Drømmen om Amerika

Helt siden jeg var gutt har jeg vært interessert i utvandringen til Amerika. Det er noe fascinerende med mennesker som våger å bryte opp og kaste seg ut i det ukjente for om mulig å skape seg et bedre liv. At jeg har mange slektninger som både på 1800- og 1900-tallet brøt opp og satset på et liv i den nye verden, har ikke gjort interessen mindre. I godt voksen alder fikk jeg anledning til å besøke en del av de utvandrede slektningenes etterkommere. Det var en stor opplevelse og forsterket interessen – ikke bare for utvandringshistorien, men også for hvordan det gikk med dem etter at de forlot hjemlandet.

Derfor har jeg lest Sverre Mørkhagens to bind om den norske utvandringen med stor interesse. Det første bindet, ”Farvel til Norge”, kom i 2009, og jeg omtalte boka på bloggen 21. desember 2009. Det andre bindet kom ut i høst, ”Drømmen om Amerika”, og omhandler innvandringen til Amerika fra Norge i tiden 1825-1900. Et tredje bind om innvandringen 1900-1975 er planlagt utgitt neste år.

 

Mørkhagen vier stor oppmerksomhet til innvandrernes kirkelige liv. I de lokalsamfunn innvandrerne skapte, stod kirken sentralt, ikke bare for deres religiøse liv, men også sosialt. Men dette er også historien om strid og splid. De norske utvandrerne reiste fra en embetsstyrt kirke, der prestene i stor grad representerte samfunnsmakten og den usosiale samfunnsstrukturen. I den nye verden kunne de skape sine egne ”frie” kirker. Det var ikke bare enkelt. Både teologiske og personlige stridigheter førte til en oppsplitting i en rekke kirkesamfunn, som norsk-amerikansk lutherdom fortsatt sliter med, til tross for kirkefusjoner.

 

Fortellingen om hvordan det gikk med de norske innvandrerne er fascinerende lesning. Mørkhagen skriver spennende og med stor fortellerglede. I Norge har vi nok i stor grad levd med forestillingen om at ”drømmen om Amerika” var en drøm som også ble realisert. Mørkhagens bok viser oss at slik var det slett ikke for alle, noe jeg selv også har lært etter at jeg ved besøk hos slektninger der borte har lært litt om at det ikke gikk like bra for alle. Mørkhagen gir oss mange eksempler på det. Mange maktet ikke de store utfordringene som møtte dem, mange ble også ofre for lurendreiere og svindlere.

Men de aller fleste klarte å kjempe seg fram til et godt og anstendig liv. Jeg har selv fortalt historien om en av disse i en artikkel i Årbok for Gudbrandsdalen 2010. Lars Guttormsen var en skomaker som utvandret i 1872 fra Tretten i Gudbrandsdalen. Det spesielle med Lars var at han var døv, et utrolig vanskelig handikap på den tiden, ikke minst på grunn av alle fordommene døve ble møtt med. Men Lars hadde mot og vilje. Han utvandret alene og skapte seg et godt liv i LaCrosse i Wisconsin, der han giftet seg med ei døv jente. Se bloggpost 25. oktober 2010.

Sverre Mørkhagen har plukket opp historien om Lars og gjenforteller den over fire sider i sin bok, som et eksempel på en av de som lykkes i å realisere ”drømmen om Amerika”.

Oppvekst uten barndom

I 1958 skrev min bestefar ned sin oppveksthistorie som husmannsgutt i ei lita bygd i Trøndelag i 1870-80-årene. Året etter fortalte han på lydbånd mye av den samme historien. Materialet representerer en uhyre interessant førstehåndskilde til kunnskap om oppvekst i en tid som fortoner seg uendelig langt unna dagens velstands-Norge, men som ikke er lenger unna enn at fortelleren var min gode venn i min egen oppvekst.

Ingebrigts historie er en historie om en oppvekst uten barndom. Det var en oppvekst med nok av fattigdom, forteller han, og som var preget av hardt arbeid. Selv om han må erkjenne at det til tider kunne være for hardt, uttrykker han som 84-åring takknemlighet for at han tidlig lærte å arbeide. "Jeg var så heldig å få begynne å arbeide i rett tid", skriver han, og "i rett tid" var i åtte-årsalderen. Da begynte han å være med i skogen å hogge tømmer. Om sommeren arbeidet han som gjeter. Skolegang var det smått med, to måneders omgangsskole omkring på forskjellige gårder. Den gang gikk altså ikke barna til skolen, men skolen kom til barna. Hans egen mangelfulle på skolegang gjorde at han voktet barnebarnets skolegang med argusøyne. Ved sommerens lange besøk, som var min egen oppveksts høydepunkt, måtte karakterboken alltid medbringes.

I 11-årsalderen flyttet han til en gård et stykke unna der han bodde og arbeidet som gårdsgutt med all slags arbeid fram til konfirmasjonen. Det var bl a tømmerkjøring om vinteren for en gutt som ennå ikke var tenåring. Han var flink med hester, og da han skulle konfirmeres, salet husbonden en hest han kunne få ri på til kirken. Ingen av familien var til stede. Presten brøt vanlig skikk og plasserte husmannsgutten først på kirkegulvet som den flinkeste blant konfirmantene. Gutten kjente sin plass i samfunnshierarkiet og mislikte situasjonen, men brydde seg likevel lite om det han overhørte på kirkebakken, da en av bygdas bønder karakteriserte situasjonen som "det styggeste synet han noen gang hadde sett i kirka".

Det neste året, da faren på husmannsplassen ble syk, forsørget han som 15-åring sine foreldre og yngre søsken ved jakt, samtidig som tok ansvaret for husmannspliktene på gården som husmannsplassen lå under. Deretter bar det ut i verden, dvs til nabobygdene som tømrer og gårdsdreng, bl a med melkekjøring med hest 5-6 mils vei tur-retur til Trondheim.

