Redaktør Vebjørn Selbekk brukte en faksimile av karikaturtegningene fra den danske avisa Jyllandsposten for å illustrere et oppslag om trykkerfrihetens kår i møte med islamistiske ekstremisters trusler om vold. Ca 150 andre aviser i Europa og Midtøsten trykte de samme tegningene. Alle husker det forferdelige bråket som fulgte, som kostet flere personer livet og som førte til nedbrenning av den norske og danske ambassaden i Damaskus.
Det offisielle Norge gjorde Selbekk til syndebukk for at landet ble trukket med i striden. Statsminister Stoltenberg kom med den nærmest utrolige uttalelsen til VG at Selbekk måtte ta delansvar for at den norske ambassaden i Damaskus brant ned. Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde det som antagelig blir stående som hans største politiske brøler da han med karaktersitikken "ekstremisme på begge sider" stilte Selbekk på linje med mobben som brente ambassader. Videre sendte han et merkelig rundskriv til sine ambassader som begynte med å beklage at karikaturtegningene hadde blitt trykket i Magazinet. Gahr Støre forsøkte også å marginalisere Selbekk og hans avis ved sin gjentatte uttalelse om at tegningene ikke var trykt i ”toneangivende medier i Norge”. Dette var positivt galt, ettersom 7-8 andre og vesentlig større aviser, bl.a. Aftenposten og Dagbladet, hadde gjort det samme. Denne opptreden fra statsministeren og utenriksministeren var både pinlig og skammelig.
Mange norske avisredaktørers agering stilte i samme klasse. Dette er eksempler på hva norske aviser kunne få seg til å skrive: ”Magazinet setter norske flagg i brann”. – ”Magazinet har forårsaket nedbrenning av norske ambassader, rasering av norsk eiendom i utlandet, og hundretusener av rasende muslimer i voldsomme gateopptøyer hvor liv faktisk gikk tapt”.
Også på kirkelig hold kan det være grunn til at man går i seg selv og spør om man så hvilke verdier som her står på spill. Vel kan man diskutere om det var en klok redaksjonell vurdering som ble gjort av de redaktører som valgte å trykke tegningene. Det er ikke hva saken her dreier seg om. Når Selbekk bruker sin soleklare rett til å ytre seg, og han så blir møtt med flere titalls drapstrusler slik at han og hans familie må leve under politibeskyttelse, er det ikke tid for akademiske diskusjoner.
Per Edgar Kokkvold, som var en av de få som holdt hodet kaldt og samvittigheten varm, skriver i forordet til Vebjørn Selbekks bok ”Truet av islamister” at mange av ytringsfrihetens tradisjonelle forsvarere var påfallende tause under Muhammed-striden: Mange pressefolk, forleggere, akademikere, store deler av Forfatterforeningen, Norsk PEN, Fritt Ord, Sosialistisk Venstreparti og andre av dem Roy Jacobsen har kalt ”denne herlige hærskare av meningsbærere som ellers aldri svikter oss”. – Blant de tause var også Institusjonen Fritt Ord, som har som sitt fremste formål å verne om og styrke ytringsfriheten og dens vilkår i Norge. Institusjonens formann, Francis Sejersted, var også leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Han er en mann som bruker å la høre fra seg når ytringsfriheten står på dagsorden i samfunnsdebatten. Men altså ikke denne gang. Norsk PENs bidrag til debatten var styrelederens påstand om at Magazinet utelukkende var ute etter å provosere. Det samme ble hevdet på lederplass av avisa Nationen. Dette ble senere ble blankt avvist av Pressens Faglige Utvalg, som tvert imot kom til at oppslaget i Magazinet var saklig og ikke hadde noen provoserende form.
Hvorfor var alle disse så himmelropende tause? spør Kokkvold i det nevnte forordet. Hvor var de da den norske stat gjorde Vebjørn Selbekk til syndebukk, da den norske regjering fortalte verden at bare et lite, kristent blad hadde trykket Muhammed-tegningene? ”Hvorfor lot de statsmakten marginalisere Magazinet? Og om det så skulle være slik at redaktør Selbekk er liten og sær, er det ikke nettopp da at ytringsfrihetens forkjempere burde ha kommet ham til unnsetning?”
Jeg tror forklaringen ligger nettopp i Kokkvolds siste spørsmål og i fordommer. Det dreide seg her om en liten kristen avis, utgitt av det som kan oppfattes av en særgruppe i det norske samfunnet, utenfor det gode selskap, og som man derfor trygt kunne gjøre til syndebukk og la i stikken. Selbekk tilhører en gruppe som de dominerende politiske og kulturelle miljøer og ikke minst mediene har store fordommer overfor, og som man kan marginalisere og henge ut – uten at noen bryr seg.
Det hører med til historien at Magazinet av Pressens Faglige Utvalg ble blankt frifunnet da – typisk nok – en sosialistisk ungdomsorganisasjon (Vest-Agder Sosialistisk Ungdom) klagde Magazinet inn for presseorganet for det de kalte en provokasjon og et «bevisst presseetisk overtramp». Frifinnelsen skjedde uten nevneverdig oppmerksomhet fra mediene, også det typisk nok. Dog – etter det jeg vet – har enkelte avisredaktører i ettertid tatt et visst internt oppgjør med sin unnfallenhet. Det er da noe. Mange andre aktører, hvorav mange utmerket seg mest ved sin mangel på aksjon, sitter fortsatt bare med skammen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar