En kvinne har ifølge Vårt Land gått til Norsk Luthersk Misjonssambands ledelse og fortalt at hun mener hun som barn ble utsatt for seksuelle overgrep av en av NLM’s ansatte på en av misjonens skoler. Mannen er fortsatt ansatt i NLM og har også tillitsverv i organisasjonen. Misjonssambandet har i sine egne retningslinjer delegert behandlingen av slike saker til generalsekretæren.
Etter å ha innhentet råd fra fagpersoner konkluderte generalsekretær Tulluan og en intern koordineringsgruppe i juni 2007 med at de fester lit til det kvinnen har fortalt. I februar i år presiserte NLM’s hovedstyre sin ”tillit til den håndtering administrasjonen har gjort også i denne konkrete saken». Men fire måneder senere gjør hovedstyret det man ifølge egne vedtatte retningslinjer ikke skulle gjøre. Endog uten å ha gått inn i sakens realiteter overprøver man administrasjonens konklusjon, idet man mener at sakens karakter ”er av en slik art at det ikke er mulig å trekke en entydig konklusjon, men at ord står mot ord”. Etter hovedstyrets oppfatning ”svekker dette vedtaket ikke anklagers troverdighet”.
I slike saker står som regel ”ord mot ord”. Nettopp derfor må noen, dvs en ansvarlig ledelse, gå inn i saken på en grundig og troverdig måte, der man også bruker fagfolk for å få belyst sakskomplekset. Så vidt jeg forstår mener ingen å betvile at det har NLM’s generalsekretær gjort. Det er vanskelig å se at hovedstyret har grunnlag for å si at deres vedtak ikke svekker anklagers troverdighet. Ingen utenforstående har grunnlag for å si at den anklagede er skyldig i overgrep. Heller ikke jeg. Men de som er overlatt ansvaret for å gå grundig inn i saken, er altså kommet til at de fester lit til kvinnens historie. Når hovedstyret så velger å konkludere med at ”ord står mot ord”, synes det åpenbart at det er anklager som først og fremst mister troverdighet.
Hovedstyrets handlemåte fortoner seg underlig, for å si det mildt. Rett nok er saker av denne art meget vanskelige. Men de kristne organisasjonene har fått på plass gode retningslinjer for behandlingen av slike saker, og det må også kunne sies at organisasjonene stort sett har vunnet troverdighet og respekt for sin takling av overgrepssaker. Det gjelder også Misjonssambandet. Desto underligere er det at NLM’s hovedstyre på en så eklatant måte kan finne på bryte med sine egne retningslinjer. Her er det noe som virkelig skurrer. Spørsmålet er om Misjonssambandets generalsekretær kan leve med hovedstyrets avgjørelse. – Ikke rart at den kvinnen saken gjelder, må oppleve dette meget tungt.
3 kommentarer:
Burde det ikke være mulig å anke avgjørelsen til administrasjonen? Det er jo her feilen er, at ingen kan anke det administrasjonen har kommet fram til.
Ankeinstans måtte vel da være hovedstyret. Men nettopp hovedstyret har jo delegert behandlingen av slike saker til generalsekretæren. På denne bakgrunn ville det vel være pussig om de skulle en regel som sa at slike saker kunne ankes til hovedstyret. Da kunne vel hovedstyret like gjerne behandle saken i første instans. Men det har de altså ikke ønsket å gjøre. Når rettsapparatet ikke kan brukes, kunne alternativet kanskje være at man opprettet en ankeinstans utenfor organisasjonen. Det tviler jeg på om Misjonssambandet vil ha, og jeg tror personlig heller ikke det ville være en god ordning.
Mannen som kvinnen har anklaget for overgrep, har i dag holdt en pressekonferanse, der han avviser overgrep. Han stiller seg helt uforstående til anklagene, og sier at han aldri rørt kvinnen på noen måte. Han opplever det nesten absurd å gi sin versjon av en historie han ikke kjenner til. – Han sier han har ingen grunn til å tro at kvinnen lyver bevisst ut fra et ønske om å skade ham. Derimot tror han at falske minner kan være grunnen til at han er pekt ut som overgriper. Han er sterkt kritisk til måten Misjonssambandets generalsekretær har behandlet saken. Les mer: http://www.vl.no/samfunn/article3787787.ece
Legg inn en kommentar