En tafatt statsminister

Statsministerens nyttårstale var en skuffelse. Hyllest til kvinnesakspionerer og takksigelser til unge og voksne, modige hverdagshelter er selvsagt både velfortjent og hyggelig. Men for øvrig var talen preget av selvskryt eller "i overkant selvtilfreds" og "reklameplakat foran høstens valg" for å låne Aftenpostens ord.

Klimaspørsmålet ble nevnt, men uten selvkritisk analyse og konkretisering av en forpliktende politikk. En skribent i Dagsavisen har i dag laget en alternativ nyttårstale der klimaspørsmålet er temaet. Synd at ikke statsministeren kunne ha våget å tenke like modig. Heller ikke vår behandling av asylbarna våget han å gå inn på. I det hele tatt glimret kritisk analyse av vår måte å gjøre ting på med sitt fravær i talen. 

Det mest oppsiktsvekkende ved talen var likevel det totale fraværet av kommentar til fjorårets viktigste hjemlige begivenhet, Gjørvkommisjonen knusende kritikk av den offentlige innsatsen før og etter tragedien 22. juli 2011. En slik unnlatelse framstår nærmest som uttrykk for feighet.

I det hele tatt har Stoltenbergs opptreden etter Gjørvkommisjonens rapport effektivt revet ham ned fra den pidestallen han ble plassert på etter hans kloke og samlende innsats i tiden rett etter tragedien i 2011. Jeg må innrømme at jeg stadig har problemer med hans forståelse av hva det vil si å ta ansvar etter en slik tragedie og den knusende kritikken av et system han er den øverste ansvarlige for. VG fikk mye kritikk for sitt "krav" om at statsministeren burde ha gått av etter kritikken. Jeg synes man har gjort seg for fort ferdig med dette spørsmålet.

Det går selvfølgelig an å tenke slik Stoltenberg har gjort. Spørsmålet er imidlertid om det ikke hadde bidratt mye bedre til den nytenkning og holdningsendring som er helt nødvendig om Stoltenberg hadde markert alvoret ved å gå av. Hans nei til å vise ansvar ved å gå av, forplantet seg nedover i systemet der det ble "lett" for alle og enhver med ansvar for svikten, å si at de tar ansvar ved å bli sittende. Det kan hevdes at dermed er sjansene for at det skal skje holdningsendring og systemendring mindre. Etter min mening er det ikke noe godt argument at opposisjonen ikke har forlangt Stoltenbergs avgang. Et slikt krav ville av de fleste blitt tolket som utilbørlig utnyttelse av en nasjonal tragedie. Desto mer nødvendig er det da at statsministeren selv markerer ansvaret på en tilstrekkelig klar og tydelig måte.

Mye taler for at Stoltenberg har hatt sin tid. Nyttårstalen vitner om en statsminister som er blitt grå, tafatt og initiativløs.