Kontroversiell fortjenstmedalje

Det har vakt oppsikt at Ali Lindstad har fått Kongens fortjenstmedalje i sølv. Linstad var på 1970-tallet tilknyttet AKP (m-l), men forlot sine kommunistiske synspunkter, konverterte til sjia-islam og ble tilhenger av Ayatollah Komeinis iranske revolusjon.

Linstad stod bak den første muslimske friskolen i Norge, Urtehagen på Grønland, og var skolens første rektor. Han står også bak muslimske barnehager. Skolen ble lagt ned kort tid etter starten etter at en tilsynsrapport fra fylkesmannen hadde levert meget sterkt kritikk mot skolen. Etter det jeg forstår får Linstad, som også er lege, Kongens medalje for sin sosiale innsats. "Jeg nominerte han for hans utrettelig arbeid for å gi innvandrere i Oslo et bedre liv", sier mannen som står bak forslaget.

For alt det jeg vet er hans innsats på dette området like fortjenstfullt som det mange andre har kunne vise til for å få Kongens sølv. Problemet er imidlertid at Linstad utvilsomt er mest kjent i offentligheten for sine antisemittiske synspunkter, som han fortsatt står for. I 2010 kom Linstad med denne kraftsalven på sitt nettsted:
"Vær kritisk til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har, innen aviser og andre medier, i mange politiske organer, og ved kontakter og nettverk som finnes til der hvor beslutninger fattes. - Det fins anstendige og mindre anstendige jøder, som blant folk i alle grupper og religioner! Det skulle bare mangle. Men uhederlighet utad for å fremme en sak, og særlig når det gjelder Israel, synes å kunne spores hos mange jøder, eller er det ikke sånn?"

Det er slike synspunkter som har fått seniorforsker Terje Emberland ved det norske Holocaustsenteret til å karakterisere tildelingen som en skandale. "Linstad spiller på den klassiske myten om jødisk verdenssammensvergelse. Som om jøder er en entitet som jobber kollektivt for en ond plan. Det er en skandale at en person som kommer med slike utsagn får Kongens fortjenstmedalje", sier Emberland. - Forstander Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund kaller tildelingen "umusikalsk" og mener den forringer hederen til alle andre som har fått medaljen. Det samme mener Vårt Land-redaktør Jon Magne Lund, som på Verdidebatt skriver at Kongens sølv er devaluert.

Oslo bys ordfører, Fabian Stang, som skulle ha overrakt medaljen på vegne av Kongen, har trukket seg fra oppdraget. "Jeg deler vanligvis ut Kongens fortjenstmedalje med glede, men i dette tilfellet vurderte jeg det som mer problematisk. Linstad har sikkert gjort en god innsats på noen områder, men for å kunne gjennomføre utdelingen, må jeg nok i litt større grad kunne identifisere meg med mottakeren", sier Stang. Utdelingen skulle ha funnet sted på Nationaltheatret, men av sikkerhetsmessige grunner ser teateret seg ikke i stand til å ta ansvar for arrangementet. Utdelingen blir flyttet til Grønland i Oslo.

Reaksjonene er forståelige, og jeg slutter meg til. Samtidig bør kanskje saken debatteres noe mer. Den reiser spørsmålet om ufyselige meninger på ett område skal diskvalifisere for heder for en antatt fortjenstfull innsats på et annet område. Svaret er ikke uten videre ja. I tilfellet Linstad dreier det seg om en mann som profilerer seg sterkt i offentligheten med synspunkter som bryter radikalt med helt grunnleggende verdier som vårt samfunn bygger på. Kritikken mot tildelingen er derfor fullt berettiget i dette tilfelle. Men det kan også finnes tilfelle der en person som tildeles offentlig heder, kan ha enkelte meninger som flertallet misliker, men som ikke bør diskvalifisere for slik heder.

Problemstillingen aktualiseres ved en ytring på Vårt Lands nettsted Verdidebatt, der det blir hevdet at det er mer enn tvilsomt at muslimske barnehager er nyttige for integreringen, og at det derfor også er en feilvurdering om det er dette barnehagearbeidet som er vurdert som samfunnsgagnlig og fortjenstfullt.

 

Oppdatering: Slottet har kommet til at de utsetter tildelingen. De trenger mer tid til å tenke igjennom saken, blir det sagt. Kanskje de skulle gitt seg mer tid tidligere?

• Fabian Stand advarte Slottet
• Slettes medaljen?
• Kongen slettet medaljen
• Linstad: Ga Slottet etter for press?
• Slottets begrunnelse

Sammenheng mellom tilgjengelighet og bruk

Politiets Fellesforbund har på sitt landsmøte vedtatt å gå inn for generell bevæpning av norsk politi.  Et flertall på 73 av 124 delegater stemte for forslaget. Formannen, Arne Johannessen stemte imot. Så sent som i fjor viste en undersøkelse blant over 4.000 politifolk i operativ tjeneste at 60 prosent var motstandere av generell bevæpning, mens bare 20 prosent var for. Nesten alle politimesterne har vært imot generell bevæpning. Det samme gjelder politidirektøren. Meningene på landsmøtet var også delte.

Så vidt jeg forstår har det vært et hovedargument for landsmøteflertallet at vi har hatt en kraftig økning i volden mot politiet og at volden fra de kriminelle miljøene er blitt mye råere. Ordensavdelingene ved politiet sier derfor at de føler et behov for generell bevæpning. På denne bakgrunn kan en ha forståelse for politifolkenes ønske om å ha kraftigere verktøy på hofta enn den tradisjonelle batongen.

På den annen side taler sterke argumenter imot en allmenn bevæpning av politiet. Blant annet er jeg personlig ikke i tvil om at det her som i mange andre forhold, er en sammenheng mellom tilgjengelighet og bruk. Det blir vist til at i de fleste andre land er den individuelle politimann/kvinne bevæpnet. Det gjelder også Sverige, Finnland og Danmark. Men så ser vi også at i disse landene ligger det relative antallet skyteepisoder ca 6 ganger høyere enn i Norge. Mye kan tyde på at bevæpning ikke er mer beskyttende enn om politiet patruljerer uten våpen, snarere tvert i mot. Fra forskerhold blir det pekt på at det sannsynligvis blir flere skyteepisoder, med flere skadde og flere drepte.

Det er lenge siden Politiets Fellesforbund (PF) fremmet krav om at det må bli enklere å få bevæpning i kritiske situasjoner. PF har etterlyst en klarere nasjonal praksis for fremskutt lagring av våpen i kjøretøy. I dag er det slik at hvert politidistrikt selv bestemmer om det skal ligge våpen i bilene. PF har også stilt krav om at våpeninstruksen endres, slik at ikke bare politimesteren i hvert distrikt skal kunne beordre bevæpning, men også operasjonslederne som har den operative kommandoen gjennom døgnet. PF er ikke blitt hørt i disse spørsmålene. Frustrasjonen dette har skapt, har nok bidratt til at stemningen i spørsmålet om generell bevæpning har snudd.

Politiledelsen og politikerne bør nå ta disse kravene på alvor, men holde fast på sitt nei til generell bevæpning av norsk politi. Innfører man først en slik bevæpning, vil man aldri kunne oppheve ordningen igjen. 

Lysere framtid?

Barack Obama vant en klar seier i det amerikanske presidentvalget, men heller ikke mer. Hadde resten av verden fått stemme, ville valgseieren vært overveldende, ikke minst i Norge. Noen har både undret seg og irritert seg over at så mange av oss har ønsket gjenvalg av Obama.

Men er det egentlig så underlig? Vel kan man være uenig med Obama i enkelte spørsmål, men ser man på politikken generelt, plasserer han seg etter norsk målestokk et sted mellom Høyre og Frp. Og langt til høyre derfra igjen finner vi republikanerne og Romney. Sett med norske øyne skal du med andre ord være svært så politisk konservativ for å støtte den politikken som Romney står for. I Norge finner han sine viktigste støttespillere blant de mest ytterliggående økonomiske liberalistene, og de er det heldigvis ikke så mange av her i landet.

Skal republikanerne ha noen sjanse i framtiden, må de bl a erkjenne at de demografiske forholdene i USA er under stor endring. Å tilpasse politikken til den hvite, mannlige befolkningen holder ikke. De etniske minoritetene er sterkt voksende i USA. Ved presidentvalget for 20 år siden utgjorde de hvite velgerne 87 prosent. I år var tallet sunket til 72 prosent og det vil synke ytterligere. Demokratene får 9 av 10 stemmer blant afroamerikanerne og 7 av 10 blant latinamerikanerne og velgerne med asiatisk bakgrunn. Også disse etniske gruppene øker sterkt.

Barack Obama sa i sin seierstale natt til i går at han aldri har vært mer stolt over Amerika, og han lover amerikanerne en lysere framtid. Det er tale i beste amerikanske ånd. Men den amerikanske stoltheten har fått sår og framtidsoptimismen har slått sprekker. Langsomt begynner det å gå opp for amerikanerne at landets storhetstid som verdens suverene stormakt er over, og de har all grunn til å være bekymret over den økonomiske framtiden.

Den gjenvalgte presidenten står foran en formidabel oppgave. Skal han ha noen som helst sjanse til å få USA på rett kjøl igjen økonomisk, er han nødt til å lykkes med å få til et bedre samarbeide med en kongress der republikanerne har flertallet i Representantenes Hus. Det vil ikke bli lett. I Obamas første periode har republikanerne stort sett konsentrert seg om å spenne bein under det meste Obama ville gjennomføre av reformer. Hans eneste store seier, helsereformen, ble meget amputert. Men med Obamas valgseier er denkommet for å bli. Oppslutningen om reformen har økt i befolkningen og i og med at Romney ikke fikk sjansen til å reversere den, vil det gå ytterligere fire år og da vil det ganske sikkert bli umulig å få folkelig oppslutning om reversering.
Men de økonomiske reformene som USA trenger, krever en Obama som er flinkere til å samarbeide med et motvillig kongressflertall enn det Obama har vært til nå. Han bør lære av Clinton, som var en mester i å takle det intrikate politiske spillet som kreves i Washington for få gjennomført politikken.

Obama er dyktig til å tale og flink til å arbeide. Men han må også lykkes i å samtale og samarbeide. Så får en også håpe at det republikanske flertallet i kongressen vil vise seg mer samarbeidsvillig i den kommende fireårsperioden.

A phone for my vote

Sterkt bidrag i presidentvalgkampen:

Jussprofessor på ville veier

Igjen har vi fått demonstrert at kunnskap ikke er det samme som klokskap. I et innlegg i Aftenposten 31. oktober, under overskriften " Retten kan ikke gjette ", gir professor Ståle Eskeland domstolen i Vågå-saken et utvetydig råd: Retten må frifinne fordi bevisene ikke holder. Dette mener Eskeland seg kompetent til, til tross for at han ikke har vært til stede i rettssalen, men kun bygger på pressereferater fra saken.

Med rette blir Eskeland satt på plass. Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad påpeker i Aftenposten bl a at juridiske professorer ikke har noen særskilt kompetanse i bevisvurderinger. Eskelands mening har like stor eller liten vekt som enhver avisleser. Ved å bruke sin yrkestittel seiler Eskeland under uriktig flagg og tilsniker seg en fagkompetanse han slett ikke har. Quigstad påpeker også at domstolen kun skal bygge på de bevis som framlegges direkte for retten og finner det underlig at Eskeland mener seg beføyet til å gi råd til domstolen som den åpenbart må se bort i fra. Endelig slår Quigstad fast at Eskelands krav om tekniske bevis som et generelt krav utvilsomt er feil som en beskrivelse av gjeldende rett.

I et innlegg i Aftenposten 4. november skriver jussprofessor Anne Robberstad at det er umulig for en som ikke har vært til stede i salen å vurdere bevisene i en rettsak. Dette gjelder også, og kanskje i spesiell grad, for professorer.

Det er ikke første gang Ståle Eskeland, som er professor i strafferett, går over streken. I 2009 ble han i Oslo tingrett dømt for ærekrenkelser i forbindelse med uttalelser om en kriminalsak.

Retten konkluderte  med at Eskeland hadde så svake holdepunkt for det den kalte ”grove insinuasjoner” at han handlet ”grovt aktlaust” da han lanserte insinuasjonene for Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker. Eskeland måtte betale kr 100.000 i oppreisingserstatning. Dommen var historisk. Visstnok var ingen jussprofessor i Europa tidligere dømt for grove lovbrudd innenfor sitt arbeidsfelt. Eskeland anket ikke dommen .

Haugianeren Arne Arnesen Bjørge og "Skipper Worse"

Det er utrolig fascinerende å studere den store folkebevegelsen som Hans Nielsen Hauge skapte i første halvdel av 1800-tallet. Ikke minst blir jeg imponert av de mange helt unge predikantene som reiste rundt omkring i landet og forkynte Guds ord i en tid da dette fortsatt var forbudt for legfolk. Jeg har i høst publisert artikler om to av disse predikantene.

Den ene er Arne Arnesen Bjørge fra Øyer i Gudbrandsdalen. Arne kom fra meget fattige kår og arbeidet som ung en tid som gårdsgutt hos Hans Nielsen Hauge på Bredtvedt. Han reiste i mange år som predikant rundt omkring i hele Sør-Norge, inntil han ca 1830 kom til Stavangerområdet der han slo seg ned som gårdbruker samtidig som han fortsatte forkynnervirksomheten. I Stavanger ble han en del både av det såkalte "brødresamfunnet" og av haugianermiljøet i byen, der den ledende skikkelsen var gründeren John Haugvaldstad, også kalt "haugianerbispen".

Arne var gift to ganger og fikk i alt 12 barn. Det andre ekteskapet var både dramatisk og ulykkelig. Arnes andre kone, som bare var 24 år da hun på morens befaling og mot sin vilje måtte gifte seg med den da 51 år gamle Arne, var familierelatert til Alexander Kielland, og Kielland kjente godt til historien om Arne og hans unge hustru. Det er liten tvil om at denne historien har gitt viktige impulser til Kiellands beskrivelse av det ulykkelige ekteskapet mellom den unge Sara og den aldrende Jacob Worse i Kiellands mest berømte roman, "Skipper Worse".

Når det gjelder reisepredikanten i ”Skipper Worse”, Hans Nielsen Fennefos, har Kielland naturlig nok først og fremst hentet impulser fra Hans Nielsen Hauge, men åpenbart også fra Arne Arnesen. Kielland utstyrer Fennefos med personlighetstrekk som vi kjenner igjen fra samtidens beskrivelse av Arne Arnesen, som en meget vennlig mann, elskelig og elsket av alle, ydmyk og from med et tiltalende vesen, og som nøt stor tillit og anseelse som en ildfull og dyktig forkynner.

Artikkelen kan leses her: http://evenshaug.blogspot.no/p/det-er-sa-lell-haugianeren-arne-arnesen.html

Historisk bispeutnevnelse

Vi går mot en historisk bispeutnevnelse når Kirkerådet for første gang skal tilsette en biskop. Det dreier seg om ny biskop i Agder og Telemark bispedømme. Resultatet av den kirkelige voteringen forelå for noen dager siden. De tre kandidatene som kom best ut av voteringen, går til "finalen". Det er prost Stein Reinertsen, prost Ludvig Bjerkreim og sokneprest Anne-May Grasaas. Agder og Telemark bispedømmeråd og biskopene skal uttale seg om hvem av de tre kandidatene de anser mest skikket til å bli utnevnt før Kirkerådet foretar tilsettingen i begynnelsen av desember. Jeg tar neppe mye feil når jeg tipper at biskopene vil være delt i sine tilrådinger, mens bispedømmerådet kommer til å gå inn for prost Stein Reinertsen, som vant voteringen. Dermed vil nok Kirkerådet tilsette Reinertsen.

 

Vårt Land har i sin dekning av denne saken vist en forunderlig evne til å fokusere sin dekning av saken på hva kandidatene tidligere har ment, nærmere bestemt i spørsmålet om kvinnelige prester. Stein Reinertsen kan fortelle at dette spørsmålet aldri har vært et viktig for ham. Ikke desto mindre lager Vårt Land er stort oppslag med overskriften "Nå sier bispefavoritt Reinertsen ja til kvinnelige prester".  

 

I dag er det bispekandidat Anne-May Grasaas og Ludvig Bjerkreims tur. I et tilsvarende stort oppslag heter det om Grasaas: "Kvinnelig bispekandidat sa nei til kvinnelige prester". Men det var lenge siden. Etter den tid har hun studert teologi og vært prest i mange år. Og nå altså bispekandidat. Bjerkreim kan fortelle at han allerede i studietiden avklarte sitt standpunkt i dette spørsmålet.

 

Så vet vi hva bispekandidatene mente om et spørsmål som i dag nærmest er et ikke-spørsmål i kirken. Hva med et par spørsmål om aktuelle saker i kirken?

Oppdatering 13.11.12: Agder og Telemark bispedømmeråd har med sju av ti stemmer gått inn for Stein Reinertsen som ny biskop. De tre øvrige gikk inn for Anne-May Grasaas.

Oppdatering 20.11.12: Åtte av de 12 biskopene går inn Anne-May Grasaas som ny biskop i Agder og Telemark bispedømme, mens fire har Stein Reinertsen som sitt førstevalg. Som det går fram ovenfor, kom Reinertsen først i den kirkelige voteringen, mens Grasaas bare ble nummer tre. Også flertallet i bispedømmerådet (7 av 10) mener Reinertsen er best egnet. 

Litt om blogging

Jeg har hatt en lengre pause i bloggingen. Etter at jeg startet denne bloggen i desember 2006, har det blitt over 1100 innlegg, eller "poster" som det heter på bloggspråket. I vår kjente jeg at jeg hadde behov for en pause. Skrivelysten ble kanalisert inn i på andre områder, lokalhistorie, der jeg har i løpet av året har levert flere artikler til lokalhistoriske årsskrifter og årbøker. Men nå melder lysten seg til å blogge litt igjen, uten at jeg dermed gir opp lokalhistorien. Som jeg har skrevet før, liker jeg å ytre meg. Jeg er interessert i mye, og liker å ha meninger om mangt. Derfor synes jeg det er artig å blogge.

Enkelte har vært hyggelig og meldt at de har savnet bloggen. Savnet har sikkert vært til å leve med. Men man skriver jo for lesere, derfor er jeg takknemlig for alle som følger meg og oppfordrer gjerne til å bruke kommentarfeltet.

Jeg har notert at enkelte har begynt å bruke Facebook nærmest som blogg. Det er selvfølgelig ganske smart – i og med at man da "gratis" kan få alle sine Facebook-venner som lesere. Greit nok. Personlig merker jeg at jeg har en tendens til å hoppe over lange meningsytringer på Facebook. De oppleves noe "påtvunget" i den type forum. Referanser til blogginnlegg er ok. Så kan folk selv bestemme om de vil klikke seg til bloggen og lese.

Det fine med blogg er at her kan en utfolde seg i frihet. Frihet ”til å mene og formulere uten å være avhengig av salg, antall ord, anmeldere, redaktører og forlag”, som en annen blogger har uttrykt det. Det har også vært pekt på at som blogger har du eneherredømme over teksten. Det betyr ikke at en kan slappe av på kravene når det gjelder fakta og saklighet. Bommer du eller svikter du her, blir du lynraskt satt på plass av leserne i kommentarfeltet. Dessuten er det et befriende trekk ved blogging at en slipper å tenke kommersielt. Derfor har jeg for min del droppet annonser både på bloggen min og på nettstedet www.besteforeldre.no, som jeg redigerer og drifter. Ikke så rent få tjener gode penger på bloggene sine. Noen av de såkalte rosa bloggene gjør store penger. Men så er de ofte tvers igjennom kommersialiserte.

Jeg tilhører seniorbloggerne. Vi burde ha vært flere. Jeg skulle ønske at flere av min generasjon kunne oppdage bloggen som et sted der de kunne ytre seg og dele sin kunnskap og livserfaring med andre. Også folk som er over sin første ungdom, burde bruke den muligheten som bloggen representerer, til å delta i samfunnsdebatten. Bloggen passer jo aldeles utmerket for nettopp sånne som oss, vi som er ute av ”business” så å si, men som likevel ikke behøver å være helt ute når det gjelder kunnskap, innsikt og visdom.

