Jeg må si det var litt en rotur statsministeren var ute på under ettermiddagens pressekonferanse. Alle har misforstått hva saken dreier seg om, fikk vi høre, og så rodde han så godt han kunne for å slippe unna realitetene i saken. Vel, han slo vel fast at det ikke kommer til å bli brukt noen partipisk i saken, og det er jo noe, selv om det gjenstår å se. Men utover det må man ha meget sterke Ap-briller for å se at det var noen klargjøring statsministeren leverte.
Blasfemiparagrafen skal droppes, gjentok han opptil flere ganger, også i Dagsnytt 18 senere på ettermiddagen. Men han klarte vel ikke å overbevise noen om at ytringsfriheten vil styrkes gjennom den berømmelige hestehandelen som har inngått med Sp. Snarere tvert imot, avgrensning av ytringsfriheten skal jo skrives inn den allerede eksisterende rasismeparagrafen, en tanke som for øvrig også Den norske kirke går imot. Hva Liv Signe Navarsete vil si etter å ha blitt ydmyket på dagens statsministerseanse, kan man vel bare gjette seg til.
tirsdag 3. februar 2009
Intet mindre
VG gjør i dag et nummer av at amerikaneren James Randi, en tidligere tryllekunstner og illusjonist, senere kjent som skeptiker og forfatter av boka "One Million Dollar Paranormal Challenge", er blitt tipset om den norske Snåsamann-debatten. Det har ført til at Randi har avlevert følgende dypsindige kommentar på bloggen sin: ”Norge gjør retrett tilbake til middelalderen.”
Intet mindre. Så vet vi det.
Intet mindre. Så vet vi det.
Kommersialisering av ”snåsa-fenomenet”
Joralf Gjerstad – Snåsamannen – befinner seg vel så langt fra kommersialismen som tenkes kan. I mer enn femti år har han på stillferdig vis tatt imot mennesker i sitt hjem og forsøkt å hjelpe dem så godt han kan, og mange har opplevd at de har fått hjelp, skal vi tro hva de selv sier. Og det skal vi jo. Det har mannen gjort uten å forlange noe som helst betaling av de menneskene som har søkt hans hjelp. Han har handlet ut fra sitt kristne sinnelag, og ser på sine evner som en gave fra Gud som skal brukes uten personlig vinning til beste for andre. Selv om mange betviler at Gjerstad har spesielle evner som kan helbrede sykdom og lidelser, har han vunnet stor respekt hos alle for sin holdning.
Men selvfølgelig – holdt jeg på å si – måtte kommersialismen også innhente Snåsamannens nærhet. Oppmerksomheten om Snåsamannen er verdt millioner, vet en av de uunngåelige kommunikasjonsekspertene å fortelle. ”Uten at jeg skal gå inn og regne på dette er det klart at oppmerksomheten er verdt flere millioner kroner, det er det ingen tvil om”, kan vi lese. Og ordføreren i Snåsa kaster seg på og sier at man er ”veldig oppmerksom på mulighetene, og tenker effekter av dette”. En av forretningsideene som vurderes og som allerede har fått støtte fra Innovasjon Norge, er å selge flaskevann fra Snåsa. ”Helsebringende vann fra Snåsa må da være bra, det. Jeg tror det kan slå an veldig godt i butikkhyllene”, sier ordføreren.
Det kan godt hende man har godt vann i Snåsa. Men ingen skal fortelle meg at man ikke her spekulerer uhemmet i koblingen til Gjerstad og dermed til tanken om at Snåsavannet har en virkning som på uforklarlig vis vil helbrede sykdommer og lidelser. – Jeg kjenner at jeg blir litt kvalm.
Men selvfølgelig – holdt jeg på å si – måtte kommersialismen også innhente Snåsamannens nærhet. Oppmerksomheten om Snåsamannen er verdt millioner, vet en av de uunngåelige kommunikasjonsekspertene å fortelle. ”Uten at jeg skal gå inn og regne på dette er det klart at oppmerksomheten er verdt flere millioner kroner, det er det ingen tvil om”, kan vi lese. Og ordføreren i Snåsa kaster seg på og sier at man er ”veldig oppmerksom på mulighetene, og tenker effekter av dette”. En av forretningsideene som vurderes og som allerede har fått støtte fra Innovasjon Norge, er å selge flaskevann fra Snåsa. ”Helsebringende vann fra Snåsa må da være bra, det. Jeg tror det kan slå an veldig godt i butikkhyllene”, sier ordføreren.
Det kan godt hende man har godt vann i Snåsa. Men ingen skal fortelle meg at man ikke her spekulerer uhemmet i koblingen til Gjerstad og dermed til tanken om at Snåsavannet har en virkning som på uforklarlig vis vil helbrede sykdommer og lidelser. – Jeg kjenner at jeg blir litt kvalm.
Prinsippløs statsminister
Stortingspresident Thorbjørn Jagland kritiserer i et avisinnlegg i dag Stoltenberg for hans standpunkt i saken om rasismeparagrafen. Jagland mener det er et paradoks å tvinge et forslag om ytringsfrihet gjennom i Stortinget, og på den måten hindre stortingspolitikernes ytringsfrihet. ”Det vil i seg selv være et paradoks hvis et så prinsipielt spørsmål som ytringsfrihet blir underlagt partipisk. Særlig når det fremkommer at spørsmålet kan ha vært gjenstand for hestehandel og forsøk på å kuppe hverandre”, skriver Jagland,
Unektelig et godt poeng av Jagland, som igjen viser seg å være sin partikollega i statsministerstolen fullstendig overlegen når det gjelder prinsipiell tekning. Jens Stoltenberg er ikke de store prinsippenes mann, skriver Harald Stanghelle i en kommentar i dag. ”Jens Stoltenberg har lagt viktige prinsipper ut på politisk billigsalg. Det er et trist syn.”
Unektelig et godt poeng av Jagland, som igjen viser seg å være sin partikollega i statsministerstolen fullstendig overlegen når det gjelder prinsipiell tekning. Jens Stoltenberg er ikke de store prinsippenes mann, skriver Harald Stanghelle i en kommentar i dag. ”Jens Stoltenberg har lagt viktige prinsipper ut på politisk billigsalg. Det er et trist syn.”
mandag 2. februar 2009
Overdreven opphisselse
Jeg forstår ikke at folk hisser seg så veldig opp over at det nå kommer på plass nærmere bestemmelser om arbeidsgivers rett til å ha innsyn i ansattes jobb-e-post og jobbmobil. På bloggene skriker man nå over seg om big brother-tendenser, overvåking osv. Sterke overdrivelser, spør du meg.
Reglene er meget strenge og vil skape forutsigbarhet både for arbeidstager og arbeidsgiver. Arbeidsgivere får bare i helt spesielle tilfeller innsyn i ansattes e-post. Arbeidsgiveren må i hvert enkelt tilfelle vurdere om innsyn er nødvendig, eller om de kan ivareta bedriftens interesser på en mindre belastende måte. Forutsetningen for at sjefen får innsyn er at arbeidsgiver mener det er nødvendig for å ivareta den daglige driften eller andre berettigede interesser ved virksomheten.
E-posten på jobben og jobbmobilen er redskaper i jobbutførelsen og skal vel forutsetningsvis ikke være til privat bruk. Til det får man skaffe seg privat e-post og privat mobiltelefon med eget nummer. Vanskeligere er det ikke.
Reglene er meget strenge og vil skape forutsigbarhet både for arbeidstager og arbeidsgiver. Arbeidsgivere får bare i helt spesielle tilfeller innsyn i ansattes e-post. Arbeidsgiveren må i hvert enkelt tilfelle vurdere om innsyn er nødvendig, eller om de kan ivareta bedriftens interesser på en mindre belastende måte. Forutsetningen for at sjefen får innsyn er at arbeidsgiver mener det er nødvendig for å ivareta den daglige driften eller andre berettigede interesser ved virksomheten.
