Kirkerådets praksis ved bispetilsettinger

Prosten i Alta, Olav Øygard, ble i dag utnevnt til ny biskop i Nord-Hålogaland etter Per Oskar Kjølaas. Øygard var grasrotas kandidat. Han vant den kirkelige voteringen og ble innstilt først av bispedømmerådet. På 2. plass, både i avstemningen og i bispedømmerådets innstilling, kom domprosten i Tromsø, Herborg Finnset.

Det er nå tredje gang Kirkerådet tilsetter biskop, og alle gangene har Kirkerådet fulgt rådet fra grasrota og tilsatt den kandidaten som vant den kirkelige voteringen. I Agder og Telemark ble Stein Reinertsen en klar vinner med Ludvig Bjerkreim på en like klar 2. plass. Reinertsen ble også innstilt først av bispedømmerådet.

Per Arne Dahl, som sist søndag ble vigslet til biskop i Tunsberg, vant den kirkelige voteringen med hele 110 førstestemmer, mot Jan Otto Myrseths 43 stemmer. Her innstilte underlig nok bispedømmerådet ikke den suverene vinneren av voteringen først til stillingen, men satte Myrseth først. Ja, den meget folkekjære Per Arne Dahl ble faktisk innstilt som nr 1 av bare ett medlem av bispedømmerådet.

Ved alle disse voteringene innstilte flertallet av biskopene en annen enn vinneren av voteringen. I Agder og Telemark gikk bispeflertallet ikke bare forbi Reinertsen i sin innstilling, men også Bjerkreim, og satte Anne-May Grasaas først. I Tunsberg gikk flertallet som nevnt inn for Myrseth, og i Nord-Hålogaland fikk Herborg Finnset flest bispestemmer, hele sju mot Øygards tre.

Muligens var "kjønn" utslagsgivende for bispeflertallet når de innstilte i Agder/Telemark og Nord-Hålogaland. Før tilsettingen i Nord-Hålogaland hevet det seg røster som mente at nå måtte nettopp kjønnsfaktoren bli avgjørende. I den offentlige debatten har det vært gjort et nummer av at Kirkerådet bare har utnevnt menn etter at tilsettingsmyndigheten ble lagt til Kirkerådet. Hvis dette skal brukes som et polemisk argument, bør det i hvert fall tas i betraktning at i Tunsberg hadde ikke Kirkerådet noe valg, ettersom ingen av de kvinnelige kandidatene nådde opp i voteringen. I Tunsberg må det følgelig ha vært andre argumenter som fikk bispeflertallet til å desavuere voteringsresultatet.

La det være klart, biskopene er i sin fulle rett. De skal foreta en selvstendig vurdering av kandidatene og innstille den de mener er best kvalifisert. På den annen side begynner det å danne seg et mønster i biskopenes innstillinger som gir grunn til undring, og som ikke alltid er like lett å forstå. Vi kan bare slå fast at de stadig innstiller i utakt med grasrotas ønsker. Jeg tviler på at det bare er hensynet til kjønnsfordelingen i bispekollegiet som har vært utslagsgivende. Her har nok kirkepolitiske vurderinger og teologiske argumenter spilt inn. Jeg antar det samme gjelder i Kirkerådet når man der deler seg på midten ved dagens tilsetting i Nord-Hålogaland.  .....

Kirkerådet er på trygg grunn i sin forvaltning av tilsettingsmyndigheten når de viser stor respekt for det kirkelige demokratiet i sin tilsettingspraksis. I en tale etter tilsettingen av Olav Øygard i dag peker Kirkerådets leder nettopp på det faktum at Øygard hadde størst oppslutning blant menighetsrådene i bispedømmet og blant de kirkelig ansatte. Jeg har skrevet det før, og gjentar det gjerne: Tilsettingsorganet har etter reglene full rett til å utnevne akkurat den de vil blant de tre kandidatene som har fått flest stemmer. Men når den kirkelige voteringsprosessen ender opp med et tydelig resultat med hensyn til hvem man vil ha som biskop, bør dette etter min mening respekteres. Ikke minst folk i menighetsrådene spør med rette hva hensikten skulle være med å spørre dem til råds, hvis man ikke er villig til å følge rådet når dette er klart å forstå.

Selv om vi ikke velger biskop i Den norske kirke, slik man i realiteten gjør f eks i den danske folkekirken, har vi i Den norske kirke en så omfattende demokratisk voterings- og innstillingsprosess at Kirkerådet normalt bør tilsette i samsvar med resultatet av denne prosessen. Når resultatet ikke utpeker en tydelig ”vinner", sier det seg selv at situasjonen blir en annen, og det er i slike situasjoner Kirkerådet bør bruke anledningen til å legge avgjørende vekt på andre faktorer.