Arne Næss

Jeg møtte Arne Næss bare et par ganger. Første gang på hans kontor en gang på 1970-tallet. Andre gang privat for bare få år siden der han i et samtaleforedrag i en engere krets øste av sin visdom for oss. Disse møtene ga inntrykk som vil leve i mitt sinn. En som kjente Arne Næss godt, var hans tidligere elev og mangeårige venn, professor Gunnar Breivik ved Norges Idrettshøgskole. Gunnar Breivik skriver i sine minneord bl a:

"Så er han borte, og vi skal aldri mer oppleve de kloke, ertende øynene hans og smilet med munnvikene oppover. Jeg møtte Arne på 1960-tallet da jeg fulgte forelesningene hans i symbolsk logikk, gresk for filosofer og erkjennelsesteori. Hvit skjorte, blå penbukser, skarp ansiktsprofil og presise og ironiske kommentarer til medforelesere. Nådeløs debattant, men også uhøytidelig og kjent for sine påfunn. Han hadde rotter (rattus norvegicus) i lommene, han klatret på utsiden av 9. etasje bort til kontoret sitt fordi han hadde glemt nøkkelen. Han tok med datteren Lotte på greskforelesningene, utstyrt med tegneblokk og fargestifter. Han var annerledes.
…
Han var en norsk variant av et allsidig renessansemenneske, fremragende i filosofi, allsidig i ulike vitenskaper, strålende som klatrer, talentfull som pianist. I tillegg var han på sine eldre dager enestående som kommunikator med den alminnelige befolkning; lekende, provoserende og humørfylt i omgang med barn og voksne. Han var hele sitt liv levende interessert i alt som rørte seg i naturen, ivrig studerende alt fra stjerner og skyformasjoner til maur og bittesmå blomster."
Professor Gunnar Breivik i Morgenbladet