E-posten på jobben og jobbmobilen er redskaper i jobbutførelsen og skal vel forutsetningsvis ikke være til privat bruk. Til det får man skaffe seg privat e-post og privat mobiltelefon med eget nummer. Vanskeligere er det ikke.
Sp’s underlige verdistandpunkter
Det er ikke alltid like lett å bli klok på Senterpartiets verdistandpunkter. Ifølge Aftenposten måtte Sp nå få en seier fordi partiet har tapt mange verdikamper i regjeringen, bl a kirke/stat-saken i vår og ekteskapsloven i høst. Derfor måtte de nå få viljen sin i spørsmålet om den utvidede rasismeparagrafen.
I stat/kirke-saken gikk enkelte Sp-folk høyt opp på banen og proklamerte at Sp måtte gå ut av regjeringen hvis man ikke nådde fram med kravet om å beholde statskirken og utnevnelsesretten av biskoper. I et spørsmål som gjelder en så viktig verdi som religionsfriheten, satt det altså langt inne for Sp å gi seg. Rasismeparagrafen gjelder en viktig verdi som ytringsfriheten. Der setter Sp foten ned. Men når det gjaldt ekteskapsloven, en sak det virkelig kunne ha vært grunn til å sette hardt mot hardt, ga Sp seg – tilsynelatende uten særlig problemer.
I stat/kirke-saken gikk enkelte Sp-folk høyt opp på banen og proklamerte at Sp måtte gå ut av regjeringen hvis man ikke nådde fram med kravet om å beholde statskirken og utnevnelsesretten av biskoper. I et spørsmål som gjelder en så viktig verdi som religionsfriheten, satt det altså langt inne for Sp å gi seg. Rasismeparagrafen gjelder en viktig verdi som ytringsfriheten. Der setter Sp foten ned. Men når det gjaldt ekteskapsloven, en sak det virkelig kunne ha vært grunn til å sette hardt mot hardt, ga Sp seg – tilsynelatende uten særlig problemer.
Endelig penger fra Giske
Endelig kommer pengene kirkestatsråd Giske har lovet til gjennomføringen av demokratireformen i Den norske kirke. Kirkerådet har lenge etterlyst pengene, og det er vel bare på håret at man vil rekke å gjøre alt arbeidet som må til for å legge til rette for de kirkelige valgene til høsten.
Odelstingsproposisjonen om demokratireformen presenteres i Kirkens hus i Oslo i formiddag. Av den går det fram at kirken vil få 73 mill kroner til å gjennomføre reformen. Det er ca 30 mill mindre enn forutsatt. Av disse pengene skal 23 mill brukes til valgkort og informasjonsbrosjyre i forbindelse med de kirkelige valgene i høst.
Det dreier seg om mye penger, og mange er kritiske til en slik ressursanvendelse i en kirke som så sårt trenger penger til de helt sentrale tingene i en kirke. Men politikerne har investert mye prestisje i demokratireformen, som de gjorde til en forutsetning for kirkeforliket i Stortinget sist vår. Så da får kirken bare står på å jobbe det den kan bl a for å få halt flere mennesker til stemmeurnene til høsten. Noen flere blir det vel. Men jeg tviler vel på om det blir så mange at det er verdt pengene.
Odelstingsproposisjonen om demokratireformen presenteres i Kirkens hus i Oslo i formiddag. Av den går det fram at kirken vil få 73 mill kroner til å gjennomføre reformen. Det er ca 30 mill mindre enn forutsatt. Av disse pengene skal 23 mill brukes til valgkort og informasjonsbrosjyre i forbindelse med de kirkelige valgene i høst.
Det dreier seg om mye penger, og mange er kritiske til en slik ressursanvendelse i en kirke som så sårt trenger penger til de helt sentrale tingene i en kirke. Men politikerne har investert mye prestisje i demokratireformen, som de gjorde til en forutsetning for kirkeforliket i Stortinget sist vår. Så da får kirken bare står på å jobbe det den kan bl a for å få halt flere mennesker til stemmeurnene til høsten. Noen flere blir det vel. Men jeg tviler vel på om det blir så mange at det er verdt pengene.
Tullete oppslag
Langrennstrener Åge Skinstad var ikke spesielt heldig med sin reaksjon på Øystein ”Pølsa” Pettersens utspill om spisevegring i idretten i forrige uke. I dag forsvarer han seg i et intervju i Dagbladet, og jeg synes han gjør det godt. Men Dagbladet bidrar til fullstendig feil fokus i en viktig debatt når det store oppslaget blir en tullete SMS Skinstad fikk under oppholdet i Russland i helga.
Det finnes mange ”tullinger” som har det med å sende vulgære tekstmeldinger til kjente folk. Hvis man oppfatter budskapet alvorlig, er det en sak for politiet. Hvis ikke, bør en holde det for seg, og mediene burde ha bedre ting fore enn å spre vulgære tullingers budskap videre.
Det finnes mange ”tullinger” som har det med å sende vulgære tekstmeldinger til kjente folk. Hvis man oppfatter budskapet alvorlig, er det en sak for politiet. Hvis ikke, bør en holde det for seg, og mediene burde ha bedre ting fore enn å spre vulgære tullingers budskap videre.
Solhjell med nye matløfter
Jeg skulle ønske kunnskapsminister Bård-Vegar Solhjell kunne konsentrere seg om de viktige spørsmålene i skolen – i stedet for å komme med nye matløfter som SV antagelig heller ikke denne gangen klarer å oppfylle. Foran forrige valg gikk SV høyt på banen og lovet gratis varm skolemat. Bildene av Kristin Halvorsen som spiste varm kylling sammen med skolebarn husker vi alle. Det gjorde seg sikkert godt i valgkampen.
Det er lenge siden SV sluttet å snakke om varm skolemat til alle. Nå går Solhjell ut og lover kald mat. Det vil visstnok koste 5-8 milliarder kroner. For all del – det hadde sikkert vært fint med et gratis skolemåltid. Men det er mange andre spørsmål i skolen regjeringen heller bør konsentrere seg om. Solhjell bør lytte til elevene som sier at de i stedet for flere matpakkeløfter ønsker seg flere og bedre lærere.
Det er lenge siden SV sluttet å snakke om varm skolemat til alle. Nå går Solhjell ut og lover kald mat. Det vil visstnok koste 5-8 milliarder kroner. For all del – det hadde sikkert vært fint med et gratis skolemåltid. Men det er mange andre spørsmål i skolen regjeringen heller bør konsentrere seg om. Solhjell bør lytte til elevene som sier at de i stedet for flere matpakkeløfter ønsker seg flere og bedre lærere.
Rasismeparagrafen
Regjeringen får mye pepper for sitt lovforslag til ny rasismeparagraf. I forslaget til revisjon av straffeloven som ble lagt fram like før jul, foreslår regjeringen å fjerne blasfemiparagrafen. Samtidig foreslås det å “utvide straffebudet om hatefulle ytringer slik at det omfatter kvalifiserte angrep på trosretninger og livssyn”. Dette blir bl a begrunnet med at “et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”
Det synes klart at i hvert fall Ap, og jeg vil anta også SV, egentlig ikke er særlig glad for forslaget, og at det er Sp som har presset det igjennom. Til tross for stor motstand ser det ut til at partipiskene vil svinge i Stortinget, slik at forslaget blir vedtatt. Sp trenger en seier, får vi vite. Og det kan man jo forstå. Men det har liten hensikt å avskaffe blasfemiparagrafen for så å erstatte den med en annen paragraf. Da kunne man like gjerne ha beholdt en sovende blasfemiparagraf med en viss symbolsk og kanskje holdningsdannende betydning.
Argumentene mot regjeringens forslag er mange og sterke, og jeg er enig i de fleste. Jeg stusser imidlertid noe over språkbruken til en del av debattantene, særlig de som i sin tid ikke løftet en finger for å forsvare Vebjørn Selbekk, etter at han ble truet på livet for å ha publisert faksimiler av de såkalte Muhammed-tegningene. Blant de pinlig tause den gang var Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten debatteres. Slik også denne gang, men altså ikke når det gjaldt den kristelige avisen Magazinets rett til å ytre seg. Norsk PENs bidrag til debatten var styrelederens påstand om at Magazinet utelukkende var ute etter å provosere. Dette ble senere ble blankt avvist av Pressens Faglige Utvalg, som tvert imot kom til at oppslaget i Magazinet var saklig og ikke hadde noen provoserende form. (Se bloggen min 12. mai 2007.)
Vel, det får nå så være. Både disse og mange andre får leve med skammen fra den gang. Selv om jeg kan ha sympati med synspunkter på saken som f. eks. Bispemøtets preses framfører ”På biskopens blokk” på kirken.no, mener jeg at en lovparagraf som den foreslåtte, ikke hører hjemme i vårt demokrati med de verdier vi bekjenner oss til. Selv om intensjonen er god, er lovparagrafen prinsipielt betenkelig og etter alt å dømme ganske så håpløs å praktisere. Det er liten grunn til å gjøre religionskritikk straffbart. Jeg tror Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen treffer godt når han sier at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.
Oppdatering 3. februar:
I avisintervjuer i dag sier KrF-leder Dagfinn Høybråten at KrF ”neppe vil støtte det nye lovforslaget om å innføre straff for ytringer som krenker «religiøse følelser» i den såkalte rasismeparagrafen”. Bra Dagfinn! Jeg tolker ”neppe” som ”ikke”.
Det synes klart at i hvert fall Ap, og jeg vil anta også SV, egentlig ikke er særlig glad for forslaget, og at det er Sp som har presset det igjennom. Til tross for stor motstand ser det ut til at partipiskene vil svinge i Stortinget, slik at forslaget blir vedtatt. Sp trenger en seier, får vi vite. Og det kan man jo forstå. Men det har liten hensikt å avskaffe blasfemiparagrafen for så å erstatte den med en annen paragraf. Da kunne man like gjerne ha beholdt en sovende blasfemiparagraf med en viss symbolsk og kanskje holdningsdannende betydning.
Argumentene mot regjeringens forslag er mange og sterke, og jeg er enig i de fleste. Jeg stusser imidlertid noe over språkbruken til en del av debattantene, særlig de som i sin tid ikke løftet en finger for å forsvare Vebjørn Selbekk, etter at han ble truet på livet for å ha publisert faksimiler av de såkalte Muhammed-tegningene. Blant de pinlig tause den gang var Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten debatteres. Slik også denne gang, men altså ikke når det gjaldt den kristelige avisen Magazinets rett til å ytre seg. Norsk PENs bidrag til debatten var styrelederens påstand om at Magazinet utelukkende var ute etter å provosere. Dette ble senere ble blankt avvist av Pressens Faglige Utvalg, som tvert imot kom til at oppslaget i Magazinet var saklig og ikke hadde noen provoserende form. (Se bloggen min 12. mai 2007.)
Vel, det får nå så være. Både disse og mange andre får leve med skammen fra den gang. Selv om jeg kan ha sympati med synspunkter på saken som f. eks. Bispemøtets preses framfører ”På biskopens blokk” på kirken.no, mener jeg at en lovparagraf som den foreslåtte, ikke hører hjemme i vårt demokrati med de verdier vi bekjenner oss til. Selv om intensjonen er god, er lovparagrafen prinsipielt betenkelig og etter alt å dømme ganske så håpløs å praktisere. Det er liten grunn til å gjøre religionskritikk straffbart. Jeg tror Kirkerådets leder Nils-Tore Andersen treffer godt når han sier at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.
Oppdatering 3. februar:
I avisintervjuer i dag sier KrF-leder Dagfinn Høybråten at KrF ”neppe vil støtte det nye lovforslaget om å innføre straff for ytringer som krenker «religiøse følelser» i den såkalte rasismeparagrafen”. Bra Dagfinn! Jeg tolker ”neppe” som ”ikke”.
søndag 1. februar 2009
Symbol på splittelse
”En biskop er ikke noe annet enn en prest med spesialoppdrag i kirken, med særlig ansvar for menighetenes åndelige liv og kirkens enhet. De senere årene har det blitt mer og mer pomp og prakt rundt våre biskoper, og krefter og konflikter i samfunn og kirke har gjort biskopene til symbol på splittelse mer enn på enhet.”
Forfatter og prest Eivind Skeie på bloggen
Forfatter og prest Eivind Skeie på bloggen
Om å herse med kirkens policy
”Hvorfor skal kirken legge store ressurser i utredninger, når det er fritt fram for biskopene å bryte vedtatte retningslinjer?” spør sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land til biskop Tor Jørgensens ordinasjon av en samboende prest. Simonnes skriver videre at dette ikke bare er en debatt for eller mot samboerskap, men handler like mye om hva kirkens ledere kan foreta seg på egen hånd, og fortsetter: ”Biskoper, proster eller prester som vil herse med Den norske kirkes policy, kan gjøre det i trygg forvissning om at det ikke vil få noen konsekvenser for dem. De vet hva de oppnår: Oppmerksomhet og debatt om den saken de ønsker å forfekte.”
...
”Så sent som i 1995 var biskopene enige om en fellesuttalelse om samboerskap og kirkelig ansatte. – Innholdet ble stadfestet av biskopene i 2006 og 2008 i forbindelse med spørsmålet om prestestudenters samlivsform. Likevel kan biskop Tør Jørgensen i Sør-Hålogaland i januar 2009 gå til det skritt å ordinere en prest som lever i åpent samboerskap. Han lever etter prinsippet om å handle først og invitere kirken til diskusjon etterpå.”
Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land
...
”Så sent som i 1995 var biskopene enige om en fellesuttalelse om samboerskap og kirkelig ansatte. – Innholdet ble stadfestet av biskopene i 2006 og 2008 i forbindelse med spørsmålet om prestestudenters samlivsform. Likevel kan biskop Tør Jørgensen i Sør-Hålogaland i januar 2009 gå til det skritt å ordinere en prest som lever i åpent samboerskap. Han lever etter prinsippet om å handle først og invitere kirken til diskusjon etterpå.”
Sjefredaktør Helge Simonnes i Vårt Land
Overtro
"Den kanskje største overtroen i våre samfunn har vært troen på markedsliberalismens grådighets- og profittkultur som en velsignelse for menneskeheten. I det perspektivet må troen på Snåsamannens varme hender sies å være et mindre problem."
Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen
Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen
Et vitnesbyrd om kjærlighet
I et langt intervju i Dagbladet forteller Tikken Manus om sitt liv sammen med Max Manus. Mandag kommer hun med bok. Hun forteller bl a at da Max Manus rundet 60 år tok alkoholen over i hans liv. Han hadde pensjonert seg og fant ikke lenger noe innhold i livet. Han hadde forståelig nok veldig tynnslitte nerver, ble fort irritabel og var alltid på vakt. Tikken Manus er nesten grenseløst åpen, og legger heller ikke skjul på at det også hendte at ektemannen slo henne i ren desperasjon. Når han hadde sine voldsomme perioder med alkohol og nervemedisin, gikk det helt utfor med ham, kan vi lese. "Han ble gal på mange måter.” Ja, så galt var det at familien måtte ta fra ham en pistol han hadde avfyrt skudd med på soverommet. De var redd for hva han kunne finne på å gjøre når han var som lengst nede.Men så kommer det som nok gjør størst inntrykk på meg. På spørsmålet om hvordan hun tenker om mannen sin i dag, svarer hun: ”Da tenker jeg bare på de gode tingene. - Jeg bare tenker på ham med kjærlighet og takknemlighet. Jeg har jo hatt et veldig godt liv. Med Max og uten Max.”
