Jeg siterte i går fra et intervju med professor Lars Løvlie ved Pedagogisk forskningsinstitutt. Løvlies tanker om skole og pedagogikk har så stor appell til meg at jeg gjerne siterer mer. Om det han kaller ”lærernes verdighet” sier han:
”Norsk skole lider av en kronisk tilstand, det er undergravingen av lærernes selvrespekt. Den arter seg delvis som et paradoks. På den ene siden skal lærernes være autoritet. "Jeg er sjefen", som det stod på lærernes røde T-skjorter ved skolestart i høst her i Oslo, en sørgelig ironi! De skal være myndige og tydelige, de skal være ledere og oppdragere, de skal være identifikasjonsfigurer og veivisere. Men så skal lærerne markedsundersøkes. Siste nytt i Oslo er at lærerne skal evalueres av elevene, etter faglige og pedagogiske kriterier. Dermed strander forsøket på å skape et forhold til barn som er bygget på den voksnes autoritet. Det har med verdighet å gjøre.
Det skoleledelsen ber om i første runde, lærerens myndighet, tar den bort med den andre. For det er en forskjell på den uformelle evalueringen som det hele tiden forhandles om i skolehverdagen, og den formelle knyttet til et skjema som skal gå videre i systemet. Evalueringen gir en myndighet til elevene som de verken kan eller bør ha. De bør ikke ha den fordi det skipler det som er deres privilegium i skolen, nemlig å være barn, umyndig, under 18 år, for å bruke sånne kriterier. De trenger den ikke, fordi læreren mister posisjonen som foresatt med et ansvar som avlaster barnet. Det har med selvrespekt å gjøre, også elevens. Elevene bør slippe å evaluere sin foresatte, for de mister en å respektere. Lærerne bør slippe å tape sin selvrespekt. Skolen trenger selvstendige lærere og lektorer. Men hvem vil søke en jobb der autoritet er kravet og tap av egen verdighet er resultatet?”
1 kommentar:
En god og tankevekkende kommentar.
Dette temaet er vanskelig, mener jeg (som 100% ufaglært), fordi det her er to hensyn som må tas. For det første er det hensynet til læreren som autoritetsfigur og "sjef" i klasserommet". Dette hensynet må være ufravikelig, fordi det er det første kriteriet som må være til stede for at tre ting oppnås for elevene: Trygghet, trivsel og læring. Sistnevnte avhenger imidlertig også av et annet kriterium, nemlig lærers faglige og pedagogiske kompetanse. (Det er mange eksempler, spesielt i videregående opplæring, på lærere som har enorm - ja, kanskje enestående - kompetanse, men som mangler mye på den pedagogiske siden.) Det finnes utallige gode lærere i norsk skoleverk, men også noen dårlige. Det er vanskelig å vite hvordan man skal kunne identifisere og "omplassere" disse lærerne uten noen form for elevevaluering.
Et hinder for elevevaluering er unge menneskers syn på sine lærere. De som er "kule", morsomme, har slappere rammer, som våger å snakke stygt eller spissformulere seg blir ofte populære, mens de som er "strengere", som gjør seg bruk av sin autoritet (som elevene i mange tilfeller ser ut til å ha makt til å tildele eller frata sine lærere), har mer rigide rammer og skarpere faglig fokus blir upopulære og snakkes stygt om i gangene. Selv om det kan være høy akademisk kvalitet blant lærerne i den første gruppen, mener jeg i min begrensede erfaring at den faglige kompetansen er høyere i den siste. Dette vil sannsynligvis ikke komme fram i elevevalueringer, fordi man vil skrive pent om dem man liker og mindre pent om dem man ikke liker - fordi det virker som om evnen til å skille sak og person sjelden er fullt utviklet før i voksen alder. (Noen utvikler den aldri.)
Imidlertid kan jeg tenke meg å avslutte med et skrekkeksempel fra min skolegang. På min videregående skole innførte man en time midt på dagen som skulle brukes til skolearbeid, der man kunne bevege seg til ulike "fagrom" for å få hjelp av en der utplassert lærer. Vi fikk utdelt hefter der vi skulle legge en plan for ukens studietimer og få underskrift fra læreren som var til stede i rommet. Denne timen ble imidlertid ofte brukt til ekstra friminutt, og praksisen med krav om minst tre underskrifter og sjekking v/ kontaktlærer ble innført. På dette tidspunktet hadde min klasse to kontaktlærere, A og B. Lærer A hørte til den første kategorien lærere, som sier tøffe ting og er morsom (hans kommentar omkring russeknutetaking i hans timer: "Så lenge dere ikke lager søl og bruker kondom kan dere gjøre hva dere vil for meg"), mens lærer B var streng, men faglig svært dyktig, norsklærer, som var lagt for hat av allmennheten.
Både lærer A og B hadde gitt uttrykk for noen misnøye med studietimesystemet og rutinen for sjekk av underskrifter (A karakteristisk nok meget høylytt), men når bøkene skulle sjekkes (i mandagens studietime) var de samvittighetsfulle og gjorde som de hadde fått beskjed om. I timer da B av ulike grunner ikke var tilstede, blåste A en lang marsj i hele greia, og omtalte B i lite flatterende vendinger - "bokholderen", "hu strenge", "Sjefå" - og skapte en "oss-mot-henne"-mentalitet, der han var på lag med klassen mot B.
Et ekstremt tilfelle av en lærer som gjør seg populær på en annens bekostning, og et eksempel på hvorfor elevevalueringer er så lite effektive. (Det triste er jo også at lærer A i mitt eksempel er faglig svært dyktig)
Hm. Vel. Langt, og muligens bare delvis relevant, men i alle fall. Mine five cents:-)
Legg inn en kommentar