Slektshistorie og identitet

I et par fødselsdagsintervjuer i dag har jeg signalisert at jeg i min pensjonisttilværelse har fått anledning til å dyrke en interesse det har var liten tid til i hektiske yrkesaktive år. Det dreier seg om lokalhistorie og slektshistorie. Jeg bruker å si at når jeg kommer til et nytt sted, enten det er her hjemme eller i utlandet, er jeg minst like interessert i hvordan det var på stedet, hvordan folk levde osv, i tidligere tider som i dag. På samme måte liker jeg godt å lytte til folks slektshistorie.

Jeg tror interessen ble utviklet gjennom samværet med min bestefar (morfar), som var min gode venn i oppveksten. Jeg traff ham ikke så ofte, men tilbrakte hver eneste sommer i oppveksten sammen med ham. Det var som kjent på den tiden da somrene ikke bare var veldig fine med bare godt vær, men også veldig lange. Vandringer over gamle hustufter, og spesielt over tuftene etter husmannsplassen der hans eget barndomshjem stod, ble sterke og lærerike stunder som satte dype spor og skapte en interesse for det som en gang var. Jeg skrev forresten en artikkel basert på hans egen oppvekstfortelling i fjorårets utgave av "Melhusbyggen", som utgis av historielaget i hans hjemkommune, Melhus. Jfr: http://evenshaug.blogspot.no/2013/01/oppvekst-uten-barndom.html

Selv om ikke alle behøver å være interessert i lokalhistorie og slektshistorie, er jeg overbevist om besteforeldre har en viktig oppgave i å formidle historie for sine barn og barnebarn, slik min egen bestefar gjorde.  Besteforeldre er selv historie – og har vært vitne til historien. Ved å dele minner og historier fra tider som har vært, blir fortiden levende for barnebarna. Besteforeldre har en stor oppgave i å fortelle ikke minst slektshistorien og formidle tradisjonene. Min bestefar tok oppgaven, og han likte å fortelle. Selv elsket jeg å høre ham berette, spesielt om barndommen og oppveksten. Ikke slik at han idylliserte barndomstiden. Dertil var hans egen alt for mye preget av husmannsguttens slit og mangel på barndom. Han fortalte realistisk om slik det var, verken mer eller mindre. Gjennom hans fortelling, fikk jeg innpodet en ærbødighet og respekt for det som har vært og lærte at dette er en del av meg selv.

Nettopp her er poenget ved besteforeldrenes rolle som historieforteller, som formidler av familiehistorie, tradisjoner og minner. Besteforeldrenes betydning når det gjelder å bygge meningsfylte forbindelser mellom fortid, nåtid og framtid, kan knapt overvurderes. Det handler om identitet, om tilknytning og røtter. Besteforeldrenes fortelling blir et viktig bidrag i identitetsdannelsen. Barna lærer at de hører til i en sammenheng – med noe som har vært før, og som er viktig for hvem de er og hvem de skal bli. I en tid da identitetsverdier er mer truet enn noen gang, trenger barna og de unge å møte tradisjonsformidlende instanser som hjelper dem til å finne røtter og feste som kan gi basis for å takle livet.