Et flott vitnesbyrd om at ”kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt”.
Medaljer og meninger
Med fare for å bli misforstått – jeg mener Forsvardepartementet fattet en riktig avgjørelse når departementet har bestemt seg for ikke å fra Erik Gjems-Onstad krigskorset med sverd, som han fikk for sin innsats mot den tyske okkupasjonsmakten i Norge under i 2. verdenskrig. SOS Rasisme mener at Gjems-Onstad i fjor kom med uttalelser som var sterkt rasistiske. Blant annet sa han at Ole Nicolai Kvisler, som er dømt for å ha drept Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo, var «en kjempe i kampen mot innvandring». Også andre særdeles grove uttalelser fra Gjems-Onstad kunne siteres. SOS Rasisme ba derfor om at han måtte fratas krigskorset – under henvisning til en bestemmelse om at hvis en som har Krigskorset ”viser seg uverdig til å bære det, kan H M Kongen i Statsråd frata ham korset”.
Min sympati med Gjems-Onstad er mindre enn null. Følelsesmessig kjenner jeg at SOS har et riktig anliggende. Gjems-Onstads uttalelser er så ufyselige at det er direkte kvalmende, og de må oppleves ufattelig sårende av Benjamin Hermansens etterlatte. Men en bestemmelse som ”viser seg uverdig” gir et alt for subjektivt grunnlag for å kunne fatte en beslutning som holder saklig mål. Inntil bestemmelsen tas ut av reglene, bør den få sove – utdatert som den er. Departementets henvisning til ytringsfriheten er selvsagt også et argument, antagelig det viktigste. Dessuten – enten man liker det eller ikke – Gjems-Onstad fikk utmerkelsen for lang tid tilbake for en innsats under 2. verdenskrig, flere årtier før han uforståelig nok ble en høyt profilert representant for ekstremt innvandrerfiendtlige holdninger. Konsekvensene kunne bli underlige. Et eksempel er allerede nevnt – skulle man også ta fra Knut Hamsun (om det var mulig) Nobelprisen i litteratur for hans ufyselige opptreden og skriverier under 2. verdenskrig?
Min sympati med Gjems-Onstad er mindre enn null. Følelsesmessig kjenner jeg at SOS har et riktig anliggende. Gjems-Onstads uttalelser er så ufyselige at det er direkte kvalmende, og de må oppleves ufattelig sårende av Benjamin Hermansens etterlatte. Men en bestemmelse som ”viser seg uverdig” gir et alt for subjektivt grunnlag for å kunne fatte en beslutning som holder saklig mål. Inntil bestemmelsen tas ut av reglene, bør den få sove – utdatert som den er. Departementets henvisning til ytringsfriheten er selvsagt også et argument, antagelig det viktigste. Dessuten – enten man liker det eller ikke – Gjems-Onstad fikk utmerkelsen for lang tid tilbake for en innsats under 2. verdenskrig, flere årtier før han uforståelig nok ble en høyt profilert representant for ekstremt innvandrerfiendtlige holdninger. Konsekvensene kunne bli underlige. Et eksempel er allerede nevnt – skulle man også ta fra Knut Hamsun (om det var mulig) Nobelprisen i litteratur for hans ufyselige opptreden og skriverier under 2. verdenskrig?
Abonner på:
Innlegg (Atom)