torsdag 22. mars 2007

Maktpolitikeren på kirkens topp

Forslaget fra Ap’s sentralstyre i stat-kirke-saken er så håpløst bak mål at man ikke vet om man skal le eller gråte. Så langt i debatten har jeg ikke registrert en eneste en som har støttet forslaget. Ansvarlige representanter for Den norske kirke slakter forslaget, representanter fra andre tros- og livssynsamfunn slakter det og det samme gjør en samlet opposisjon i Stortinget og talsmenn for Ap’s regjeringspartnere i Sv og Sp. Du snakker om å skape grunnlag for dialog og samlende løsning!

Hvorvidt dette gjør inntrykk på Ap skal være usagt. Jeg har kanskje en viss tro på at Stoltenberg har vilje til å lytte. Stoltenberg er ikke medlem av kirken, og kjenner den dårlig. Derfor er dette neppe en sak som opptar han mye. Men var det opp til han, tror jeg faktisk at kirken kunne ha nådd langt i en dialog.

Derimot er jeg mer i tvil når det gjelder den utpregede maktpolitikeren som statsministeren har satt til å styre kirkedepartementet. Giske vil rett og slett styre kirken etter sitt eget hode, og bryr seg lite om hva Kirkemøtet mener. Han ser åpenbart ingen prinsipielle betenkeligheter ved en slik holdning, selv om vi lever i 2007. Stoltenberg er vel ikke sterk nok som leder til å sette Giske på plass.

Giske er i ferd med å bli en ulykke for Den norske kirke. En kan bare beklage at ikke en mann som f.eks. Reikvam ble kirkestatsråd i den rød-grønne regjeringen. Reikvam har den vilje til prinsipiell tenkning i stat-kirke-spørsmålet som Giske åpenbart mangler, samtidig som han har vist at han kan føre dialog med kirkens representanter på en måte som fører til fruktbare resultater. Hvis stat-kirke-saken er så viktig som også Stoltenberg gir uttrykk for, burde han fortelle Giske at han må vise vilje til gå inn i en reell dialog med kirkens ansvarlige organer. Giske gidder knapt å snakke med kirkens folk. Alle klager over at han er utilgjengelig, han vil tale selv, og er mest opptatt av å fortelle kirken både hvordan tingene er og hvordan de skal og bør være.

Giskes bruk av demokrati-argumentet nærmer seg det demagogiske. Han dundrer uhemmet på med å hevde at de valgte kirkelige organer mangler enhver demokratisk legitimitet fordi det er så få som deltar ved menighetsrådsvalgene. Men når Giske skal forsvare sitt forslag, er det høringssvaret fra et knapt flertall av nettopp menighetsråd han stabler opp ved siden av seg i TV-debattene. Da betyr det plutselig ikke noe som helst at det er så få som har stemt ved valgene.

I det ene øyeblikk taler han både på vegne av seg selv og alle de andre medlemmene av folkekirken. I det neste, når det er noe som skal kritiseres, snakker han om ”dere i kirken”. Kanskje burde han snart bestemme seg om han oppfatter seg innenfor eller utenfor? Selvfølgelig hører han som døpt til i kirken, men da burde en kanskje forvente at han også utviste en viss respekt og lojalitet overfor de organer og mennesker som er satt til å representere den kirken han tilhører.

Og endelig, han er redd for takhøyden i kirken hvis ikke han har den overordnede makten. Selv om han ikke overgår superdemagogen Einar Gelius når det gjelder å skremme med at ”kirka kan bli tatt fra folk”, brukes argumentet også av kirkestatsråden. Det går over min forstand at han som statsråd ikke kan holde seg for god til den slags argumentasjon.

Knapt noen har gitt en bedre karakteristikk av den maktpolitikeren som nå styrer Kirkedepartementet enn biskop emeritus Andreas Aarflot: ”Hans holdning overfor kirkens øverste organ har nærmest hatt karakter av politisk dressur, i den hensikt å få kirkens lederskap til å danse etter statsrådens pipe.”

Ingen kommentarer: