Det er sikkert ikke populært å si det, men jeg mener nå likevel at den behandlingen enkelte tidligere stortingsrepresentanter har fått og får i den såkalte pensjonssaken, er urimelig. Økokrim skal starte etterforskning for å fastslå hvorvidt det er grunn til å ta ut tiltale mot en eller flere av de tidligere representantene etter straffelovens bestemmelser om bedrageri. For all del, så langt er ingen blitt tiltalt eller dømt. Jeg har også mine tvil om alle blir det, eller om noen i det hele tatt noen. Men bare det å bli vurdert som mulig pensjonsjukser og lovbryter er sterk kost. Det tror jeg vi alle hadde syntes.
Jeg hører motforestillingene: Skal ikke alle behandles likt? Skal ikke stortingsrepresentanter og tidligere statsministere behandles som andre folk? Jo nettopp, det er akkurat det de skal. Riksrevisor Jørgen Kosmo gikk i høst høyt ut banen og proklamerte at reglene var så enkle at alle burde ha skjønt at de hadde fått utbetalt for mye. På det grunnlag hengte han ut noen stortingsrepresentanter og dømte dem nord og ned for dårlig vurderingsevne. Det måtte han bite i seg da utvalget som gransket saken, kom med knallhard kritikk mot Riksrevisjonen og fastslo at det var Riksrevisjonen selv som hadde misforstått de reglene Kosmo mente var så krystallklare.
Også Stortingets administrasjon, som forvalter stortingsrepresentantenes pensjonsordning, har sviktet. Heller ikke de hadde forstått reglene. Blant annet Kjell Magne Bondevik har grunn til å føle seg urettmessig uthengt av den grunn. Han har dokumentert at da han selv var i tvil om han hadde fått rett utbetaling, skrev brev til Stortingets Pensjonsstyre ved Stortingets direktør for å få klarlagt om at alt var i orden, og fikk det bekreftet. Han forholdt seg til det svaret han fikk fra sin arbeidsgiver.
Hvem av oss ”vanlige folk” ville akseptert at vi da ble hengt ut som pensjonsjuksere? Jeg tror det er flere enn jeg som hadde blitt opprørt dersom man – etter å ha vært i tvil om pensjonen er korrekt – hadde henvendt seg til arbeidsgiveren og så forholdt seg til det svaret man fikk, for så å skulle risikere å bli tiltalt for bedrageri. Slik bør man ikke behandle folk, hverken tidligere statsministere eller oss ”andre”. Antagelig anser Økokrim seg tvunget av presset fra opinionen og media til å sette i gang etterforskningen, med den konsekvens at den som statsminister har vært, må finne seg i ikke å bli behandlet som folk flest. På den annen side, når først saken er kommet dit den er, kan det tross alt være bra for alle parter at Økokrim tar en gjennomgang. Det hadde vel aldri blitt ro uten.
Alle synes å være enige det er Stortinget som sådant som først og fremst har sviktet i denne saken. Stortinget har rett og slett laget en pensjonsordning som ikke bare har vært for god. Det er en sak for seg. Men her er poenget at Stortinget har laget en pensjonsordning som ikke har hatt klare nok regler. For meg fortoner det seg da ganske selsomt at man skal plukke ut noen representanter som skal være syndebukkene og kanskje risikere dom på grunn av en ordning som til og med Riksrevisjonen har gått rett i baret på. Enda mer selsomt blir det, hvis det går som i dag antydet, at flere titalls tidligere stortingsrepresentanter skal trekkes for domstolen på grunn av rotet.
onsdag 11. februar 2009
tirsdag 10. februar 2009
Kors på jakkeslaget?
Personlig synes jeg ikke spørsmålet om hvorvidt politifolk skal kunne få gå med hijab er noen stor sak. Politidirektoratet har et godt argument når de begrunner sin positive innstilling til bruk av hijab blant annet med ønsket om å rekruttere bredt og sikre at politiet representerer alle samfunnslag uavhengig av livssyn og etnisk bakgrunn. På den annen side er det ikke vanskelig å argumentere mot. Et strengt krav til en nøytral politiuniform er ikke unaturlig, noe Politiets Fellesforbund har framholdt med styrke. ”Kvinner som må gå med hijab i tjeneste er ikke klar for oppgaven, og bør ikke bli politi”, sier filosofiprofessor Gunnar Skirbekk.
Regjeringen har et problem når meningsmålinger tyder på at et flertall av befolkningen er skeptisk til ordningen. Når det meldes om motstand også i egne rekker, er det ikke umulig at vi står foran et nytt nederlag for regjeringen. I dag har Senterpartiets Ola Borten Moe gått imot forslaget. For min egen del savner jeg en grundigere gjennomtenkning av konsekvensene. Det er ikke unaturlig å spørre om man vil tillate andre markeringer av religiøs tilhørighet på uniformen. Det finnes for eksempel noen som kanskje ville markere en kristen identitet i form av et kors rundt halsen eller på jakkeslaget? Kanskje er sammenlikningen noe søkt. For kristne flest er det ikke noe ”must” å markere seg på denne måten, slik det er for muslimske kvinner. Men det kan være vanskelig å vite hvor man skal sette grensen når man først fraviker prinsippet om nøytral uniform.
Oppdatering: Hverken i Tabloid og i Redaksjon1 vil justisminister Knut Storberget vedstå seg sitt tidligere standpunkt om at hijab skal bli tillatt i politiet. Nå fossror han bort fra hva han sa for noen dager siden og unnskylder seg med at han vil vente på et nærmere forslag fra Politidirektoratet. Storberget viser igjen dårlig politisk håndverk, og begynner vel nå å bli en belastning for regjeringen.
Nå signaliserer også flere Ap-folk at de er kritiske, og muslimske kvinner er skuffet.
Og justisministeren har fortsatt tro på politihijab - eller har han ikke? Ikke helt lett å forstå hva den mannen mener. Mens religionshistoriker Kari Vogt mener politi-hijab er forsøket verdt.
Ny oppdatering: Nå kaster også Rune Gerhardsen seg inn i debatten og sier at hvis man ikke vil inn i politiet dersom man ikke får bruke hijab, så får vi leve med at disse personene ikke blir politifolk. Han krever at Killengreen beklager det han kaller ”feilskjæret”, og dersom ikke hun gjør det, så bør justisministeren gjøre det.
Regjeringen har et problem når meningsmålinger tyder på at et flertall av befolkningen er skeptisk til ordningen. Når det meldes om motstand også i egne rekker, er det ikke umulig at vi står foran et nytt nederlag for regjeringen. I dag har Senterpartiets Ola Borten Moe gått imot forslaget. For min egen del savner jeg en grundigere gjennomtenkning av konsekvensene. Det er ikke unaturlig å spørre om man vil tillate andre markeringer av religiøs tilhørighet på uniformen. Det finnes for eksempel noen som kanskje ville markere en kristen identitet i form av et kors rundt halsen eller på jakkeslaget? Kanskje er sammenlikningen noe søkt. For kristne flest er det ikke noe ”must” å markere seg på denne måten, slik det er for muslimske kvinner. Men det kan være vanskelig å vite hvor man skal sette grensen når man først fraviker prinsippet om nøytral uniform.
Oppdatering: Hverken i Tabloid og i Redaksjon1 vil justisminister Knut Storberget vedstå seg sitt tidligere standpunkt om at hijab skal bli tillatt i politiet. Nå fossror han bort fra hva han sa for noen dager siden og unnskylder seg med at han vil vente på et nærmere forslag fra Politidirektoratet. Storberget viser igjen dårlig politisk håndverk, og begynner vel nå å bli en belastning for regjeringen.
Nå signaliserer også flere Ap-folk at de er kritiske, og muslimske kvinner er skuffet.
Og justisministeren har fortsatt tro på politihijab - eller har han ikke? Ikke helt lett å forstå hva den mannen mener. Mens religionshistoriker Kari Vogt mener politi-hijab er forsøket verdt.
Ny oppdatering: Nå kaster også Rune Gerhardsen seg inn i debatten og sier at hvis man ikke vil inn i politiet dersom man ikke får bruke hijab, så får vi leve med at disse personene ikke blir politifolk. Han krever at Killengreen beklager det han kaller ”feilskjæret”, og dersom ikke hun gjør det, så bør justisministeren gjøre det.
Intet nytt under solen
Snøen laver ned, men vi merker allerede et sikkert vårtegn – debatten om russefeiringen. Noen avgangselever har satt i gang en aksjon på ”fjesboka” for å få lagt all eksamen før russetiden, i praksis vil vel det si til før 17. mai, slik at russefeiringen kan starte på nasjonaldagen. I løpet av en måneds tid har aksjonen fått over 30.000 medlemmer. Ved å følge elevenes ønske kunne man forhåpentligvis unngå at en stor del av elevene møter til eksamen utslitte og stuptrøtte etter en russefeiring som i mange år nærmest har gått over stokk og stein. Skolemyndighetene er avvisende. Senest for to år siden var det lærerne som tok opp saken. Kunnskapsminister Djupedal stakk hodet i sanden og dekket seg bak formalistiske argumenter. Russefeiringen er en privatsak, sa han, og mente vel med det at den ikke har noe med skolen å gjøre. Det er vel fare for at nåværende kunnskapsminister vil forholde seg like virkelighetsfjernt.
Hver gang denne debatten dukker opp, minnes jeg min egen russetid. Den ligger fryktelig langt tilbake, over et halvt hundre år, faktisk. Men ikke lenger tilbake enn at vi hadde nøyaktig den samme debatten. Russen sprang ut 17. mai, og russetoget, plakatene på butikkene i Storgata på Lillehammer, russetalen på Stortorget og russeavisa var meget viktige innslag i småbyens 17. maifeiring. Men i sin visdom la skolemyndighetene eksamen tett inntil 17. mai, både rett før og rett etter nasjonaldagen. Meningsløst, syntes vi. Hvorfor kunne man ikke gjøre unna hele eksamen før 17. mai, og slik skille eksamen fra russefeiringen, til glede for alle parter?
Vi bestemte oss for å reagere, og gjorde det på den eneste måten vi visste ville vekke oppsikt. Vi ventet med russefeiringen til etter at eksamen var over, med den konsekvens at det ikke ville bli noe rødruss på Lillehammer 17. mai. I russeavisa ”Rød Rebell” slo vi opp nyheten over hele førstesiden. Avisa kom på gaten med mange fantasifulle historier noen dager før 17. mai. Mange syntes historien om russeboikotten 17. mai var litt for drøy, selv for en russeavis! Man kunne ikke tenke seg at vi faktisk mente det. Da det gikk opp for folk, ble det bråk. Sinte innlegg i avisene. Byens borgere skulle ha seg frabedt at russen ikke skulle underholde dem 17. mai. Saken vakte nasjonal oppsikt. Vi lagde antagelig den eneste russeavisa som noen gang har presentert en sak som ble en nasjonal nyhet og kom på førstesidene i riksavisene.
Reaksjonen fra skolemyndighetene var den gang som nå, totalt avvisende. Vi gjennomførte det som ble framstilt som en boikott av 17. mai, og Lillehammer feiret nasjonaldagen uten rødruss det året. Boikotten var ingen demonstrasjon mot 17. mai. Derfor gikk vi som vanlig var i barnetoget, men i sivil. Vi møtte opp til eksamen i våken tilstand og startet en hyggelig russefeiring etter at skriftlig eksamen var ferdig noen dager etter 17. mai.
Ikke det at jeg venter at kunnskapsministeren skal lytte til en røst fra oldtiden. Men kanskje kunne han lytte til dagens lærere og elever?
Hver gang denne debatten dukker opp, minnes jeg min egen russetid. Den ligger fryktelig langt tilbake, over et halvt hundre år, faktisk. Men ikke lenger tilbake enn at vi hadde nøyaktig den samme debatten. Russen sprang ut 17. mai, og russetoget, plakatene på butikkene i Storgata på Lillehammer, russetalen på Stortorget og russeavisa var meget viktige innslag i småbyens 17. maifeiring. Men i sin visdom la skolemyndighetene eksamen tett inntil 17. mai, både rett før og rett etter nasjonaldagen. Meningsløst, syntes vi. Hvorfor kunne man ikke gjøre unna hele eksamen før 17. mai, og slik skille eksamen fra russefeiringen, til glede for alle parter?
Vi bestemte oss for å reagere, og gjorde det på den eneste måten vi visste ville vekke oppsikt. Vi ventet med russefeiringen til etter at eksamen var over, med den konsekvens at det ikke ville bli noe rødruss på Lillehammer 17. mai. I russeavisa ”Rød Rebell” slo vi opp nyheten over hele førstesiden. Avisa kom på gaten med mange fantasifulle historier noen dager før 17. mai. Mange syntes historien om russeboikotten 17. mai var litt for drøy, selv for en russeavis! Man kunne ikke tenke seg at vi faktisk mente det. Da det gikk opp for folk, ble det bråk. Sinte innlegg i avisene. Byens borgere skulle ha seg frabedt at russen ikke skulle underholde dem 17. mai. Saken vakte nasjonal oppsikt. Vi lagde antagelig den eneste russeavisa som noen gang har presentert en sak som ble en nasjonal nyhet og kom på førstesidene i riksavisene.
Reaksjonen fra skolemyndighetene var den gang som nå, totalt avvisende. Vi gjennomførte det som ble framstilt som en boikott av 17. mai, og Lillehammer feiret nasjonaldagen uten rødruss det året. Boikotten var ingen demonstrasjon mot 17. mai. Derfor gikk vi som vanlig var i barnetoget, men i sivil. Vi møtte opp til eksamen i våken tilstand og startet en hyggelig russefeiring etter at skriftlig eksamen var ferdig noen dager etter 17. mai.
Ikke det at jeg venter at kunnskapsministeren skal lytte til en røst fra oldtiden. Men kanskje kunne han lytte til dagens lærere og elever?
Nytt ankerfeste?
”Vi er alle på sett og vi sosialdemokrater i dette landet. For oss som har tilhørt klassen av partiløse har Arbeiderpartiet representert kontinuitet og grunnfjell, et slags ankerfeste i en omskiftelig verden. Mye kan tyde på at denne perioden nå er slutt. At man må vende seg mot andre; at det kommer nye impulsgivere, nye videreførere og fortolkere av de verdiene som skal danne kjernen i fremtidens Norge. Spørsmålet er bare fra hvor?”
