Arbeiderpartiet bør håpe de ikke får stor framgang på neste politiske gallup. Etter partisekretær Martin Kolbergs famøse uttalelser om radikal islam og terrortrussel kan de får et forklaringsproblem. Partisekretæren sparket inn vidåpne dører med sine uttalelser, som vanskelig kan forstås på annen måte enn at han har fått litt panikk etter Frps suksess med sine utspill i den senere tid. Det er egnet til forundre at Kolberg vil legge seg på Frp-retorikken i islamdebatten. Etter at Kolberg skadet seg i sitt forsøk på å avdekke ”Frp-koden”, gikk han rett i Frp-fella med sine islam-uttalelser. Ikke overraskende vekker hans uttalelser stor oppsikt i Ap, også fordi statsministeren stilte seg bak uttalelsene.
Thorbjørn Jagland, som har en atskillig mer utviklet evne til prinsipiell tenkning enn partiets øverste ledere, påpeker med rette partisekretærens uklare begrepsbruk. Kolberg bør også vite at Politiets sikkerhetstjeneste nylig i sin trusselvurdering at trusselen i Norge er lav og de ekstreme gruppene få. Det kan ikke forstås på annen måte enn at sikkerhetstjenesten har dette under kontroll. I sin reaksjon på Jaglands uttalelse viste en Kolberg en arroganse som ikke er egnet til å vekke tillit.
5 kommentarer:
Så lenge norske redaktører ikke tør trykke karikaturer av Muhammed, arbeider norske redaksjoner under islams sensur. Norske redaktører er regelrett skremt til taushet av frykt for hva sutrende muslimer kan finne på.
Den eneste måten å oppdra disse intolerante snørrungene på, er å publisere så mange karikaturer at samtlige muslimer går opp i liminga. "Læring", kalles det, for dem som ikke har fått det med seg, eller "modning".
Den dagen norske aviser igjen kan trykke karikaturer uten at himmel og helvete settes i bevegelse av gale muslimer, skal vi tro på påstanden om at radikal islam ikke finnes i Norge.
Så, når kommer første Muhammedkarikatur i denne bloggen?
Skal jeg komme Evenshaug i forkjøpet og påpeke det åpenbare?
At "Anonym" har svært dårlig greie på oppdragelse og læring.
Arrogansen i denne saken ligger kanskje i uttalelsen om at sikkerhetstjenesten har dette under kontroll?
Om så var tilfellet, skal vi så forstå det slik at da er alt bra? De kan ikke ramme Norge derfor skal vi ikke engasjere oss?
Hva som er rett og galt betyr ingenting? Hvordan de ellers måtte herje i verden gir vi blaffen i?
Etter at lederen for europeisk fatwa råd var ute og flagget at Hitlers behandling av jødene var en "himmelsk straff" som satte dem på plass og at det neste gang ved guds vilje skulle skje ved de troendes ( muslimenes) hender så er Martin Kolbergs uttalelser noe som skulle kommet for lengst.
Det er helt utrolig å se hvordan det intellektuelle og førende lag av den norske befolkningen er ganske så uberørt av en slik uttalelse fra en av Europas mektigste religiøse ledere.
At man der i gården styrer mot et nytt folkemord er visst helt greitt for Norges politiske og intellektuelle elite.
PST har situasjonen under kontroll her hjemme så det er helt greitt. Slapp av folkens, sett dere på tilskuerplass og nyt synet. Er det det som er det politiske budskapet?
Til siste kommentar: Det foregår mye galt og urett i verden. Alle får engasjere seg som best man kan for å gjøre verden bedre.
Meningsutvekslingen mellom Kolberg og Jagland, og som denne bloggen følger oppp, gjaldt imidlertid hvorvidt det er relevant å peke på "radikal islamisme" som et problem her i Norge. Dessuten har det vært debattert hva de som har uttalt seg egentlig mener med "radikal -" eller "ekstrem islamisme". Støre presiserte i dag at Arbeiderpartiet da mener mennesker som vil ty til vold/terror for å fremme sin ideologi.
Det er et faktum at PST mener at risikoen for vold fra islamske grupperinger i Norge er begrenset og oversiktlig. Dessuten er det ingen tvil om at samtlige politikere, og menigmann forøvrig, er "i mot" det slike mennesker står for...
Jeg tror mange føler en generell utrygghet og usikkerhet i møte med det som rokker ved det bestående; det vi er vant til. Kombinert med enkelte eksempler på onde hensikter, er det naturlig å assosiere et snev av frykt eller ubehag i møtet med det fremmede (f.eks. representanter for en annen kultur og religion).
Vi føler trang til å få fjernet utryggheten. Og paradoksalt nok hjelper det å definere den som noe eksternt, noe som er utenfor oss selv! Altså noe "reelt".
Aller best er det hvis vi kan føle et fellesskap i uttryggheten, ved å bli enige om at dette eksterne må "bekjempes"!
Vi er mye mindre flinke til å tenke etter om utryggheten først og fremst sitter i oss selv: At det er vår egen frykt som må bekjempes, og vår egen rasjonalitet og fornuft som må mobiliseres. Kanskje til og med et snev av toleranse og åpenhet..
Jeg er verken psykolog eller sosiolog. Men det er likevel åpenbart for meg at slike mekanismer er en hovedårsak til frykten og usikkerheten rundt, f.eks. "islamisme" i Norge.
Jeg skal ikke karakterisere Siv Jensen personlig, men for meg er resultatet av hennes uttalelser at hun nører opp under mekanismene over:
Hun bekrefter folks frykt for det ukjente, ved å antyde at den er reell.
Hun oppfyller behovet vi har for å bli enige om at dette "reelle" må bekjempes.
Hun prøver aldri å peke på at frykten kanskje først og fremst sitter i oss selv.
Resultatet er at hun (dessverre) gjør det behagelig for folk, fordi vi slipper å konfrontere oss selv med egen frykt/usikkerhet: Vi kan ganske enkelt lene oss tilbake, og si "Mmm.. jeg gjør rett i å være engstelig! Det ER noe farlig der ute. Og heldigvis har vi politikere til å ta oss av det.. Stå på Siv! Fjern usikkerheten min! La meg slippe å utfordre min egen usikkerhet!"
Kolberg og andre politikere har et stort ansvar i å ikke forstreke dette "behaget" folks (u-)bevissthet.
B
Kjære B. Eller hvordan kan jeg egentlig vite det, at du er kjære. Du begynner innlegget ditt som en komentar til foregående innlegghvor du kritiserer vedkomendes innlegg. Men ender med å kritisere meneskers behov for trygghet, jeg personlig vil helst at jeg mine barn skal få leve opp i en trygg verden, og foretrekker å vite så mye som mulig på forhånd om hvordan spillereglene blir. Jeg har selv levd i samfunn splittet mellom russisk ortodokse og muslimer, når jeg så hvordan de forskjelige gruppene levde kan jeg med visshet si at jeg føler utrygghet idag, når disse får stadig større plass og makt bak sine krav i samfunsdebatten.
Jeg synes du bør gå i deg selv når du kritiserer folks behov for trygghet, og for måten de viser dette på.
Legg inn en kommentar