Bra, Holmås

Etter at tre stortingsrepresentanter fra SV med parlamentarisk leder i spissen i forrige uke gikk ut og støttet forslaget om ultralyd i uke 11-13 for de gravide som ønsket det, regnet jeg med at SV også i dette viktige verdispørsmålet ville falle ned på et beklagelig standpunkt. Men etter at partilederkandidat Heikki Holmås i Vårt Land i dag signaliserer at han er går for å beholde dagens ordning, kan en kanskje håpe at SV vil slå følge med Sp og gå imot Ap i dette spørsmålet. Tidligere SV-statsråd Helen Bjørnøy har også tatt klart avstand fra forslaget om tidlig rutinemessig ultralyd. Hun mener en slik praksis vil svekke synet på menneskets ukrenkelige verdi. «Vi må ikke sortere ut mennesker vi kanskje mest av alt er redde for å føde, fordi vi ikke kjenner dem», skriver Bjørnøy på Verdidebatt.no. (Les for øvrig også Eskil Skjeldals artikkel på Verdidebatt.no.)

Holmås er med rette bekymret for signalene som en ordning rutinemessig tidlig ultralyd, som stort sett bare avdekker Downs syndrom, sender til befolkningen. Han mener det er ekstremt viktig at vi har lover og regler som signaliserer at alle er like mye verdt, hvis det glipper, gjør vi noe med menneskeverdet, sier han. Det er lite eller ingen medisinsk gevinst av tidlig ultralyd. I likhet med mange andre motstandere av forslaget peker også Holmås på at det må være mye bedre å bruke ressursene på å sikre gode tilbud til familier som har barn med Downs syndrom.

Tilhengerne av forslaget om tidlig ultralyd liker ikke at ordningen blir satt i sammenheng med begrepet «sorteringssamfunnet». Sortering er ikke målet, blir det sagt. Nei, det er det nok ikke. Men sortering er utvilsomt en konsekvens av ordningen. Det viser utviklingen av Danmark med all ønskelig tydelighet. Der har tallet på barn med kromosomfeil gått dramatisk ned etter at landet innførte tidlig ultralyd. Det er uforståelig at det går an å se bort fra så klare fakta.

Det skal bli spennende å se hvilket standpunkt SVs landsstyre havner på. En kan jo håpe at Holmås når fram, men jeg har nok mine tvil, dessverre.

En søsters stemme

Det er lenge siden jeg har lest en bedre kronikk enn den vi finner i Aftenposten i dag.
”Kanskje har ikke fornuften rett til en plass her. Noen ting kan bare fattes med hjertet. Kjærlighet kan bare fattes med hjertet. Livet likeså,” skriver Trude Trønnes-Christensen.
Les selv om hva som bare kan fattes med hjertet.
Kronikken finner du her.
Ha en god og ettertenksom søndag.

Forstemmende holdninger

Reportasjen i NRK-Dagsrevyen i helgen om jødehatet både i Sverige og i Norge er all ære verdt, men innholdet var forstemmende. ”Det er en notorisk uthenging av jøder. Alt fra vitser til åpenbare drapsrusler.” sier en kvinnelig lærer ved en videregående skole med mange muslimske elever til NRK. ”Jeg ser jødehatet spesielt i samfunnsfagtimene. Elever sier jøder styrer alt, hele Vesten styres av jøder. Flere sier også at de beundrer Hitler, fordi han drepte jøder,” sier en annen lærer. ”Flere elever hånflirer når jeg snakker om Holocaust. En gutt reiste seg og kommanderte meg til å stoppe å snakke om jøder og Holocaust”, sier en tredje.

Forstanderen i Det Mosaiske Trossamfunn, Anne Sender, ønsker ikke å overdramatisere situasjonen, men sier at situasjonene er alarmerende, der den har oppstått. Derfor mener hun at myndighetene må ta trakassering og trusler mot norske jøder i skolen på alvor. Leder for Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, mener skoler som opplever rasisme og antisemittisme, må ha en systematisk motreaksjon. Hun mener det er vanskelig ut fra reportasjen å avgjøre omfanget, men sier samtidig at også hun er kjent med denne typen holdninger i norske klasserom og blant ungdom.

Nesten like sjokkerende som at slike holdninger finnes blant norske skoleelever, er det faktum at de lærerne som rapporterte om situasjonen, ikke tør å stå åpent fram, men forlanger å bli intervjuet anonymt. Norske jødiske foreldre forteller at deres barn blir trakassert både verbalt og fysisk på skolen fordi de er jøder – uten at lærerne tar tak i det.

Det ville være for lettvint å felle en generell dom om feige norske lærere på bakgrunn av dette. Men det er et alvorlig signal om at noe er galt når de som mer enn de fleste skal fronte de verdier og holdninger som vårt samfunn bygger på, ikke våger å stå fram. Situasjonen tyder på at lederen for Antirasistisk Senter må ha rett når hun hevder at norske skoler ofte ikke tar rasisme og antisemittisme på alvor. Ja, for annerledes kan en ikke tolke situasjonen når norske lærere åpenbart føler det direkte truende å stå åpent fram med en så forstemmende budskap som det her dreier seg om.

Ansvar for hverandre

Jeg har i dag gitt en blomst til artistene som holdt konsert for Haiti i Operaen i går. (Se høyre spalte.) Her vil jeg gi en ekstra blomst til Ole Paus som var sentral i arrangementet, og som skrev låten ”Den stilleste timen” som artistene framførte på konserten i går kveld. Ole Paus har som regel en meget reflektert holdning til det han gjør. Slik også denne gangen. Han sier til VG at han ville skrive en sang som skulle være mest mulig konkret og inneholde minst mulig føleri, og begrunner sitt engasjement med at vi er samtidig her på kloden, og at vi er ansvarlige for hverandre.

Artistene med Ole Paus i spissen har ikke bare sørget for en del penger til en nødstedt befolkning på Haiti. De bidrar også til å utløse noe av det beste i oss. De inspirerer og motiverer oss til å se litt utover oss selv og til å se at vi er ikke her på jorden bare for å leve for oss selv, men at livets mening er at vi skal tjene hverandre.

Klikk gjerne på banneret til høyre og gi en gave til jordskjelvofrene.

Bøkko bør vise holdning

Når en vokste opp med Hjallis og var en del av den fantastiske entusiasmen som skøytesporten en gang var forbundet med, er det trist å observere den situasjonen sporten er kommet i. Ingen skal bebreide nederlenderne for at de er gode, men når dominansen blir så total som den har vært nå i mange år, sier det seg selv at interessen blir begrenset til de oransjekledte supporterne fra treskolandet.

Vi hadde jo håpet at Norge skulle kunne gjøre nederlenderne rangen stridig. Det har ikke lykkes. Før forrige OL hevdet den norske landslagsledelsen at de skulle tapetsere pallen med norske løpere. Alle husker hvordan det gikk. Og når en ser hva som nå foregår i norsk skøytesport, er det liten grunn til å tro at det vil bli noe bedre. Landslagstreneren ble sparket på grunn av totalt uakseptabel holdning og atferd. Etter det har det bare vært bråk. Mye er sagt i denne saken, men det forundrer meg at det ikke har vært mer oppmerksomhet omkring holdningen til Håvard Bøkko.

Det går an å forstå at en opplagt medaljekandidat i OL lett får mye sympati. Vi vil jo alle gjerne ha norske OL-medaljer. Men for å si det rett ut: Jeg synes ikke Bøkko har vist den holdning han burde ha gjort i denne striden. Selvsagt skal en respektere at han er lei seg for at han mistet Mueller som landslagstrener. Men også Bøkko må forholde seg til Muellers uakseptable atferd mot en annen landslagsløper, som for øvrig også er medaljekandidat i OL. I klartekst: Har Bøkko ingen mening om Muellers holdninger og atferd?