Forfatteren Vetle Lid Larsen i kronikk i Aftenposten
Forfatteren Vetle Lid Larsen i kronikk i Aftenposten
mandag 9. februar 2009
Bortforklaring
De fleste foreldre er godt fornøyd med barnehagen. Spesielt godt fornøyd er de som har barna i private barnehager. Ifølge en meningsmåling som er utført for Kunnskapsdepartementet scorer de private barnehagene bedre enn de offentlige på hele 29 av 30 punkter. Undersøkelsen sier ikke at de offentlige barnehagene er dårlige. Men det ser altså ut til at de private er enda bedre. Når de private barnehagene slår de offentlige praktisk talt over hele linja, må det være noe i det.
Det burde den fagansvarlige for barnehager i Kommunenes Sentralforbund ta inn over seg i stedet for å komme med en forklaring som vil nå høyt i konkurransen om pinlige bortforklaringer: ”Det er ikke snakk om kvalitetsforskjeller mellom offentlig og kommunal sektor”, sier han. ”Hadde man spurt flere i undersøkelsen ville man fått et jevnere bilde.” TNS Gallup som har gjort undersøkelsen, vil sikkert kunne belære den fagansvarlige litt om de metodiske sidene ved en meningsmåling.
Det burde den fagansvarlige for barnehager i Kommunenes Sentralforbund ta inn over seg i stedet for å komme med en forklaring som vil nå høyt i konkurransen om pinlige bortforklaringer: ”Det er ikke snakk om kvalitetsforskjeller mellom offentlig og kommunal sektor”, sier han. ”Hadde man spurt flere i undersøkelsen ville man fått et jevnere bilde.” TNS Gallup som har gjort undersøkelsen, vil sikkert kunne belære den fagansvarlige litt om de metodiske sidene ved en meningsmåling.
Skuffende av professor
Forfatteren av den falske kronikken i Dagbladet lørdag viser seg å være en professor ved Markedshøyskolen, Runar Døving. Han syntes det var morsomt å late som han hadde et ståsted på innsiden av bransjen og ble grepet av spøken om å la Kjetil Try kritisere sine egne. Det var visstnok ekstra morsomt fordi Try har ”ganske festlige koblinger til Arbeiderpartiet”. Hans medsammensvorne var rektor ved Markedshøyskolen. Sistnevntes motiv var ren hevngjerrighet.
Dagbladet kan kritiseres for å ha slumset i det redaksjonelle arbeidet da de ukritisk tok inn artikkelen. Det gjør vel ikke saken bedre at det er konkurrenten VG som kan bringe nyheten om hvem som står bak. Mange synes sikkert det er ustyrtelig morsomt at Dagbladet ble lurt. At en professor og en rektor ved en høyskole står bak ”morsomheten”, synes jeg for min del er lite morsomt. Jeg har liten sans for høyskoleregissert professoralt falskneri. At hevn er en del av motivet gjør ikke saken bedre. Jeg har lest en del av Døvings faglige produksjon, og har lært mye av det. Men dette falskneriet reduserer tilliten til hans faglige seriøsitet.
Oppdatering mandag ettermiddag:
Døving holder hardnakket på at navnejukset ikke har svekket hans omdømme, ifølge Dagbladet. Men redaksjonsjef Trygve Aas-Olsen er ikke enig, og fratar ham jobben som fast skribent i avisa. ”Saken har definitivt skadet Runar Døvings omdømme”, sier redaksjonsjefen. ”Leserinnlegget får ham til å fremstå som useriøs. Han har begått en kardinalsynd ved å henvende seg som han gjør til publikum, som han rett og slett lurer.” Døving sier han angrer – ”litt”, og mener han burde ha brukt psevdonym.
Jeg har et bedre forslag: I stedet for å jukse med navn, kan en bruke sitt eget. Det er faktisk atskillig enklere – og utvilsomt mye mer redelig.
Dagbladet kan kritiseres for å ha slumset i det redaksjonelle arbeidet da de ukritisk tok inn artikkelen. Det gjør vel ikke saken bedre at det er konkurrenten VG som kan bringe nyheten om hvem som står bak. Mange synes sikkert det er ustyrtelig morsomt at Dagbladet ble lurt. At en professor og en rektor ved en høyskole står bak ”morsomheten”, synes jeg for min del er lite morsomt. Jeg har liten sans for høyskoleregissert professoralt falskneri. At hevn er en del av motivet gjør ikke saken bedre. Jeg har lest en del av Døvings faglige produksjon, og har lært mye av det. Men dette falskneriet reduserer tilliten til hans faglige seriøsitet.
Oppdatering mandag ettermiddag:
Døving holder hardnakket på at navnejukset ikke har svekket hans omdømme, ifølge Dagbladet. Men redaksjonsjef Trygve Aas-Olsen er ikke enig, og fratar ham jobben som fast skribent i avisa. ”Saken har definitivt skadet Runar Døvings omdømme”, sier redaksjonsjefen. ”Leserinnlegget får ham til å fremstå som useriøs. Han har begått en kardinalsynd ved å henvende seg som han gjør til publikum, som han rett og slett lurer.” Døving sier han angrer – ”litt”, og mener han burde ha brukt psevdonym.
Jeg har et bedre forslag: I stedet for å jukse med navn, kan en bruke sitt eget. Det er faktisk atskillig enklere – og utvilsomt mye mer redelig.
søndag 8. februar 2009
Rektor med munnkurv
Vi har bak oss ei uke med intens debatt om ytringsfrihet som et viktig prinsipp i vårt samfunn. Men ytringsfriheten må også gjelde i praksis. I mitt nærområde har vi nylig sett et eksempel på at prinsippet ikke alltid blir etterlevd slik en bør kunne vente. Rektor ved Mjøndalen skole i Nedre Eiker sendte nylig ut et brev til elevenes foresatte der han informerte om de negative konsekvensene av kommunens budsjettkutt for skolen. Han tillot seg samtidig å kritisere regjeringens skolesatsing.
Det førte til at rektoren ble innkalt til kommunens rådmann, som fortalte ham at det ikke tillå ham som rektor å uttale seg om politiske spørsmål på denne måten. Skolelederen sier han ønsket med brevet å fokusere på forskjellen mellom det som blir sagt i offentlige debatter, og den virkeligheten man opplever lokalt. Det hjalp lite. Det er rådmannen som uttaler seg om politiske spørsmål i forhold til innbyggerne, fikk han vite.
Eksemplet er ikke enestående. Det finnes mange, landet over. Fra å være selvstendige kulturpersonligheter i lokalmiljøet, er skolelederne blitt redusert til et mellomledd i det kommunale byråkratiet, der de skal utføre ordre fra toppen av byråkratiet. De er utstyrt med munnkurv og er blitt ”rådmennenes dresserte pudler”, som lederskribenten i Drammens Tidende uttrykker det i en kommentar til Nedre Eiker-eksemplet. Utdanningsforbundet kan fortelle at (1) hver tiende rektor har opplevd reaksjoner fra ledelsen på grunn av egne uttalelser, (2) hver tredje rektor har opplevd lojalitetskrav som har gjort at de har vegret seg for å delta i den offentlige debatten, og (3) åtte av ti skoleledere tror at rektorer ikke tør stå fram og fortelle om kritikkverdige forhold.
Dette er ytringsfriheten i praksis i norsk skole i dag. Er det slik vi vil ha det? Rett nok har en rektor – i likhet med alle andre arbeidstagere - lojalitetsforpliktelser overfor sin arbeidsgiver. Men like viktig - rektor og lærere er barnas advokater. De har forpliktelser også overfor elevene og deres foreldre. Det er faktisk dem skolen er til for. Og endelig – rektorer og lærere er borgere av dette samfunnet, og må ha rett til å ytre seg. Ja, når det gjelder skolen, bør de ha plikt til å delta i debatten, og til å si i fra – også i det offentlige rom – hvis de mener noe er galt. Ingen kan skolen bedre enn dem. Det var en tid lærerne var blant de aller viktigste aktørene i den offentlige debatt i dette landet. Nå er de blitt nærmest usynlige. Snarere enn å bli kneblet, bør de oppmuntres til å tre fram og delta.
Det førte til at rektoren ble innkalt til kommunens rådmann, som fortalte ham at det ikke tillå ham som rektor å uttale seg om politiske spørsmål på denne måten. Skolelederen sier han ønsket med brevet å fokusere på forskjellen mellom det som blir sagt i offentlige debatter, og den virkeligheten man opplever lokalt. Det hjalp lite. Det er rådmannen som uttaler seg om politiske spørsmål i forhold til innbyggerne, fikk han vite.
Eksemplet er ikke enestående. Det finnes mange, landet over. Fra å være selvstendige kulturpersonligheter i lokalmiljøet, er skolelederne blitt redusert til et mellomledd i det kommunale byråkratiet, der de skal utføre ordre fra toppen av byråkratiet. De er utstyrt med munnkurv og er blitt ”rådmennenes dresserte pudler”, som lederskribenten i Drammens Tidende uttrykker det i en kommentar til Nedre Eiker-eksemplet. Utdanningsforbundet kan fortelle at (1) hver tiende rektor har opplevd reaksjoner fra ledelsen på grunn av egne uttalelser, (2) hver tredje rektor har opplevd lojalitetskrav som har gjort at de har vegret seg for å delta i den offentlige debatten, og (3) åtte av ti skoleledere tror at rektorer ikke tør stå fram og fortelle om kritikkverdige forhold.
