Ansvar for eldre

Det snakkes om at vi har en eldrebølge. Men dagens eldrebølge er ingen ting mot den som kommer. I løpet av de neste 30 årene vil andelen pensjonister øke fra under en sjettedel til mellom en fjerdedel og en tredjedel av befolkningen. Antall 80-åringer vil mer enn fordobles og antall 90-åringer mer enn tidobles. Andelen pasienter med demens vil øke fra to av hundre til over fire av hundre. Et stort flertall av fremtidens gamle vil i de siste uker, måneder eller år av sine liv være helt avhengig av pleie og omsorg av andre.

Sammenlignet med de fleste andre land satser Norge mye på en offentlig eldreomsorg. Vi ligger på verdenstoppen når det gjelder antall sykehjemsplasser i forhold til befolkningen. Så mye som 40 av 100 dødsfall skjer på sykehjem. Likevel klager vi over dårlig eldreomsorg. Hvordan skal det da bli når et virkelig store eldrebølgen kommer? Er det noen som tror at vi vil makte å tilfredsstille de stadig økende forventningene?

Personlig tror jeg ikke noe på at det offentlige vil klare det. Jeg er rimelig overbevist om at vi ganske snart vil vi måtte vende blikket bort fra det offentlige og mot familien. Allerede nå gjør mange pårørende en fantastisk innsats når det gjelder omsorg for gamle foreldre og andre slektninger. Men mange forventer at det offentlige skal ta hele ansvaret. Når mediene slår opp redselshistoriene om dårlig offentlig behandling av eldre, skjer det ikke sjelden at barn eller annen nær familie er de som står fram og klager. Det kan være berettiget. Men tanken slår meg – hva har disse nærpårørende selv gjort for sine foreldre? Ville det være uberettiget å spørre hva de selv kunne bidra med?

Overlege Stein Husebø, som er spesialist på temaet eldreomsorg, spør i en kronikk i Aftenposten for en tid siden: På hvilken måte er alderdommen for mor, far eller meg selv planlagt? Spørsmålet er et motspørsmål til pårørende som kritiserer. Husebø sier han blir fortvilet når pensjonister i Spania klager over at mor i Norge, alene på sykehjem, får mangelfull omsorg. Husebøs motspørsmål og fortvilelse synes å være berettiget.