Etter min mening kan han ikke forholde seg ”nøytral” her. Bøkko kunne faktisk for lengst ha bidratt til ro i saken ved å avstå fra Mueller som trener. I stedet vurderer han å bryte med landslaget for å intensivere samarbeidet med en trener som har brutt med grunnleggende etiske prinsipper i idretten. Vi opplever den fullstendig uholdbare situasjon at Mueller sitter på tribunen og fortsatt spiller en hovedrolle i saken, og Bøkkos personlige sponsor oppfører seg totalt uakseptabelt. Dermed fortsetter bråket. Det blir neppe ro før Bøkko og hans miljø forstår at Skøyteforbundet aldri kan droppe prinsippene i denne saken. Selv for OL-medaljer kan prisen bli for høy. Idrettsledelsen gjør rett i å avvise krav fra Bøkko.

Se også:
Eirik Bøkko: Tror Håvard fortsetter på landslaget
Koss vil skvære opp med Bøkko
Både Koss og Bøkko fortsetter

Oppdatering 25. januar:
Anbefaler Esten O. Sæthers kommentar til saken i Dagbladet i dag.

Statsministeren tør ikke

Igjen retter statsministeren pekefinger og kritikk mot noen bestemte rike mennesker i Norge. Denne gangen forteller han dem at de burde være mer takknemlige for at velferdssamfunnet har gjort det mulig for dem å bli rike. Adressatene for statsministerens formaning er de samme som mange ganger før, noen få styrtrike mennesker.

Jeg er ikke uenig med statsministeren. Rike mennesker har stor grunn til å være takknemlige. Men hvorfor retter Stoltenberg formaningen om mer takknemlighet bare til de få? De aller fleste har det meget godt i dette landet, selv om vi ikke har milliardene til Stein Erik Hagen. Det er mange grunner til det. Velferdssamfunnet og politikken er ikke de eneste grunnene. Men Stoltenberg peker igjen på noen få styrtrike personer og våger ikke å utfordre den generelle misnøyeholdningen som preger mange av oss i dette landet.

En del mennesker har ikke fått del i den materielle velstanden som preger de fleste av oss. Noen er rett og slett fattige. I stedet for å blinke ut noen få som burde vise takknemlighet for sin velstand, burde statsministeren fortelle oss alle at de fleste av oss har det veldig bra og at førsteprioritet må være å bringe de som faller utenfor opp mot samme nivå.

Ingen menneskelige hensyn

Av og til må en under seg over det politiske spillet. Gjennom stor innsats fra president Obama og hans stab og tidligere president Bill Clinton og Al Gore lykkes det å få to de to amerikanske journalistene ut av det totalitære nord-koreanske regimets klør.

Så skulle en tro at alle var glade. Men nei, republikanere og andre konservative amerikanske kretser reagerer surt og kaller det en strategisk kjempeblemme og ”det siste i rekken av feilberegninger og tabber” i USAs tilnærming til Nord-Korea.

Menneskelige verdier og hensyn synes å ha lav prioritet i enkelte kretser.

Et historisk bilde - og et trist minne

Enkelte bilder blir en del av vår felles hukommelse. Fotoet av kolonnen med tanks på Beijings Chang’an avenue i retning Den himmelske freds plass , er et slikt bilde. Det ble tatt 5. juni 1989 fra sjette etasje i Beijing hotell 800 meter unna av Jeff Widener fra Associated Press. Den ensomme opprøreren (også kalt ”the tank man”) som har stilt seg opp i protest foran de fryktinngytende krigsmaskinene, er et vitnesbyrd om folkets motstand mot undertrykkelse og at det finnes mennesker i alle land som våger å stå opp for det de tror på.

