Igjen har vi fått demonstrert at kunnskap ikke er det samme som klokskap. I et innlegg i Aftenposten 31. oktober, under overskriften " Retten kan ikke gjette ", gir professor Ståle Eskeland domstolen i Vågå-saken et utvetydig råd: Retten må frifinne fordi bevisene ikke holder. Dette mener Eskeland seg kompetent til, til tross for at han ikke har vært til stede i rettssalen, men kun bygger på pressereferater fra saken.
Med rette blir Eskeland satt på plass. Førstestatsadvokat
Lasse Qvigstad påpeker i Aftenposten bl a at juridiske professorer ikke har noen særskilt kompetanse i bevisvurderinger. Eskelands mening har like stor eller liten vekt som enhver avisleser. Ved å bruke sin yrkestittel seiler Eskeland under uriktig flagg og tilsniker seg en fagkompetanse han slett ikke har. Quigstad påpeker også at domstolen kun skal bygge på de bevis som framlegges direkte for retten og finner det underlig at Eskeland mener seg beføyet til å gi råd til domstolen som den åpenbart må se bort i fra. Endelig slår Quigstad fast at Eskelands krav om tekniske bevis som et generelt krav utvilsomt er feil som en beskrivelse av gjeldende rett.
I et innlegg i Aftenposten 4. november skriver jussprofessor Anne Robberstad at det er umulig for en som ikke har vært til stede i salen å vurdere bevisene i en rettsak. Dette gjelder også, og kanskje i spesiell grad, for professorer.
Det er ikke første gang Ståle Eskeland, som er professor i strafferett, går over streken. I 2009 ble han i Oslo tingrett dømt for ærekrenkelser i forbindelse med uttalelser om en kriminalsak.
Retten konkluderte med at Eskeland hadde så svake holdepunkt for det den kalte ”grove insinuasjoner” at han handlet ”grovt aktlaust” da han lanserte insinuasjonene for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Eskeland måtte betale kr 100.000 i oppreisingserstatning. Dommen var historisk. Visstnok var ingen jussprofessor i Europa tidligere dømt for grove lovbrudd innenfor sitt arbeidsfelt. Eskeland anket ikke dommen .
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar