at det bare blir én liste i de fleste av landets 1200 menigheter. Jeg synes de mer enn 16.000 kandidatene som stiller på disse listene, fortjener honnør og respekt for at de er villige.
Andre kritikere er opptatt av myten om den "sexfikserte kirken". Selv en så vidt fornuftig kommentator som Aftenpostens Ingunn Økland hevder at kirkevalget (jeg antar at hun her mener bispedømmerådsvalget) er redusert til et spørsmål om homofiles rettigheter, og spør om Den norske kirke ikke er opptatt av annet enn seksualitet og samliv? Hun mener kirken denne gangen ikke kan skylde på systematisk overdimensjonering av homofilisaken i mediene.
Hvis dette skal forstås som en innrømmelse av slik overdimensjonering i mediene, så er jo det noe. Av egen erfaring vet jeg litt om denne sexfikseringen fra medienes side. At også kirken har hatt homofilsaken på dagsorden, bør ikke overraske noen i et samfunn hvor dette har vært en av de aller mest fokuserte sakene i samfunnsdebatten de siste 15-20-årene. Når homofilisaken har vært behandlet på Kirkemøtet, har mediene møtt opp i hopetall og skrevet om den sexfikserte kirken. Straks møtet har avsluttet behandlingen av denne saken, har alle TV-lamper sloknet og med få unntak har pressefolkene rømt salen. Saker som gjelder ”forbruk og rettferd”, miljøspørsmålet, trosopplæring i kirken, urfolkenes situasjon i den verdensvide kirke m.fl. ble ansett uinteressante av de fleste medierepresentantene. Ved å la være å rapportere om slike saker kunne man opprettholde myten om den sexfikserte kirken.
Når påstanden om at kirken bare er opptatt av homofili og samlivsetikk dukker opp også ved kirkevalget, skyldes det at et par aksjonsgrupper har engasjert seg i spørsmålet om kirken skal tilpasse seg den nye ekteskapsloven og begynne å vie homofile og lesbiske par. Men hva er det som er så galt med at folk engasjerer seg i konkrete saker? Er det ikke det som er demokrati? Er det ikke nettopp engasjement som blir etterlyst? For noen er faktisk dette spørsmålet i aller høyeste grad et spørsmål om ”hva slags kirke” de vil ha. Og for enkelte bryter det på dypt vann fordi det dreier seg om noe så sentralt som spørsmålet om hvilken autoritet Bibelen som Guds ord skal ha i kirken. Derfor kan Kirkemøtets standpunkt i dette spørsmålet bli avgjørende for deres kirkemedlemskap. Det gjelder mennesker på begge sider av delestreken i denne saken.
For øvrig er det ikke sant at dette er den eneste saken kirkefolk og kandidatene er opptatt av. Leser man kandidatenes selvpresentasjon og kirkeledernes engasjement på de kirkelige nettstedene, ser man noe annet. Ja, tatt i betraktning hvor sentral denne saken er for mange mennesker i kirken, går det faktisk an å kritisere mange av kandidatene for at de ikke tydeligere flagger et syn.
tirsdag 18. august 2009
Utidig sammenblanding
I utslitt journalistisk floskelstil forteller Vårt Land i dag sine lesere at Human-etisk Forbund ”raser mot kirkevalg på skole”. Bakgrunnen er at man på Elverum legger opp til å avholde kirkevalg for den videregående skolens elever på skolen. Jens Brun-Pedersen i Humanetisk Forbund melder med rette prinsipielle innvendinger mot å blande sammen kirkevalget med den offentlige skolens virksomhet. Generalsekretær Kristin Mile krever at statsråd rydder opp og stopper kirkevalg på skole.
Enda mer betenkelig er den sammenblandingen som skjer ved at kirkevalget er blandet sammen med stortingsvalget på den måten at de to valgene holdes samtidig og så sant mulig på samme sted. Det undrer meg mye at så vel politiske myndigheter som kirken selv synes å mene at en slik ordning er i orden. Her synes det som det legitime ønsket om å øke valgdeltagelsen har sperret av for de prinsipielle innvendingene som kan reises mot ordningen. En av de få som har viet spørsmålet oppmerksomhet, er Aftenpostens kommentator, Ingunn Økland, som med rette peker på det besynderlige paradoks som ligger i at i en tid da Den norske kirke skal bli mer selvstendig, legger man opp til en hittil ukjent form for samrøre mellom stat og kirke der den vanlige velger må få inntrykk av at båndene mellom stat og kirke er styrket, ikke svekket.
Jeg er enig med Økland i at dette er et pussig signal å sende til land vi mener bedriver en utilbørlig sammenblanding av religion og politikk. Og like viktig, det er et betenkelig signal til både livssynsminoriteter og utmeldte, fordi det fastholder kirken i en ekstremt privilegert posisjon, som i dagens samfunn ikke kan forsvares. Det forundrer meg mye at politiske myndigheter med Kommunaldepartementet i spissen kan tillate en slik ordning i dagens Norge. Human-Etisk Forbund har kritisert ordningen, men stort sett har protestene vært beskjedne.
Det forundrer meg også at ikke motforestillingene er større i kirkelige organer. På sikt styrker det ikke kirkens selvstendighet, snarere tvert imot. Men enda viktigere er det at man forkludrer at kirkevalg er noe annet enn politiske valg. Det dreier seg om å skulle ivareta åndelig ansvar i en kristen kirke. Dette burde markeres ved at man videreutviklet ordningen med kirkevalget i forlengelsen av gudstjenesten. Noen har hevdet at det ville hindre flertallet av kirkemedlemmene i å stemme, fordi folk flest så sjelden går i kirken. Det er et argument som ikke holder. Ingen krever at man skal ha vært på gudstjenesten for å kunne stemme. Alle har full anledning til å møte opp på et høvelig sted i nærheten av kirkehuset på et bestemt klokkeslett etter en gudstjeneste for å stemme. Skikkelig informasjon og kandidater som våger å signalisere meninger, ville hjelpe på valgdeltagelsen.
Den lave valgdeltagelsen ved kirkelige valg avspeiler egentlig et større problem, nemlig folkets mangel på deltagelse i det som er sentrum i kirkens virksomhet - gudstjenesten. Det burde være atskillig mer anfektende for kirken at det er så få som samles til gudstjeneste enn at det er så få som deltar i de kirkelige valgene. Her er naturligvis en sammenheng, men sammenhengen går fra gudstjenestedeltagelse til valgdeltagelse - og ikke omvendt.
Større valgdeltagelse kan kjøpes for dyrt. Kirkevalg i forlengelse av gudstjenesten tydeliggjør at det dreier seg om et annerledes valg. For kirken er noe annet enn staten.
Oppdatering 19. aug: Kunnskapsdepartementet har nå gjort det klart at kirkevalg ikke skal holdes i skoletiden.
Enda mer betenkelig er den sammenblandingen som skjer ved at kirkevalget er blandet sammen med stortingsvalget på den måten at de to valgene holdes samtidig og så sant mulig på samme sted. Det undrer meg mye at så vel politiske myndigheter som kirken selv synes å mene at en slik ordning er i orden. Her synes det som det legitime ønsket om å øke valgdeltagelsen har sperret av for de prinsipielle innvendingene som kan reises mot ordningen. En av de få som har viet spørsmålet oppmerksomhet, er Aftenpostens kommentator, Ingunn Økland, som med rette peker på det besynderlige paradoks som ligger i at i en tid da Den norske kirke skal bli mer selvstendig, legger man opp til en hittil ukjent form for samrøre mellom stat og kirke der den vanlige velger må få inntrykk av at båndene mellom stat og kirke er styrket, ikke svekket.
Jeg er enig med Økland i at dette er et pussig signal å sende til land vi mener bedriver en utilbørlig sammenblanding av religion og politikk. Og like viktig, det er et betenkelig signal til både livssynsminoriteter og utmeldte, fordi det fastholder kirken i en ekstremt privilegert posisjon, som i dagens samfunn ikke kan forsvares. Det forundrer meg mye at politiske myndigheter med Kommunaldepartementet i spissen kan tillate en slik ordning i dagens Norge. Human-Etisk Forbund har kritisert ordningen, men stort sett har protestene vært beskjedne.
Det forundrer meg også at ikke motforestillingene er større i kirkelige organer. På sikt styrker det ikke kirkens selvstendighet, snarere tvert imot. Men enda viktigere er det at man forkludrer at kirkevalg er noe annet enn politiske valg. Det dreier seg om å skulle ivareta åndelig ansvar i en kristen kirke. Dette burde markeres ved at man videreutviklet ordningen med kirkevalget i forlengelsen av gudstjenesten. Noen har hevdet at det ville hindre flertallet av kirkemedlemmene i å stemme, fordi folk flest så sjelden går i kirken. Det er et argument som ikke holder. Ingen krever at man skal ha vært på gudstjenesten for å kunne stemme. Alle har full anledning til å møte opp på et høvelig sted i nærheten av kirkehuset på et bestemt klokkeslett etter en gudstjeneste for å stemme. Skikkelig informasjon og kandidater som våger å signalisere meninger, ville hjelpe på valgdeltagelsen.
Den lave valgdeltagelsen ved kirkelige valg avspeiler egentlig et større problem, nemlig folkets mangel på deltagelse i det som er sentrum i kirkens virksomhet - gudstjenesten. Det burde være atskillig mer anfektende for kirken at det er så få som samles til gudstjeneste enn at det er så få som deltar i de kirkelige valgene. Her er naturligvis en sammenheng, men sammenhengen går fra gudstjenestedeltagelse til valgdeltagelse - og ikke omvendt.
Større valgdeltagelse kan kjøpes for dyrt. Kirkevalg i forlengelse av gudstjenesten tydeliggjør at det dreier seg om et annerledes valg. For kirken er noe annet enn staten.
Oppdatering 19. aug: Kunnskapsdepartementet har nå gjort det klart at kirkevalg ikke skal holdes i skoletiden.
torsdag 6. august 2009
Sterke, unødvendige reaksjoner
Det er meget forutsigbart at det ville komme reaksjoner på Kirkerådets utsendelse av valgkort i forbindelse med kirkevalget til høsten.. Alle som har fulgt litt med vil vite at her måtte det nødvendigvis forekomme en god del feil, i den forstand at mange mennesker som ikke er medlemmer av Den norske kirke, ville få tilsendt valgkortet. Da Den norske kirkes medlemsregister ble opprettet i 1998, ble la man av økonomiske grunner folkeregisteret til grunn, og så skulle man luke ut ikke-medlemmer etter hvert. Kirken har først i år fått midler til å kunne foreta oppryddingen på en skikkelig måte, og det skjer nettopp gjennom den utsendelsen som nå foregår. Sammen med valgkortet følger det med en ferdig frankert konvolutt til bruk for dem som er feilaktig oppført som medlem i Den norske kirke.
Pastor Jan Åge Torp har feilaktig fått tilsendt valgkortet, og hisser seg opp i de store høyder. Helt ”vanvittig”, er hans karakteristikk, han ”har nesten ikke ord”, hyler han. En fungerende prost på vestlandet sier det kommer så mange og sterke reaksjoner at det går på helsa løs for mange. Alle som nå ”raser” over å ha fått tilsendt valgkortet, kunne kanskje i stedet bruke energien på å bruke konvolutten og slik bidra positivt til at de kommer ut av registeret? Og trøsten for dem som mottar kjeft, får kanskje være at det nå forhåpentligvis skjer en opprydding. Når det gjelder Torp, tror jeg verken trøst eller rimelige forklaringer hjelper. Han må nok bare leve med sitt traume.
Pastor Jan Åge Torp har feilaktig fått tilsendt valgkortet, og hisser seg opp i de store høyder. Helt ”vanvittig”, er hans karakteristikk, han ”har nesten ikke ord”, hyler han. En fungerende prost på vestlandet sier det kommer så mange og sterke reaksjoner at det går på helsa løs for mange. Alle som nå ”raser” over å ha fått tilsendt valgkortet, kunne kanskje i stedet bruke energien på å bruke konvolutten og slik bidra positivt til at de kommer ut av registeret? Og trøsten for dem som mottar kjeft, får kanskje være at det nå forhåpentligvis skjer en opprydding. Når det gjelder Torp, tror jeg verken trøst eller rimelige forklaringer hjelper. Han må nok bare leve med sitt traume.
Abonner på:
Innlegg (Atom)