Dagen før beordret kinesiske myndigheter at demonstrasjonene på Den himmelske freds plass skulle slås ned. Mange hundre, kanskje flere tusen demonstranter ble drept. I flere uker hadde hundretusener av studenter og arbeidere strømmet til det kinesiske folkets storstue i Beijing for å fremme sine rettmessige krav om at de økonomiske reformene som var på gang, måtte følges opp av politiske reformer. Men det ville ikke det kommunistiske diktaturet ha noe av. Etter å ha tolerert demonstrasjonene noen uker, ble de slått brutalt ned.

Beijingsmassakren minnes i dag i mange land. Men ikke i Kina. Der er demonstrasjonen et tabutema. Det er lagt lokk på all informasjon. I dag blir alle som vil inn på Den himmelske freds plass, nøye undersøkt før de slipper inn. Det er bare 3-4 meters mellomrom mellom politifolk i sivil og i uniform på plassen for å kunne slå ned på et hvert forsøk på å heise et banner el. l. for å vise at man husker hva som skjedde for 20 år siden.

De fleste unge kinesere vet lite eller ikke noe om hva som skjedde. Den økonomiske utviklingen i Kina har vært utrolig. Stadig flere unge mennesker får utdannelse og muligheter for å kjøpe Nikesko og andre symboler for en vestlig livsstil, som ungdommen drømmer om. Derfor kan vi neppe vente noen tilsvarende aksjon for demokrati og menneskerettigheter i Kina med det første. Skjønt, frustrasjonen blant millionene av studenter som jobber hardt for å lykkes ved universitetene kan fort blusse opp igjen når finanskrisen slår ut for fullt også i Kina, og hundretusener av nyutdannede kinesiske ungdommer ikke får jobb.

Lite imponerende av LO

LO sparer ikke på konfekten når de kritiserer andre for det som måtte være vrangt og skjevt i samfunnet. Spørsmålet er om ikke det er tid for litt selvkritikk i den mektige organisasjonen. I mai skal LO ha sin kongress, som er organisasjonens viktigste organ. Her velges blant annet LOs lederskap og politikken framover blir bestemt. Dagbladet har funnet ut at bare 7 av 329 delegater har minoritetsbakgrunn. Det utgjør 2 prosent av det totale antallet delegater. Tellingen baserer seg på navn. Andelen kan derfor være noe større, fordi det bak ”norske navn” kan skjule seg personer med bakgrunn fra andre navn.

En mulig feil her retter ikke opp inntrykket av at LO er skikkelig på etterskudd når det gjelder integrering. Inntrykket forsterkes av det faktum at det er kun én person med ikke-europeisk bakgrunn blant de 288 medlemmene i LOs 23 forbundsstyrer, og bare to er ikke født i Norge. ”Integreringen i LO går for tregt”, sier 2. nestleder i LO, Geir Mosti. Ikke vanskelig å si seg enig i det.

SV appellerer til irrasjonell frykt

Jeg kommer tilbake til SVs antifriskolevedtak, som jeg også kommenterte på bloggen i går. Det overrasker ikke at menneskerettighetsekspert og tidligere leder av Institutt for menneskerettigheter, Asbjørn Eide, sier at SVs vedtak om å avvikle alle religiøse og pedagogiske alternativer til den offentlige skolen er på kant med menneskerettighetene. Eide viser bl a til FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Artikkel 13, pkt 3 i denne konvensjonen tåler å bli sitert i sin helhet:
”Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter (understr her), forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.”
Også andre menneskerettighetskonvensjoner som slår fast foreldrenes pedagogiske primat og religionsfriheten, kunne nevnes. Som jeg påpekte i et radiointervju om saken i dag: Jeg er rimelig overbevist om at hvis SVs vedtak ble norsk politikk, ville vi ganske snart få en menneskerettighetssak som Norge ville tape så det suser i en internasjonal menneskerettighetsdomstol. Høyst fortjent får SV pepper og motbør fra alle kanter etter sitt vedtak, som vitner om en autoritær og intolerant holdning jeg trodde vi ikke skulle oppleve av et politisk parti i 2009. Det er overraskende at SV fortsatt henger fast i et antikvert sosialistisk tankegods om at all oppdragelse av barn skal være i offentlig regi.