Odelsjenta på en av gårdene der han arbeidet, fattet interesse for den arbeidsomme unge mannen. Gode følelser utviklet seg, men tanken om ekteskap vakte motstand hos odelsjentas mor. Ei gardjente giftet seg ikke under sin stand! Ingebrigt ville ikke trenge seg på, og bestemte seg for å utvandre til Amerika, der framtidsmuligheter lå og ventet på fattige husmannsfolk fra Norge. Men gardjenta viste sin sterke vilje og gjorde det klart for mora at fikk hun ikke husmannsgutten, ville hun følge ham til Amerika, noe som ville innebære slutt for slekten på gården. Dermed måtte mora gi seg. Det skulle hun aldri angre på.

Jeg har fortalt hele historien i en artikkel i siste utgave av ”Melhusbyggen”, årsskriftet til Melhus historielag.

Når det blåser i sportsredaksjonen

Jeg er ganske sportsinteressert, men jeg må innrømme at jeg ikke sjelden er noe oppgitt over sportsjournalistikken. I dagens DrammenTidende (DT) kommenterer avisas sportsredaktør det nye systemet i hoppsporten, der man bl a kompenserer for vindforholdene når poengene skal regnes ut. Etter en dag med strålende norske prestasjoner i hoppuka, bruker sportsredaktøren kommentaren til å besvære seg over dette systemet. Han forteller at selv han, som har matematikk i fagkretsen fra høyskolen, faller fra, bokstavelig kalt, må en si, ettersom han også forteller at han er tilbøyelig til å droppe å følge med i hoppsporten etter dette. Så vet vi det, vi DT-lesere, som f.t. har verdens beste skihopper fra vårt nærområde.

Den gang poengsummen ble regnet ut bare på grunnlag av lengde og stilpoeng, tror jeg neppe mange klarte å regne ut poengsummen raskere enn datamaskinens resultat som vises på skjermen umiddelbart etter hoppet. Men redaktøren med høyskoleutdanning i matematikk har kanskje klart det. For oss andre er situasjonen altså i så måte akkurat den samme som før, men med den forskjell som jeg tror flere enn jeg setter pris på – at hoppsporten er blitt atskillig mer rettferdig.

Man kan selvfølgelig ha ulike meninger om det nye systemet. Det har neppe fått sin endelige form, og får det forhåpentligvis aldri.

Sportsredaktøren avslutter med å sammenligne med fotballen: Tenk om Godset skulle vinne en 2-2 kamp mot Molde fordi Godset hadde mer motvind etter pause enn Molde hadde før pause? Tenker redaktøren, som åpenbart synes vindforholdene er like utslagsgivende i fotballen som i skihopping. Han kaller selv tankeeksperimentet ”litt søkt”. En karakteristikk som utvilsomt er kommentarens beste poeng.

En tafatt statsminister

Statsministerens nyttårstale var en skuffelse. Hyllest til kvinnesakspionerer og takksigelser til unge og voksne, modige hverdagshelter er selvsagt både velfortjent og hyggelig. Men for øvrig var talen preget av selvskryt eller "i overkant selvtilfreds" og "reklameplakat foran høstens valg" for å låne Aftenpostens ord.

Klimaspørsmålet ble nevnt, men uten selvkritisk analyse og konkretisering av en forpliktende politikk. En skribent i Dagsavisen har i dag laget en alternativ nyttårstale der klimaspørsmålet er temaet. Synd at ikke statsministeren kunne ha våget å tenke like modig. Heller ikke vår behandling av asylbarna våget han å gå inn på. I det hele tatt glimret kritisk analyse av vår måte å gjøre ting på med sitt fravær i talen. 

Det mest oppsiktsvekkende ved talen var likevel det totale fraværet av kommentar til fjorårets viktigste hjemlige begivenhet, Gjørvkommisjonen knusende kritikk av den offentlige innsatsen før og etter tragedien 22. juli 2011. En slik unnlatelse framstår nærmest som uttrykk for feighet.

I det hele tatt har Stoltenbergs opptreden etter Gjørvkommisjonens rapport effektivt revet ham ned fra den pidestallen han ble plassert på etter hans kloke og samlende innsats i tiden rett etter tragedien i 2011. Jeg må innrømme at jeg stadig har problemer med hans forståelse av hva det vil si å ta ansvar etter en slik tragedie og den knusende kritikken av et system han er den øverste ansvarlige for. VG fikk mye kritikk for sitt "krav" om at statsministeren burde ha gått av etter kritikken. Jeg synes man har gjort seg for fort ferdig med dette spørsmålet.

Det går selvfølgelig an å tenke slik Stoltenberg har gjort. Spørsmålet er imidlertid om det ikke hadde bidratt mye bedre til den nytenkning og holdningsendring som er helt nødvendig om Stoltenberg hadde markert alvoret ved å gå av. Hans nei til å vise ansvar ved å gå av, forplantet seg nedover i systemet der det ble "lett" for alle og enhver med ansvar for svikten, å si at de tar ansvar ved å bli sittende. Det kan hevdes at dermed er sjansene for at det skal skje holdningsendring og systemendring mindre. Etter min mening er det ikke noe godt argument at opposisjonen ikke har forlangt Stoltenbergs avgang. Et slikt krav ville av de fleste blitt tolket som utilbørlig utnyttelse av en nasjonal tragedie. Desto mer nødvendig er det da at statsministeren selv markerer ansvaret på en tilstrekkelig klar og tydelig måte.

Mye taler for at Stoltenberg har hatt sin tid. Nyttårstalen vitner om en statsminister som er blitt grå, tafatt og initiativløs.

Jenta ble trodd - Vågå-ordføreren dømt

Jeg må innrømme jeg var sterkt i tvil om Rune Øygard ville bli dømt. Men mangelen på tekniske bevis betyr ikke at det mangler bevis. Skype-meldingene og Rune Øygards telefonoppringninger og tekstmeldinger ble lagt til grunn som de viktigste bevisene da Sør-Gudbrandsdal tingrett med tingrettsdommer Torunn E. Kvisberg i spissen dømte Vågå-ordføreren til fire års fengsel for seksuell omgang med ei mindreårig jente. Han ble dømt for brudd på straffelovens paragraf 195 og 196. Brudd på paragraf 195 har en strafferamme på ti år, med et minimum tre år.

Dommen på hele 105 sider er lite hyggelig lesning for Øygard og hans støttespillere. Retten gir den nå 17 år gamle jenta medhold på alle punkter. Dommen er følgelig knusende for Øygard. Hans forklaringer blir karakterisert som "oppkonstruerte, kunstige og ikke troverdige".  Øygard, hans kone og flere av hans nærmeste venner forklarte i retten at tiltalte har vært en omsorgsperson for jenta. Dette blir helt avvist av retten. I dommen heter det: "Retten finner ikke å kunne feste noen lit til tiltaltes forklaring om at han hadde et voksent og farslignende omsorgsforhold til fornærmede. Retten har funnet det bevist at tiltalte og fornærmede hadde en kjæresteaktig og seksualisert daglig kommunikasjon. har omfattet samleie." 

I ettertid er det lett å være enig med kommentatorer som peker på at Øygard konsekvent har underminert sin egen forklaring ved å forsøke å bagatellisere, bortforklare og omgå alle de mange spørsmålene som hans ganske så spesielle forhold til den unge jenta reise. Ikke på noe punkt har han vist vilje eller evne til å innover seg det fullstendig uholdbare i hans sex-chatting med et barn.

Øygard bedyrer fortsatt sin uskyld, og han anket dommen på stedet. Dommen er følgelig ikke rettskraftig. Det maner til forsiktighet i kommentarene.

Også for Vågå er dommen mye av en katastrofe. Ikke rart kommunen i nærmeste fremtid vil sette ned en gruppe som skal se på omdømmet til bygda og hva som kan gjøres med dette i kjølvannet av dommen. Mange i bygda kan fortsatt ikke få seg til å tro at deres populære ordfører kan være skyldig i de grove lovbrudd han nå er dømt for. Sammen med Øygard setter de sin lit til at lagmannsretten vil komme til en annen konklusjon. Eidsivating lagmannsrett har satt av seks uker til ankesaken som vil gå fra 22.april til 30.mai.

I lagmannsretten settes retten med tre juridiske fagdommere og en lagrette – en jury – bestående av ti leke medlemmer (meddommere), fem av hvert kjønn. Lagretten avgjør skyldspørsmålet i en kjennelse, og det kreves at syv eller flere stemmer for at tiltalte skal kunne domfelles. Er det seks stemmer for domfellelse og fire for frifinnelse, blir resultatet frifinnelse. Det blir spennende å se hvilket resultat denne typen rett kommer til.

Skulle Øygard tape også i høyere rettsinstanser, har han signalisert at han vil kjempe helt til Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Kirkerådet bestod prøven

Etter at Stein Reinertsen ble en klar vinner i den kirkelige avstemningen til ny biskop i Agder og Telemark bispedømme, lå det an til at Kirkerådet ville stå overfor en forholdsvis enkel oppgave når det for første gang i historien skulle tilsette biskop i Den norske kirke. Men biskopene ønsket det annerledes. Underlig nok gikk et flertall av de tolv biskopene ikke bare forbi Reinertsen når de skulle innstille, men også Ludvig Bjerkreim som ble nummer to i voteringen. Ikke en eneste biskop innstilte Bjerkreim som nummer en. Hvilken begrunnelse de åtte biskopene har hatt for å velge den tredje kandidaten, får vi ikke vite, ettersom deres innstilling ikke blir offentliggjort.

Dermed ble den historiske tilsettingssaken likevel en spennende affære, og Kirkerådet ble satt på en prøve. Ville Kirkerådet desavuere et klart avstemningsresultat og dermed gjøre nøyaktig det samme som man fra kirkelig hold så mange ganger har kritisert regjeringen for å gjøre? Tilsettingsorganet har etter reglene full rett til å utnevne akkurat den de vil blant de tre kandidatene som har fått flest stemmer totalt. Men når avstemningsprosessen ender opp med et tydelig resultat med hensyn til hvem man først og fremst vil ha som biskop, bør dette etter min mening respekteres av den som har utnevningsretten. Selv om vi ikke velger biskop i Den norske kirke, slik man i realiteten gjør f eks i den danske folkekirken, har vi i Den norske kirke en så omfattende demokratisk voterings- og innstillingsprosess at Kirkerådet normalt bør tilsette i samsvar med resultatet av denne prosessen. Når resultatet ikke utpeker en tydelig ”vinner”, sier det seg selv at situasjonen blir en annen.

Kirkerådet bestod prøven. Stein Reinertsen ble tilsatt som ny biskop i Agder og Telemark bispedømme. Resultatet ble altså slik jeg antydet i en tidligere bloggpost. Med dette har Kirkerådet satt en god standard for framtidige bispetilsettinger. For øvrig har kirken grunn til å være stolt over at den har brukt bare tre måneder på tilsettingsprosessen. Det er bare halvparten av den tiden Kirkedepartementet vanligvis har brukt.

Reinertsen kommer til et bispekollegium der flertallet ønsket en annen. Det bør han kunne leve godt med – tatt i betraktning det store tillitsvotum han har bak seg i det kirkefolket han nå er satt til å tjene i en viktig stilling.

Den nye biskopen vil bli vigslet i Kristiansand domkirke søndag 27. januar, og – interessant nok – HM kong Harald har tilsagt sitt nærvær selv om han ikke lenger er Den norske kirkes formelle overhode.

Oppdatering: Kirkerådets ansettelse av Reinertsen var ikke enstemmig. Fem av rådets medlemmer ville ansette Grasaas, de ti øvrige ville ha Reinertsen.

Vil SV regjere seg til døde?

De to nyeste politiske meningsmålingene antyder interessante perspektiver for sentrumspartiene.  I en måling utført av TNS Gallup går Venstre og KrF mest fram, Venstre får 6,2 prosent og KrF 5,8 prosent, i alt 12 prosent. Når Frp samtidig bare får 13,2 prosent, begynner avstanden å bli så liten at vi plutselig kan øyne en ny situasjon, der Frp ikke lenger kan håne de to sentrumspartiene som uinteressante i norsk politikk.

Gjennomsnittet for novembermålingene fra ti ulike målingsinstitutter viser imidlertid at Frp fortsatt ligger et stykke foran Venstre og Frp samlet, men hvis Frps relativt lave tilslutning vedvarer eller nedgangen fortsetter litt, eller Venstre og Frp kan klare å øke enda litt til, ja, da vil de to partiene samlet sett kunne matche Frp og endog gå forbi Frp i oppslutning. Umulig er det ikke. Det er langt igjen til valget, men tallene kan gi en aldri så liten grunn til optimisme for Venstre og KrF.

Da ser det verre ut for SV. Siste måling som InFact har utført for VG, må være deprimerende lesning for partiets folk. Med et fall på 1,1 prosentpoeng fra forrige måling, får SV en oppslutning på kun 2,9 prosent av de spurte. Et slikt valgresultat ville gitt SV bare én representant på Stortinget, Heikki Holmås, som i går vant den spennende nominasjonskampen mot Akthar Chaudhry i Oslo SV. De ulike målingene den siste måneden viser at SV balanserer på sperregrensen. Men denne siste målingen antyder at det kan gå mot en katastrofe for partiet.

Vil vi oppleve at SV regjerer seg til døde?

Ukultur i Ap

Så har vi fått nok et tilfelle med en politiker som innrømmer et uakseptabelt seksuelt forhold og som vitner om usedvanlig dårlig dømmekraft. Men det skal sies til Roger Ingebrigtsens fordel at han ikke forsøker seg på pinlige unnskyldninger og bortforklaringer som ikke er sjeldne i slike tilfelle. Den avgåtte Ap-statssekretæren slår fast i et intervju med avisa Nordlys at han har begått en umoralsk handling som han skammer seg over og at det er ingen andre å bebreide i saken enn han selv. I et åpent brev gjengitt i Nordlys skriver han at han har feilet i forhold til viktige verdier og han ber den unge kvinnen om unnskyldning. Bra gjort av Ingebrigtsen.

 

Det man kan undre seg over er at ikke han tidligere har tatt konsekvensen av en handling han karakteriserer på denne måten. Men han sier han hadde håpet at saken var blitt historie. Men se det var den ikke, og Ingebrigtsens anger og unnskyldning kom altså først da han ble kjent med at saken ville nå offentligheten. Slik sett føyer også denne saken seg inn i rekken av ”galt blir det først når det gale blir kjent”.

Men her ligger en side ved saken som Ap også burde ta alvorlig. Det kan umulig være tilfeldig at noen har tipset Ap-ledelsen om saken nettopp denne uken. Ifølge Raymons Johansen var det ikke den unge kvinnen i forholdet som varslet. Søndag skulle Troms Ap ha nominasjonsmøte. Det er nå utsatt. Ingebrigtsen var satt først på lista av nominasjonskomiteen, men det har stått stor strid om nominasjonen som på ingen måte var avgjort. Derfor lukter denne ”avsløringen” vondt. En tidligere lokal Ap-topp sier hun aldri har opplevd mer skittent spill i Ap.

Ap-ledelsen med Raymond Johansen i spissen har utvilsomt noe å gripe fatt i. Han bør også merke seg uttalelsen fra en annen kvinnelig Ap-topp i Troms, som ønsker et oppgjør med sex-kulturen i partiet, en kultur hun ikke nøler med å karakterisere som en ukultur.

Oppdatering: Ingebrigtsens motkandidat bedyrer at han ikke har hatt noe med saken å gjøre. Det har derimot hans kjæreste, som er rådgiver ved statsministerens kontor. Hun sier hun fikk vite om saken av den unge kvinnen for en uke siden og følte at hun måtte gå videre med den.
 

"Disse på sjelen vanføre mennesker"

Ofte synes vi vel mediene kan være ganske så harde i sin karakteristikk av mennesker. I så fall er ikke det noe nytt, snarere tvert imot. Det som måtte finnes av overtramp i dag blir nok for lite å regne med hva en avisredaktør kunne få seg til å skrive for 200 år siden. Se bare:

Sommeren 1799 ble den 19-årige haugianske predikanten Niels Iversen Riis puttet inn i arresten i Trondheim fordi han ulovlig hadde talt Guds ord. I begynnelsen av august 1799 gikk den kulturradikale redaktøren Mattias Konrad Pettersen i ”Trondhjemske Tidende” til angrep på Riis. Redaktøren sparte ikke på kruttet i sin utskjelling av den unge predikanten som satt innelåst i rådhuset (her i moderne språkdrakt):

”En av de bondepredikantene som har drevet deres vesen søndenfjells, … Niels Iversen Riis, 19 år gammel, har forvillet seg til disse egne. Denne ukalte og drabelig fektende predikant mot synden, skal ha forkynt det han kaller Guds ord for forsamlede skarer. Etter sigende er han først blitt arrestert i Molde og siden ført hit hvor han har fått losji i rådhuset. Det ser ut til at for mye lesning i Bibelen, for mye bønn og andektighet har forvillet hans hjerne. Den hellige ånd har satt disse løyer i hodet på ham. Fornuftige forestillinger er ikke til hjelp for ham.  - Han møter alle som motsier ham med Bibelens språk. For øvrig er det nesten vanskelig å si noe til dette stupide, dumstolte menneske, som stadig babler i vei og ikke forstår seg på å tie når andre taler.”

Hans Nielsen Hauge kom til Trondheim den samme sommeren for å få trykt noen bøker. I likhet med Riis ble han mottatt med hån i mediene og forfølgelse av myndighetene. Heller ikke i omtalen av Hauge kan en vel si at den samme avisredaktøren nådde noe mesterskap i saklighet:

”Den beryktede Hans Nielsen Hauge er også kommet hit, denne yppersteprest og høvding for den hellige bande, som flakker omkring og skal ha fordelt seg over hele landet. Han er ennå ikke kommet i arresten. Slike mennesker kan bli farlige for den offentlige sikkerhet ... Disse på sjelen vanføre mennesker er opplysningens farligste fiender. - Det er derfor å håpe at disse hellige landstrykere med alvorlige midler stanses i deres framferd og transporteres som virkelige løsgjengere til tukthuset.”

En innsender i Trondhjems Budstikke spurte hvordan redaktøren kunne skrive som han gjorde, samtidig som han ville framstå som talsmann for samvittighetsfriheten og ytringsfriheten? Redaktøren svarte at det var stor forskjell på å ytre sine meninger og å samle store folkeskarer omkring seg, og så gjentok han sine spydigheter om ”disse dumhetens våpendragere”, og ”disse for opplysningen så farlige mennesker”.

En viktig beklagelse og en betimelig advarsel

I dag markeres det at det er 70 år siden 532 norske jøder ble deportert fra Norge med skipet D/S Donau. Totalt ble 771 norske jøder sendt til tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig, og bare 34 vendte tilbake i live. Dette er en av de aller største tragediene i nyere norsk historie, og det er all grunn til at vi blir minnet om katastrofen.

Det norske politiet spilte en viktig rolle under deportasjonen av jødene. Over 300 norske politifolk deltok i arrestasjonene for 70 år siden og arrestasjonene ble organisert av en norsk politiinspektør. Gjennom vårt rettsvesen sviktet det norske samfunnet da denne politiinspektøren etter krigen ble frifunnet for denne misgjerningen.

På Holocaustdagen 27. januar ba statsminister Jens Stoltenberg om unnskyldning for at norske borgere medvirket i arrestasjonene og deportasjonene av norske jøder. Nå kommer det også for første gang en offisiell unnskyldning fra politiet. En blomst til den nye politidirektøren Odd Einar Humlegård for det. En kan si at dette var i seneste laget, og det er ikke vanskelig å være enig med Samuel Steinmann, den eneste som fortsatt lever av de norske jødene som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire, som sier at en kan si at det var på tide. Unnskyldningen burde selvfølgelig ha kommet før. Men viktigere enn å dvele ved det, er det å lytte til forstander Ervin Kohn, som sier til NRK at det aldri er for sent å gjøre noe riktig.

Ved minnehøytideligheten i dag morges på Akershuskaia, der M/S Donau la fra i dag for 70 år siden, deltok også biskop Ole Christian Kvarme. Biskopen erkjente at også Den norske kirke var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, til tross for kunnskap om det som skjedde i Det tredje rike. Kirkens protest mot forfølgelsen og overgrepet kom for sent, sa biskopen.

Kvarme talte på vegne av et samlet bispekollegium. I en uttalelse for vel en måneds tid siden erkjenner biskopene at kirken ikke var særlig opptatt av de norske jødenes truede situasjon i krigens to første år. Først etter at alle jødiske menn over 15 år ble arrestert den 26. oktober samme år, reagerte kirken. I et skarpt brev til Quisling, datert 10. november 1942, protesterte kirken ved Den midlertidige kirkeledelse med støtte av biskopene, de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner og de fleste andre kirkesamfunn i Norge. Kirken oppfordret ministerpresidenten til å stanse jødeforfølgelsen og til å stoppe det rasehatet som spres i folket. Brevet, som på folkemunne gikk under navnet ”Hebreerbrevet”, vakte betydelig oppsikt både i vårt land og i utlandet. Det ble lest opp i de fleste norske kirker og fikk betydelig utbredelse i folket. I Norge var kirken den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot behandlingen av jødene.

Biskopene avslutter sin uttalelse med å peke på at det forferdelige som skjedde med jødene den gang, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd.

Advarselen er meget betimelig, for å si det forsiktig. I vår la Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) fram en kartlegging av den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Rapporten ”Antisemittisme i Norge?”, avdekker at 12,5 prosent av de spurte har utpregede fordommer mot jødene. Michael Melchior, sier at det ryster ham i grunnvollene når han blir konfrontert med at rapporten også viser at nesten 40 prosent av de spurte likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under 2. verdenskrig.

Ps. Et eksempel på at advarselen er meget aktuell: Lokallag vil ekskludere Ap-politiker etter jødehets.