Dette er ytringsfriheten i praksis i norsk skole i dag. Er det slik vi vil ha det? Rett nok har en rektor – i likhet med alle andre arbeidstagere - lojalitetsforpliktelser overfor sin arbeidsgiver. Men like viktig - rektor og lærere er barnas advokater. De har forpliktelser også overfor elevene og deres foreldre. Det er faktisk dem skolen er til for. Og endelig – rektorer og lærere er borgere av dette samfunnet, og må ha rett til å ytre seg. Ja, når det gjelder skolen, bør de ha plikt til å delta i debatten, og til å si i fra – også i det offentlige rom – hvis de mener noe er galt. Ingen kan skolen bedre enn dem. Det var en tid lærerne var blant de aller viktigste aktørene i den offentlige debatt i dette landet. Nå er de blitt nærmest usynlige. Snarere enn å bli kneblet, bør de oppmuntres til å tre fram og delta.
En sovepute?
Helseminister Bjarne Håkon Hanssen har vært i Sveits og studert landets praksis når det gjelder gratis heroinutdeling til tunge misbrukere. Selv om han sier noe annet, virker det som han er innstilt på å innføre en lignende ordning her i landet. VGs meningsmåling viser at folk er på glid i saken, og som så ofte før ser det ut til at det er det liberale standpunktet som vinner fram. Men meningene er fortsatt delte. Rød-grønne politikere har talt imot, også Ap-folk. Heller ikke alle narkomane er for forslaget. Blå Kors-direktøren kaller det misforstått hjelp. Også Landsforbundet mot stoffmisbruk synes det er en dårlig ide.
Jeg ser at det er argumenter som taler for. Noen mennesker er kommet så langt i sin rusavhengighet at det er vanskelig å se at det er noen vei tilbake. Når en ser hvilken uverdig livssituasjon enkelte har, kan det hevdes at utdeling av et stoff de uansett må skaffe seg gjennom kriminalitet, vil kunne gi dem et mer verdig liv. Situasjonen for mange stoffmisbrukere er fryktelig vanskelig og uverdig. Svært mange dør av overdoser. Alt må gjøres for å redde liv og gi mennesker et mer verdig liv.
På den annen side: I Sveits er kriteriene for å få utdelt heroin at man er minst 18 år, har vært avhengig av opiater i minst to år, har vært gjennom minst to mislykkede behandlingsopplegg samt at både helse- og sosialtilstand er preget av misbruket. Men – skal man virkelig gi opp 18-åringer? Og etter bare to mislykkede behandlingsopplegg? Behandling av tunge heroinbrukere er ekstremt vanskelig. Gjennomføres forslaget kan det bli fristende å gi opp for tidlig. Tiltaket kan bli en sovepute. Jeg synes saken er vanskelig.
Jeg ser at det er argumenter som taler for. Noen mennesker er kommet så langt i sin rusavhengighet at det er vanskelig å se at det er noen vei tilbake. Når en ser hvilken uverdig livssituasjon enkelte har, kan det hevdes at utdeling av et stoff de uansett må skaffe seg gjennom kriminalitet, vil kunne gi dem et mer verdig liv. Situasjonen for mange stoffmisbrukere er fryktelig vanskelig og uverdig. Svært mange dør av overdoser. Alt må gjøres for å redde liv og gi mennesker et mer verdig liv.
På den annen side: I Sveits er kriteriene for å få utdelt heroin at man er minst 18 år, har vært avhengig av opiater i minst to år, har vært gjennom minst to mislykkede behandlingsopplegg samt at både helse- og sosialtilstand er preget av misbruket. Men – skal man virkelig gi opp 18-åringer? Og etter bare to mislykkede behandlingsopplegg? Behandling av tunge heroinbrukere er ekstremt vanskelig. Gjennomføres forslaget kan det bli fristende å gi opp for tidlig. Tiltaket kan bli en sovepute. Jeg synes saken er vanskelig.
lørdag 7. februar 2009
Slumsete redaksjonelt arbeid
Dagbladet trykker i dag en kronikk over en hel side – ”Reklamen vil redde oss” – som angivelig skal være skrevet av den kjente reklamemannen Kjetil Try. Men så viser det seg at Try slett ikke vedkjenner seg artikkelen. Kronikken er helt ukjent for ham. Det er ikke han som har skrevet den. Det hele er en bløff fra en eller annen person som har utgitt seg for å være Try.
Utrolig kjedelig for Dagbladet, selvfølgelig, og debattredaktøren legger seg da også helt flat – og beklager så godt han kan. Avisa har ikke sjekket godt nok, og resultatet av slumsete redaksjonelt arbeid er at avisa sitter igjen med svært pinlig sak. Det er når man ser slikt som dette det blir lettere å forstå hvorfor det går så nedover med Dagbladet.
Utrolig kjedelig for Dagbladet, selvfølgelig, og debattredaktøren legger seg da også helt flat – og beklager så godt han kan. Avisa har ikke sjekket godt nok, og resultatet av slumsete redaksjonelt arbeid er at avisa sitter igjen med svært pinlig sak. Det er når man ser slikt som dette det blir lettere å forstå hvorfor det går så nedover med Dagbladet.
Pensjonister som blogger
Bloggene er i stor grad de unges arena. Det oppfattes visst som litt spesielt at folk som har nådd pensjonsalderen skriver blogger. Antagelig er det heller ikke så mange i denne alderskategorien som ytrer seg gjennom denne kanalen. Men det finnes da noen, og avisa Vårt Land inviterte tre av oss til en prat.
Møtet med gamle venner var både morsomt og interessant. Vi var enige om at også folk som er over sin første ungdom, burde bruke den muligheten som bloggen representerer, til å delta i samfunnsdebatten. Bloggen passer jo aldeles utmerket for nettopp sånne som oss, vi som er ute av ”business” så å si, men som likevel ikke behøver å være helt ute når det gjelder kunnskap, innsikt og visdom. Om det var de tre herrer som møttes i Vårt Land naturligvis helt enige!
Jeg utfordrer flere av min generasjon til å bli med i bloggersamfunnet. Nettet er ”meningsmediet” fremfor noe i dagens samfunn. Det er morsomt å skrive blogg. Som jeg har skrevet før: Å skrive blogg skjerper oppmerksomheten. Å formulere sine tanker og meninger skriftlig bidrar til å holde de små grå i gang.
Mange mennesker som har levd noen år, kvier seg fordi de mener de ikke takler det rent tekniske med å komme på nett. Men det er mye, mye lettere enn mange tror. Å opprette en blogg som den du nå leser, er bokstavelig talt gjort på en-to-tre. Klikk på ”Opprett blogg” øverst til høyre på denne siden og følg anvisningene. Og selvfølgelig er jeg frimodig nok til å anbefale deg å følge denne bloggen. Det kan du til og med fortelle andre at du gjør ved å klikke på ”Følg denne bloggen” over bildene i spalten til høyre, og følg anvisningene.
Møtet med gamle venner var både morsomt og interessant. Vi var enige om at også folk som er over sin første ungdom, burde bruke den muligheten som bloggen representerer, til å delta i samfunnsdebatten. Bloggen passer jo aldeles utmerket for nettopp sånne som oss, vi som er ute av ”business” så å si, men som likevel ikke behøver å være helt ute når det gjelder kunnskap, innsikt og visdom. Om det var de tre herrer som møttes i Vårt Land naturligvis helt enige!
Jeg utfordrer flere av min generasjon til å bli med i bloggersamfunnet. Nettet er ”meningsmediet” fremfor noe i dagens samfunn. Det er morsomt å skrive blogg. Som jeg har skrevet før: Å skrive blogg skjerper oppmerksomheten. Å formulere sine tanker og meninger skriftlig bidrar til å holde de små grå i gang.
Mange mennesker som har levd noen år, kvier seg fordi de mener de ikke takler det rent tekniske med å komme på nett. Men det er mye, mye lettere enn mange tror. Å opprette en blogg som den du nå leser, er bokstavelig talt gjort på en-to-tre. Klikk på ”Opprett blogg” øverst til høyre på denne siden og følg anvisningene. Og selvfølgelig er jeg frimodig nok til å anbefale deg å følge denne bloggen. Det kan du til og med fortelle andre at du gjør ved å klikke på ”Følg denne bloggen” over bildene i spalten til høyre, og følg anvisningene.
fredag 6. februar 2009
Den alkoholpolitiske overtroen
Jeg tror knapt det finnes et tema der så mange er så lite innstilt på å bøye seg for erfaringer og forskningsresultater som når det gjelder alkoholbruk og de samfunnsmessige rammene for omsetning og skjenking av alkohol. For bare å ta det siste: Forskningsleder Ingeborg Rossow sier at forskningen er ”samstemt” om at jo mer liberale skjenketider, desto mer vold og skader: ”Sene skjenketider skaper mer fyll, og forskningen viser en klar sammenheng mellom vold og hvor mye man har drukket.” Politimestrene i våre fire største byer skrev i 2007 til sine ordførere at det viktigste tiltaket for å endre på den klart uønskede utvikling i helgenettene, er at tidene for skjenking av alkohol reduseres.
Regjeringen signaliserer nå at den vil stramme inn alkoholloven slik at kommunene ikke lenger skal kunne tillate skjenkestedene å ha åpent lenger enn til kl 0200, mot kl 0300 i dag. Dermed skriker bar- og restauranteierne over seg. Kortere åpningstider fører til mer bråk, sier de, fordi folk får kortere tid til å drikke. Forskningen får si hva den vil. Dette er da enkel logikk som alle må skjønne? Og jeg synes allerede jeg hører Siv Jensen: Folk må da få lov til å gå på byen å ha det hyggelig! Det er politiets jobb å holde orden!
