Ensidig og kjedelig jubileumsbok

I 2016-2018 er det 150 år siden henholdsvis Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, Den norske Santalmisjon og Det norske lutherske Indremisjonsselskap (Den norske Lutherstiftelse) ble stiftet. De tre misjonsorganisasjonene fusjonerte i 2000 til Normisjon. I anledning jubileet har Normisjon tatt initiativ til utgivelsen av jubileumsboka «Misjon i bevegelse» (Luther forlag 2017, 368 sider). Boka er en artikkelsamling med mange forskjellige forfattere, og den er redigert av en komite på fire, alle nåværende eller tidligere ansatte i organisasjonen.

    På omslaget og i forordet heter det at man vil vende blikket «tilbake til de siste 50 års historie» og «formidle inntrykk» fra denne 50-årsperioden. Bidragsyterne hevdes å være «personer som har stått sentralt i arbeidet hjemme og ute» i disse 50 årene.

     Størstedelen av denne tidsperioden dreier seg om de tre organisasjonenes særskilte historie. Av de tre var Indremisjonsselskapet den langt største. Ikke desto mindre omhandler over halvparten av boka Santalmisjonens og ytremisjonens historie. Her er til dels lange artikler om hvert enkelt av misjonsfeltene. I disse artiklene er ingen detaljer for små og ubetydelige til ikke å bli nevnt. Artiklene er skåret over samme lest og blir etter hvert kjedelig lesning. Man begrenser seg heller ikke til bare de siste 50 årenes historie. Videre finner vi egne artikler om bl.a. skoler for misjonærbarna, om misjonærbarnas plass i misjonshistorien og om TV-selskapet SAT-7, som sender i Midt-Østen og Nord-Afrika. Normisjons engasjement her består av et pengebidrag på kr 200.000. 

     Det finnes ikke en eneste artikkel om arbeidet i regionene (kretsene) her hjemme. Mindre enn en firedel av teksten i boka dreier seg om indremisjonshistorie/hjemmearbeidet. Resten er det vi kan kalle «fellesstoff» og tema som gjelder Normisjon generelt. Billedstoffet er enda mer ensidig. Nærmere to tredeler er hentet fra Santalmisjonen/ytremisjon. Når en ser hva redaksjonen har funnet plass til, holder det ikke å skrive i forordet at man på grunn av plassmangel har måttet utelate en rekke viktige arbeidsfelter innenfor arbeidet her hjemme.

     Redaktørene tar forbehold om at målet med boka ikke har vært «en detaljert gjennomgang av historien siden 1967/68». Men det forsvarer ikke en så påtagelig stor skjevhet i emnevalg og valg av forfattere. ....
(Klikk "Les mer" under for å lese resten av artikkelen.)

     I utgangspunktet var ensidigheten faktisk enda større. Etter at opplegget for boka ble kritisert, hentet man inn Nils-Tore Andersen til å skrive en artikkel om Langesundsfjordens Indremisjonsselskaps historie gjennom 150 år. Denne artikkelen gir bl.a. et interessant blikk inn i arbeidet på lokalplanet, og forfatteren avslutter med en levende skildring av personlige erfaringer fra det rike bedehus- og ungdomsarbeidet i «Fjorden», preget av kjærlig nærhet og nødvendig kritisk distanse.

     Boka inneholder noen minneord om Anfin Skaaheim. Han var etter det jeg forstår tenkt som bidragsyter, men døde dessverre mens boka var under arbeid. I tillegg til minneordene har man hentet fram et 14 år gammelt intervju med Skaaheim fra bladet Agenda 3:16. Vi er mange som har moret oss over Anfin Skaaheims uforlignelige kåserier om hans karriere som skihopper og primus motor i Firda maskinlag. Men det er ikke lett å se hva det har å tilføre når det gjelder Normisjons historie.

     Redaksjonskomiteen har også funnet plass til en intervjuartikkel med Reidar Svoren, som var generalsekretær i Santalmisjonen på 1970-tallet. Gunnar Prestegaard, som har vært en av indremisjonsbevegelsens mest markante ledere siden begynnelsen av 1960-tallet, er knapt nevnt i boka. I intervjuartikkelen med Svoren blir vi bl.a. opplyst om hans innsats som medlem av Kirkerådet, og om hans følelser da et planlagt samarbeid mellom Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen om en bibelskole ikke ble noe av. Det endte med at Indremisjonsselskapet bygde bibelskolen alene i Grimstad.