For øvrig synes jeg det er vanskelig ikke å se vedtaket i lys av den senere tids islamdebatt. En kommentator til posten min i går kaller vedtaket ”et forsøk på å hente ut politisk gevinst av islamfrykten på SV-måten”. Jeg tror han har et poeng, og det gjør saken enda styggere. Mange går rundt med en mer eller mindre irrasjonell frykt for islam, og enkelte frykter muslimske skoler ut fra en slik irrasjonell frykt. Det vet SV meget godt, og de vet også – eller bør i hvert fall vite – at et vedtak som det partiet nå har gjort på landmøtet, bygger opp om denne angsten. Jeg trodde faktisk SV ville holde seg for god til å bruke slike virkemidler i valgkampen.

Nå er det ikke særlig stor sjanse for at SVs vedtak skal bli noe annet enn et demonstrasjonsvedtak. Begge regjeringspartnerne tar klart avstand fra forslaget. På bakgrunn av det friskoleforliket som den rød-grønne regjeringen inngikk for bare et par år siden, vitner vedtaket om at SV ikke er helt til å stole på. Kunnskapsminister Solhjell vred seg da også i stolen da han skulle kommentere forslaget og fossrodde det han kunne.

Hva er SV redd for?

Landsmøtet i SV går inn for at pedagogiske og religiøse alternativer til den offentlige skolen skal avvikles på sikt. Partiet mener at de som ønsker et alternativt skoletilbud, skal få dette i den offentlige skolen. Kunnskapsminister Solhjell sier at SV skjerper partiets holdning til private skoler. Samtidig bedyrer han at vedtaket ikke betyr at SV sier nei til Steinerskoler og andre pedagogiske alternativ, men sier at tilbudene skal skje innenfor offentlige rammer.

Det er ikke lett å forstå hva SV og Solhjell egentlig mener. Også i dag skjer friskoledrift innenfor ”offentlige rammer” i den forstand at det legges klare pedagogiske krav til privat skoledrift. SV kan vel ikke mene at staten skal drive det som i dag kalles ”friskoler”? Det kan faktisk se sånn ut. Partiet har åpenbart ikke forstått at hele poenget med en friskole nettopp er at den ikke skal drives av det offentlige, selv om staten legger visse rammer for skolevirksomheten, noe alle aksepterer.

Hvorfor har SV så mye imot friskoler? Hva er det SV er redde for? Det er ikke grunnlag for partiets velkjente retorikk om at flere friskoler vil øke de sosiale forskjellene i samfunnet og svekke den offentlige skolen. Det pussige er at vi ikke behøver å gå lenger enn til Danmark for å finne et land som har lang tradisjon for atskillig flere friskoler enn hos oss, uten at noen der snakker om at disse skolene svekker den offentlige skolen eller skaper sosiale forskjeller. Prinsipielt er SVs syn helt forkastelig. Det hører så avgjort med til et fritt samfunn at friskoler skal ha livets rett. Dette burde være helt selvfølgelig i et demokratisk samfunn og i et samfunn som vil respektere foreldrenes førsterett når det gjelder den undervisning og oppdragelse barna deres skal få.

SVs holdning er skuffende. Jeg må gi Venstres Dørum har rett når han sier at SV med dette viser at partiet er redde for mangfold og at partiet går rett inn i en autoritær tradisjon der de som er alternativer til det bestående, skal knebles. SV sier at partiet ikke vil være noe støtteparti for Ap. Men hva vil Ap? Regjeringen har en relativt populær sjef som har gått på Steinerskolen. Kan han være med på en politikk som den SV her legger opp til?

En sterk kvinne

På kvinnedagen gjør jeg som Sigrun og viser til prekenteksten i Den norske kirke på denne søndagen. Teksten forteller om en sterk kvinne.
Journalist og pastor Per Eriksen skriver om denne kvinnen i en tekstkommentar i avisa Vårt Land:
”Hun ga seg ikke, selv om mannlige autoriteter prøvde å få henne til å tie. Hun turte å ydmyke seg for å redde den hun elsket mest. Og hun hadde svar som målbandt selve mesteren. Jesus har ingenting imot sterke kvinner, og lot seg bevege av hennes iver og tro.”