Blogging er den nye formen for leserbrev og folkemøter. Det er i bloggsfæren mye av samfunnsdebatten skjer i dag. Internett er en forholdsvis ny arena. Men det er ikke noe nytt fenomen at folk ønsker å nå fritt ut med sine meninger. Dagens bloggere gjør egentlig akkurat det samme som da folk brøt ut av myndighetenes sensur og etablerte de første avisene på 1600-tallet.

Historisk møte hos Kongen

”I dag gjennomførte vi et historisk møte hos Kongen”, het det i en pressemelding fra kirkeminister Rigmor Aasrud i går. Bakgrunnen var at de tre prostene som ble utnevnt i går, var de siste prostene som ble utnevnt i statsråd. Fra nå av skal prostene bli utnevnte av kirken selv gjennom bispedømmerådene. Den siste bispeutnevnelsen i statsråd skjedde i oktober i fjor, da Atle Sommerfeldt ble utnevnte til biskop i Borg. Utnevnelsen av menighetsprester ble overført til bispedømmerådene for noen år siden.

At et trossamfunn selv skal utnevne sine ledere burde være en selvfølge i dagens samfunn. Men fortsatt sitter det langt inne for noen å akseptere dette. Denne uka ble det kjent at Senterpartiet bryter med kirkeforliket som er inngått i Stortinget og stiller sine stortingsrepresentanter fritt når det skal stemmes i stat-kirke-saken i Stortinget. Lundteigen har allerede gjort klart at han stemmer imot. Det dreier seg om en samvittighetssak, derfor stilles representantene fritt, heter det fra partiet. Så vet vi det.

Men ros til alle de andre partiene – og til dem fra Sp – som innser at den gamle stat-kirke-ordningen for lengst er moden for historiens skraphaug. Det har sikkert ikke vært like lett for alle politikere å gi opp sin makt over kirken. Fra min tid som leder av Kirkerådet husker jeg en kommentar fra en kirkestatsråd – gitt med et lite smil om munnen, men heller ikke uten et visst alvor: ”Ta ikke fra meg retten til å utnevne biskoper, Oddbjørn. Å utnevne biskoper er det morsomste jeg gjør!”

Det lå nok utenfor mitt domene å frata en kirkestatsråd den makten. Makten har ligget hos statsråden og hans/hennes politikerkolleger. Når jeg som kirkerådsleder hadde statsråder i tale, benyttet jeg derfor gjerne anledningen til å oppfordre dem til å arbeide for å redusere sin egen makt på dette området.

Da Jon Lilletun gjestet Kirkemøtet for første gang som kirkeminister i 1997, uttrykte jeg i min åpningstale glede over den nye regjeringens uttalelse om at den ville respektere Den norske kirkes frihet som et trossamfunn, og jeg fortsatte: ”Til denne friheten hører etter min mening også at kirken selv utnevner sine proster og biskoper. Det er naturligvis verken min rett eller oppgave å diktere regjeringen. Jeg tillater meg likevel i all vennskapelighet å antyde at det ikke burde være noen dårlig målsetting for en kirkestatsråd i Norge i slutten av 1990-årene at han – når en tid kommer – forlater statsrådstolen med mindre kirkemakt i den stolen enn da han satte seg i den!”

Jon Lilletun bidro med sitt, men det blir Rigmor Aasrud som får oppleve å sitte i statsrådstolen når staten endelig oppgir den kirkemakt som utnevnelsen av Den norske kirkes proster og biskoper innebærer.

Lysbakkens sviktende dømmekraft

Det er ganske uforståelig at Stoltenberg lar Audun Lysbakken fortsette som statsråd etter den kritikken Stoltenberg selv har gitt Lysbakken for håndteringen saken om bevilgningen til det såkalte Jenteforsvaret. Men så langt holder han altså sin beskyttende hånd over den kommende SV-lederen. Hva som vil skje hvis det oppdages mer av det samme fra Lysbakkens side, blir interessant å se. Kanskje må Stoltenberg strekke sin tålmodighet enda litt til. Det står om den rød-grønne regjeringens framtid.

Noen har antydet at Lysbakken handlemåte vitner om politisk korrupsjon. Det er å skyte over målet. Jeg tror ikke et øyeblikk at Lysbakken er korrupt. Men hans handlemåte vitner om mangel på politisk dømmekraft. At han har handlet i strid med embetsverkets anbefaling, er greit nok. Statsråden bestemmer. Verre er det at han har satt regelverket til side, og når han skulle informere Stortinget, la han ikke alle kortene på bordet. Statsråder har vært nødt til å gå for mindre enn dette.

Noen prøver nå å skyve ansvaret over på en statssekretær, som ser ut til å ha vært primus motor i saken. Hun har vært leder av SU. Lysbakken har gjort klart den selvfølgelighet at det er han som har ansvaret og har lagt seg så flat som det bare går an. Men demonstrasjonen av manglende dømmekraft oppheves ikke av slik øvelser. Derfor gjør Stortingets kontrollkomite rett i ta opp saken. Så får det bli opp til Lysbakken om han mener seg tjent med en statssekretær som åpenbart burde gjøre noe annet enn å være en statsråds høyre hånd, og opp til SV om de mener seg tjent med en leder som har vist slik sviktende dømmekraft som Lysbakken har gjort. Men underlig nok ser det ut til at Stoltenberg mener han kan fortsette med Lysbakken.

Oslo-lekene i 1952

I dag er det 60 år siden de 6. olympiske vinterleker ble åpnet i Oslo. Prinsesse Ragnhild åpnet lekene under en seremoni på Bislett. I alt samlet lekene 694 deltakere fra 30 nasjoner. Tyskland og Japan deltok i OL for første gang siden 2.verdenskrig, men bare 3 østeuropeiske land var med: Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. De norske arrangørene ønsket ikke at to tyske ledere som også var ledere under OL i Berlin i 1936, skulle komme, men måtte bøye seg etter press fra IOC. De to tyskerne løste saken selv ved å bli hjemme.

Publikumsmessig ble lekene en kjempesuksess med over 500.000 betalende tilskuere. Det var nesten ti ganger så mange som under lekene i St. Moritz fire år før. Verken før eller senere har det vært så mange på et hopprenn i Holmenkollen.

Jeg husker det hele som om det skulle ha vært i går. Landsfolkeskolen den gang var så viselig ordnet at vi gikk hver annen dag på skolen. Det ga rikelig anledning til å sitte klistret til radioen og følge overføringene fra øvelsene. Tror jeg fortsatt kan nevne navnet på de fleste medaljevinnerne. Norge fikk mange og ble beste nasjon med 7 gull og i alt 16 medaljer, USA på annen plass med 4 gull og 11 medaljer. Katastrofalt dårlig resultat for svenskene, som i St. Moritz toppet medaljestatistikken sammen med Norge, men denne gangen måtte nøye seg med fire bronsemedaljer og 10. plass blant nasjonene.

Hjallis var selvfølgelig det store navnet med sine tre gull. Vi gutta på Lillehammer syntes liksom vi kjente ham. Hjallis lå mye på Lillehammer og trente, og han var ikke for stor til å gi oss smågutta litt instruksjon. Skigullet til Brenden, Slåttvik, som nylig hadde flyttet til Lillehammer, og fremfor alt gull og sølv til Bergmann og Falkanger i hopp var også helt utrolig stort. Jeg glemmer heller ikke Stein Eriksens fabelaktige gull i storslalom.

Etter Oslo-lekene ble aktiviteten i slalomløypene og hoppbakkene i Lysgårdsbakken enda mer populært enn det hadde vært. Vi bodde nærmest der oppe i vintermånedene. Lite drømte jeg vel den gangen om at den utrolige opplevelsen med dobbelt norsk i OL-hopp skulle gjenoppleves, denne gangen «live». Hvorhen? Jo, nettopp i Lysgårdsbakken 42 år senere! Av alt jeg har opplevd på en idrettsarena kan ingen ting måle seg den opplevelsen!

En rådmanns lovstridige anbefalinger

Drammen er en by med en stor andel innvandrere, og byen har fått mye ros for at den har taklet integreringsutordringene ganske bra. Men når det gjelder spørsmålet om livssyn og religion, har man verken i pedagogikken eller politikken hatt en like heldig hånd med utfordringene. Et par skoleepisoder som røper stor svikt i vurderingsevnen, har vakt nasjonal oppsikt. Da elever ved en av byens barneskoler sist jul skulle ha en juleavslutning, ble barna nektet å ha på seg nisselue med den begrunnelse at man måtte ta hensyn til alle med en annen kultur og tro. Ikke bare det, da lærerne ønsket velkommen, ble det sagt klart ifra at det fra nå av ikke lenger kunne kalles en juleavslutning – det skulle hete "vintermarkering". Rimeligvis reagerte både foreldre og lærere, og skolens rektor møtte massiv kritikk.

For noen år siden ble en annen barneskole i Drammen nasjonalt kjent fordi noen klasser ved skolen ble nektet av skolens rektor å se et julespill i en lokal kirke i skolens nærområde. Julespillet var en mangeårig tradisjon og av høy kvalitet. En foreldre-aktivist full av fordommer overfor kristne trossamfunn klarte gjennom en krass e-post å skremme rektor nok til at rektor avlyste elevenes besøk i kirken. Det hjalp ikke at flere av elevene ved skolen var med i julespillet, heller ikke at Foreldreutvalget ved skolen mente elevene burde få se det eller at elevene hadde gledet seg. Rektors offisielle begrunnelse var syltynn, hun hadde ikke informert foreldrene godt nok om julespillet, hevdet hun.

Nå er det Drammens rådmann og politikere som dummer seg ut. I et høringsnotat om kommunens forhold til kirken og ulike tros- og livssynssamfunn, foreslår rådmannen bl a at kommunen tar over ansvaret for gravferdsforvaltningen og drift av gravplasser og krematorium, at kommunens ansvar for å skaffe og drifte presteboliger avvikles, at det ikke legges opp til særbehandling av Den norske kirke i de politiske organenes budsjettbehandling, at Den norske kirke får "tilskudd pr medlem", at en bør sikte på å redusere antall kirkebygg i byen og vurdere sambruk av bygninger med andre tros- og livssynssamfunn, m.m. Rådmannen legger fram sitt høringsnotat uten overhode å konferere med Kirkelig fellesråd i byen, og en bystyrekomité sender uten videre notatet ut til høring.

