Om å slå barn

Så er den her igjen – debatten om det er greit å slå barn i oppdragelsesøyemed. Den dukker opp med jevne mellomrom. Som regel er det menn – ofte eldre menn – som drar opp debatten. Slik også denne gang. Typisk nok. Vold er først og fremst en mannsaktivitet. Det er gjerne far som slår. Sjelden opplever vi at kvinner forsvarer en slik oppdragelse. Denne gangen er det en del mannlige rikssynsere med Carl I. Hagen i spissen som synes det er greit å opprettholde julingtradisjonen i oppdragelsen. Aslam Ahsan, som av alle ting er leder for Ressurssenter for pakistanske barn, slutter seg til. Den nærmest uunngåelige rikssynseren Tor Erling Staff presterte i TV 2’s Tabloid i går å hevde at det er helt ”naturlig” å slå! Så vet vi det. Det vil si – så vet de det bøllene som utøver vold i gatene om kveldene og nettene: Det er ”naturlig” å slå.

Kronargumentet hos dem som forsvarer juling i oppdragelsen synes å være at man er takknemlig for at far banket dem opp slik at de tok til vettet. ”Jeg fikk juling som barn, og tok ikke skade av det. Det ble da folk av meg også,” hører vi. Jo da. Det gikk sikkert bra med dem som kan stå fram å argumentere på denne måten. Skjønt – de som bruker et slikt argument, får finne seg i det litt nærgående spørsmålet om deres vitneutsagn om seg selv stemmer med omgivelsenes. Men viktigere – hva med alle dem som ble slått og som det ikke gikk bra med?

Ja, for forskningen er ganske så entydig. Jeg har skrevet om dette i boka ”Familiepedagogikk. Oppdragelsens hva, hvordan og hvorfor?” (Gyldendal), og vil referere litt fra denne:
Selv om det ikke har gått galt med alle som ble slått som barn, kan vi slå fast at barn som får mye fysisk straff hjemme, har en tendens til selv å bli aggressive og voldelige utenfor familiesammenhengen. Enten man studerer "bøllene" på lekeplassen eller ungdomskriminelle, er bildet det samme: Barn og ungdom med slike problemer kommer gjerne fra hjem der foreldrene bruker strenge fysiske straffemetoder – ofte på en inkonsekvent og tilfeldig måte. Og i tilfelle noen skulle tro at spesielt aggressive barn må tøyles gjennom fysisk straff, så viser det seg at straffen har atskillig mindre virkning på slike enn på andre barn. Overfor barn som har utviklet aggressive tendenser, bidrar straff snarere til at den uheldige utviklingen akselererer.

Noen mener at spontane klaps og andre mer bagatellmessige former for fysisk straff ikke kan være så farlig. Men selv om det her dreier seg om tilsynelatende uskyldige reaksjonsformer, er det grunn til å utvise tilbakeholdenhet også i bruken av disse. Forskning viser at utstrakt bruk av selv milde fysiske reaksjonsformer ofte er forbundet med psykiske problemer hos den voksne og øker faren for utvikling av fysisk aggresjon hos barnet.

Sammenhengen mellom foreldrenes og barnas voldelige atferd kan forklares med at også her fungerer oppdrageren som læringsmodell. Barna lærer at bruk av fysisk makt eller vold er en akseptabel form for problemløsning eller metode for å oppnå det en ønsker. En slik oppdragelsespraksis får også tragiske konsekvenser for det vi kan kalle "den familiepedagogiske arv". Barn som har vokst opp med mye fysisk straff, har en tendens til å overta dette oppdragelsesmønsteret når de vokser opp og selv får barn. Tendensen her er helt klar, foreldre som mishandler barna sine, har gjerne fått dårlig behandling av sine egne foreldre.

Samtidig kan det være grunn til å peke på at enkelte psykiske straffemetoder kan være minst like uforsvarlige som fysisk straff. Dette gjelder for eksempel sarkasmer, ironi o.l. Spydige og sarkastiske karakteristikker bidrar bare til å skade barnets selvbilde og sette en bom for all fruktbar kommunikasjon. Andre eksempler på uforsvarlige psykiske straffemetoder er "kjærlighetsteknikker" som å vise sårethet og skuffelse, true med tap av kjærlighet o.l. når barnet ikke oppfører seg som han skal.

Barn som blir mye utsatt for straff, får gjerne et ambivalent følelsesmessig forhold til foreldrene sine eller de prøver å unngå dem. Dermed mister foreldrene den kontrollfunksjonen som de nettopp er opptatt av å beholde. Bruk av straff har en tendens til å føre til stadig mer bruk av straff. Ettersom straff kan sette en midlertidig stopper for barnets dårlige oppførsel, vil foreldrene oppleve dette som en bekreftelse på at straffen "virker". Spesielt når foreldrene er slitne og utålmodige, er det nærliggende å ty til en metode som en har erfaring for virker umiddelbart. Dermed oppstår det lett en uheldig "spiraleffekt", der straffen på en måte fungerer forsterkende på foreldrenes egen voldelige oppdragelsesatferd. Resultatet kan bli en brutalisering av hele oppdragelsessituasjonen, med alvorlig barnemishandling som mulig konsekvens.