Dubai og Christian V

Alle gleder seg over at det lykkes å få den norske kvinnen Marte Dalelv ut av Dubai. Utgangspunktet for saken var at Dalelv hadde hatt sex med en kollega i alkoholpåvirket tilstand. Samleiet var ifølge henne selv ufrivillig, og hun anmeldte derfor kollegaen for voldtekt, en anmeldelse hun noen dager senere trakk tilbake. I stedet ble hun selv dømt for å ha hatt sex utenfor ekteskap og for å ha vært alkoholpåvirket, noe som er forbudt i Dubai. Hun er nå benådet. Det samme er kollegaen.

Rimeligvis har saken vakt stor oppmerksomhet, og rettsforholdene i Dubai har fått sitt pass påskrevet. Noen har skrevet om "middelalderske" tilstander. Det er å gjøre middelalderen urett. Dubai er et enevelde, og vi behøver ikke gå lenger tilbake enn til eneveldets tid i vårt eget land for å finne lignende tilstander, dvs til 1600-1700-tallet. Det er viktig å legge press på regimer av den typen vi finner i Dubai og andre lignende stater. Men før vi blir alt for selvrettferdige, kan det være nyttig at vi kaster et blikk på vår egen historie.

I 1687 fikk Norge et nytt lovverk, Christian Vs Norske lov. I et eget strafferettslig kapittel vies sedelighetsforbrytelser stor oppmerksomhet.. Straffen for såkalt leiermål, dvs seksuelt samleie utenfor ekteskap, var bøter på 12 riksdaler (rd) for menn og 6 rd for kvinner for første og andre gangs leiermål. I siste halvdel av 1600-tallet tilsvarte mannens bot verdien av en hest og årslønna for ei tjenestejente kunne være på 1 rd. Hadde ikke leiermålsforbryteren penger til å betale, kunne det bli gapestokk og fengsel. For tredje gangs leiermål kunne en risikere offentlig pisking og i verste fall dødsstraff. Senere ble tukthusstraff tatt i bruk.

At en ugift kvinne fødte et barn, var beviset på det ulovlige samleiet. I praksis var det derfor ugifte mødre som ble rammet, mens mennene gjerne gikk fri. En undersøkelse i Christiania på 1730-tallet viser at 90 % av kvinnene som ble tatt for leiermål, ble bøtelagt, mens et stort flertall av mennene slapp unna. På 1750-tallet ble leiermål som strafferettslig begrep omdefinert, slik at seksuell omgang utenfor ekteskapet kun var straffbart hvis det førte til at kvinnen ble besvangret.

For enkelte ugifte kvinner som ble gravide, var situasjonen så fortvilet at de tok livet enten av seg selv eller barnet.  Av frykt for straff og skam fødte mange ugifte kvinner barnet i dølgsmål (hemmelighet). Ofte døde barnet, enten på en naturlig måte eller ved at moren rett og slett tok livet av det. Loven bestemte at uansett dødsårsak skulle alle dømmes på lik linje med dem som tok livet av barnet med vilje, og straffen var halshogging.

Det sier mye om kvinnenes fortvilelse når de til tross for en slik umenneskelig lovgivning likevel våget å ta sjansen på å skjule fødselen. Fra 1730-årene ble kvinner som fikk slik dødsdom, gjerne benådet av kongen og straffen ble omgjort til fengsel på livstid. Så sent som i 1830-årene satt det kvinner på tukthusene i Norge på livstid for i dølgsmål å ha født barn som døde.

Bøtene for første og andre gangs leiermål ble fjernet i 1812, men tredje gangs leiermål var fortsatt straffbart. Fra 1842 ble leiermål ansett som ulovlig bare hvis de tre besvangringene utenfor ekteskap hadde skjedd med tre forskjellige personer. Straffen var fengsel, dvs vann og brød i opptil 8 dager. Fattigvesenet skulle forsørge barnet mens moren sonet. Først i 1902 ble leiermål helt avkriminalisert (rettskraftig fra 1905). I løpet av disse 60 årene ble i overkant av 8000 personer i Norge dømt for leiermål i perioden 1842-1904. Hele 90 % av disse var kvinner. Først i 1902 ble leiermål helt avkriminalisert.