Tidligere ekspedisjonssjef i Kirkeavdelingen i departementet, Ole Herman Fisknes, som kanskje er vår fremste ekspert på kirkejuss, legger ikke fingrene i mellom i sin karakteristikk av rådmannens forslag. "Det er ille at en rådmann begår så grove, juridiske tabber. Det tyder på total svikt i forståelsen av norsk lov", sier han i et intervju i Vårt Land. Etter å ha blitt gjort oppmerksom på alle de misforståelsene notatet bygger på, går en representant for rådmannen går likevel i helforsvar for tabbene. Det er uforståelig, like uforståelig som at bystyrekomitéen sender notatet uendret ut til høring. Jeg tviler på at noe lignende ville skjedd på et annet saksområde.

I en artikkel i Drammens Tidende i dag (bare i papirutgaven) påviser prosten i byen, Øystein Magelsen punkt for punkt alle misforståelsene, og avslutter artikkelen med et hjertesukk, som en bare kan slutte seg til: "Jeg gleder meg til den dagen vår folkekirke ikke er i hendene på kunnskapsløse kommunale byråkrater og lokalpolitikeres forgodtbefinnende."

Et tap for politikken?

Ytterligere en alvorlig sex-sak i det politiske miljøet. Denne gangen i Venstre. Partiets nestleder er siktet for voldtekt. Det er nesten så man ikke kan tro hva en leser og hører. Men situasjonen er egentlig så alt for godt kjent. Et politisk møte avsluttes med fest, der alkohol er en del av "festen". En mann med makt bruker sin posisjon til å gå til sengs med ei ung jente, som til og med skal ha vært alkoholpåvirket etter at nestlederen selv angivelig skal ha skjenket henne. Ikke uventet benekter nestlederen at det var voldtekt og hevder at det hele skjedde frivillig fra jentas side.

Hva som har skjedd, blir det opp til retten å avgjøre.  Men hvis saken kommer så langt som til domstolen, blir jeg ikke overasket om mannen blir dømt i tingretten og frikjent etter anke til lagmannsretten. Der sitter det som kjent en legmannsjury, som svært ofte frikjenner menn som har anket voldtektsdom i lavere rett. 

Nestlederen har erkjent at han hadde seksuelt samleie med jenta, og det er faktisk ille nok. Det dreier seg om en tenåring, og en mann som er mye eldre, og som misbruker grovt den makt som posisjonen og situasjonen gir ham. Saken er så enkel at slik oppfører ikke en ansvarlig leder seg. Venstres leder Trine Skei Grande treffer helt presist når hun karakteriserer sin nestleders handling som et grovt tillitsbrudd som partiet naturligvis ikke kan leve med. Unge Venstre-lederen sier det samme.

I motsetning til hva vi har sett av Frp i lignende saker, har Venstre som parti opptrådt eksemplarisk i denne saken, selv om det kan hevdes at partiet ikke har gjort annet enn det som burde være en selvfølge i en slik situasjon. Etter det jeg kan se har partiet ikke forsøkt å skjule noe og har sørget for legehjelp, juridisk hjelp og medmenneskelig omsorg for jenta. Så får vi tro at de også makter den krevende oppgaven å ta hånd om den mannen som ved sin handling har ødelagt mye både for seg selv og for mange andre.

Saken reiser spørsmålet om hva slags kultur man har i politiske partier hvor slike ting kan skje. Det kan også være grunn til å spørre hvor ansvarlig det er av politiske partier å holde alkoholkranene åpne på partiarrangementer som også inkluderer tenåringer. På bakgrunn av hvor høyt og vakkert det snakkes om hvor viktig det er at ungdom engasjerer seg i politisk arbeid, blir det et paradoks at de unge selv så vel som foreldre kan ha grunn til å frykte de politiske miljøene på grunn av uansvarlige ledere.

Komiker og Venstrepolitiker Per Inge Torkelsen karakteriserer nestlederens avgang som "et tap for politikken". En underlig kommentar. Det er faktisk ikke et hendelig uhell eller en tilfeldig ulykke som har skjedd,men en bevisst handling fra en voksen person i en viktig lederstilling. At en mann som ikke har bedre vurderingsevne og ikke er i stand til å utvise større ansvar forsvinner fra det politiske lederskapet, kan neppe sies å være noe tap for politikken. Snarere tvert imot.

Oppdatering: Kanskje har ikke Venstre vært så flinke likevel? VG kan fortelle at Venstre ble varslet om ufin oppførsel fra nestlederens side allerede før jul uten at man foretok seg noe. Også for noen år siden skal det ha vært en tilsvarende episode som fikk en ung kvinne til å forlate partiet.

Nyansepartier

Så ser vi igjen et forsøk på å lage et nytt kristelig parti. Denne gangen er navnet "De kristne". Partiet ble startet i 2011 protest mot at KrF fjernet bekjennelsesparagrafen, og hadde en viss lokal suksess i Bømlo ved kommunevalget. Der ble resultatet 6,6 prosent av stemmene og to mandater i kommunestyret. En representant for partiet, fotballagenten Terje Simonsen, uttalte da at det ikke var tilfeldig at det nye partiet begynte nettopp i denne vestlandskommunen. "På Bømlo har vi en historikk som går fra starten for kristningen av landet med Olav Tryggvason. Nå er det på tide å restarte kristenretten fra der den begynte", sa han. Uttalelsen er avslørende for tenkningen. Partiet bygger på den oppfatning at Norge i det 21. hundreåret skal kristnes gjennom politisk arbeid og lovbestemmelser.

Det sier også noe om det nye partiets forståelse av politisk arbeid når en annen representant for partiet stiller seg uforstående til at ikke Krf umiddelbart vil samarbeide med dem. Han vet ikke hvorfor, sa han etter kommunevalget i fjor. "De føler vel vi er blitt konkurrenter. Men det er ikke slik vi ser det." – Ikke det? Hvorfor i all verden lager man da partiet?

Spørsmålet er desto mer relevant på bakgrunn av det faktum at Simonsen beskriver forskjellen mellom Krf og "De kristne" som "nyanseforskjeller". Partiprogrammet som nå skal utarbeides, vil nok ikke ha de store avvikene fra et Krf-program, sier han til Vårt Land. Svaret understreker bare berettigelsen i å spørre: Hva er hensikten?

Vel, det er fritt for alle i vårt samfunn til å starte nye politiske partier. Men den oppsplittingen som starten av et nytt kristelig parti innebærer, vil etter alt å dømme bare føre til at arbeidet for en politikk som bygger på det kristne menneskesynet, nestekjærlighetsbudet og forvalteransvaret, blir svekket. Krf kjemper for å holde seg over sperregrensen. Det er lite som tyder på at et nytt parti med den profilen det her er atle om, vil kunne gjøre det bedre. Tvert imot. Vi har mer enn nok erfaring fra tidligere forsøk i samme retning til å se at det nye partiet på landsbasis bare vil bli et desimalparti, som Vårt Lands kommentator, Per Anders Hoel, kaller det. Det siste forsøket, Kristent Samlingsparti, fikk kun 0,2 % av stemmene ved forrige stortingsvalg, altså milevidt fra sperregrensen på 4 % og totalt bortkastede stemmer.

Hoel viser til valgforsker Bernt Aardal som har minnet om at partidannelse er en mye vanskeligere oppgave enn ildsjelene tror. Gruppen av frustrerte, kristne velgere er ingen stor, ukjent velgerreserve, sier Aardal. Forskningen viser at det her dreier seg om en gruppe velgere som allerede er relativt sterkt politisk aktive i allerede etablerte partier. Hvilken sjanser "De kristne" så skulle ha utenfor dette velgersegmentet, er vanskelig å se. Partiet kan i beste/verste fall ødelegge for Krf i den forstand at Krf mister et utsatt mandat eller to til et helt annet parti. For et lite parti som Krf er det naturligvis ille nok. Men utover det tror jeg man kan være rimelig sikker på at Visjon Norge-sjefen, Jan Hanvolds spådom om at "De kristne" vil skape et politisk jordskjelv, danke ut Krf og være i regjering om to år, ikke er noe annet enn en meget dårlig politisk analyse.

Lundby utfordrer Lindø

Svein Arne Lindø ble valgt til leder av Kirkerådet på Kirkemøtet i november 2010 etter et uhyre jevnt valg. Ikke uventet stiller Lindø opp til gjenvalg på Kirkemøtet i april. Halvannet år er en kort periode i et tillitsverv som dette. For kontinuitetens skyld burde fire år være et minimum. Tre av de fire første kirkerådslederne hadde ledervervet i åtte år. Etter 1998 har ingen hatt vervet i mer enn fire år.

Gjenvalg etter to år har derfor nærmest vært oppfattet som en formalitet. Ikke desto mindre kan ledervalget i april bli spennende. Svein Arne Lindø utfordres av Knut Lundby, som Kirkemøtets nominasjonskomite foreslår som motkandidat. Knut Lundby er en meget godt kvalifisert kandidat til lederoppgaven i Kirkerådet, er meget godt kjent i kirken og sterkt motivert for oppgaven. Han har lang erfaring fra bispedømmeråd, der han også har vært leder og fra Kirkemøtet, ved siden av flere andre kirkelige tillitsverv. Han kjenner også kirken godt fra sin religionsosiologiske forskning.

Svein Arne Lindø har holdt en forholdsvis lav profil som Kirkerådsleder og mange vil nok mene at han har vært noe anonym. Jeg ser ikke bort i fra at det vil være noen på Kirkemøtet som ønsker en leder som er mer til stede, og som derfor vil satse på Knut Lundby. Kirkemøtet har tidligere vist at det er i stand til å «kaste» en Kirkerådsleder som søker gjenvalg. Det skjedde i 2002, da Kirkemøtet ikke gjenvalgte sittende leder. Da hadde riktignok lederen sittet i fire år. Lindø har som nevnt bare halvannet år bak seg. Å «kaste» en leder etter så kort tid ville unektelig være ganske dramatisk.