Her er teksten:
Jesus tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre,» sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund. (Matteus 15,21-28)

VG - VG - DB

Brenne for en sak

I en kronikk i Aftenposten inviterer Sara Azmeh Rasmussen, som forstår seg selv som kulturell muslim, sine muslimske hijab-medsøstre til dialog. På kvinnedagen skal hun brenne en hijab på Youngstorget som en protest mot kodene som ligger lagret i dette plagget, sier hun. Hvor mye en slik handling inviterer til dialog, kan sikkert diskuteres.

Men hvorfor må man absolutt brenne ting for å brenne for en sak? Jeg spør som bloggeren Dan Aksel: ”Hva er det med muslimer og brann? De tenner på alt de ikke liker.” - De er forresten ikke alene. Også andre har en tendens til å tenne på det de ikke liker. For eksempel kan det tenkes at hijab-brenneren har hentet inspirasjon fra Otto Jespersen.

En selvfølgelig rett

Generalsekretær Kristin Mile i Human-Etisk Forbund sier at muslimer må ha anledning til å opprette egne skoler. Nøyaktig det samme hevdet KrFs Jon Lilletun på 1990-tallet, da han som skoleminister fikk mye kjeft for at han godkjente muslimske skoler.

Enkelte synes å mene at dette er en oppsiktsvekkende påstand. Men det skulle bare mangle. Mile har rett når hun i likhet med Lilletun sier at det ligger føringer om dette i menneskerettighetene som Norge ikke kan ignorere. Menneskerettighetene sier at foreldrene skal bestemme hva slags undervisning barnet skal få. Derfor sier norsk lov at det under gitte betingelser skal være tillatt å drive skoler på for eksempel religiøst grunnlag og skoler som Steinerskoler o.l. Da blir det galt ikke å tillate at også muslimene kan opprette skoler på religiøst grunnlag.

Sp’s underlige verdistandpunkter

Det er ikke alltid like lett å bli klok på Senterpartiets verdistandpunkter. Ifølge Aftenposten måtte Sp nå få en seier fordi partiet har tapt mange verdikamper i regjeringen, bl a kirke/stat-saken i vår og ekteskapsloven i høst. Derfor måtte de nå få viljen sin i spørsmålet om den utvidede rasismeparagrafen.

I stat/kirke-saken gikk enkelte Sp-folk høyt opp på banen og proklamerte at Sp måtte gå ut av regjeringen hvis man ikke nådde fram med kravet om å beholde statskirken og utnevnelsesretten av biskoper. I et spørsmål som gjelder en så viktig verdi som religionsfriheten, satt det altså langt inne for Sp å gi seg. Rasismeparagrafen gjelder en viktig verdi som ytringsfriheten. Der setter Sp foten ned. Men når det gjaldt ekteskapsloven, en sak det virkelig kunne ha vært grunn til å sette hardt mot hardt, ga Sp seg – tilsynelatende uten særlig problemer.

Oppdal-ordføreren bagatelliserer

Ordføreren i Oppdal, Ola Røtvei (Ap), bagatelliserer i Aftenposten sist lørdag Moiba-saken på en måte som er ganske oppsiktsvekkende. Slik kommenterer han saken: ”Handler dette om rasisme, er det leit. Men jeg tror dette er blitt noe det ikke er. Jeg har hørt før at folk ønsker en kjent prest i en begravelse. Også som ordfører opplever jeg at folk kommer med tilrop på gaten. En prest må vel også regne med at slikt skjer.”

Det er forståelig at en ordfører vil forsvare kommunen sin og folket der. Men ingen har beskyldt alle i Oppdal for å være rasister. Derfor vitner det om unnfallende overfor alvoret i det sogneprest Joseph Moiba har opplevd i Oppdal når ordføreren snakker helt hypotetisk om saken og ikke kan kalle det som har skjedd ved sitt rette navn.

