Kirkerådets praksis ved bispetilsettinger

Prosten i Alta, Olav Øygard, ble i dag utnevnt til ny biskop i Nord-Hålogaland etter Per Oskar Kjølaas. Øygard var grasrotas kandidat. Han vant den kirkelige voteringen og ble innstilt først av bispedømmerådet. På 2. plass, både i avstemningen og i bispedømmerådets innstilling, kom domprosten i Tromsø, Herborg Finnset.

Det er nå tredje gang Kirkerådet tilsetter biskop, og alle gangene har Kirkerådet fulgt rådet fra grasrota og tilsatt den kandidaten som vant den kirkelige voteringen. I Agder og Telemark ble Stein Reinertsen en klar vinner med Ludvig Bjerkreim på en like klar 2. plass. Reinertsen ble også innstilt først av bispedømmerådet.

Per Arne Dahl, som sist søndag ble vigslet til biskop i Tunsberg, vant den kirkelige voteringen med hele 110 førstestemmer, mot Jan Otto Myrseths 43 stemmer. Her innstilte underlig nok bispedømmerådet ikke den suverene vinneren av voteringen først til stillingen, men satte Myrseth først. Ja, den meget folkekjære Per Arne Dahl ble faktisk innstilt som nr 1 av bare ett medlem av bispedømmerådet.

Ved alle disse voteringene innstilte flertallet av biskopene en annen enn vinneren av voteringen. I Agder og Telemark gikk bispeflertallet ikke bare forbi Reinertsen i sin innstilling, men også Bjerkreim, og satte Anne-May Grasaas først. I Tunsberg gikk flertallet som nevnt inn for Myrseth, og i Nord-Hålogaland fikk Herborg Finnset flest bispestemmer, hele sju mot Øygards tre.

Muligens var "kjønn" utslagsgivende for bispeflertallet når de innstilte i Agder/Telemark og Nord-Hålogaland. Før tilsettingen i Nord-Hålogaland hevet det seg røster som mente at nå måtte nettopp kjønnsfaktoren bli avgjørende. I den offentlige debatten har det vært gjort et nummer av at Kirkerådet bare har utnevnt menn etter at tilsettingsmyndigheten ble lagt til Kirkerådet. Hvis dette skal brukes som et polemisk argument, bør det i hvert fall tas i betraktning at i Tunsberg hadde ikke Kirkerådet noe valg, ettersom ingen av de kvinnelige kandidatene nådde opp i voteringen. I Tunsberg må det følgelig ha vært andre argumenter som fikk bispeflertallet til å desavuere voteringsresultatet.

La det være klart, biskopene er i sin fulle rett. De skal foreta en selvstendig vurdering av kandidatene og innstille den de mener er best kvalifisert. På den annen side begynner det å danne seg et mønster i biskopenes innstillinger som gir grunn til undring, og som ikke alltid er like lett å forstå. Vi kan bare slå fast at de stadig innstiller i utakt med grasrotas ønsker. Jeg tviler på at det bare er hensynet til kjønnsfordelingen i bispekollegiet som har vært utslagsgivende. Her har nok kirkepolitiske vurderinger og teologiske argumenter spilt inn. Jeg antar det samme gjelder i Kirkerådet når man der deler seg på midten ved dagens tilsetting i Nord-Hålogaland.  .....

Avdeling for skivebom

Skiløperen Marit Bjørgen og fotballspilleren Brede Hangeland publiserte i forrige uke en artikkel i Aftenposten, der de leverte et sterkt forsvar for sentrale verdier i norsk idrett. De pekte bl a på at de som er på toppen av idrettspyramiden tar idrettens samfunnsrolle stadig mindre på alvor, og at medienes overdrevne fokus på utøverne i toppen fører til at man lett glemmer både hvor toppidrettsutøverne kommer fra og hvilken betydning grunnfjellet har. "Dette leder til en voldsom egenfokusering blant toppidrettsutøverne som forplanter seg til yngre utøvere", skriver de to idrettsstjernene, noe som etter deres mening bidrar til en privatisering av utøvere og utøvelse på toppnivå, og ordninger hvor fellesskapet ikke lenger finnes. Det er de to i mot. De mener derfor at toppidrettsutøvere derfor bør gå i seg selv og sørge for å løfte fram og sikre det vesentligste ved idretten, idrettens samfunnsbetydning og de tusenvis av hverdagshelter som sjeldent blir nevnt.

Denne ytringen har falt enkelte tungt for brystet og blitt tolket slik at de går til angrep på bl a private lag i langrenn. En av løperne på et slikt lag, Jørgen Aukland, har levert et innlegg der han ut fra en slik forståelse polemiserer mot Bjørgen og Hangeland og hevder at private lag i langrenn beriker langrennssporten. Bjørgen på sin side mener de er blitt tolket feil.

Jeg skal ikke skifte sol og vind i denne disputten. Jeg synes faktisk både Bjørgen/Hangeland og Aukland begge peker på vesentlige momenter og argumenter i et viktig spørsmål for idretten og er kanskje ikke så sikker på at de er så veldig uenige.

Trener og TV-kommentator Johan Kaggestad går i dag ut i Aftenposten og bruker uttrykk som "vås" og "skivebom" om Bjørgen/Hangelands ytring. Det må han ha lov til å mene. Men Kaggestad gjør noe mer. Han hevder at dette har de to idrettsutøverne ikke skrevet selv. Innlegget er skrevet av kommunikasjonsrådgivere, vet Kaggestad, og disse bør nå gi Bjørgen og Hangeland en uforbeholden unnskyldning, skriver han.

Her tror jeg Kaggestads egen karakteristikk er passende: skivebom. Om så var at Bjørgen og Hangeland har hatt skrivehjelp da de laget sin artikkel, hva er galt i det? De to idrettsutøverne er da voksne mennesker som vet hva de mener og står for. Med rette kjenner Hangeland seg provosert av Kaggestads uttalelse og sier til Aftenposten: "Å insinuere at Marit og jeg vil "fronte" noe vi ikke fullt og helt mener, er en intellektuell fornærmelse av oss begge som får stå for Kaggestads regning". – "Etter mine mer enn 10 år i toppen av norsk fotball, hadde jeg håpet at jeg har gitt inntrykk av at jeg kan tenke og stå for noe selv", føyer han til. I et åpent brev til Kaggestad utdyper Hangeland sitt svar.

