En viktig beklagelse og en betimelig advarsel

I dag markeres det at det er 70 år siden 532 norske jøder ble deportert fra Norge med skipet D/S Donau. Totalt ble 771 norske jøder sendt til tyske konsentrasjonsleire under andre verdenskrig, og bare 34 vendte tilbake i live. Dette er en av de aller største tragediene i nyere norsk historie, og det er all grunn til at vi blir minnet om katastrofen.

Det norske politiet spilte en viktig rolle under deportasjonen av jødene. Over 300 norske politifolk deltok i arrestasjonene for 70 år siden og arrestasjonene ble organisert av en norsk politiinspektør. Gjennom vårt rettsvesen sviktet det norske samfunnet da denne politiinspektøren etter krigen ble frifunnet for denne misgjerningen.

På Holocaustdagen 27. januar ba statsminister Jens Stoltenberg om unnskyldning for at norske borgere medvirket i arrestasjonene og deportasjonene av norske jøder. Nå kommer det også for første gang en offisiell unnskyldning fra politiet. En blomst til den nye politidirektøren Odd Einar Humlegård for det. En kan si at dette var i seneste laget, og det er ikke vanskelig å være enig med Samuel Steinmann, den eneste som fortsatt lever av de norske jødene som overlevde nazistenes konsentrasjonsleire, som sier at en kan si at det var på tide. Unnskyldningen burde selvfølgelig ha kommet før. Men viktigere enn å dvele ved det, er det å lytte til forstander Ervin Kohn, som sier til NRK at det aldri er for sent å gjøre noe riktig.

Ved minnehøytideligheten i dag morges på Akershuskaia, der M/S Donau la fra i dag for 70 år siden, deltok også biskop Ole Christian Kvarme. Biskopen erkjente at også Den norske kirke var unnfallende i sitt forhold til jødene før og under okkupasjonen, til tross for kunnskap om det som skjedde i Det tredje rike. Kirkens protest mot forfølgelsen og overgrepet kom for sent, sa biskopen.

Kvarme talte på vegne av et samlet bispekollegium. I en uttalelse for vel en måneds tid siden erkjenner biskopene at kirken ikke var særlig opptatt av de norske jødenes truede situasjon i krigens to første år. Først etter at alle jødiske menn over 15 år ble arrestert den 26. oktober samme år, reagerte kirken. I et skarpt brev til Quisling, datert 10. november 1942, protesterte kirken ved Den midlertidige kirkeledelse med støtte av biskopene, de teologiske fakulteter, de frivillige kristelige organisasjoner og de fleste andre kirkesamfunn i Norge. Kirken oppfordret ministerpresidenten til å stanse jødeforfølgelsen og til å stoppe det rasehatet som spres i folket. Brevet, som på folkemunne gikk under navnet ”Hebreerbrevet”, vakte betydelig oppsikt både i vårt land og i utlandet. Det ble lest opp i de fleste norske kirker og fikk betydelig utbredelse i folket. I Norge var kirken den eneste institusjon som kom med en kollektiv protest mot behandlingen av jødene.

Biskopene avslutter sin uttalelse med å peke på at det forferdelige som skjedde med jødene den gang, er en alvorlig påminnelse om å være på vakt mot ideologiske krefter som truer menneskeverdet og alle menneskers likeverd.

Advarselen er meget betimelig, for å si det forsiktig. I vår la Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) fram en kartlegging av den norske befolkningens holdninger til jøder og andre minoriteter. Rapporten ”Antisemittisme i Norge?”, avdekker at 12,5 prosent av de spurte har utpregede fordommer mot jødene. Michael Melchior, sier at det ryster ham i grunnvollene når han blir konfrontert med at rapporten også viser at nesten 40 prosent av de spurte likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under 2. verdenskrig.

Ps. Et eksempel på at advarselen er meget aktuell: Lokallag vil ekskludere Ap-politiker etter jødehets.