Videre: At folk kan be om å få bruke en prest de kjenner til et bryllup, dåp eller en begravelse, er ganske vanlig. Jeg vil tro at alle sokneprester har opplevd det. Det ligger ingen desavuering av stedets prest i et slikt ønske. Hvis man for eksempel har en prest i familien, er det ikke uvanlig å be om få bruke vedkommende når en skal ha barnedåp, bryllup eller begravelse. Noe helt annet er det å avvise stedets prest på grunn av hudfargen. Det er rett og slett rasisme og intet annet.

Ordførerens sammenligning med hva han selv opplever av ”tilrop” fra folk på gaten må oppleves av Moiba som direkte krenkende. Jeg regner med at Røtvei ikke har fått tilrop på grunn av sin hudfarge eller andre egenskaper som han ikke kan gjøre noe med. Å si at en prest må regne med det Moiba har opplevd, viser at ordføreren ikke tar saken alvorlig. – Med en slik holdning fra kommunens fremste representant er det mer forståelig at Moiba opplever det han gjør i Oppdal.

Kloke ord av Jagland

Regjeringens trontale, som Kong Harald leste ved Stortingets åpning i dag, var som den ofte bruker å være – en generell oppramsing av saksområder uten noe konkret innhold. Da var det atskillig mer interessant å høre på stortingspresident Torbjørn Jagland. I sin korte tale maktet han å minne om meget viktige prinsipper for det politiske arbeide og grunnleggende verdier for vårt samfunn. Blant annet minnet han om betydningen av at politikere tar seg tid til å sette seg inn i sakene og tenke seg om i en tid da medievirkeligheten krever kjappe svar. Noen hver av de mange utspillspolitikerne som stadig er å se og høre i mediene, burde merke seg det.

Jagland overrasket kanskje også noen med å sitere Bibelens (fjerde) bud om at vi skal hedre vår far og mor. I den forbindelse pekte han på betydningen av at generasjonene tar vare på hverandre. Han minnet oss om at de som gikk foran oss var atskillig fattigere enn det vi er, men de hadde likevel overskudd til å dele. Endelig trakk han fram en av de aller viktigste verdiene i kristendommen – nåde – gjennom et sitat fra Winston Churchill, der også verdiene frihet, rettferdighet, heder, plikt og håp er nevnt. Selv la han til ordet tillit.

Torbjørn Jagland har hatt sine nedturer som politiker. Men de siste årene – og spesielt etter han ble stortingspresident – har han framstått som den av rikspolitikerne som kanskje mer enn noen annen har vist evne og vilje til å tenke prinsipielt og være seg bevisst at politikken må bygge på visse verdier som forplikter. Han stiller ikke opp igjen ved stortingsvalget neste år. Det blir et stort tap for norsk politikk. Vi får håpe han lykkes i å få generalsekretærstillingen i Europarådet – samtidig som jeg også håper at han fortsatt vil la sin røst høre i debatten i vår egen andedam.

Fordommer

Det er blitt stuerent å snakke om sin tro. Det ser vi kanskje tydeligst i medienes kjendisintervjuer. Artister, skuespillere, idrettsfolk osv forteller om sin Gudstro og sin aftenbønn. Det er gledelig. Alle har en tro, og mange har en Gudstro. Godt er det at man også kan vedkjenne seg det siste – også i det offentlige rom.

De fleste relaterer sin Gudstro til den kristne tro. Men noe undrer meg i mange av disse bekjennelsene. Det ser ut til at mange har et sterkt behov for å distansere seg fra kirkens tro, eller i hvert fall fra kirken. Det må respekteres, selv om begrunnelsene for dette ofte kan synes svært så overflatiske.

Men denne distanseringen må kunne gjøres uten grove utfall mot dem som gjerne blir kalt ”de kristne”. Det siste eksemplet er en populær artist, som er intervjuet i bladet KK nylig. Hun forteller at hun har beholdt ”barnetroen”. Men det ser ut til at artisten må ha glemt viktige deler av sin barnetro. Se bare hva hun får seg til å si: ”Veldig mange kristne besudler det å være kristen”. Intet mindre! ”Besudler” – unektelig et sterkt ord. Og det er heller ikke få det gjelder: ”Veldig mange”. Påstanden framsettes uten det minste forsøk på dokumentasjon og presisering av hvilke personer hun snakker om. Ingen nevnt, ingen glemt, og dermed har hun karakterisert alle.

Når man på denne måten karakteriser andre menneskers tro, dvs bekjennende kristnes tro, ser det ut til at alle krav til saklighet og dokumentasjon er suspendert. Både Hilde Louise Asbjørnsen og andre som uttaler seg på denne måten, burde holde seg for gode til slike fordomsfulle uttalelser.

En Gud for de svake

Kronikken i Aftenposten i dag er verdt å lese. Den er skrevet av teologen Eskil Skjeldal, nåværende masterstudent i faglitterær skriving. Kronikken handler om abort i lys av Bibelens menneskesyn. I en bibelsk forståelse av menneskelig liv er det umulig å argumentere for abort, skriver Skjeldal. ”For livet begynner med celleklumpen”.

Han peker på at Bibelen har en ekstremt høy vurdering av mennesket. Det kan umulig tolkes vekk, uansett hvordan man går fram. Menneskets ukrenkelighet og gudbilledlikhet er den røde tråden i Bibelen. Derfor er det umulig for en kristen å ikke trekke Bibelen inn i diskusjonen om abort, skriver Skjeldal. Det må kristne ha frimodighet til å gjøre, selv om det skulle avføde latter, hån og mørkemannsstempel. Også andre argumenterer ut fra ”skrift”. Det gjelder ikke minst de som bruker menneskerettighetsargumenter, men også feminister, sosiologer m.fl.

Det er ingen grunn til skam, selv om det er politisk ukorrekt å bruke Bibelen i debatten i forsvaret for den svakestes rett til liv. Alternativet er verre, sier kronikkforfatteren: Å delta i et samfunn som ikke verner om de aller svakeste.

Kronprinsessen utgir salmer

Kronprinsesse Mette-Marit har laget en salmeplate på Kirkelig Kulturverksted, og har i et intervju i Vårt Land lagt inn et godt ord for en side ved den pietistiske livsholdning. Ikke uventet har dette skapt et visst røre hos medieeliten i hovedstaden. Her beveger hun seg nok på grensen av det den liberale fundamentalismen kan tåle. Alt skal være tillatt, bare ikke en overbevisning om at noe er sant her i livet – og fremfor alt må man ikke framstå i offentligheten med en religiøs tro og tale om Gud. Når man så endog tillater seg noe så uhørt som å hevde at det faktisk kan være noe bra også ved den utskjelte pietismen, ja, da er man farlig nær å legge seg ut med det kulturelt korrekte.

Men i ”Redaksjon En” tirsdag kveld kunne NRK's autoriserte hoffekspert, Carl Erik Grimstad, berolige alle forskrekkede sjeler: Det dreier seg om ”en kristendom av den liberale typen,” fikk vi høre, "en type kristendom og som favner vidt. Ikke noen mørkemenn her”, kunne han fortelle. – Og i VG i dag uttrykker en av avisens spaltister glede over at de som om noen år skal ta over som den norske kirkens overhoder, tross alt ”ikke har valgt den mest konservative og mørkemannsdominerte delen av norsk kristenliv”. Dermed kan man slappe av rundt om i redaksjonene og på teaterkaféene. Godt at man der har ”mørkemennene” å distansere seg fra.

Så får det heller våge seg at man sjelden eller aldri bryr seg om å fortelle hvem disse er og begrunne hvorfor de fortjener stemplet.