At folk på "på toppen" bruker skrivehjelp, er slett ikke uvanlig. Politikere med statsministeren i spissen, har endog egne folk som skriver for dem. Men er det noen som dermed mener at statsministeren ikke står for det hun uttaler, og at hun skal ha en offentlig unnskyldning fra skriveren hvis artikkelen/talen etter noens mening skulle inneholde noe dumt?

Når NHO glemmer barnet

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne har sendt på høring et forslag om at mor skal få anledning til å overta hele pappapermen, noe som i praksis betyr at familier kan velge vekk hele fedrekvoten i foreldrepermisjonsordningen.  Dette får adm. direktør i Næringslivets Hovedorganisasjon, Kristin Skogen Lund (NHO) til å kvesse pennen. Da er det bedre å korte ned hele foreldrepermisjonen med sju uker, slik at den blir på 52 uker, hevder Skogen Lund i et innlegg i Aftenposten i dag.

Jeg har i utgangspunktet sans for regjeringens tanke om valgfrihet for foreldrene. Prinsipielt er det et gode at foreldre selv kan ta avgjørelser om hvordan de vil organisere familielivet. På den annen side vet vi at barn har godt av å få tidlig og god kontakt med begge sine foreldre, og av erfaring vet vi at vi er ikke kommet lengre i våre holdningsendringer enn at uten nærmere regulering kan det bli fint lite av dette for fedrenes vedkommende. Vi vet at innføringen av fedrekvoten hadde en direkte effekt på fedres bruk av permisjon. Over natten var det et hopp i andelen fedre som tok permisjon, og i løpet av kort tid tok flertallet av fedrene permisjon.

Jeg tror forsker Anne Hege Strand, ved Forskningsstiftelsen FAFO, har rett når hun sier at ordningen med separat fedrekvote ikke har satt seg tilstrekkelig i befolkningen til at fedre automatisk vil velge å ta ut kvoten og at dette derfor ikke bør bli valgfritt. I likhet med mange andre tror jeg også at en valgfri ordning kan føre til at arbeidsgivere vil legge press på mannlig ansatte om ikke å ta ut permisjon, kanskje særlig i finansnæringen, bygg- og anlegg og andre næringer med høyt arbeidspress og mange menn. Da Danmark fjernet den øremerkede pappapermisjonen, sluttet mange fedre å ta permisjon. Det samme kan skje i Norge hvis fedrekvoten fjernes.

Så langt kan det være grunn til å følge NHO-direktøren i hennes kamp for å beholde fedrekvoten. Men når hun vil korte ned foreldrepermisjonen, er det grunn til å protestere, og særlig mot hennes måte å argumentere på. Hennes perspektiv er ene og alene likestillingshensynet og økonomiske argumenter, og så glemmer hun fullstendig at den viktigste grunnen til foreldrepermisjonen er hensynet til barnet. Av alle er det lederen av Høyres Kvinneforum, Julie Brodtkorb, som i Aftenposten i dag er den som må minne NHO-direktøren om at fødselspermisjonen ikke ble til for far, mor og likestillingens skyld, men at den er først og fremst til for barnet. Det symptomatisk for Skogen Lunds argumentasjon at hun kaller Solveig Horne kun "Likestillingsminister", og glemmer at hun er Barne-, likestillings- og inkluderingsminister.

Jeg har forståelse for at NHO framfører hensynet til næringslivet når de deltar i den politiske debatten. Men når Skogen Lund i sitt innlegg i Aftenposten påberoper seg "god familiepolitikk", bør hun minnes om at innenfor den politikken er det hensynet til barnet som bør prioriteres høyest. Snarere enn å korte ned foreldrepermisjonen, ville en utvidelse av foreldrepermisjonen være god familiepolitikk.

Å sende ettåringer i barnehage er blitt kalt "etpolitisk eksperiment". Nå gis det ikke noen absolutt fasit på spørsmålet om et barn bør gå være hjemme hos foreldrene eller i barnehage ikke bare det første, men også det andre leveåret. For noen barn er antagelig tidlig barnehagestart bra. Men det kan være grunn til å merke seg at en av Norges fremste eksperter på barnets utvikling de første leveårene, hevder at hvis mor eller far er hjemme og ønsker det, er det ikke tvil om at det er best for de minste barna. Det kan også være verdt å merke seg at barehalvparten av de barnehageansatte synes at ettåringene er gamle nok til å gå i barnehage.

NHO-direktøren minner om at vi i Norge har en av verdens beste foreldrepermisjonsordninger. Det bør vi være stolte av. Men hvorfor da gjøre den dårligere, når vi kan gjøre den enda bedre – for barna. 

En talerstol for terroristen

Terroristens far utgir i dag ei bok. Jeg har ikke lest den, men i omtalen både forut for publiseringen og på pressekonferansen forfatteren har gitt i dag, går det fram at hovedbudskapet er at han føler skyld og at han var lite til stede under sønnens oppvekst.

At han føler på skyld, er ikke vanskelig å forstå, og heller ikke særlig oppsiktsvekkende. At foreldre føler skyld når det går galt med et barn, er ingen nyhet, men snarere et svært så allment fenomen. Det skjer selv i tilfelle der barnets feilutvikling ikke er i nærheten av det som må ha skjedd med terroristen. Et slikt fokus på skyldtenkningen har bare en funksjon, å bidra til å forsterke den misforståelse at det gis enkle årsak-virkningsforklaringer på et så komplisert spørsmål som hvorfor vi mennesker blir det vi er. Og hva en far som stort sett har vært totalt fraværende under sønnens oppvekst, så skal ha å tilføre forståelsen av sønnens utvikling, er vanskelig å forstå. Faren bedyrer at boka ikke er noe forsvarsskrift, men argumentene virker ikke overbevisende, noe bl a Per Anders Madsen peker på i en utmerket kommentar i Aftenposten i dag.

I pressekonferansen sier faren at det ser ut til at sønnen bare blir mer og mer farlig, og at han har prøvd å utbre sin ekstremisme i brevet han har fått fra ham. Da blir spørsmålet stadig mer påtrengende: Hvorfor offentliggjør han da brevet? Jeg er enig med terrorforskeren Lars Gule, som kritiserer boka fordi faren dermed gir terroristen en talerstol.

Jeg føler med faren. Han har hatt det vondt, og har det åpenbart fortsatt vondt. Men om denne boka bidrar til noe godt – for ham selv eller andre – er jeg mer i tvil om.

Mediepanikken

Journalist Cecilie Asker forteller i en artikkel i Aftenposten i dag om de mange reaksjonene hun har fått etter at hun i forrige uke skrev at hun hadde kjøpt Ipad til sin to-årige datter. "Bør meldes til barnevernet", var en av reaksjonene. Andre mente å vite at "altfor mange barn har blitt ødelagt av nettbrett", "det er ikke bra for øynene", "barna blir avhengige", ja, "det er umoralsk", "det er forkastelig", "det er omsorgssvikt", var karakteristikken.

Reaksjonene føyer seg inn i et gammelt mønster av mediepanikk i møtet med nye medier. Etter å ha fulgt debatten om virkningen av nye medier, spesielt på barn, helt siden 1960-tallet, må en bare undre seg over hvor forutsigbare reaksjonene er når nye medier melder seg på markedet, og ikke minst når disse tas i bruk av barn og unge. Nye medier er gjerne blitt møtt med frykt og moralisme. For mange tiår siden var det tegneseriene som var skadelige. Så kom TV, og det var ikke måte på hvor stor skade fjernsynet kunne ha på barn. Temaet ble viet mye plass i en lærebok i barne- og ungdomspsykologi, som jeg i sin tid skrev sammen med en kollega. Det var ikke uten grunn. Min forfatterkollega, Dag Hallen, var en av de første som forsket på temaet i Norge, da han på 1960-tallet skrev sin magisteravhandling om "barn og TV". Nå er det internett og de mange nye duppedingsene av typen lesebrett o.l. som er i sentrum for debatten.

Det er viktig å skjelne mellom mediet i seg selv og medieinnholdet. Vi kan fort bli enige om at mediene inneholder mye søppel, i dag mer enn noen gang. Men at det finnes masse bøker med mye dårlig innhold, betyr vel ikke at vi mener at barn ikke bør lære å lese bøker? Er det noen som snakker om at det er skadelig for øynene? Vi synes det er helt storartet at småbarn "leser" i pekebøker lenge før de kan lese bokstavene og ordene. Hva skulle da være så galt med å "lese" på et lesebrett?

Og her er poenget, barn må lære å bruke de nye mediene. 

Det er mediebruken som er nøkkelordet. Det ikke er bruken i seg selv, men hvordan en bruker mediene, som har størst betydning. Derfor er ikke problemet at barn og unge tar i bruk nye medier, men at foreldrene abdiserer i medieoppdragelsen.  Som Cecilie Asker skriver: "Den teknologiske utviklingen stiller stadig større krav til barns kompetanse. Manglende digitale ferdigheter kan fort bli vår tids analfabetisme."

Barna må lære hvordan mediene fungerer, og de må lære å vurdere medieinnholdet ut fra de verdier og holdninger foreldrene mener er viktige. Å skulle prøve å skjerme barn og unge fra nye medier, er å stikke hodet i sanden. Derfor må foreldrene selv være aktive sammen med barna i bruken av mediene. På samme måte som en setter seg med det lille barnet i armkroken og leser i pekeboka, må en sette seg sammen med barnet og lese på lesebrettet. Tilsvarende med TV-seingen. Møter en så et medieinnhold som er skremmende eller "stygt", bør dette kommenteres. Barnet må få hjelp til å bearbeide inntrykkene der og da, og gjerne også etterpå.

Personlig synes jeg det er fasinerende å se en to-åring sitte sammen med en voksen eller et eldre søsken og begeistret taste seg fram på et lesebrett. Barnets begeistring er lett å forstå, fordi dette mediet er fantastisk bl a på den måten at det gir barnet en umiddelbar respons på barnets egen aktivitet, noe som er viktig. Og så tilegner barnet seg tidlig den digitale kompetanse i videste forstand som vi vet er nødvendig i den verden barnet skal lære å mestre.

Skuffende lav deltagelse ved bispevoteringene

Vårt Land har i dag et oppslag som forteller at 1 av 4 stemmeberettigede dropper å delta i de kirkelige voteringene som går forut for tilsettingen av ny biskop. I den siste voteringen, som foregikk i Nord-Hålogaland, stemte bare 238 av de i alt 306 som kunne ha deltatt i avstemningen, dvs 78 prosent. I den forrige voteringen, som gjaldt ny biskop i Tunsberg, var deltagelsesprosenten enda lavere. Her stemte 334 av 450 stemmeberettigede, dvs 74 prosent.

Jeg kjenner at jeg ikke bare blir overrasket, men også litt "sint" når jeg leser dette. Her har vi i Den norske kirke en flott ordning, som gir svært mange i kirken anledning til å være med å påvirke i en ansettelsesprosess som gjelder de viktigste lederstillingene i kirken, og så gidder en stor andel ikke å delta. Jo, jeg vet at det skal mye til å få hundre prosent oppslutning. Det vil alltid finnes rimelige grunner eller årsaker til at noen ikke får avgitt stemme, men jeg kan vanskelig se at dette skulle gjelde så mange som en firedel av de stemmeberettigede.

Det er knapt så en tror sine egne øyne når en leser at deltagelsen er minst blant prestene og andre vigslede medarbeidere, dvs kateketer, diakoner og kantorer, særlig i den sistnevnte gruppen, der 54 og 67 prosent i henholdsvis Tunsberg og Nord-Hålogaland deltok i avstemningen.

Kateketene, diakonene og kantorenes deltagelse er av relativt ny dato, og ble innført etter et rimelig krav om at disse også som vigslede medarbeidere måtte få delta. Jeg kan ikke si annet enn at gruppen forvalter denne retten på en dårlig måte.

Men minst like skuffende er det faktum at svært mange prester også glimrer med sitt fravær. I Tunsberg stemte bare 69 prosent av prestene. I Nord-Hålogaland var andelen litt bedre, men heller ikke der mer enn 75 prosent.

Desto mer gledelig er det at menighetsrådene i stor grad er seg sitt ansvar bevisst og slutter opp om avstemningen på en langt bedre måte enn kirkens ansatte. I de to bispedømmene stemte henholdsvis 85 prosent av 83 prosent av menighetsrådene.

Det er tankevekkende at menighetsrådene, som består av frivillige medarbeidere, og som må organisere et møte, ha en diskusjon og fatte et vedtak, har en langt høyere deltagerprosent enn de kirkelige ansatte, som bare har seg selv å tenke på og administrere når det skal stemmes, og som dertil er betalt for å gjøre jobben. Jeg synes ikke det hadde vært urimelig å forvente at deltagelsen fra kirkelige ansatte hadde vært høyere enn menighetsrådenes.

Derfor går min hyllest i dag nettopp til de mange frivillige medarbeidere i kirken som bruker tid og krefter i menighetsrådsarbeid, og som også når det gjelder en så viktig prosess som valg av biskop, er seg sitt ansvar bevisst.

De kirkelige ansattes sviktende deltagelse er alvorlig fordi det representerer et anslag mot selve ordningen med en kirkelig valgdeltagelse i prosessen mot utnevnelsen av ny biskop. Hvis det er slik at store deler av de kirkelig ansatte egentlig ikke synes noe om hele ordningen, bør det heller komme til uttrykk på skikkelig vis gjennom de ulike gruppenes organer, og så får Kirkemøtet vurdere en revisjon av ordningen.

Det svenske valgsjokket

Det var underlig å følge reportasjene i går kveld og i natt fra det svenske riksdagsvalget. Sjelden ser man så mange skuffede og tvilrådige partiledere. Sosialdemokratenes leder proklamerer seier, men "seiersrusen" virker ikke overbevisende. Partiet gjør da også sitt nest dårligste valg siden 1914, og samlet går den rød-grønne blokken fram bare 0,1 prosent fra forrige valg. Den uerfarne lederen Stefan Löfven får en formidabel oppgave når han nå skal prøve å danne regjering, og oppgaven blir enda vanskeligere når han skal møte Riksdagen for å få sin politikk igjennom. Riksdagsvalget i Sverige har utvilsomt stilt svensk politikk overfor en av de største utfordringene på årtier.

Statsminister Fredrik Reinfeldt, overrasket antagelig mange da han allerede i natt tok konsekvensen av at velgerne ikke ville gi Alliansen fornyet tillit og meddelte at han ikke bare ville gå av som statsminister, men også som leder for Moderaterna til våren. Jeg la merke til at en representant for Kristeligdemokraterna, som for øvrig klarte seg bedre enn mange spådde, i natt utfordret Miljøpartiet de grønne til å skifte side, noe som kunne gjort det mulig for Reinfeldt å fortsette. Nå har vel Reinfeldts avgjørelse gjort en slik mulighet uaktuell. Skjønt, situasjonen er slik at knapt noe kan utelukkes. 

Det eneste som kan utelukkes synes å være at noen av samarbeidspartiene, verken på den ene eller den andre siden, vil ha noe med Sverigedemokraterna (SD) å gjøre. SD ble valgets store vinner med ca 13 prosent av stemmene, en fordobling siden forrige valg. Partiet ble dermed Sveriges tredje største. Alle kommentatorer beskriver resultatet som et sjokk.

Det er ikke en unaturlig reaksjon på det faktum at et parti med SDs holdninger og program samler nærmere en av sju svenske velgere. På den annen side må en spørre om de andre partiene nå høster fruktene av sine noe "idylliserende" holdninger i innvandringsspørsmålet. Ved siden av Tyskland er Sverige Europas mest innvandringsliberale land, og landet kan fortjene mye ros for det. Men svenskenes manglende vilje til å føre en åpen debatt om den store innvandringens problematiske sider, har lenge undret meg. Ikke overraskende er oppslutningen om SD spesielt stor i Malmø, som lenge har slitt med store integreringsproblemer i sine forsteder. Så kan en spørre om partiene ikke også har gjort en tabbe ved så konsekvent å overse SD og isolere partiet i den politiske debatten. Mens de selv stort sett bare har snakket om innvandringens positive sider, har de overlatt til SD å ta opp de problematiske sidene, og her har partiet fått ha arenaen for seg selv. En valgforsker spår at partiet vil øke ytterligere, spesielt hvis de andre partiene fortsetter å vingle i innvandringsspørsmålet.

Riksdagsvalget i Sverige ga den paradoksale resultat at det partiet som alle var enige om å bekjempe, ble valgets store vinner. Spørsmålet er om de bommet stygt i strategien som ble brukt i kampen mot partiet.

Marie Olsdatters triste skjebne

Fredag 25. juli 1783 døde Marie Olsdatter Bergum på Christiania tukthus, bare 38 år gammel. Hun sonet da en dom på seks år. Hennes forbrytelse var at hun hadde født tre barn utenfor ekteskap.

Jeg har brukt en del tid på å studere hvordan man i tidligere tider behandlet kvinner som fødte barn utenfor ekteskap. Det er ingen hyggelig lesning.

I middelalderen var det ikke straffbart for kvinner å ha seksuell omgang utenfor ekteskapet. Det var utelukkende straffbart for menn, og det var bare menn som kunne bøtelegges. Seksuell omgang utenfor ekteskapet var en familiesak og et spørsmål om kvinnenes ære. Det var den forurettede parten, kvinnen og hennes verge, som kunne kreve at mannen skulle straffes. Med ny lovgivning på 1600-tallet ble det en forandring. Kongen i København tok grep slik at den framvoksende dansk-norske staten kunne sikre seg kontroll over folkets ulike livsområder. Det gjaldt ikke minst på kjønnslivets område. Nå ble det staten som krevde straff, også for kvinnen. Det begynte med en forordning i 1617 som kriminaliserte kvinnen,”eftersom Skiørlevnet og Letfærdighed Daglig tiltager og forøges”, som det het i begrunnelsen.

At kvinner ble strafferettslig ansvarlig, var neppe et resultat av at man begynte å se på kvinnen som likeverdig med mannen. Årsaken lå nok mer i at man mente det var en sammenheng mellom ugifte kvinner og løsaktighet. Kongen innførte strenge straffer for leiermål, som var den juridiske betegnelsen for seksuelt samleie utenfor ekteskap. Den nye sedelighetslovgivningen ble ført videre i Christian Vs Norske lov av 1687 (NL 1687) og mange senere forordninger. På midten av 1700-tallet ble leiermål som strafferettslig begrep omdefinert, slik at seksuell omgang utenfor ekteskapet bare var straffbart hvis det førte til at kvinnen ble besvangret. Når det gjaldt mannen, skulle tiltale bare reises mot den mannen kvinnen utla (oppga) som faren. I praksis slapp mennene som regel unna straff.

Historien har mange eksempler på hvor urettferdig, rått og brutalt kvinner som ble tatt for leiermål, ble behandlet. I en artikkel i den lokalhistoriske årboka for Øyer og Tretten historielag forteller jeg om skjebnen til en av disse kvinnene, Marie Olsdatter fra Øyer. I 1779 ble hun dømt til seks års arbeid i tukthuset etter å ha født tre barn utenfor ekteskap. Marie ble sendt til Christiania tukthus. Det hendte at små barn fulgte den ugifte moren til tukthuset, men etter det jeg kan se av tukthusprotokollene, var ingen av Maries barn med til Christiania. Hva som skjedde med de tre barna, vet vi ikke.

Det var knallharde livsvilkår som møtte henne i tukthuset.  Ikke overraskende var dødeligheten i tukthuset høy, spesielt blant de leiermålsdømte kvinnene. Med slitte kropper etter barnefødsler og et hardt liv som ugifte mødre, tålte de sannsynligvis mindre enn de fleste andre. Av de 84 som ble satt inn på tukthuset for leiermål i perioden 1775-79 døde 27, dvs 32 %. Samtlige ti som i denne perioden ble dømt til åtte år, døde på tukthuset, og ti av seksten som ble dømt til seks år, døde.

Marie Olsdatter ble en av disse. Hun bukket under etter å ha sonet snaut fire av de seks årene hun var idømt. To dager etter at hun døde, ble hun begravd på tukthusets kirkegård på ei løkke like utenfor tukthusets murer.

Du kan lese hele historien her.

Historien om en huspostill

Som ung gutt fikk jeg et klenodium av en bok av min bestefar. Han hadde selv fått den av en gammel budeie i Budal i Sør-Trøndelag. Boka har den omstendelige tittelen ”Den Christelige Lære, forklaret over Epistlerne og Evangelierne, som indeholder korte Grunde over deres Merkærdighed, der overbeviser de hykkelske Bekiendere med de Vantroe, som falsk trøste sig ved Guds Naade i Christo, og lærer hvorledes den annammes af de oprigtig troende Jesu Efterfølgere."  

På tittelbladet presenterer forfatteren seg slik: Forfattet af den i sig selv ringe Bonde-Søn, Hans Nielsen Hauge, i Thune Sogn i Aggershuus Stift i Norge.

Boka er på over 900 sider og inneholder prekener over kirkeårets epistler og evangelier. Hans Nielsen Hauge skrev mye av postillen mens han satt fengslet i Trondheim vinteren 1800. Da han ble løslatt utpå våren 1800, reiste han til København, for å få trykt den. Det første opplaget var på 5000 eksemplarer. Etterspørselen var så stor at han like godt bestilte et nytt opplag på 4.500 samme dag som det første opplaget lå ferdig.  Mitt eksemplar hører til det andre opplaget, som kom ut i 1801.

De ulike skriftene som Hauge utga mens han levde, ble trykt i til sammen 76 opplag, og opplagene var ikke små. Med sin omfattende produksjon var Hauge faktisk sin tids fremste publisist i Norge. Antagelig ble hans forskjellige skrifter spredt i 250 000 eksemplarer mens hans levde. I tillegg kommer de mange brevene som han sendte rundt til sine venner, og som ble skrevet av og lest på hussamlinger i bygd og by. Denne enorme spredningen av litteratur skjedde i en befolkning på bare én million mennesker, og i et land der det var ytterst få bokhandlere.

For tre-fire år siden satte jeg meg fore å forsøke å finne ut historien til mitt eksemplar av Hauges "Christelige Lære". Innskrifter på tittelbladet satte meg på sporet, og ved bruk av en del andre kilder lykkes det meg å kartlegge historien.

Resultatet av arbeidet førte til en artikkel i boka "Gauldalsminne", Årbok for Gauldal historielag 2010-2011. I artikkelen tar jeg også opp spørsmålet om hvordan det kan ha seg at så mange mennesker anskaffet og leste Hauges bøker i en tid da leseferdighetene blant folk flest slett ikke var særlig gode. Jeg gir også eksempler på hvordan Hauges prekensamling ble slaktet av samtidens prester og teologer.

Jeg kjenner på en stor ærbødighet hver gang jeg tar fram denne gamle boka og tenker på dem som i tidligere tider fikk sin viktigste åndelige næring og hentet stor velsignelse ved å lese i denne og i mange andre av bøkene til ”mannen som vekket Norge”, en av vårt lands største sønner.

Hvis du er interessert, kan du lese artikkelen her. 

Odd Bondevik død

Det er både vemodig og trist å måtte erkjenne at biskop em. Odd Bondevik er død. Han døde lørdag 6. september på Lindrende enhet ved Drammen helsehus etter å ha vært syk i lengre tid.

Jeg lærte Odd Bondevik å kjenne som et fint og klokt menneske, en meget begavet teolog og en god biskop. Han var stille og beskjeden i sin framferd, men når han talte, lyttet alle med stor oppmerksomhet, fordi de visste at her talte en mann som hadde Jesus i sitt hjerte og som uttalte seg om saker med stor kunnskap og innsikt. Dette opplevde jeg ikke minst på Kirkemøtet, der vi møttes i sju av de åtte årene jeg ledet Kirkerådet i Den norske kirke. Her engasjerte han seg bl a sterkt i miljøsaken. Dette engasjementet tok han også med seg ut i samfunnslivet, noe som ikke alltid ble like mye verdsatt av politikere, som helst så at en biskop holdt munn i kontroversielle politiske saker.

Det er ikke vanskelig å slutte seg til en omtale av Odd Bondevik i dag der han beskrives som en sympatisk og redelig person, og en mann som hele sitt liv levde på en nøktern måte og i tråd med de miljøidealene han satte seg.

Det var en stor glede for meg som leder av Kirkerådet å få være med å innsette Odd Bondevik som biskop i Møre bispedømme i november 1991. Jeg visste at Møre i ham fikk en meget god biskop. Ikke alle var enig med ham i alle hans teologiske synspunkter, men han fremførte sine oppfatninger på en så saklig måte at alle fikk stor respekt for ham – til tross for uenighet. Han var heller ikke redd for etter nøye gjennomtenkning å skifte mening, slik det skjedde i kvinneprestspørsmålet.

Da Oslo skulle ha ny biskop etter Andreas Aarflot i 1998, Odd Bondevik en klar vinner av den kirkelige voteringen. Han fikk 192 førstestemmer og 301 stemmer i alt, mens Gunnar Stålsett kom på 2. plass med 136 stemmer som nr 1 og 220 stemmer i alt. Denne voteringen sier noe om Odd Bondeviks posisjon i kirken. Mange ble overrasket over at han skulle vinne en bispevotering i Oslo. Statsråd Lilletun fulgte kirkens votum og innstilte Bondevik, men flertallet i regjeringen overprøvde kirkestatsråden og utnevnte Stålsett til den prestisjefylte bispestillingen. Denne utnevnelsen ble mulig fordi statsminister Kjell Magne Bondevik, som Odds fetter  meldte seg inhabil. Jeg tror Odd selv var like glad. Prestisje, ære og berømmelse lå langt fra hans lynne og personlighet. Men bispekollegene valgte ham som preses.

Jeg minnes Odd Bondevik i takknemlighet og ser det som et privilegium i livet at jeg lærte ham å kjenne. Fred over hans gode minne!

Den unge haugianske predikanten John Eriksen Bjørge

I rekken av store personligheter og predikanter som gjorde seg gjeldende i den haugianske folkebevegelsen i første halvdel av 1800-tallet, var John Eriksen Bjørge fra Øyer i Gudbrandsdalen en av den mest begavede og særpregede. Han døde bare 27 år gammel, men rakk likevel å sette djupe og merkbare spor etter seg som en sjelden ildfull forkynner. Hans Nielsen Hauge selv hadde store forhåpninger til talentfulle øyværingen. Det er antydet at Hauge endog i John så sin ettermann som bevegelsens åndelige leder. Hauge sørget derfor tungt da John døde bare 27 år gammel.

Jeg har skrevet en artikkel om John Eriksen Bjørge i siste utgave av årsskriftet for Øyer og Tretten historielag, "I gamle fotefar". John var født i 1795 og var jevngammel med Arne Arnesen Bjørge, en annen haugiansk forkynner, som jeg har skrevet om i en tidligere utgave av det samme årsskriftet, se bloggpost 4. november 2012.
I sin korte, men hektiske virketid som predikant rakk John å besøke en rekke steder over hele østlandsområdet, og mange steder ble det en underlig vekkelsens tid ved hans virke. Hans store begavelse, faste overbevisning og dype åndelige erfaringer og innsikt gjorde ham vel skikket til å være en veileder for andre. "Dertil kom hans brennende kjærlighet til sine medmennesker og inderlige omsorg og virksomme, offervillige arbeid for deres timelige og evige vel", skriver kirkehistorikeren Heggtveit. Hans samtidige har fortalt at han i sin personlige framtreden var beskjeden og ydmyk og forsiktig i sin framferd, "et lys og et eksempel for andre".

Han besøkte også Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt, bl a for å få Hauges vurdering av et manuskript, der han forteller om sin religiøse og åndelige utvikling gjennom barndommen og ungdommen. Skriftet kom ut i 1820 og fikk tittelen "Sandheds Stadfæstelse, hvorved Syndens Menneske bliver aabenbaret og Guds Kjærlighed bekreftet”.  Her forteller han om oppveksten og sine sterke religiøse følelser og tanker som preget ham gjennom alle år. Hans beskrivelse av de åndelige kampene han gjennomlevde i barndommen og ungdommen, gjør et sterkt inntrykk. Skriftet vitner om et menneske som tidlig nådde langt i religiøs tenkning og åndelig modenhet.

Vinteren 1822 fikk han tuberkulose, og da han skjønte at det bar mot slutten, skrev han et rørende avskjedsbrev til sin venn Hauge. Hauge tok på sin side avskjed med John i et brev der han skriver at det var tungt å måtte erkjenne at John skulle gå bort i sine beste år og ikke lenger skulle kunne virke med sine særdeles gode gaver til menneskers salighet og at han selv, som var et svakt menneske, skulle overleve ham. Hans Nielsen Hauge avslutter sitt siste brev til sin unge venn slik: "Skulle disse ord være de siste jeg skriver til deg, da sier jeg deg herved hjertelig takk for hvert ord og hvert trinn du har trådt, for å delta i vårt felles arbeide for menneskenes salighet. Lev vel, broder! Lev evig vel, det ønsker din medtjener i vår Herres Jesu nåde. Amen."

Ny biskop i Tunsberg

Per Arne Dahl ble en klar vinner i bispevoteringen iTunsberg bispedømme. Av de seks kandidatene fikk han suverent flest førstestemmer, og han fikk flest stemmer totalt. Også ved vektingen av stemmene står han fram som en klar vinner. Nummer to i avstemningen ble domprost i Bergen, Jan Otto Myrseth og nummer tre Torstein Lalim, som er prost i Nedre Romerike.  

Vi merker oss at Sølvi Lewin, som ikke var nominert av bispedømmerådet, men ble tilleggsnominert så sent som 13. desember i fjor, fikk hele 58 stemmer som nr 1. Det var flere enn tre av de kandidatene som ble nominert av bispedømmerådet. Den kvinnelige kandidaten som ble nominert av bispedømmerådet, fikk bare 11 førstestemmer.

Tunsberg bispedømmeråd og biskopene skal nå uttale seg om hvem av de tre kandidatene som fikk flest stemmer, som de anser som mest skikket til å bli biskop i Tunsberg. Biskopene skal grunngi sine uttalelser. Deretter utnevner Kirkerådet den nye biskopen i sitt møte 12. mars i år.
Voteringsresultatet er i Tunsberg er på mange måter svært likt det vi fikk i Agder og Telemark for vel et år siden, da Stein Reinertsen vant voteringen like klart og ble utnevnt av Kirkerådet.
Bispedømmerådet innstilte Reinertsen, mens et flertall av biskopene gikk forbi ikke bare Reinertsen, men også Ludvig Bjerkreim, som ble nummer to i voteringen, og innstilte "tredjemann" på lista. Hvorfor de åtte biskopene valgte den tredje kandidaten, fikk vi ikke vite, ettersom biskopenes begrunnelser ikke blir offentliggjort.

Jeg antar at bispedømmerådet i Tunsberg vil følge voteringsresultatet og innstille Per Arne Dahl. Om flertallet av biskopene vil innstille på tvers av voteringsresultatet også denne gangen, gjenstår å se.

Ved utnevnelsen til Agder og Telemark var Kirkerådet kloke nok til ikke å desavuere et klart avstemningsresultat, slik man fra kirkelig hold så mange ganger kritiserte regjeringen for å gjøre. Tilsettingsorganet har etter reglene full rett til å utnevne akkurat den de vil blant de tre kandidatene som har fått flest stemmer totalt. Men når avstemningsprosessen ender opp med et tydelig resultat med hensyn til hvem man først og fremst vil ha som biskop, bør dette etter min mening respekteres av den som har utnevningsretten. Selv om vi ikke velger biskop i Den norske kirke, slik man i realiteten gjør f eks i den danske folkekirken, har vi i Den norske kirke en så omfattende demokratisk voterings- og innstillingsprosess at Kirkerådet normalt bør tilsette i samsvar med resultatet av denne prosessen. Når resultatet ikke utpeker en tydelig ”vinner", sier det seg selv at situasjonen blir en annen.

Dubai og Christian V

Alle gleder seg over at det lykkes å få den norske kvinnen Marte Dalelv ut av Dubai. Utgangspunktet for saken var at Dalelv hadde hatt sex med en kollega i alkoholpåvirket tilstand. Samleiet var ifølge henne selv ufrivillig, og hun anmeldte derfor kollegaen for voldtekt, en anmeldelse hun noen dager senere trakk tilbake. I stedet ble hun selv dømt for å ha hatt sex utenfor ekteskap og for å ha vært alkoholpåvirket, noe som er forbudt i Dubai. Hun er nå benådet. Det samme er kollegaen.

Rimeligvis har saken vakt stor oppmerksomhet, og rettsforholdene i Dubai har fått sitt pass påskrevet. Noen har skrevet om "middelalderske" tilstander. Det er å gjøre middelalderen urett. Dubai er et enevelde, og vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til eneveldets tid i vårt eget land for å finne lignende tilstander, dvs til 1600-1700-tallet. Det er viktig å legge press på regimer av den typen vi finner i Dubai og andre lignende stater. Men før vi blir alt for selvrettferdige, kan det være nyttig at vi kaster et blikk på vår egen historie.

I 1687 fikk Norge et nytt lovverk, Christian Vs Norske lov. I et eget strafferettslig kapittel vies sedelighetsforbrytelser stor oppmerksomhet.. Straffen for såkalt leiermål, dvs seksuelt samleie utenfor ekteskap, var bøter på 12 riksdaler (rd) for menn og 6 rd for kvinner for første og andre gangs leiermål. I siste halvdel av 1600-tallet tilsvarte mannens bot verdien av en hest og årslønna for ei tjenestejente kunne være på 1 rd. Hadde ikke leiermålsforbryteren penger til å betale, kunne det bli gapestokk og fengsel. For tredje gangs leiermål kunne en risikere offentlig pisking og i verste fall dødsstraff. Senere ble tukthusstraff tatt i bruk.

At en ugift kvinne fødte et barn, var beviset på det ulovlige samleiet. I praksis var det derfor ugifte mødre som ble rammet, mens mennene gjerne gikk fri. En undersøkelse i Christiania på 1730-tallet viser at 90 % av kvinnene som ble tatt for leiermål, ble bøtelagt, mens et stort flertall av mennene slapp unna. På 1750-tallet ble leiermål som strafferettslig begrep omdefinert, slik at seksuell omgang utenfor ekteskapet kun var straffbart hvis det førte til at kvinnen ble besvangret.

For enkelte ugifte kvinner som ble gravide, var situasjonen så fortvilet at de tok livet enten av seg selv eller barnet.  Av frykt for straff og skam fødte mange ugifte kvinner barnet i dølgsmål (hemmelighet). Ofte døde barnet, enten på en naturlig måte eller ved at moren rett og slett tok livet av det. Loven bestemte at uansett dødsårsak skulle alle dømmes på lik linje med dem som tok livet av barnet med vilje, og straffen var halshogging.

Det sier mye om kvinnenes fortvilelse når de til tross for en slik umenneskelig lovgivning likevel våget å ta sjansen på å skjule fødselen. Fra 1730-årene ble kvinner som fikk slik dødsdom, gjerne benådet av kongen og straffen ble omgjort til fengsel på livstid. Så sent som i 1830-årene satt det kvinner på tukthusene i Norge på livstid for i dølgsmål å ha født barn som døde.

Bøtene for første og andre gangs leiermål ble fjernet i 1812, men tredje gangs leiermål var fortsatt straffbart. Fra 1842 ble leiermål ansett som ulovlig bare hvis de tre besvangringene utenfor ekteskap hadde skjedd med tre forskjellige personer. Straffen var fengsel, dvs vann og brød i opptil 8 dager. Fattigvesenet skulle forsørge barnet mens moren sonet. Først i 1902 ble leiermål helt avkriminalisert (rettskraftig fra 1905). I løpet av disse 60 årene ble i overkant av 8000 personer i Norge dømt for leiermål i perioden 1842-1904. Hele 90 % av disse var kvinner. Først i 1902 ble leiermål helt avkriminalisert.

Slektshistorie og identitet

I et par fødselsdagsintervjuer i dag har jeg signalisert at jeg i min pensjonisttilværelse har fått anledning til å dyrke en interesse det har var liten tid til i hektiske yrkesaktive år. Det dreier seg om lokalhistorie og slektshistorie. Jeg bruker å si at når jeg kommer til et nytt sted, enten det er her hjemme eller i utlandet, er jeg minst like interessert i hvordan det var på stedet, hvordan folk levde osv, i tidligere tider som i dag. På samme måte liker jeg godt å lytte til folks slektshistorie.

Jeg tror interessen ble utviklet gjennom samværet med min bestefar (morfar), som var min gode venn i oppveksten. Jeg traff ham ikke så ofte, men tilbrakte hver eneste sommer i oppveksten sammen med ham. Det var som kjent på den tiden da somrene ikke bare var veldig fine med bare godt vær, men også veldig lange. Vandringer over gamle hustufter, og spesielt over tuftene etter husmannsplassen der hans eget barndomshjem stod, ble sterke og lærerike stunder som satte dype spor og skapte en interesse for det som en gang var. Jeg skrev forresten en artikkel basert på hans egen oppvekstfortelling i fjorårets utgave av "Melhusbyggen", som utgis av historielaget i hans hjemkommune, Melhus. Jfr: http://evenshaug.blogspot.no/2013/01/oppvekst-uten-barndom.html

Selv om ikke alle behøver å være interessert i lokalhistorie og slektshistorie, er jeg overbevist om besteforeldre har en viktig oppgave i å formidle historie for sine barn og barnebarn, slik min egen bestefar gjorde.  Besteforeldre er selv historie – og har vært vitne til historien. Ved å dele minner og historier fra tider som har vært, blir fortiden levende for barnebarna. Besteforeldre har en stor oppgave i å fortelle ikke minst slektshistorien og formidle tradisjonene. Min bestefar tok oppgaven, og han likte å fortelle. Selv elsket jeg å høre ham berette, spesielt om barndommen og oppveksten. Ikke slik at han idylliserte barndomstiden. Dertil var hans egen alt for mye preget av husmannsguttens slit og mangel på barndom. Han fortalte realistisk om slik det var, verken mer eller mindre. Gjennom hans fortelling, fikk jeg innpodet en ærbødighet og respekt for det som har vært og lærte at dette er en del av meg selv.

Nettopp her er poenget ved besteforeldrenes rolle som historieforteller, som formidler av familiehistorie, tradisjoner og minner. Besteforeldrenes betydning når det gjelder å bygge meningsfylte forbindelser mellom fortid, nåtid og framtid, kan knapt overvurderes. Det handler om identitet, om tilknytning og røtter. Besteforeldrenes fortelling blir et viktig bidrag i identitetsdannelsen. Barna lærer at de hører til i en sammenheng – med noe som har vært før, og som er viktig for hvem de er og hvem de skal bli. I en tid da identitetsverdier er mer truet enn noen gang, trenger barna og de unge å møte tradisjonsformidlende instanser som hjelper dem til å finne røtter og feste som kan gi basis for å takle livet.

Et nytt statlig religionsvesen og presteskap?

Forrige ukes offentlige debatt var preget av livssynsutvalgets innstilling, som har tittelen "Det livssynsåpne samfunn. En helhetligtros- og livssynspolitikk" (NOU 2013:1). Tittelen angir utvalgets visjon og ambisjon. Utvalget ønsker et samfunn som har en åpen holdning til livssyn og fremmer forslag til en "helhetlig" livssynspolitikk som skal være "aktivt støttende".

Debatten så langt har vært springende og i stor grad vært konsentrert om detaljer. Jeg har merket meg to kritiske debattinnlegg av mer prinsipiell art som jeg synes er særlig interessante. De er hentet fra våre to beste verdiorienterte aviser, Vårt Land og Klassekampen.

I dagens Vårt Land er Inge Lønning kritisk til utvalgets ambisjon om en "helhetlig" politikk og peker på at allerede i utvalgets egen innstilling er inkonsekvensen i forslagene påtagelig. For eksempel går et samlet utvalg inn for et ikke-innblandingsprinsipp når det gjelder statens pengestøtte til tros- og livssynssamfunn. Et flertall i utvalget vil ikke desto mindre stille ideologiske krav til pengemottakerens "styringsstruktur". Det henger ikke sammen og eksemplet viser etter Lønnings mening hvor farlig ubeskyttet slagordet "en aktivt støttende religionspolitikk" er mot statlig dirigering. "Når utvalget har falt for fristelsen, er det mer enn sannsynlig at det flertall som forvalter statsmakten, vil gjøre det samme", skriver Lønning. En avklaring av hva "aktivt støttende" betyr og særlig hva det ikke bør bety når det brukes om statens rolle når det gjelder tros- og livssynssamfunn, er derfor nødvendig, mener han.

Kommentaren i Klassekampen er skrevet av forfatteren Edvard Hoem. Han finner det kritikkverdig at utvalget overser den kristne tradisjons betydning som kulturimpuls i vårt samfunn og spørsmålet om hvorfor kirken i Norge tross alt har en så stor oppslutning. Kapitlet om religion oglivssyn i Norge i historie og nåtid (kap 3) gjør Hoem "stum av forundring".

Hoem karakteriserer kapitlet som nærmest en "overgrepskatalog" og finner lite og ingen ting som kan forklare grunnen til at et stort flertall av befolkningen fremdeles slutter opp om den norske kirke. Her finnes ingen spor etter den nestekjærlighet og omtanke for andre som kristne mennesker har stått for, ingen ting om den fundamentale betydning kristendommen har hatt for litteraturen og kunsten, ikke noe om opplysningsprestenes rolle for grunnlovsforsamlingen i 1814 og for ikke å snakke om alliansen mellom den kristne lekmannsbevegelsen og det liberale borgerskapet som gjennomførte parlamentarismen og allmenn stemmerett. Heller ikke et pip om den veldige folkebevegelsen som haugianismen var i kulturen og politikken. Like mangelfullt er det når det gjelder kirken og kristenfolkets rolle under 2. verdenskrig. Hvis dette var hele sannheten, burde det norske folk hate kirken og juble over at en endelig kan bli kvitt den, skriver Hoem.

For Vårherre gjør det neppe noen forskjell om en tar fra prestene retten til å vie folk eller om kommunene overtar forvaltningen av gravplassene, skriver han videre. Men for menneskene gjør det en forskjell, fortsetter Hoem og peker på det paradoksale at våre nye landsmenn brukes som argument for å rive ned tusenårige tradisjoner, samtidig som de nye landsmennene får skylda for å ødelegge norsk kultur.

Hele utvalget går inn for livssynsåpne seremonirom. Vil konsekvensen bli at en på lengre sikt vil avhende kirkene og "hyre inn religionen i statlege religionshus med full likestilling også for dei gudlause?" spør Hoem. "Kven er det som vil gå dit?"  Og alle idealene som staten vil forvalte, kan det bli noe annet enn et nytt statlig religionsvesen, utklekt av et nytt (statlig) presteskap, denne gangen uten Gud?