Haugiansk predikant med en dramatisk historie

Når en leser om de mange lekpredikantene som reiste rundt og forkynte Guds ord innenfor Haugebevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet, blir en slått av hvor unge de var. En av de aller yngste var Niels Iversen Riis fra Flesberg i Numedal. Han var bare 19 år og hans meget korte og dramatiske historie som aktør i Haugevekkelsen varte bare et års tid. Likevel satte han spor etter seg som få andre. Sin unge alder til tross viste Niels en bemerkelsesverdig åndelig modenhet. Hans veltalenhet og evne til å snakke med folk var helt utenom det vanlige. Niels ble like elsket av folket som han ble hånet av mediene og forfulgt av myndighetene.  Jeg har nettopp publisert en artikkel om hans dramatiske historie i "Melhusbyggen", årsskriftet for Melhus historielag.

Sommeren 1799 ble Niels arrestert i Molde for ulovlig å ha talt Guds ord. Han ble ført til Trondheim, men på veien dit fikk han merkelig nok lov til å tale i Meldal. Hans glødende forkynnelse gjorde et sterkt inntrykk, og vitnesbyrdet fra den ildfulle predikanten ble starten på en dyptgripende vekkelse. I Trondheim ble både Niels og Hans Nielsen Hauge, som var der på samme tid, utskjelt av en avisredaktør, som karakteriserte Hauge som en høvding for "den hellige bande" og lekpredikantene som "hellige landstrykere" som var "opplysningens farligste fiender" og en fare for den offentlige sikkerhet, og som derfor snarest burde plasseres i tukthuset!

Etter at han ble sluppet ut av arresten i Trondheim, ble Niels innkalt til biskopen som forbød ham å tale mer. Men Niels fortsatte og vekkelsen grep om seg. I Meldal ble han arrestert på nytt og fikk tukthusdom. Etter soning bar det igjen tilbake til Meldal, og Niels ble nok en gang arrestert. Nå ble folk skikkelig forbitret og slo ring om Niels. Det var faktisk nære på at Haugebevegelsen i Meldal skulle ha endt opp i et regulært bygdeopprør med bruk av fysisk makt.

Niels' forkynnerkarriere fikk en dramatisk slutt. Ifølge tradisjonen skal prosten i Melhus etter en gudstjeneste i Flå kirke ha sørget for at Niels ble bundet til hans vogn, og han måtte løpe etter helt ned til prestegården i Melhus, en strekning på 7-8 km. Dette skal ha ført til at Niels ble helt sprengt og helsa ble knekt. Etter dette hører vi aldri noe mer til Niels som predikant.

Se også "Haugianeren Arne Arnesen Bjørge og Skipper Worse"

Krenkede Grandiosa-spisere?

Hvis det skal deles ut pris for årets dummeste medieutspill, bør Stabburets kommunikasjonsdirektør, Dag Olav Stokkan, være en sterk kandidat til å vinne. Det er Bye og Rønnings Grandiosa-parodi som har satt sinnene i kok hos produsenten Stabburet, og som har fått kommunikasjonsdirektøren til å glemme det meste han måtte ha lært om god kommunikasjon.

"I den grad det er humor, er det åndssnobberi", uttaler han til Kampanje. Ikke nok med det, han karakteriserer sketsjen som mobbing av Stabburets mange hundre ansatte som jobber hardt for å lage piazzaen, ja, det er mobbing av det hele det norske folk, får vi vite. Intet mindre.

Personlig tviler jeg på at Stabburets ansatte er så sarte sjeler at de ikke tåler denne sketsjen. Og hva det norske folk angår, tror jeg kommunikasjonsdirektøren bør overlate til folk selv å si om de føler seg mobbet. Kommunikasjonsdirektøren trenger ikke å føle vondt på mine vegne. Personlig hører jeg til de 85 % som av og til kjøper Stabburets pizza, og jeg kan forsikre Stabburets folk, jeg føler meg ikke krenket. Stabburet kan selv lese sine salgsstatistikker i tiden framover og rapportere til folket. Jeg vedder en pizza på at den neppe vil gå ned som følge av dette. Snarere tvert imot. Skulle tallene mot formodning gå ned, tror jeg snarere årsaken ligger i at folk reagerer på Stabburets tåpelige utspill. 

Men det får nå være som det vil. Stabburet har åpenbart ikke skjønt poenget med sketsjen, som tar utgangspunkt i deres egen sukkersøte reklamefilm for pizzaen. Humoristene lager så en noe grovkornet, men dog herlig parodi nettopp på reklamen. - At reklamebyrået som har laget reklamefilmen, ikke ønsker å kommentere saken, tyder på at de har truffet bra med satiren.

Meningsløs statsminister

KrF-leder Knut Arild Hareide kom til Stortingets spørretime onsdag med et enkelt spørsmål: ”Er regjeringen for eller imot surrogati?" var det enkle spørsmålet KrF-leder Knut Arild Hareide stilte statsministeren i Stortinget. Spørsmålet er meget betimelig. Etter at Øystein Mæland, som en kort tid var politidirektør, dro til USA og skaffet seg to barn gjennom amerikanske surrogatmødre, har det vært en offentlig og politisk diskusjon om Mæland har brutt bioteknologiloven. Surrogati er som kjent ikke tillatt i Norge.

I bioteknologiloven heter det at ”den som forsettlig overtrer loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. Medvirkning straffes på samme måte”. Lovavdelingen i Justisdepartementet har langt på vei tolket loven slik medvirkning til surrogati er straffbart selv om det skjer i et land der surrogati er lovlig. - Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring et forslag om endring av straffebestemmelsen i bioteknologiloven, der hensikten er å få presisert i lovteksten at straffansvaret ikke gjelder for privatpersoner som benytter seg av tilbud i utlandet som er forbudt etter loven.

På denne bakgrunn er det ikke unaturlig å utfordre statsministeren til å klargjøre hva regjeringen egentlig mener om surrogati. Men se det kunne ikke Stoltenberg gjøre da han ble spurt i Stortinget. Han var ikke i stand til å forklare Stortinget hva som er regjeringens syn i spørsmålet. Fra Stortingets talerstol meldte han seg inhabil til å mene noe om surrogati, og viste til at problemstillingen hadde vært oppe tidligere, tilknyttet en person Stoltenberg ”kjenner veldig godt”. Denne personen er naturligvis nettopp Øystein Mæland.

