Uten ansvar og uten alternativ

Krf’s nestleder Inger Lise Hansen ble vraket av partiets valgkomite til gjenvalg som nestleder. Etter det har hun funnet det nødvendig å la seg intervjue i TV2 om hvor fryktelig hun har opplevd partikulturen i Krf. (Et intervju TV2 ikke bør være stolt av. Les Helge Simonnes’ kritikk i Vårt Land.) I intervjuet, der kritiske spørsmål til Hansen var totalt fraværende, sier hun at etter sommerferien i fjor var hun kvalm ved tanken på å skulle gå tilbake på jobb som nestleder. Ikke desto mindre ville hun svært gjerne ta gjenvalg som nestleder.

Det er naturligvis umulig for utenforstående å skifte sol og vind i de konflikter Hansen mer eller mindre direkte opplyser allmennheten om både i dette intervjuet og andre. Noe må utvilsomt ha vært galt. Jeg har ingen problemer med å føle med Inger Lise Hansen i den vanskelige situasjon hun utvilsomt har opplevd.

Inger Lise Hansens opplevelse kan ingen ta fra henne, og den må respekteres. Men når hun bringer den ut i offentligheten slik hun har gjort, må hun også finne seg både i motspørsmål og kritikk. Den noe selsomme påstand at Hansen har opptrådt som "varsler", bør ikke stå veien for det. Det som slår meg, er at Hansen synes å være uten evne og vilje til å ta selvkritikk for noe som helst av det hun selv har gjort. I en konflikt er det alltid minst to parter. Riktignok kan ansvaret være noe ulikt fordelt avhengig av posisjon, men ingen part er helt uten ansvar. Utfordringen til Inger Lise Hansen burde nå være å si noe om hun mener at hun selv har noe ansvar. Kanskje er det flere som burde si unnskyld i denne saken.

Etter de politiske utspillene Hansen har hatt, stiller valgforskeren Anders Todal Jensen det betimelige spørsmålet: Hva hadde hun forventet? Ingen kan nekte Hansen å mene hva hun vil. Men offentlig kan hun faktisk ikke si hva hun vil. Hansen hadde utspill som var direkte i strid med partiprogrammet hun er forpliktet på. Ønsker hun å forandre partiets politikk, gjøres det gjennom argumentasjon og kamp innad i partiet. ”Når du tar på deg et verv i partiets toppledelse, er du valgt fordi medlemmene vil at du skal målbære partiets politikk i offentligheten, ikke dine egne synspunkter. Jeg er veldig overrasket over at hun ikke har skjønt dette,” sier Todal Jensen til Dagen/Magazinet, og føyer til ytterligere et spørsmål: Hvorfor tar hun en så framskutt posisjon i et parti hvis hun har så stort behov for å dissentere i så mange saker?

Jeg stiller meg de samme spørsmålene. Når det gjelder innholdet i hennes dissenser, synes jeg det for øvrig det er ganske underlig at de alle er i tråd med ”mainstream” i norsk politikk. De representerer ikke noe nytt, men er i samsvar med de fleste andre partier står for. Ekteskapsloven er et godt eksempel. Liberalisering av alkohollovgivningen et annet. Hvilken politisk fornyelse ligger det i å kjempe for at Krf skal mene akkurat det samme som alle andre? Jeg savner utspill fra Hansen som gjør Krf til et politisk alternativ, og som gjerne provoserer flertallet. Inger Lise Hansen har markert seg på saker som høster bifall hos flertallet og i mediene, fordi man der er enig med henne. Men innebærer denne omfavnelsen at man stemmer Krf? Neppe. Hvorfor skulle man det? Det finnes jo nok av andre partier som målbærer slik politikk? Krf’s oppgave burde vel snarere være å representere et alternativ til det massive flertallet i slike verdispørsmål.

Jeg hadde håpet at Inger Lise Hansen skulle eksponere seg som en uredd talsmann for en alternativ politikk til den dominerende i dagens Norge. I stedet ble det mer av det samme.