     Jeg forstår Svoren slik at han legger skylden på Indremisjonsselskapet for at det ikke ble noe samarbeid om bibelskolen. Et annet sted i boka legger også en annen bidragsyter med bakgrunn fra Santalmisjonen skylden på Indremisjonen, men med en annen forklaring enn Svoren (s. 128). Det har åpenbart ikke ringt en eneste klokke i redaksjonskomiteen over en slik ensidig historieskriving. Vi som satt på den andre siden av forhandlingsbordet, har en annen historie å fortelle. Når to parter forhandler, vil det være ulike meninger, ønsker og mål. Så hender det at man ikke blir enige og samarbeidet blir ikke noe av. Det er en real sak. Å hevde at den ene part alene har skylden for uenighet, blir med respekt å melde for sært.

     Bibelskolen i Grimstad har vært en stor suksess fra den stod ferdig i 1982 og like til i dag. I Normisjons jubileumsbok blir skolen bare så vidt nevnt i forbifarten. Boka har et eget kapittel om Normisjons skoler, men selv her overses Indremisjonsselskapets største institusjonsløft i andre halvdel av 1900-tallet. Gå Ut Senteret, som Santalmisjonen startet opp et par år etter bibelskolen i Grimstad, er viet et eget kapittel. Etter hvert gikk ikke denne skolen så bra, men skolen ble så langt reddet ved at man flyttet den til Trondheim og la den i tilknytning til den gamle og tradisjonsrike indremisjonsforsamlingen i Salem, for slik å «hente ut noe av potensialet i fusjonen», som det uttrykkes i artikkelen (s. 128).

     I ei bok som denne kunne man kanskje ha forventet å få en vurdering av fusjonen som ble gjennomført i 2000. Har fusjonen svart til forventningene? En av redaktørene skriver i en artikkel i boka at han under fusjonsprosessen brukte å si at en fikk komme tilbake om 15-20 år med svar på om fusjonen har vært vellykket. (s. 68). Tiden skulle altså være inne. Men verken han eller andre bruker anledningen til å gi et svar.

     Boka avsluttes riktignok med en kort artikkel om «Hva har vi lært?», der fire av dagens Normisjonsledere blir intervjuet. Her møter vi nok en gang påstanden om at det ikke fantes noe alternativ til fusjonen, og frasen «vi vet ikke hva som hadde skjedd hvis vi ikke hadde fusjonert». I kommentarer i årene etter fusjonen er dette gjentatt så ofte at det nærmest virker som det sies til trøst - med den implisitte antagelse at det nok hadde gått mye verre hvis en ikke hadde fusjonert. Selvfølgelig fantes det endringsalternativer, og i hvert fall når det gjelder Indremisjonen, tillater jeg meg å tvile på at det hadde gått verre om man hadde valgt en annen vei.

     Naturligvis vet ingen sikkert hva som ville ha skjedd hvis man hadde gjort andre valg. Kontrafaktisk historieskriving er en vanskelig øvelse. Men vi vet hva som faktisk har skjedd, og det kunne vel evalueres? Bortsett fra noen ansatser til kritiske refleksjoner fra Svein Granerud, begrenser svarene seg stort sett til noen overflatiske betraktninger og fromme ønsker. Hva med de store målene om at misjonsinnsatsen i Norge skulle styrkes og vokse, det utadrettede arbeidet både hjemme og ute skulle styrkes og vokse, misjonsutfordringen skulle spres til langt flere, og engasjement og gaveinntekter skulle øke, som det het i grunnlagsdokumentet for Normisjon da organisasjonen ble dannet i 2000.

     Hvordan er realitetene i de siste 17 årene i forhold til disse målene? Hvordan vurderer man f.eks. den store avskallingen som fusjonen vitterlig førte til? Jeg hadde forventet at man i en jubileumsbok om Normisjon ville ha våget å nærme seg disse spørsmålene. Det er i denne sammenheng også underlig at man ikke har funnet å kunne gjøre seg noe nytte av den smule forskning som har vært gjort om fusjonen. Tatt i betraktning de mange store ordene om at Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen var foregangsorganisasjoner ved å fusjonere, skylder organisasjonen både seg selv og hele misjonsfolket i Norge nå en evaluering av fusjonen, ikke minst på bakgrunn av det faktum at den gjentatte spådommen om at andre organisasjoner ganske snart ville følge etter, ikke har slått til.

     Prosessen fram mot fusjonen i 2000 blir behandlet i en artikkel av en av redaktørene, en artikkel som har den underlige tittelen «Norske perspektiver». Her beskrives fusjonsprosessen som den reneste solskinnshistorie. Både innholdet i fusjonen og selve fusjonsprosessen skapte debatt og ble kritisert, men innholdet i kritikken forbigås stort sett i taushet eller glattes over. Et eksempel er omtalen av den interne kritikken i kjølvannet av den forhastede ansettelsen av Indremisjonsselskapets generalsekretær som daglig leder for den nye organisasjonen.

     Det hevdes i artikkelen at kritikk og motstand ble vurdert som nødvendig av fusjonsledelsen. Mange opplevde det motsatt. For eksempel gikk initiativtageren til fusjonen ut i mediene og mente at tidligere ledere som var kritiske til fusjonen, ikke burde ytre seg. Tidligere ledere som støttet fusjonen derimot, måtte gjerne delta i debatten. Når det hevdes at indremisjonens ledelse hadde et positivt syn på debatt og kritikk, bør det nevnes at den samme ledelsen nektet å oversende en kritisk rapport fra selskapets kontrollkomite til generalforsamlingen, til tross for at generalforsamlingen var komiteens oppdragsgiver. Kontrollkomiteen kritiserte i sin rapport den mangelfulle gjennomtenkningen av de økonomiske sidene ved fusjonen. Mens indremisjonsledelsen prøvde å underslå rapporten, avfeide daværende leder av Santalmisjonens landsstyre kritikken med en kommentar om at rapporten «oser av en lite konstruktiv holdning».

     Slik «verdsatte» fusjonsledelsen kritikk. Vårt Land ble sterkt kritisert av indremisjonsledelsen for at de skrev om saken. Avisas kommentar på lederplass var at indremisjonsledelsens handlemåte var et signal om at åpen kritikk ikke var velkommen.

     Den elendige økonomiske utviklingen etter fusjonen viser at landsstyrelederen hadde gjort klokt i å lytte til advarslene både fra Indremisjonsselskapets kontrollkomite og andre. Som leder av den nye organisasjonens landsstyre måtte han ganske snart erkjenne at hans anslag over forventede gaveinntekter var helt urealistiske, underskuddene ble formidable og man måtte gå til store nedbemanninger. Rolf Kjøde uttrykker seg mildt når han i boka skriver at de negative utslagene av fusjonen ble større enn man hadde ventet (s. 170). Men ingen burde ha blitt overrasket. På papiret er alle fusjoner vellykkede. Kalkulatorene viser store innsparinger og synergieffekter. Erfaring og en stor bunke undersøkelser viser nokså entydig negative resultater. Det gjelder også misjonsfusjoner.

     Flere andre eksempler på tvilsomme og diskutable påstander kunne vært nevnt. I diskusjonen om organisasjonsforenkling tas det nærmest for gitt at «størst er best» og at det er en fordel med få organisasjoner. Når det gjelder demokratiske, medlemsbaserte organisasjoner med et ideelt formål, er det imidlertid lite som tyder på at store enheter er mer hensiktsmessige og effektive enn små. Kanskje gjelder dette spesielt når oppgaven er evangelisering. Det er som kjent lite effektivt å drive stangfiske fra et tankskip. Det synspunkt at problemet ikke var at vi har for mange organisasjoner, men for mye organisasjon, ble oversett, til tross for at problemstillingen ble reist allerede i 1920-årene og gjentatt flere ganger utover i hundreåret.

     Artikkelen har den pretensiøse undertittelen «Historien om fusjonen». Vi får tro at denne historiefortellingen ikke bli den siste om fusjonen for 17 år siden.

     Et interessant bidrag i boka er Rolf Kjødes artikkel «I spenningen mellom hovedkontor og privat enterprise», der forfatteren ut fra sine erfaringer som generalsekretær i Normisjon drøfter utfordringer knyttet til lokale initiativ og sentralorganisasjonens behov for styring av virksomheten. Her er vi rett inne i Normisjons store utfordring – og etter min mening nærmest uløselige dilemma, konflikten mellom indremisjonens umistelige desentraliserte struktur og en ytremisjonsorganisasjons behov for sentral styring. Den strukturelle spagaten som fusjonskameratene førte Normisjon inn i, har organisasjonen i alle år høstet de bitre fruktene av.

     Kjødes artikkel er opplysende og tankevekkende lesning. Interessant er også Vidar Haanes og Harald Hegstads analyse av lavkirkelige organisasjoner i en samfunnsmessig og kirkelig kontekst de siste 50 år. Endelig skal nevnes Anne Birgitta Langmoen Kvelland og Dag-Håkon Eriksens artikkel om «Normisjon i en ny tid», en artikkel som er et aldri så lite bidrag til å realisere bokas intensjon om å inspirere og utfordre til videre tjeneste. Men jeg stusser nok litt over at evangeliseringsbegrepet kun brukes i et ytremisjonsperspektiv.

     De få lyspunktene redder ikke denne jubileumsboka. Det meste er kjedelig lesning, og ensidigheten både når det gjelder innhold og bidragsytere er forbløffende. En kan bare undre seg over hvilken tenkning som ligger bak og hvordan redaksjonskomiteen har oppfattet sin oppgave.