Hareide var naturlig nok ikke særlig fornøyd og ville gjerne vite hva regjeringen generelt mener om dette. ”Tidligere har dere klart vært mot, nå kommer et høringsnotat som gjør det lovlig for nordmenn i utlandet.” Men Stoltenberg vek unna. Også KrFs Øyvind Håbrekke forsøkte seg, og pekte på at KrF har sett venstresida som nære allierte i kampen mot kjøp og salg av kvinnekroppen. Så hva mener regjeringen om surrogati? spurte Håbrekke. Men til ingen nytte. Stoltenberg har ingen mening.

Stoltenberg har flere ganger tidligere vist seg ganske så hjelpeløs når det kommer til spørsmål om viktige verdispørsmål. Nå viser han seg også å være meningsløs.

Venstre-leder Trine Skei Grande, kunne ikke dy seg da hun som neste spørsmålsstiller i spørretimen tok opp et spørsmål om regjeringens fattigdomsbekjempelse på følgende måte: ”Jeg går ut fra at statsministeren også kjenner noen fattige, men at han likevel kan svare på mitt spørsmål.”

Episoden i spørretimen i Stortinget ble åpenbart en så pinlig forestilling for statsministeren at Statsministerens kontor fant det nødvendig å sende ut følgende presisering:

”Etter en samlet vurdering har statsministeren kommet til at forslaget berører Mæland personlig, og at det kan foreligge særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til hans upartiskhet. Han har derfor funnet det riktig å ikke delta i behandlingen av denne saken. Dette betyr ikke at statsministeren generelt vil være inhabil i spørsmål om surrogati.”

Så vil vi vel senere en gang da, kanskje, få vite hva Stoltenberg mener om surrogati.

En dyktig ambassadør for Misjonssambandet

Informasjonsleder i Misjonssambandet Espen Ottosen, har pådratt seg kritikk fra enkelte av sine egne. Bakgrunnen er hans utspill for en tid tilbake der han gir uttrykk for at vi bør lytte med sunn skepsis til ”selvutnevnte åndelige ledere”. Han mener at de som bevisst velger ikke å høre til i en forening eller forsamling eller menighet, faktisk handler i strid med bibelske formaninger. Hans utgangspunkt var 28-åringen som ble landskjent for sin deltagelse i ”Farmen” på TV 2, der han som kristen kom med ganske så sterke uttalelser om homofili, om mannens rett til å tukte ektefellen og om påkledning for kvinner. Han har omtalt seg selv som en kristen som ikke er tilknyttet noen menighet eller organisasjon.

Ottosen nevner også andre slike ”ensomme ulver”, som han kaller det, og mener det er et problem med ”åndelige freelancere” som ikke står ansvarlig for noen. Selv om også slike selvsagt kan si mye fornuftig, er det gjerne det mest underlige og ytterliggående som mest interesserer mediene, skriver han, og hevder at kristne enkeltpersoner som bare uttaler seg på vegne av seg selv, bør tas mindre på alvor enn de som er en del av et ansvarlig åndelig lederskap.

Jeg synes faktisk Ottosen har et poeng, og har på ingen måte oppfattet ham slik at han med dette mener de han kritiserer, ikke skal komme til orde. Det er viktig at alle, også kristne, skal kunne uttale seg fritt. Problemet er imidlertid hvordan man blir oppfattet. Det er liten tvil om at det er lettere å være ytterliggående og mindre selvkritiske i måten man argumenterer på når man ikke står i noen ansvarlig sammenheng. Men det er nettopp de mest ytterliggående standpunktene mediene er mest interessert i, og vi har sett utallige eksempler på at slike kristne debattanter lett blir oppfattet som typiske eller representanter for ”de kristne” og ”kirken”.

Det er åpenbart at kritikken mot Ottosen fra hans egne går langt utover kritikken av akkurat dette utspillet. Det uttrykkes da også eksplisitt i et debattinnlegg i Vårt Land av en undervisningsleder ved Misjonssambandets egen høgskole. ”De siste års mediestrategi bidrar til å fremstille NLM mer som en selvutnevnt lærenemnd enn en misjonsorganisasjon”, heter det. Med en slik karakteristikk begår vel den samme undervisningslederen en større skivebom enn den Ottosen beskyldes for.

Man skal leve temmelig isolert i sin egen boble for ikke å se at Ottosen har utrettet mer positivt for Misjonssambandet i det offentlige rom enn kanskje noen annen de siste årene. Fordommene mot kirken generelt og misjonsorganisasjoner spesielt, er store og utbredte. Det har jeg selv mye erfaring med. At noen da kan framstå i offentligheten på en så kvalifisert måte som Ottosen gjør, bidrar til å bygge ned fordommene og slik åpne for en mer positiv holdning til Misjonssambandet blant folk flest.

Geir Magnus Nyborg, prorektor ved Mediehøgskolen Gimlekollen, sier at Ottosen overgår et samlet bispekollegium i samfunnsdebatt og debatt om viktige etiske spørsmål. Det gjør ingen ting at ikke alle – heller ikke i Misjonssambandet – alltid er enig med Ottosen. For min egen del er jeg ofte enig med ham, og jeg synes alltid at han argumenterer godt og saklig.

Talspersoner for dem som ofte noe misvisende blir kalt konservative kristne, får som regel hard medfart i media. Mange velger derfor å trekke seg unna. Det er ikke hyggelig å bli utsatt smalsporede og fordomsfulle programledere og journalister. Espen Ottosen er en av dem som både tør og kan. Så dyktig har han framstått at han nå har en meget respektert posisjon i mediene. Kirken har alt for få slike.

Jeg er enig med Nyborg som mener det er en litt gammeldags forståelse at når en i Misjonssambandet sier noe, så skal hele organisasjonen hefte for dette synspunktet. Denne forståelsen har lenge hemmet en sunn debatt i denne organisasjonen, sier Nyborg.

Ottosen selv sier at han ”er og blir ansatt i NLM, og det prøver jeg å ta høyde for når jeg uttaler meg. Jeg er forpliktet på den lutherske bekjennelse, NLMS grunnregler og ulike vedtak. Jeg ville hatt store utfordringer hvis noe av det jeg sier oppfattes som illojalitet eller i strid med dette.”

Nettopp. Og med det har han også understreket noe av problemet med de ”åndelige freelancerne”. Å stå i en ansvarlig sammenheng virker disiplinerende og skjerpende på sakligheten. Gjennom sine bidrag i den offentlige debatt beviser Ottosen selv nettopp dette poenget. Ottosen klarer godt å skjelne mellom når han uttaler seg på vegne av sin organisasjon og når han bidrar personlig i den offentlige debatt.

Espen Ottosen framstår ikke bare som en meget viktig deltager i den offentlige debatt, men også som en god ambassadør for Misjonssambandet. Jeg håper virkelig ikke organisasjonen gjør den tabben det ville være å sette munnkurv på ham.

Tvilsomme nominasjoner

Nominasjonsprosessene i de politiske partiene er i gang, og kampen om de såkalte sikre plassene er enkelte steder knallhard. Ikke alle steder er kampen like vakker. Rapportene fra nominasjonsmøtet i Vest-Agder Krf forteller om et møte som ble preget av sterke følelser, bitterhet, misnøye og skittkasting og partifeller som ikke en gang vil hilse på hverandre etter et nominasjonsmøte som endte med at et knapt flertall kastet partiets nestleder, Dagrun Eriksen.

Hvor klokt dette var, kan sikkert diskuteres og vil bli diskutert heftig. Jeg skal ikke skifte sol og vind i denne krangelen. Men Vest-Agder Krf påtar seg et stort ansvar når partiet velger å vrake ikke bare Sørlandets mest profilerte politiker, men også partiets nestleder, som endog partilederen har uttalt at han svært gjerne ønsker skal fortsette i denne posisjonen. Det er lite tvil om at Vest-Agder Krf ikke bare har skadet seg selv, men også Krf generelt ved det som her er skjedd. Jeg vil ikke bli det spor forbauset om resultatet blir at fylkespartiet ikke blir representert på Stortinget etter valget neste år. Vi har sett det samme tidligere. Når et hus er i splid med seg selv, blir resultatet katastrofalt.

Andre steder gikk det atskillig lettere for Krf. I Hordaland vendte fylkets egen sønn ”tilbake” og ble enstemmig og uten motkandidat heiet inn som førstekandidat på partiets storingsliste. Partilederen fortjener full oppslutning, og det er et samlet fylkesparti i Hordaland som nå går inn i valgkampen. Hareide er i dag representant for Akershus. Der har Krf nominert et spennende navn på førsteplass, fylkesleder Malin Stensønes. Hun har bred politisk erfaring bl a fra jobb som politisk rådgiver i Forsvarsdepartementet og for øvrig spennende yrkeserfaring. I den senere tid er hun kanskje mest kjent som forfatter av boka "Soldatberetninger fra Afghanistan", som ble utgitt i høst.

Enten nominasjonene går greit og konfliktfritt eller de utløser konflikter og bitterhet, kan det være grunn til å stille kritiske spørsmål til selve nominasjonssystemet. Dette systemet utmerker seg ikke ved sine demokratiske kvaliteter. I virkeligheten er det en håndfull medlemmer av de politiske partiene som bestemmer hvem som skal bli stortingsrepresentanter. På nominasjonsmøtet i Vest-Agder for eksempel, deltok kun 64 personer, og førstekandidaten ble valgt med 37 stemmer. Selv om disse representerer sine lokallag, må systemet sies å være tvilsomt.

De samme politikerne som ynder å snakke om mangelen på demokrati i kirken fordi så få deltar i menighetsrådsvalgene, og som karakteriserer indirekte valg til Kirkemøtet som udemokratisk, holder seg selv med et nominasjonssystem der bare 1,7 % av velgerne deltar i prosessen som avgjør hvem som skal sitte på Stortinget. Det hører med til bildet at svært få av velgerne er medlemmer av noe politisk parti. Når hele nominasjonsprosessen dertil er svært så lukket, er bare to ord dekkende for situasjonen – lite demokratisk.

På denne bakgrunn kan en ha en viss sympati med systemet Oslo SV, som har valgt en ordning der alle medlemmer som ønsker det, kan delta i den endelige nominasjonen. Dette har imidlertid ført til at kandidatene driver en intens vervingskampanje for å skaffe seg stemmer på det endelige nominasjonsmøtet. Ordningen møter derfor kritikk. En lokallagsleder i Oslo sier at han ikke er imponert over måten dette foregår på. ”Det skal ikke være en vervepremie å få førsteplassen på stortingslista”, sier han til Aftenposten. Det viser seg også at ytterst få av de som verves på denne måten, fortsetter som medlemmer. Ordningen ser da heller ikke ut til å ha gitt SV noen kredit hos velgerne, selv om den aller siste gallupen viser en aldri så liten opptur for partiet.

Oppdatering:
Nominasjonen i Nord-Trøndelag Krf illustrerer med all ønskelig tydelighet det demokratiske underskuddet i nominasjonssystemet. Her ble listetoppen valgt med kun 14 stemmer!