Krf - et politisk alternativ?

Nettopp hjemkommet fra 12 dager i utlandet uten tilgang til norske aviser har jeg gått igjennom avisbunken og med interesse lest om debatten i Krf etter nestlederens utspill i Aftenposten forrige søndag. Bølgene går høyt, forstår jeg. Hovedpersonen angrer ikke på noe og ser ut til å ta situasjonen med stor ro, selv om hun innrømmer at den siste uka har vært strevsom. Men jeg synes nok det grenser til utillatelig naivitet når en nestleder i Krf blir overrasket over at hennes utspill, og kanskje ikke minst måten hun gjør det på, vekker stor oppmerksomhet.

Det får så være, alle trenger erfaring i lederposisjoner, og Inger Lise Hansen har sikkert lært mye den siste uka. Det er nyttig for et stort politisk talent som Inger Lise Hansen utvilsomt er. Personlig er jeg enig, om ikke i alt, så i mye av det Hansen sier i intervjuet i Aftenposten. Men enig eller uenig i hennes meninger, i Krf bør en være glad for at man kan rekruttere dyktige unge ledere som er villige til å kjempe politisk på Krf’s verdigrunnlag. Derfor er jeg enig med Kjell Magne Bondevik når han går ut og advarer Krf mot å skyve Inger Lise Hansen fra seg. Selv om det går an å kritisere Hansen for måten hun gikk ut på, har Bondevik rett i at takhøyden i et politisk parti må være stor nok til å tåle debatt og uenighet, så sant man kan stå sammen om de ideene og verdiene som partiet tufter sin virksomhet på.

Nettopp her er det at Inger Lise Hansen, i stedet for å bli krevd avsatt, bør utfordres til debatt. Personlig mener jeg at man skal tåle mye uenighet. Men ikke minst de som fremmer kontroversielle standpunkter bør føle et spesielt ansvar for å begrunne sine meninger nettopp ut fra verdigrunnlaget. Her har Krf et særlig ansvar, fordi partiet gjerne vil forstå seg selv som et idé- og verdiparti. Inger Lise Hansen er opptatt av at Krf må samle seg om å stå på sitt kristne verdigrunnlag. Men da må hun utfordres til å vise hva dette verdigrunnlaget betyr i praksis. Det gjelder spesielt i de sterkt verdiladede sakene. Her kan Hansen gjerne begynne med å klargjøre hvordan den nye ekteskapsloven representerer en konkretisering av det kristne verdigrunnlaget. Flere enn jeg vil gjerne se hvordan hun vil gjøre det.

Mange har hevdet at Hansen med sitt utspill har gitt et viktig bidrag til en fornyelse av Krf. Jeg vil ikke avvise at det kan vise seg å være riktig. Men jeg setter likevel et spørsmålstegn ved påstanden, og da ut fra samme tankegang som Ottar Brox gjør i en kommentar i Klassekampen (referert i Vårt Land i dag). De standpunktene Hansen flagger i Aftenposten-intervjuet er ”nye” i Krf, men lite nye i det totale politiske bildet. Ja, de er i virkeligheten svært så konforme med de dominerende politiske meninger og holdninger i Norge i dag. Jeg ser ikke bort fra at standpunktene kan bidra til å høvle ned noen av de barrierene som gjør at mange aldri kunne tenke seg å stemme Krf. Men det behøver ikke bety at flere faktisk vil gjøre det. For hvorfor skulle man det, når de fleste andre partier mener akkurat det samme? Hvor riktig en fornyelse av standpunktene på ett eller flere av de områdene Hansen nevner enn måtte være, tror jeg neppe dette alene representerer den store fornyelsen som kan få flere slutte opp om partiet.

Ottar Brox minner om at hvis demokratiet skal fungere, må velgerne stå overfor valget mellom ulike alternativer. Derfor må Krf med Høybråten, Inger Lise Hansen og Dagrunn Eriksen i spissen gjøre klart hvilken alternativ politikk Krf vil stå for, og ikke nøye seg med bare å si hva man er enig med de andre partiene i, selv om det er viktig nok. ”Mellompartiene – med klare og ulike interesser og prinsipp-programmer – har en viktig og konstruktiv rolle å spille i vårt demokrati. Vi får bare håpe at slike politiske entreprenører som Inger Lise Hansen og hennes tvillingsjeler i Venstre og Senterpartiet ikke får gjort dem irrelevante”, skriver Brox. - Jeg kunne ikke vært mer enig.

Jeg tror også Harald Stanghelle treffer godt når han i en kommentar i Aftenposten peker på det paradoksale i at i en tid der religionene tiltar seg en stadig mer dominerende plass i flere og flere samfunnsrom, så ser det ut til at Norges eneste religionsbaserte parti er i ferd med å miste fotfestet. Et like stort paradoks ser Stanghelle i det faktum at mens diskusjonen om bio- og genteknologi kontra menneskeverd opptar stadig flere, makter ikke KrF å sette seg i debattens verdiførersete, slik partiet heller ikke maktet å ta ledelsen i prinsippdebatten om den nye ekteskapsloven. Jeg tror Stanghelle har rett når han ser noe av forklaringen i redselen for å bli stemplet som et mørkemannsparti. ”Et merke som de mange intolerante tolerante har satt på partiet og dets leder”, skriver Standhelle, og fortsetter: ”Slikt kan føre til at man lar være å snakke høyt om egne standpunkter av frykt for å støte noen fra seg. I så fall kan man fort ende med å devaluere seg selv som et politisk alternativ.” – Igjen, jeg kunne ikke vært mer enig. Krf burde ikke være redd for at f eks åtte av ti velgere var uenige i partiets politikk, hvis de resterende var enig og stemte på partiet. Ja, for 20% oppslutning ville man vel være fornøyd med?

Se også:
Inger Lise Hansen har fått fanklubber
Høybråten: Ikke kast Hansen