Det svenske valgsjokket

Det var underlig å følge reportasjene i går kveld og i natt fra det svenske riksdagsvalget. Sjelden ser man så mange skuffede og tvilrådige partiledere. Sosialdemokratenes leder proklamerer seier, men "seiersrusen" virker ikke overbevisende. Partiet gjør da også sitt nest dårligste valg siden 1914, og samlet går den rød-grønne blokken fram bare 0,1 prosent fra forrige valg. Den uerfarne lederen Stefan Löfven får en formidabel oppgave når han nå skal prøve å danne regjering, og oppgaven blir enda vanskeligere når han skal møte Riksdagen for å få sin politikk igjennom. Riksdagsvalget i Sverige har utvilsomt stilt svensk politikk overfor en av de største utfordringene på årtier.

Statsminister Fredrik Reinfeldt, overrasket antagelig mange da han allerede i natt tok konsekvensen av at velgerne ikke ville gi Alliansen fornyet tillit og meddelte at han ikke bare ville gå av som statsminister, men også som leder for Moderaterna til våren. Jeg la merke til at en representant for Kristeligdemokraterna, som for øvrig klarte seg bedre enn mange spådde, i natt utfordret Miljøpartiet de grønne til å skifte side, noe som kunne gjort det mulig for Reinfeldt å fortsette. Nå har vel Reinfeldts avgjørelse gjort en slik mulighet uaktuell. Skjønt, situasjonen er slik at knapt noe kan utelukkes. 

Det eneste som kan utelukkes synes å være at noen av samarbeidspartiene, verken på den ene eller den andre siden, vil ha noe med Sverigedemokraterna (SD) å gjøre. SD ble valgets store vinner med ca 13 prosent av stemmene, en fordobling siden forrige valg. Partiet ble dermed Sveriges tredje største. Alle kommentatorer beskriver resultatet som et sjokk.

Det er ikke en unaturlig reaksjon på det faktum at et parti med SDs holdninger og program samler nærmere en av sju svenske velgere. På den annen side må en spørre om de andre partiene nå høster fruktene av sine noe "idylliserende" holdninger i innvandringsspørsmålet. Ved siden av Tyskland er Sverige Europas mest innvandringsliberale land, og landet kan fortjene mye ros for det. Men svenskenes manglende vilje til å føre en åpen debatt om den store innvandringens problematiske sider, har lenge undret meg. Ikke overraskende er oppslutningen om SD spesielt stor i Malmø, som lenge har slitt med store integreringsproblemer i sine forsteder. Så kan en spørre om partiene ikke også har gjort en tabbe ved så konsekvent å overse SD og isolere partiet i den politiske debatten. Mens de selv stort sett bare har snakket om innvandringens positive sider, har de overlatt til SD å ta opp de problematiske sidene, og her har partiet fått ha arenaen for seg selv. En valgforsker spår at partiet vil øke ytterligere, spesielt hvis de andre partiene fortsetter å vingle i innvandringsspørsmålet.

Riksdagsvalget i Sverige ga den paradoksale resultat at det partiet som alle var enige om å bekjempe, ble valgets store vinner. Spørsmålet er om de bommet stygt i strategien som ble brukt i kampen mot partiet.