15. februar 2010

Krf-debatten

Ikke overraskende går debatten høyt i Krf for tiden, og motsetningene kan synes store. Jeg tror ikke det gjør så mye, snarere tvert imot. I den vanskelige situasjonen som partiet nå er, hadde det vært atskillig verre om det hadde vært helt stille og bare fryd og gammen. Men det Krf nå ikke trenger, er tillitsvalgte som går ut i media og signaliserer at de vurderer sitt medlemskap. Det er helt greit å melde seg ut av et parti, men det bør skje uten trusler. Alt snakk om å ”utestenge” er også særdeles lite konstruktivt, i likhet med anbefalinger til meningsmotstandere om å finne seg et annet parti. Både under valgkampen i høst og under de siste ukenes debatt har vi sett uttalelser i den retning både fra den såkalte ”liberale” østlandsfløyen og den ”konservative” vestlandsfløyen (les: bedehusfolket). Den slags opplever jeg for min del rett og slett for dumt og vitner om en umodenhet i debatten, som jeg i hvert fall ikke venter av folk i lederposisjoner.

Når det gjelder den aktuelle debatten, kan man selvfølgelig framholde at programmet er fastsatt og alle er bundet av det. Ut fra en slik tankegang bør ikke Inger Lise Hansen være alt for forundret over at hun møter kritikk. Men den formelle kritikken er naturligvis ikke uavhengig av det saklige innholdet. De som kritiserer på formelt grunnlag, er som regel saklig uenig, og de som forsvarer meningene, er ikke så opptatt av det formelle. Derfor vil sikkert også undertegnede rammes av den samme kritikken når jeg har sagt at jeg på enkelte punkter er enig med Hansen, samtidig som jeg vil mene at debatten er alt for viktig til at den skal stoppes på formelt grunnlag. Uansett hvor dårlig timingen til Hansen måtte sies å være, er det et faktum at hun målbærer synspunkter som deles av mange, antagelig ca halvparten av Krfs medlemmer og velgere, litt avhengig av hvilken sak det gjelder. Da er det fåfengt og lite konstruktivt å prøve å stoppe debatten.

Personlig tror jeg knapt noen av de standpunktene Hansen har framført, vil bety flere stemmer for Krf. Dertil er de alt for konforme med ”mainstream” i norsk politikk og representerer derfor ikke noe alternativ. Det potensielle Krf-velgere etterspør, slik jeg oppfatter det, er framfor alt et alternativ til de andre partiene, og det får man ikke ved å mene det samme som alle andre. Riktignok får du klapp på skuldrene, mindre latterliggjøring og fordomsfull utskjelling i mediene, men neppe flere stemmer. Det Krf derfor bør anstrenge seg for å bringe fram, er etter min mening en politikk som vel og merke med tydelig forankring i partiets verdigrunnlag virkelig representerer noe annet enn det de andre partiene tilbyr oss. En slik politikk ville i dagens kulturelle og verdimessige klima slett ikke appellere til alle velgerne, men gjør det noe?

Heller ikke en endring av bekjennelsesplikten ville etter min mening gjøre så stor forskjell. Jeg tror likevel en slik endring er nødvendig rett og slett fordi den har overlevd seg selv. Det blir stadig vanskelige for folk å forstå at regelen skulle være nødvendig, og det kan være en fare for at den skygger for politikken. Dessuten innebærer den ingen garanti for at politikken virkelig har den forankring partiet vil være forpliktet på. Det blir mer og mer viktig å tydeliggjøre at det forskjell på politisk parti og menighet, og da er det paradoksalt at man opererer med en sterkere bekjennelsesplikt for tillitsverv i et politisk parti enn i en kristen menighet. Tilslutning og lojalitet til partiets verdigrunnlag og den til den enhver tid vedtatte politikk bør være nok i et politisk parti. Dertil kommer at enhver valgforsamling som utpeker tillitsvalgte, ut fra demokratiske prinsipper velger hvem de vil og på eget ansvar.

Debatten i Krf bryter på dypt vann. Derfor blir det en avsporing når det nå slås til lyd for en debatt om noe som i den store sammenhengen er så uviktig som hvor partikontoret skal ligge.

Ingen kommentarer: