Lederen i AUF, Martin Henriksen, er bekymret for språkbruken til enkelte Ap-veteraner i innvandrings- og intergreringsspørsmålet Han tenker da bl a på utspillene avtroppende partisekretær Martin Kolberg og Oslo-topp Jan Bøhler, og mener det blir feil når marginale utfordringer blir fremstilt som store problemer. Når et gjelder f eks Kolberg, viser Henriksen til hans uttalelser for noen uker siden om radikal islam.
Henriksen sier han ikke er uenig i tiltakene er blitt foreslått, men mener ordbruken kan skape økt polarisering. Ordene er viktige, sier AUF-lederen: Når en 17 år gammel jente med somaliske foreldre, som har bodd hele sitt liv i Norge og har norsk pass, brunost på brødskiva og Hellbillies på Iphod-en, føler at hun må ta avstand fra religiøs fundamentalisme, da har vi brukt feil ord, sier han.
Jeg tror Henriksen har et poeng. Det er bra at Ap tar debatten om innvandring og integrering alvorlig og forlater den ”snillistiske” holdningen som alt for lenge har preget både det partiet og andre. Men det er viktig å ha tunga rett i munnen og beholde sansen for proporsjoner. Som også Henriksen påpeker, kan det være fare for at en alt for sterk ordbruk skaper økt polarisering. Det er ingen tjent med. Jo sterkere retorikk Ap tar i bruk, jo mer aggressiv vil Frps ordbruk bli. For Frp vil aldri la seg slå når det gjelder å bruke sterke ord i denne saken.
Spørsmålet er om det ikke var akkurat dette Jonas Gahr Støre hadde i tankene når han i sin tale på landsmøtet, der han ved siden av å snakke om situasjonen i Afganistan også advarte mot å tegne skremmebilder av det som er fremmed. Vi skal si nei til snik-generalisering, sa Støre, som mente at debatten om integrering må over på et annet spor enn den har vært den siste tiden.
søndag 19. april 2009
lørdag 18. april 2009
Taus Stoltenberg
Statssekretær Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sier at regjeringen holder fast på at staten må få ta stilling til hver enkelt av Aker-transaksjon og om de skal gjennomføres, og i likhet med Brustad han avviser at partene skal ha blitt enige om at det skal foretas en ny, uavhengig verdivurdering av aksjene. Men han bekrefter at Stoltenberg og Kjell Røkke har snakket sammen om de omstridte Aker-transaksjonene. At ”noen har snakket sammen” betyr som regel i de kretser at noe er bestemt.
Så gjelder det bare når tiden kommer, å finne en passende offisiell form å pakke det inn i slik at prestisjetapet ikke blir for stort for regjeringen. I mellomtiden velger Stoltenberg å forholde seg taus. Ifølge VG og Dagbladet berørte han oppsiktsvekkende nok ikke saken med et ord i landsmøtetalen sin, slik han også forholdt seg fullstendig taus om alle de andre stridssakene som regjeringen og de rødgrønne partiene har strevd med med. Men på pressekonferansen etter talen dominerte Akersaken. Der sa statsministeren at det er tatt et skritt i riktig retning, og bekreftet at "noen har snakket sammen".
Stoltenberg forsterker inntrykket av en leder som får store problemer straks det oppstår problemer i innad. Det hjalp selvfølgelig ikke at Høyres Sanner oppfordret ham til å ta et oppgjør med samrørekulturen.
Mer om landsmøtet: DB og TV2.
Så gjelder det bare når tiden kommer, å finne en passende offisiell form å pakke det inn i slik at prestisjetapet ikke blir for stort for regjeringen. I mellomtiden velger Stoltenberg å forholde seg taus. Ifølge VG og Dagbladet berørte han oppsiktsvekkende nok ikke saken med et ord i landsmøtetalen sin, slik han også forholdt seg fullstendig taus om alle de andre stridssakene som regjeringen og de rødgrønne partiene har strevd med med. Men på pressekonferansen etter talen dominerte Akersaken. Der sa statsministeren at det er tatt et skritt i riktig retning, og bekreftet at "noen har snakket sammen".
Stoltenberg forsterker inntrykket av en leder som får store problemer straks det oppstår problemer i innad. Det hjalp selvfølgelig ikke at Høyres Sanner oppfordret ham til å ta et oppgjør med samrørekulturen.
Mer om landsmøtet: DB og TV2.
Surt for Sp
Ap får en aldri så liten oppmuntring på en ny meningsmåling før landsmøtet starter i dag. På en måling utført for Nationen og Klassekampen får partiet en oppslutning på 33,6 %. Det er en framgang fra målingen i mars på 2,6 prosentpoeng. Frp får en oppslutning på 27,7 %, omtrent det samme som i mars. Resultatene går inn i et mønster som viser at de to partiene nå har en forholdsvis stabil oppslutning. Ap faller i hvert fall ikke ytterligere, sier valgforsker Bernt Aardal. KrF går litt tilbake og får 6,6 prosent.
Målingen bekrefter at Sp og SV sliter med oppslutningen. Begge har en lavere oppslutning enn ved valget i 2005. SV er nede på 5,5 % i denne målingen, en tilbakegang på 1,4 prosentpoeng, mens Sp får omtrent samme oppslutning som i mars med 4,7 prosent. Resultatet ville gitt de rødgrønne bare 78 stortingsmandater om dette hadde vært et valgresultat. Verst er nok situasjonen for SV, ettersom Sp gjerne har en tendens til å heve seg i valg. Men det må være ganske surt for partiet å lese bakgrunnstallene som viser at blant de som stemte Sp ved forrige stortingsvalg, vil bare 56 prosent stemme Sp igjen nå, og relativt flest går til Høyre.
Målingen bekrefter at Sp og SV sliter med oppslutningen. Begge har en lavere oppslutning enn ved valget i 2005. SV er nede på 5,5 % i denne målingen, en tilbakegang på 1,4 prosentpoeng, mens Sp får omtrent samme oppslutning som i mars med 4,7 prosent. Resultatet ville gitt de rødgrønne bare 78 stortingsmandater om dette hadde vært et valgresultat. Verst er nok situasjonen for SV, ettersom Sp gjerne har en tendens til å heve seg i valg. Men det må være ganske surt for partiet å lese bakgrunnstallene som viser at blant de som stemte Sp ved forrige stortingsvalg, vil bare 56 prosent stemme Sp igjen nå, og relativt flest går til Høyre.
fredag 17. april 2009
Som en kunne vente
Det gikk som en kunne vente i Akersaken. Verken Stoltenberg eller Røkke hadde råd til å la striden vare. Stoltenberg skal i morgen møte Aps landsmøte og må da ha noe å komme med. Røkke kan ikke i lengden leve med å være landets stjerneskurk. Derfor har de etter det NRK kan opplyse, satt seg ned og blitt enige om en prosess som skal lede fram til en løsning begge parter kan leve med: Salgene skal opprettholdes, men Aker Solutions skal innhente en ny, uavhengig verdivurdering av handelen fra et internasjonalt firma. Kjell Inge Røkkes Aker ASA har trolig sagt seg villig til å senke prisen for de omstridte selskapene.
Dermed kan Stoltenberg si at han har vunnet fram. Det kommer vi til å få høre noen ganger i tiden som kommer. Men realiteten er nok at Røkke stort sett får det som han vil, selv om han altså trolig må inngå et kompromiss om en litt lavere pris.
Dermed kan Stoltenberg si at han har vunnet fram. Det kommer vi til å få høre noen ganger i tiden som kommer. Men realiteten er nok at Røkke stort sett får det som han vil, selv om han altså trolig må inngå et kompromiss om en litt lavere pris.
Ufyselige reaksjoner
Det er nesten så man ikke tror sine egne øyne når man leser enkelte reaksjoner på tildelingen av Fritt Ords pris for 2009 til filosofen og samfunnsdebattanten Nina Karin Monsen. Stortingsrepresentant André Oktay Dahl (H) er ikke bare forundret over tildelingen, nei, han sier at tildelingen er som om naziorganisasjonen Vigrid skulle ha fått prisen. Og så legger han til de samme beskyldningene mot Monsen som nå florerer på diverse blogger om at hun ”i årevis har trakassert homofile”.
Reaksjonene bekrefter nettopp hva juryen sier i begrunnelsen for tildelingen:
”Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst i forhold til brennbare temaer.”
Fritt Ord viser i sin begrunnelse bl a til Nina Karin Monsens nye bok ”Kampen om ekteskapet og barnet” og sier at hun får prisen for sine ”gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt”. I denne boka går Monsen hardt ut mot den nye ekteskapsloven som ifølge henne selv ”likestilte heterofile, kristne ektepar med homofile par – ikke omvendt”. – Slik meningen med loven var. Hun hevder at: ”Barns rett til far, arv og navn ble feid tilside”.
Etter min mening har hun rett. I saken om ekteskapsloven er alle som har innvendinger og godt begrunnede motforestillinger blitt møtt med skjellsord og feid til side. Derfor er Fritt Ords tildeling på sin plass. For øvrig anbefaler jeg Knut Olav Åmås’ kommentarartikkel i Aftenposten. Fra denne siteres:
”Årets vinner, filosofen og forfatteren Nina Karin Monsen, er en slik fri sjel som Norge skulle hatt flere av, enten man liker hennes meninger eller ikke. Siden 70-tallet har hun vært en rød klut for mange fordi hun har synspunkter som bare deles av et mindretall og ofte kalles ”politisk ukorrekte”. Det gjelder angrepene på lovfestingen av likekjønnsekteskapet, motstanden mot kunstig befruktning og velferdsstatens hang til å gjøre mennesker til ofre.”
Les også Klassekampens kommentar.
Reaksjonene bekrefter nettopp hva juryen sier i begrunnelsen for tildelingen:
”Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst i forhold til brennbare temaer.”
Fritt Ord viser i sin begrunnelse bl a til Nina Karin Monsens nye bok ”Kampen om ekteskapet og barnet” og sier at hun får prisen for sine ”gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt”. I denne boka går Monsen hardt ut mot den nye ekteskapsloven som ifølge henne selv ”likestilte heterofile, kristne ektepar med homofile par – ikke omvendt”. – Slik meningen med loven var. Hun hevder at: ”Barns rett til far, arv og navn ble feid tilside”.
Etter min mening har hun rett. I saken om ekteskapsloven er alle som har innvendinger og godt begrunnede motforestillinger blitt møtt med skjellsord og feid til side. Derfor er Fritt Ords tildeling på sin plass. For øvrig anbefaler jeg Knut Olav Åmås’ kommentarartikkel i Aftenposten. Fra denne siteres:
”Årets vinner, filosofen og forfatteren Nina Karin Monsen, er en slik fri sjel som Norge skulle hatt flere av, enten man liker hennes meninger eller ikke. Siden 70-tallet har hun vært en rød klut for mange fordi hun har synspunkter som bare deles av et mindretall og ofte kalles ”politisk ukorrekte”. Det gjelder angrepene på lovfestingen av likekjønnsekteskapet, motstanden mot kunstig befruktning og velferdsstatens hang til å gjøre mennesker til ofre.”
Les også Klassekampens kommentar.
Mobbing i politiet
En kan ha sympati med politiets krav om høyere lønn og økt vern av fritid. Men politifolkene må tåle kritikk for måten de fører kampen på. Nå forteller Dagsavisen om at ufine metoder også brukas innad i politiet. Politifolk som frivillig jobber overtid utsettes for mobbing av kolleger. De utsettes for rove karakteristikker, sjikane, utfrysningsteknikker, gult kort” i posthyllene, rusler, judasstempel o.l.
Leder i Politijuristene sier omfanget av slike episoder er relativt stort. Hovedverneombudet for politi- og lensmannsetaten forteller at det har vært meldt inn episoder mellom kolleger som er klart uakseptable. Lederen for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, bekrefter at det har vært tilfeller som han oppfatter som ren mobbing av kolleger.
Johannessen tar naturligvis avstand fra mobbingen. Men med alle de hendelsene som rapporteres, har Johannessen neppe dekning for å hevde at tilfellene er sjeldne. Mobbing på arbeidsplassen er alvorlig, og mobbing av kolleger er kanskje den verste formen. Da må man være forsiktig med å bagatellisere problemet. Johannessen har selvfølgelig rett i at politimestere og andre ledere i politiet har ansvar for å bekjempe mobbetendenser. Men det har da virkelig Johannessen og hans fagforening også. Han skyver ansvar fra seg når han beskylder politiets ledelse for å skygge banen når det gjelder disse sakene.
Leder i Politijuristene sier omfanget av slike episoder er relativt stort. Hovedverneombudet for politi- og lensmannsetaten forteller at det har vært meldt inn episoder mellom kolleger som er klart uakseptable. Lederen for Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, bekrefter at det har vært tilfeller som han oppfatter som ren mobbing av kolleger.
Johannessen tar naturligvis avstand fra mobbingen. Men med alle de hendelsene som rapporteres, har Johannessen neppe dekning for å hevde at tilfellene er sjeldne. Mobbing på arbeidsplassen er alvorlig, og mobbing av kolleger er kanskje den verste formen. Da må man være forsiktig med å bagatellisere problemet. Johannessen har selvfølgelig rett i at politimestere og andre ledere i politiet har ansvar for å bekjempe mobbetendenser. Men det har da virkelig Johannessen og hans fagforening også. Han skyver ansvar fra seg når han beskylder politiets ledelse for å skygge banen når det gjelder disse sakene.
torsdag 16. april 2009
Tillit og naivitet
Statens representant i Akerstyret, Berit Kjøll, hadde i går kveld sin stund i mediene. Både i Tabloid og i RedaksjonEn fikk hun med rette rikelig med tid til å svare på kritikk. Kjøll framstod smilende offensivt og selvsikkert. Hun skåret utvilsomt et poeng i opinionen når hun etterlyste Kjell Inge Røkke i studio. Hun hadde med glede møtt ham til debatt.
Men – når en person så til de grader finner det nødvendig å gjenta om igjen og om igjen positive karakteristikker av seg selv (”rakrygget”, ”har gjort jobben min”, ”har hatt styreverv i 20 år” o.l.), blir jeg skeptisk. Det røper at man er på tynn is. Mistanken underbygges av hennes gjentatte understrekinger av at hun har satset på tillit. Tillit er bra. Det er flott og sympatisk å insistere på at man må ha tillit til hverandre.
Men kanskje er det nettopp her det brenner for Kjøll. Spørsmålet er om ikke hennes tillit til Røkke har vært så stor at det har vippet over i naivitet. En framtredende næringslivsleder som Tormod Hermansen peker nettopp på naiviteten som statens store problem i Røkkesaken. Staten matcher ikke profesjonaliteten til andre næringslivsaktører og gjør seg selv til latter, mener Hermansen. Når det dreier seg om rå business, er det neppe nok med en tillitsfull holdning. Da må man også ta med seg den nødvendige realisme inn i styrerommet, spesielt i styrerommet til en mann som flere ganger tidligere har vist at han ikke går av veien for å skvise mindretallsaksjonærer.
Jeg føler meg ikke overbevist om at Berit Kjøll har hatt de nødvendige egenskaper for å matche Røkkeklanen. Nå minner Dagbladet om at Kjøll selv uttalte at hun ikke hadde erfaring eller bakgrunn fra olje- og energisektoren, etter å ha takket ja til et styreverv i det lille oljeselskapet InterOil i 2006. Bare et år senere ble hun utpekt til å ivareta en nøkkelrolle i forvaltningen av statens næringsinteresser i en av Norges viktigste industrier, som statens representant i Aker Holding-styret. Da hjelper det neppe å vise til at man har tjue års erfaring fra ledelse og styrerom. Det er som å sende en lilleputtspiller ut i kamp i tippeligaen. Det er ganske brutalt gjort og rått parti, sier Arne Selvik, spesialist i næringsøkonomi, ledelse og styrearbeid.
Les også hva Grete Faremo, Kåre Willoch og uavhengige juridiske eksperter mener om saken, mens samtalene fortsetter.
Men – når en person så til de grader finner det nødvendig å gjenta om igjen og om igjen positive karakteristikker av seg selv (”rakrygget”, ”har gjort jobben min”, ”har hatt styreverv i 20 år” o.l.), blir jeg skeptisk. Det røper at man er på tynn is. Mistanken underbygges av hennes gjentatte understrekinger av at hun har satset på tillit. Tillit er bra. Det er flott og sympatisk å insistere på at man må ha tillit til hverandre.
Men kanskje er det nettopp her det brenner for Kjøll. Spørsmålet er om ikke hennes tillit til Røkke har vært så stor at det har vippet over i naivitet. En framtredende næringslivsleder som Tormod Hermansen peker nettopp på naiviteten som statens store problem i Røkkesaken. Staten matcher ikke profesjonaliteten til andre næringslivsaktører og gjør seg selv til latter, mener Hermansen. Når det dreier seg om rå business, er det neppe nok med en tillitsfull holdning. Da må man også ta med seg den nødvendige realisme inn i styrerommet, spesielt i styrerommet til en mann som flere ganger tidligere har vist at han ikke går av veien for å skvise mindretallsaksjonærer.
Jeg føler meg ikke overbevist om at Berit Kjøll har hatt de nødvendige egenskaper for å matche Røkkeklanen. Nå minner Dagbladet om at Kjøll selv uttalte at hun ikke hadde erfaring eller bakgrunn fra olje- og energisektoren, etter å ha takket ja til et styreverv i det lille oljeselskapet InterOil i 2006. Bare et år senere ble hun utpekt til å ivareta en nøkkelrolle i forvaltningen av statens næringsinteresser i en av Norges viktigste industrier, som statens representant i Aker Holding-styret. Da hjelper det neppe å vise til at man har tjue års erfaring fra ledelse og styrerom. Det er som å sende en lilleputtspiller ut i kamp i tippeligaen. Det er ganske brutalt gjort og rått parti, sier Arne Selvik, spesialist i næringsøkonomi, ledelse og styrearbeid.
Les også hva Grete Faremo, Kåre Willoch og uavhengige juridiske eksperter mener om saken, mens samtalene fortsetter.
Anarkistisk legning
Som om ikke Ari Behn selv skaper nok bajaseri omkring sin egen person, kommer nå det såkalte ”Samfunnspartiet” ham til unnsetning og fører ham opp på sin stortingsliste for valget til høsten. Det anarkistiske partiet fører rutinemessig opp en rekke kjente personer på sin valgliste. Til Behns forsvar må det sies at han ikke er spurt, og takk for det. Spurt og villige er derimot riksbajasene Espen Thoresen Værsaagod Takkskalduha, Tor Erling Staff og Alex Rosén, skal vi tro NTBs melding, gjengitt på TVnyhetene.no.
Alle skal være plukket ut fordi de oppfattes som ”litt anarkistiske”, sier en person som betegnes som partiets grunnlegger. De skal visstnok ha en anarkistisk ”legning”. -
Man kan ha legning for så mangt.
Alle skal være plukket ut fordi de oppfattes som ”litt anarkistiske”, sier en person som betegnes som partiets grunnlegger. De skal visstnok ha en anarkistisk ”legning”. -
Man kan ha legning for så mangt.
Trosfrihetsverstingene
Vinteren bød på en viktig debatt om ytringsfriheten, og prinsippet er aktualisert på nytt nå når to norske aviser er dømt av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Retten til å ytre seg fritt er en verdi alle gode krefter bør bidra til å verne. Det samme gjelder trosfriheten, som henger nøye sammen med ytringsfriheten. Men det kan virke som om overgrep mot trosfriheten ikke utløser det samme engasjementet som overgrep mot ytringsfriheten. Da for eksempel USAs utenriksdepartement i slutten av mars presenterte en oversikt over hvordan det står til med trosfriheten i ulike land, vakte det liten oppmerksomhet i norske medier.
Mange lange land har problemer med å respektere trosfriheten, Norge ikke unntatt. Men i noen land er situasjonen spesielt ille. USAs UD peker ut åtte land som verstingene, de såkalte ”Countries of Particular Concern” (CPC): Burma, Eritrea, Iran, Nord-Korea, China, Saudi-Arabia, Sudan og Uzbekistan. Dette er altså land der situasjonen er spesielt bekymringsfull. Flere andre land aspirerer til plass på denne lite ærerike listen. Det gjelder land som for eksempel Pakistan, Vietnam, Turkmenistan, Irak, Egypt, Indonesia, Bangladesh og Nigeria.
Når det for eksempel gjelder Saudi-Arabia, slås det fast at det ikke er noen trosfrihet i landet. Myndighetene i Saudi-Arabia forbyr alle andre trosretninger enn den offentlig godkjente retningen av sunni-islam. Landet finansierer også grupper over hele verden som representerer en ekstrem form for intoleranse overfor annerledes troende.
Usbekistan har et regime som er ansvarlig for grove brudd på religionsfriheten. Også i Nord-Korea er respekten for religionsfrihet og andre menneskerettigheter totalt fraværende. Irans frynsete rykte når det gjelder trosfrihet, er velkjent. Spesielt hardt rammet er religiøse minoriteter som bahai, sufi-muslimer og evangeliske kristne. Kina godkjenner en rekke trosretninger, men krever at de troende registrerer seg i offisielt godkjente menigheter og underordner seg landets religionslover. Uregistrerte protestanter og katolikker risikerer å bli trakassert, arrestert og torturert.
Listen over verstingene baserer seg på arbeid som utføres av den amerikanske Trosfrihetskommisjonen (USCIRF), som er oppnevnt av USAs regjering for å overvåke situasjonen i verden når det gjelder samvittighetsfrihet, trosfrihet og tankefrihet, slik dette er uttrykt i FNs menneskerettighetserklæring og andre internasjonale konvensjoner. En egen lov i USA, The 1998 International Religious Freedom Act, krever at regjeringen hvert år fokuserer på bestemte land der myndighetene står bak eller godtar systematiske angrep på trsofriheten.
Trosfrihetskommisjonen er sammensatt av en rekke eksperter på området, og avgir også hvert år en rapport med anbefaling av hva slags politikk USA bør føre overfor de aktuelle landene. Regjeringen tar så stilling til om den vil følge kommisjonens anbefalinger. Loven sier at regjeringen innen 180 dager etter at kommisjonen har lagt fram sine forslag også skal ta konkrete skritt i forhold til de landene som er pekt ut som spesielt bekymringsfulle. Det betyr at USA i sine diplomatiske kontakter med disse landene, må tematisere og fokusere på landets forhold til trosfrihet.
Mange lange land har problemer med å respektere trosfriheten, Norge ikke unntatt. Men i noen land er situasjonen spesielt ille. USAs UD peker ut åtte land som verstingene, de såkalte ”Countries of Particular Concern” (CPC): Burma, Eritrea, Iran, Nord-Korea, China, Saudi-Arabia, Sudan og Uzbekistan. Dette er altså land der situasjonen er spesielt bekymringsfull. Flere andre land aspirerer til plass på denne lite ærerike listen. Det gjelder land som for eksempel Pakistan, Vietnam, Turkmenistan, Irak, Egypt, Indonesia, Bangladesh og Nigeria.
Når det for eksempel gjelder Saudi-Arabia, slås det fast at det ikke er noen trosfrihet i landet. Myndighetene i Saudi-Arabia forbyr alle andre trosretninger enn den offentlig godkjente retningen av sunni-islam. Landet finansierer også grupper over hele verden som representerer en ekstrem form for intoleranse overfor annerledes troende.
Usbekistan har et regime som er ansvarlig for grove brudd på religionsfriheten. Også i Nord-Korea er respekten for religionsfrihet og andre menneskerettigheter totalt fraværende. Irans frynsete rykte når det gjelder trosfrihet, er velkjent. Spesielt hardt rammet er religiøse minoriteter som bahai, sufi-muslimer og evangeliske kristne. Kina godkjenner en rekke trosretninger, men krever at de troende registrerer seg i offisielt godkjente menigheter og underordner seg landets religionslover. Uregistrerte protestanter og katolikker risikerer å bli trakassert, arrestert og torturert.
Listen over verstingene baserer seg på arbeid som utføres av den amerikanske Trosfrihetskommisjonen (USCIRF), som er oppnevnt av USAs regjering for å overvåke situasjonen i verden når det gjelder samvittighetsfrihet, trosfrihet og tankefrihet, slik dette er uttrykt i FNs menneskerettighetserklæring og andre internasjonale konvensjoner. En egen lov i USA, The 1998 International Religious Freedom Act, krever at regjeringen hvert år fokuserer på bestemte land der myndighetene står bak eller godtar systematiske angrep på trsofriheten.
Trosfrihetskommisjonen er sammensatt av en rekke eksperter på området, og avgir også hvert år en rapport med anbefaling av hva slags politikk USA bør føre overfor de aktuelle landene. Regjeringen tar så stilling til om den vil følge kommisjonens anbefalinger. Loven sier at regjeringen innen 180 dager etter at kommisjonen har lagt fram sine forslag også skal ta konkrete skritt i forhold til de landene som er pekt ut som spesielt bekymringsfulle. Det betyr at USA i sine diplomatiske kontakter med disse landene, må tematisere og fokusere på landets forhold til trosfrihet.
onsdag 15. april 2009
Løsning før landsmøtet
Jeg tror E24s redaktør, Per Valebrokk, vil få rett når han spår at regjeringen vil komme fram til en eller annen form for løsning på konflikten med Kjell Inge Røkke ”på bakrommet” i løpet av en dag eller to. Rett og slett fordi Ap har landsmøte til helgen. Stoltenberg har ikke råd politisk sett til å møte landsmøte uten å ha en løsning på Akerkonflikten som Ap kan si seg rimelig fornøyd med. Det betyr at Røkke er den som må gi mest. Det tror jeg han kommer til å gjøre, fordi heller ikke han kan leve med en varig krig med sine venner i Ap.
Det betyr ikke at Ap er ferdig med saken. Selv om den finner en slags løsning før helgen, vil den ganske sikkert ”fargelegge” landsmøtet, slik BTs redaktør uttrykker det. Valgforsker Frank Aarebrot er mer pessimistisk på Aps vegne: Aps landsmøte er ødelagt, sier han til VG. Vi får se. Men de politiske sidene ved saken vil plage Ap lenge. Det sørger nok opposisjonen for, og det er sant å si regjeringen vel unt. For som man som man reder, ligger man.
Oppdatering: Det kan se ut som Røkke vil gi regjeringen det halmstrået som gjør at de kan møte landsmøtet med en aldri så liten seier i striden: Aker ASA skal i forhandlingene med staten være villig til å senke prisen for de omstridte selskapene. En nærliggende løsning å gripe til for staten, ikke minst fordi staten neppe ville nå fram i en rettssak, ifølge uavhengige eksperter. Men Stoltenberg må nok likevel vente seg harde tak på landsmøtet: Tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen (med bakgrunn i Ap) sier til Dagsavisen at staten forvalter sitt eierskap i næringslivet på en naiv og uprofesjonell måte og maner til oppvask på Aps landsmøte.
Det betyr ikke at Ap er ferdig med saken. Selv om den finner en slags løsning før helgen, vil den ganske sikkert ”fargelegge” landsmøtet, slik BTs redaktør uttrykker det. Valgforsker Frank Aarebrot er mer pessimistisk på Aps vegne: Aps landsmøte er ødelagt, sier han til VG. Vi får se. Men de politiske sidene ved saken vil plage Ap lenge. Det sørger nok opposisjonen for, og det er sant å si regjeringen vel unt. For som man som man reder, ligger man.
Oppdatering: Det kan se ut som Røkke vil gi regjeringen det halmstrået som gjør at de kan møte landsmøtet med en aldri så liten seier i striden: Aker ASA skal i forhandlingene med staten være villig til å senke prisen for de omstridte selskapene. En nærliggende løsning å gripe til for staten, ikke minst fordi staten neppe ville nå fram i en rettssak, ifølge uavhengige eksperter. Men Stoltenberg må nok likevel vente seg harde tak på landsmøtet: Tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen (med bakgrunn i Ap) sier til Dagsavisen at staten forvalter sitt eierskap i næringslivet på en naiv og uprofesjonell måte og maner til oppvask på Aps landsmøte.
Et land nær Nordpolen
Munnhellet om at nordmenn lever i ei steinrøys like oppunder Nordpolen, har nå fått en viss dekning. Det vil si, det er ikke akkurat land det dreier seg om, men havområder. Med tilfredshet kan Jonas Gahr Støre melde at FNs Kontinentalsokkelkommisjon (CLCS)har gjort klart sitt syn på utstrekningen av Norges kontinentalsokkel i nordområdene. Avklaringen innebærer at den norske kontinentalsokkelen strekker seg til 84 grader og 43 minutter nord - som er litt over 5 grader fra Nordpolen. Norge er dermed blitt en superhavmakt.
Grensavklaringen sikrer Norge betydelige rettigheter og ansvar i et havområde på omkring 235.000 kvadratkilometer, som tilsvarer et område på størrelse med Storbritannia.
Ressursutnyttelse på havbunnen i de nye sokkelområdene ikke er aktuell politikk nå. Men det kan jo tenkes at man en gang i fremtiden finner drivverdige ressurser på havbunnen der. I så falle er det norske ressurser – med de muligheter det innebærer.
Grensavklaringen sikrer Norge betydelige rettigheter og ansvar i et havområde på omkring 235.000 kvadratkilometer, som tilsvarer et område på størrelse med Storbritannia.
Ressursutnyttelse på havbunnen i de nye sokkelområdene ikke er aktuell politikk nå. Men det kan jo tenkes at man en gang i fremtiden finner drivverdige ressurser på havbunnen der. I så falle er det norske ressurser – med de muligheter det innebærer.
tirsdag 14. april 2009
Røkke i alle kanaler – uten Røkke
Det blir mye Røkke om dagen. Hans løpegutter løper fra det ene studio til det andre, smiler og snakker så godt de kan, uten å si noe som helst. Hans politiske løpegutt/jente smiler ikke, men snakker og snakker, uten å overbevise noen. Høyre har endelig funnet en plass i solen, for en stakket stund. Hovedpersonen selv, Røkke, han er stum. Stoltenberg ser ut til å ønske at han var det. Kjærlighetsforholdet er visstnok slutt.
Surprise! Aker-gutta lyver, sier statens styrerepresentant, Berit Kjøll.
Elin Ørjasæters kommentar på E24 anbefales. Arne Strands i Dagsavisen likeså.
Oppdatering: Regjeringen vil ha Røkke i tale - i rettssalen, men det tror de som har rede på slikt lite på.
Les også hva en fagmann i selskapsrett mener om Stoltenbergs uttalelser saken.
Surprise! Aker-gutta lyver, sier statens styrerepresentant, Berit Kjøll.
Elin Ørjasæters kommentar på E24 anbefales. Arne Strands i Dagsavisen likeså.
Oppdatering: Regjeringen vil ha Røkke i tale - i rettssalen, men det tror de som har rede på slikt lite på.
Les også hva en fagmann i selskapsrett mener om Stoltenbergs uttalelser saken.
Trener som sutrer
Brann røk på et nytt nederlag i går. Tromsø slo rødtrøyene på deres egen hjemmebane med flott angrepspill. Branntreneren klager på dommeren. Lillestrømtreneren sutrer over Vålerengaspillere som han mener burde spilt for Lillestrøm. Hadde Brann og Lillestrøm vunnet, ville vi aldri hørt denne klagingen. Selv om det er mye følelser i fotball, bør en ha lov til å vente av trenerne at de holder seg for gode til slik klaging og sutring etter å ha tapt en kamp. På dette punktet mener jeg å se en viss forskjell mellom norske og svenske trenere i den norske toppligaen. Det er mulig jeg tar feil, men jeg har et inntrykk av at de svenske trenere ikke har den samme tendens til å klage på dommerne som vi nå ser at bl a Brann-treneren bedriver. De virker mer modne og reflekterte enn enkelte av de norske. Uansett – det er etter min mening et kjennetegn på en god trener og leder at han/hun er i stand til å heve seg over eventuelle tvilsomme dommeravgjørelser og i stedet fokusere på det en kan gjøre noe med.
For øvrig ser det ut til at tendensen til at mange av de forhåndsantatte topplagene presterer dårlig fortsetter. I går måtte det riktig nok bli poeng på Vålerenga og/eller Lillestrøm, og det ble Vålerenga som tok poengene. Dermed står Lillestrøm, som på forhånd ble tippet i toppsjiktet fortsatt med bare to poeng. Spørsmålet er om ikke Lillestrøm allerede nå kan begynne å se langt etter gullet. Heller ikke Viking klarte mer enn ett poeng mot Lyn. Så får vi se hva Stabæk kan klare mot Fredrikstad på bortebane. Det kan bli fortsatt tilværelse i nærheten av bunnen for fjorårets serievinner.
Oppdatering: Hans egentlige navn er Mikkel Diskerud. Men han liker å skille seg ut atten-åringen som ble matchvinner da han satte inn en vakker skåring 5 min før slutt for Stabæk. Derfor navnet Mix på drakta. Jeg tror det kommer til å bli mer Mix.
For øvrig ser det ut til at tendensen til at mange av de forhåndsantatte topplagene presterer dårlig fortsetter. I går måtte det riktig nok bli poeng på Vålerenga og/eller Lillestrøm, og det ble Vålerenga som tok poengene. Dermed står Lillestrøm, som på forhånd ble tippet i toppsjiktet fortsatt med bare to poeng. Spørsmålet er om ikke Lillestrøm allerede nå kan begynne å se langt etter gullet. Heller ikke Viking klarte mer enn ett poeng mot Lyn. Så får vi se hva Stabæk kan klare mot Fredrikstad på bortebane. Det kan bli fortsatt tilværelse i nærheten av bunnen for fjorårets serievinner.
Oppdatering: Hans egentlige navn er Mikkel Diskerud. Men han liker å skille seg ut atten-åringen som ble matchvinner da han satte inn en vakker skåring 5 min før slutt for Stabæk. Derfor navnet Mix på drakta. Jeg tror det kommer til å bli mer Mix.
mandag 13. april 2009
Nettdebattens kloakk
Jeg gjør oppmerksom på en interessant debatt på Chaffeys blogg om hva seriøse bloggere skal gjøre med det faktum at en del folk som skriver kommentarer på bloggene, bryter alle regler for saklig debatt og leverer grov sjikane både mot bloggeren og andre navngitte personer og grupper. Vi ser at usakligheter, sjikane og hetsende kommentarer florerer både på nettavisenes blogger og på private blogger. Chaffey gir noen eksempler etter at han nylig skrev en artikkel i Dagsavisen.
Jeg opplever også å få slike kommentarer. Det aktualiserer spørsmålet om en skal moderere kommentarene. Personlig har jeg valgt ikke å gjøre det. Ettersom jeg ikke har anledning til å overvåke bloggen hele dagen, vil moderering virke hindrende på debatten. Bloggens store fortrinn er at det kan gå fort. Men så fort jeg kan sletter jeg kommentarer som bryter med alminnelige krav til saklighet og inneholder ren sjikane mot enkeltpersoner og grupper av personer, samt kommentarer som er totalt uten relevans for det tema posten dreier seg om. Det kan være vanskelig å vite hvor man skal sette grensene. Generelt sett bør en kanskje tillate noe mer enn det papiravisene gjør. Jeg tillater i hvert fall noe mer når det gjelder min egen person. Jeg innser at problemet med ikke å moderere er at kommentarer som går over streken, kan bli stående en tid før jeg er på bloggen og kan slette. Jeg kan da ikke gjøre annet enn å anbefale dem som reagerer, å komme tilbake etter en tid for å sjekke om søppelet er slettet og si i fra hvis så ikke er skjedd.
Det er typisk at folk som skriver fra kloakken, så å si uten unntak opptrer anonymt. En løsning kunne derfor være ikke å tillate anonyme kommentarer. Personlig synes jeg både bloggerne og kommentatorene burde kunne skrive med sitt eget navn. Jeg mener likevel det ville være for drastisk å nekte anonyme kommentarer. Det ville ramme mange som bør få delta. Bloggenes styrke er den frie debatten der folk som ellers ikke våger å ytre seg eller sjelden får inn et innlegg i papiravisene, har en mulighet til å være med. Enkelte ville antagelig ikke våge hvis de måtte oppgi sitt eget navn. Men det går godt an å skrive saklig fordi om man velger å være anonym.
Når jeg først skriver om ”bloggregler”, har jeg lyst til å nevne et annet spørsmål, som riktig nok ikke har noe med ”søppel”-problematikken å gjøre: Hvor mye skal man kommentere kommentarene? Jeg ser at enkelte bloggere nærmest konsekvent svarer på hver eneste kommentar på bloggen sin. Intet får stå uimotsagt. Jeg må innrømme at jeg går fort lei av slike blogger. Det blir for masete og for selvgodt. Jeg har ingen problemer med å la en kommentar jeg er uenig i, bli stående uten tilsvar fra min side. Det viktigste er at kommentaren er saklig. Etter min mening er det mye bedre at debatten går på kryss og tvers blant deltagerne enn at den skal utvikle seg til ping-pong mellom bloggredaktøren på den ene siden av bordet og fem–ti spillere på den andre siden.
Jeg opplever også å få slike kommentarer. Det aktualiserer spørsmålet om en skal moderere kommentarene. Personlig har jeg valgt ikke å gjøre det. Ettersom jeg ikke har anledning til å overvåke bloggen hele dagen, vil moderering virke hindrende på debatten. Bloggens store fortrinn er at det kan gå fort. Men så fort jeg kan sletter jeg kommentarer som bryter med alminnelige krav til saklighet og inneholder ren sjikane mot enkeltpersoner og grupper av personer, samt kommentarer som er totalt uten relevans for det tema posten dreier seg om. Det kan være vanskelig å vite hvor man skal sette grensene. Generelt sett bør en kanskje tillate noe mer enn det papiravisene gjør. Jeg tillater i hvert fall noe mer når det gjelder min egen person. Jeg innser at problemet med ikke å moderere er at kommentarer som går over streken, kan bli stående en tid før jeg er på bloggen og kan slette. Jeg kan da ikke gjøre annet enn å anbefale dem som reagerer, å komme tilbake etter en tid for å sjekke om søppelet er slettet og si i fra hvis så ikke er skjedd.
Det er typisk at folk som skriver fra kloakken, så å si uten unntak opptrer anonymt. En løsning kunne derfor være ikke å tillate anonyme kommentarer. Personlig synes jeg både bloggerne og kommentatorene burde kunne skrive med sitt eget navn. Jeg mener likevel det ville være for drastisk å nekte anonyme kommentarer. Det ville ramme mange som bør få delta. Bloggenes styrke er den frie debatten der folk som ellers ikke våger å ytre seg eller sjelden får inn et innlegg i papiravisene, har en mulighet til å være med. Enkelte ville antagelig ikke våge hvis de måtte oppgi sitt eget navn. Men det går godt an å skrive saklig fordi om man velger å være anonym.
Når jeg først skriver om ”bloggregler”, har jeg lyst til å nevne et annet spørsmål, som riktig nok ikke har noe med ”søppel”-problematikken å gjøre: Hvor mye skal man kommentere kommentarene? Jeg ser at enkelte bloggere nærmest konsekvent svarer på hver eneste kommentar på bloggen sin. Intet får stå uimotsagt. Jeg må innrømme at jeg går fort lei av slike blogger. Det blir for masete og for selvgodt. Jeg har ingen problemer med å la en kommentar jeg er uenig i, bli stående uten tilsvar fra min side. Det viktigste er at kommentaren er saklig. Etter min mening er det mye bedre at debatten går på kryss og tvers blant deltagerne enn at den skal utvikle seg til ping-pong mellom bloggredaktøren på den ene siden av bordet og fem–ti spillere på den andre siden.
Revolusjon i Thailand?
Det er ikke lett å bli klok på den politiske situasjonen i Thailand. Landet har hatt mange politiske kriser, og statskupp har vært gjennomført uten at menneskeliv er tapt. Vi opplever thaiene som vennlige og fredelige mennesker. Nå kan det virke som volden er blitt et virkemiddel i den politiske kampen også i dette landet. Det er et tydelig signal at demonstrantene klarte å stoppe toppmøtet i ASEAN (Sammenslutningen av sørøstasiatiske nasjoner) etter at tusenvis av demonstranter stormet hotellet i Pattaya der møtet skulle vært holdt.De rødkledte demonstrantenes krav er at Thailands statsminister Abhisit Vejjajiva går av og skriver ut nyvalg. De ønsker at den avsatte og korrupsjonsanklagede tidligere statsministeren Thaksin Shinawatra kommer tilbake. Han ble styrtet i et kupp i 2006 og er i eksil som følge av en korrupsjonsdom. Nå oppfordrer han sine landsmenn til å gjennomføre en revolusjon i landet. Bildet over kan bære bud om at det kanskje vil skje.
Så langt ser det i hvert fall ut til at situasjonen bare forverres.
Abonner på:
Innlegg (Atom)