Et nytt statlig religionsvesen og presteskap?

Forrige ukes offentlige debatt var preget av livssynsutvalgets innstilling, som har tittelen "Det livssynsåpne samfunn. En helhetligtros- og livssynspolitikk" (NOU 2013:1). Tittelen angir utvalgets visjon og ambisjon. Utvalget ønsker et samfunn som har en åpen holdning til livssyn og fremmer forslag til en "helhetlig" livssynspolitikk som skal være "aktivt støttende".

Debatten så langt har vært springende og i stor grad vært konsentrert om detaljer. Jeg har merket meg to kritiske debattinnlegg av mer prinsipiell art som jeg synes er særlig interessante. De er hentet fra våre to beste verdiorienterte aviser, Vårt Land og Klassekampen.

I dagens Vårt Land er Inge Lønning kritisk til utvalgets ambisjon om en "helhetlig" politikk og peker på at allerede i utvalgets egen innstilling er inkonsekvensen i forslagene påtagelig. For eksempel går et samlet utvalg inn for et ikke-innblandingsprinsipp når det gjelder statens pengestøtte til tros- og livssynssamfunn. Et flertall i utvalget vil ikke desto mindre stille ideologiske krav til pengemottakerens "styringsstruktur". Det henger ikke sammen og eksemplet viser etter Lønnings mening hvor farlig ubeskyttet slagordet "en aktivt støttende religionspolitikk" er mot statlig dirigering. "Når utvalget har falt for fristelsen, er det mer enn sannsynlig at det flertall som forvalter statsmakten, vil gjøre det samme", skriver Lønning. En avklaring av hva "aktivt støttende" betyr og særlig hva det ikke bør bety når det brukes om statens rolle når det gjelder tros- og livssynssamfunn, er derfor nødvendig, mener han.

Kommentaren i Klassekampen er skrevet av forfatteren Edvard Hoem. Han finner det kritikkverdig at utvalget overser den kristne tradisjons betydning som kulturimpuls i vårt samfunn og spørsmålet om hvorfor kirken i Norge tross alt har en så stor oppslutning. Kapitlet om religion oglivssyn i Norge i historie og nåtid (kap 3) gjør Hoem "stum av forundring".

Hoem karakteriserer kapitlet som nærmest en "overgrepskatalog" og finner lite og ingen ting som kan forklare grunnen til at et stort flertall av befolkningen fremdeles slutter opp om den norske kirke. Her finnes ingen spor etter den nestekjærlighet og omtanke for andre som kristne mennesker har stått for, ingen ting om den fundamentale betydning kristendommen har hatt for litteraturen og kunsten, ikke noe om opplysningsprestenes rolle for grunnlovsforsamlingen i 1814 og for ikke å snakke om alliansen mellom den kristne lekmannsbevegelsen og det liberale borgerskapet som gjennomførte parlamentarismen og allmenn stemmerett. Heller ikke et pip om den veldige folkebevegelsen som haugianismen var i kulturen og politikken. Like mangelfullt er det når det gjelder kirken og kristenfolkets rolle under 2. verdenskrig. Hvis dette var hele sannheten, burde det norske folk hate kirken og juble over at en endelig kan bli kvitt den, skriver Hoem.

For Vårherre gjør det neppe noen forskjell om en tar fra prestene retten til å vie folk eller om kommunene overtar forvaltningen av gravplassene, skriver han videre. Men for menneskene gjør det en forskjell, fortsetter Hoem og peker på det paradoksale at våre nye landsmenn brukes som argument for å rive ned tusenårige tradisjoner, samtidig som de nye landsmennene får skylda for å ødelegge norsk kultur.

Hele utvalget går inn for livssynsåpne seremonirom. Vil konsekvensen bli at en på lengre sikt vil avhende kirkene og "hyre inn religionen i statlege religionshus med full likestilling også for dei gudlause?" spør Hoem. "Kven er det som vil gå dit?"  Og alle idealene som staten vil forvalte, kan det bli noe annet enn et nytt statlig religionsvesen, utklekt av et nytt (statlig) presteskap, denne gangen uten Gud?

Exit verdikonservative Høyre

Nominasjonsmøtet i Oslo Høyre kastet Inge Lønning fra sikker plass på listen til stortingsvalget til høsten. Lønning har sittet i 12 år på Stortinget. Slik sett kan en kanskje si at det burde være nok. Verken han eller noen andre har noen moralsk rett til stortingsmandat. Det kan være sunt med utskifting. Det skal ikke være stillingsvern for politikere.

Når jeg likevel mener det er beklagelig at Lønning vrakes, har det to grunner. For det første ville han være en av de ytterst få som representerer de eldre på Stortinget. Det blir med rette hevdet at de unge må bli representert. Men den aldersgruppen som er mest underrepresentert, er de eldre. I inneværende stortingsperiode er bare tre-fire prosent av representantene over 65 år, mens denne aldersgruppen utgjør nærmere en femdel av befolkningen. Inge Lønning er den eneste over 70 år. Vi har et demokratisk problem når en aldersgruppe er så underrepresentert. Snarere enn å bli svekket, burde den eldre aldersgruppens representasjon styrkes, ettersom denne aldersgruppens andel av befolkningen øker sterkt. Hver fjerde velger her i landet er over 60 år, og over 600 000 er over 67 år.

Hadde Oslo Høyres vraking av Lønning vært begrunnet i at man ønsket politisk fornyelse, kunne valget av Michael Tetzchner latt seg høre. Men Tetzchner er 55 år, har en lang kommunalpolitisk karriere bak seg i Oslo-politikken, og framstår som en temmelig kjedelig og grå politiker som knapt kan kalles noe spennende nytt. At Per Ditlev Simonsen kan karakterisere valget av Tetzchner en fornyelse, er ubegripelig. Men den tidligere Oslo-ordføreren er ikke akkurat kjent for sin gode vurderingsevne.

Den andre grunnen til at Lønning-vrakingen er beklagelig, er at med Lønning forsvinner den siste, konsekvente verdikonservative Høyrepolitikeren på Stortinget. Et eksempel: Mens Høyrefolk flest slukte rått ideologien bak det skandaløst dårlig forberedte forslaget til ny ekteskapslov, våget Lønning å tale forslaget midt imot. Andre eksempler kunne vært nevnt. Når Lønning nå blir borte, er Høyres tid som et verdikonservativt parti definitivt over, og norsk politikk blir fattigere.