En Facebook-gruppe har samlet 3000 medlemmer som protesterer mot at bystyret i Tønsberg bestemte seg for å redusere åpningstiden med en skarve time. På enkelte blogger prøver man nå å overgå hverandre i å latterliggjøre regjeringens forslag. – Vi har et par uker bak oss der noen har vært opptatt av å latterliggjøre et godt menneske i Snåsa som legger varme hender på folk. Hva skal man da si om folks overtro når det gjelder alkoholens frie flyt?
Regjeringen signaliserer nå at den vil stramme inn alkoholloven slik at kommunene ikke lenger skal kunne tillate skjenkestedene å ha åpent lenger enn til kl 0200, mot kl 0300 i dag. Dermed skriker bar- og restauranteierne over seg. Kortere åpningstider fører til mer bråk, sier de, fordi folk får kortere tid til å drikke. Forskningen får si hva den vil. Dette er da enkel logikk som alle må skjønne? Og jeg synes allerede jeg hører Siv Jensen: Folk må da få lov til å gå på byen å ha det hyggelig! Det er politiets jobb å holde orden!
En Facebook-gruppe har samlet 3000 medlemmer som protesterer mot at bystyret i Tønsberg bestemte seg for å redusere åpningstiden med en skarve time. På enkelte blogger prøver man nå å overgå hverandre i å latterliggjøre regjeringens forslag. – Vi har et par uker bak oss der noen har vært opptatt av å latterliggjøre et godt menneske i Snåsa som legger varme hender på folk. Hva skal man da si om folks overtro når det gjelder alkoholens frie flyt?
Lett å si se enig
Per Kristian Foss skal ha gjort det klart at han svarer ja hvis Høyre ber om å bli partiets statsministerkandidat. At han i det hele tatt får et slikt spørsmål – og at han endog svarer ja på spørsmålet – viser vel tydelig nok at mange i Høyre ikke ser på Erna Solberg som en god nok statsministerkandidat, eller kanskje rettere: at Per Kristian Foss er en mye bedre kandidat.
Om det er det lett å si seg enig. Det er naturlig nok ikke Erna Solberg.
Om det er det lett å si seg enig. Det er naturlig nok ikke Erna Solberg.
torsdag 5. februar 2009
Taktisk smart – lite aktverdig
Arbeiderpartiet vil ikke ta standpunkt til spørsmålet om leteboring utenfor Lofoten og Vesterålen nå, men vil først ta stilling til spørsmålet under behandlingen av forvaltningsplanen i 2010. Partiet holder følgelig spørsmålet om leteboring i disse sårbare områdene åpent. Dette kom fram under nestleder Helga Pedersens presentasjon av partiets forslag til program for de neste fire årene i dag. AUF er riktignok uenige, men trøster seg med andre programposter der de mener de har seiret.
Både motstandere og tilhengere av leteboring er misfornøyd med partiets vegring mot å ta standpunkt. Man kan undre seg over at landets største parti ikke vil mene noe om det mest brennbare miljøspørsmålet siden gasskraftsaken. Men årsaken er åpenbart taktisk. Saken er vanskelig for partiet. Miljøorganisasjonene presser på, og det står om partiets troverdighet som miljøparti, noe de ganske sikkert kommer til å bli minnet om under valgkampen til høsten. Og så dreier det seg om hensynet til fortsatt regjeringsmakt etter stortingsvalget. Ap vil nok helst ha boring, men de vet at hvis de rød-grønne får fortsatt flertall, må de droppe tanken om boring i nord, fordi SV aldri vil gi seg på at området må vernes. Blir resultatet at de må regjere alene, kan de søke flertall for det de helst vil, sammen med Høyre og Frp. - Ikke rart at SV benytter anledningen til å fiske i rørt vann og anbefaler alle som vil verne miljøet å stemme SV.
Taktisk smart, kanskje, men ikke spesielt aktverdig.
Både motstandere og tilhengere av leteboring er misfornøyd med partiets vegring mot å ta standpunkt. Man kan undre seg over at landets største parti ikke vil mene noe om det mest brennbare miljøspørsmålet siden gasskraftsaken. Men årsaken er åpenbart taktisk. Saken er vanskelig for partiet. Miljøorganisasjonene presser på, og det står om partiets troverdighet som miljøparti, noe de ganske sikkert kommer til å bli minnet om under valgkampen til høsten. Og så dreier det seg om hensynet til fortsatt regjeringsmakt etter stortingsvalget. Ap vil nok helst ha boring, men de vet at hvis de rød-grønne får fortsatt flertall, må de droppe tanken om boring i nord, fordi SV aldri vil gi seg på at området må vernes. Blir resultatet at de må regjere alene, kan de søke flertall for det de helst vil, sammen med Høyre og Frp. - Ikke rart at SV benytter anledningen til å fiske i rørt vann og anbefaler alle som vil verne miljøet å stemme SV.
Taktisk smart, kanskje, men ikke spesielt aktverdig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)