Det nærmer seg jul og igjen blir det debatt om skolegudstjenester og andre markeringer av julens kristne innhold i skolen. I fjor ble Danvik skole i Drammen nasjonalt kjent fordi noen klasser ved skolen skulle av gårde for å se et julespill i en lokal kirke i skolens nærområde. Julespillet er en mangeårig tradisjon og har en høy kvalitet. En forelder-aktivist full av fordommer overfor kristne trossamfunn klarte gjennom en krass e-post å få rektor til å avlyse elevenes besøk i kirken. Det hjalp ikke at flere av elevene ved skolen var med i julespillet Heller ikke at Foreldreutvalget ved skolen mente elevene burde få se det eller at elevene hadde gledet seg. Rektors offisielle begrunnelse var at hun ikke hadde informert foreldrene godt nok om julespillet.
Også i år oppføres julespillet i den samme kirken. Drammensskolene er invitert til å se julespillet. Ingen skoler har meldt seg. Heller ikke Danvik skole. Mindretallstyranniet har vunnet fram.
I år har rektorene ved Lillehammer-skolene med tilslutning fra skolesjefen bestemt at det ikke skal arrangeres noen skolegudstjenester før jul i kommunen. Foreldre reagerer og sier at dersom ikke skolelederne går tilbake på vedtaket, er de ikke fremmed for å starte et foreldreopprør. ”Jeg tar gjerne på meg å kjøre hele skolen opp og ned for å få barna til kirken”, sier en av foreldrene ved Røyslimoen skole, som ligger høyt oppe i åsen ovenfor Lillehammer sentrum. En enquete i lokalavisen viser at mer enn tre firedeler av nesten 700 svarere er uenig i skoleledernes avgjørelse.
I Stortingets spørretime i desember i fjor slo kunnskapsminister Solhjell fast det er helt greit å ha en skolegudstjeneste som en del av skolens generelle virksomhet så lenge foreldrene har rimelig tid til å gi melding om eventuelt fritak og man har godt organiserte alternativ. Ifølge statsrådens uttalelse til Vårt Land i dag er det heller ikke i strid med den nye formålsparagrafen som nylig ble vedtatt, å gjennomføre slike skolegudstjenester.
På denne bakgrunn er det virkelig grunn til å spørre hva som får skoleledere til å si nei. De kan umulig skylde på hensynet til det mindretallet som ikke ønsker å være med. Det er gitt klare retningslinjer for hvordan hensynet til disse skal håndteres med likeverdige alternative tilbud. Begrunnelsen fra en av Lillehammer-rektorene om at elevene til tross for alternativt tilbud kan føle press til å delta, holder ikke. Her er det snakk om at skolene gjør jobben sin. De kan heller ikke vise til at skolelov og læreplan hindrer skolene i å delta i skolegudstjenester. Som profesjonelle yrkesutøvere bør de vite bedre. Til alt overmål har altså skolestatsråden slått uttrykkelig fast at noen hjemmel for sine nei kan skolelederne i hvert fall ikke finne der.
Jeg nøler i det lengste med å tro at skoleledernes uvilje bunner i egne ideologiske holdninger eller kristendomsfobi. Årsaken ligger antagelig i engstelse. Spørsmålet er om ikke en del skoleledere rett og slett er redde for aggressive reaksjoner fra kritiske foreldre, som gjerne er dyktige til å gå ut i mediene med sine reaksjoner. Det kan oppleves tøft for skoleledere når slike situasjoner oppstår. Da er det tryggere å droppe det hele for å slippe bråk - under dekke av honnørord som toleranse, respekt for mindretallet og nøytralitet.
Derfor må foreldre som ønsker at deres barn skal lære vår religiøse og kulturelle tradisjon å kjenne, gjøre nettopp det foreldreopprøret som Lillehammer-foreldre maner til.
7 kommentarer:
Skolen har ingenting med gudstjenester å gjöre. Om foreldrene önsker at barna skal ha kristen oppdragelse kan ta sine barn til kirken selv, så enkelrter det Oddbjörn Evenshaug!!
Skolen har ingenting med gudstjenester å gjöre. Om foreldrene önsker at barna skal ha kristen oppdragelse så får de ta sine barn til kirken selv, så enkelt er det Oddbjörn Evenshaug!!
Å nei da, ”Anonym”, så enkelt kan man ikke avvise skolegudstjenesten. Læreplanen åpner for at skolen har skolegudstjeneste. I læreplanens generelle del heter det: ”Opplæringen skal […] ivareta og utdype elevenes kjennskap til nasjonale og lokale tradisjoner – den hjemlige historie og de særdrag som er vårt bidrag til den kulturelle variasjon i verden.” – For å ivareta dette kravet bør skolen samarbeide med lokale institusjoner, blant annet kirken, slik skolen også samarbeider med andre institusjoner i lokalmiljøet. Skolen skal gjøre barna kjent med vår kulturelle og religiøse arv. Kirken og kristendommen er en viktig del av denne arven.
Statsråden har gjort det krystallklart at det under gitte forutsetninger er helt ok med skolegudstjenester. Det er også gjort klart at den nye formålsbestemmelsen for skolen ikke er til hinder for dette. I svært mange lokalmiljøer er dette en tradisjon som de fleste av foreldrene ønsker. Mange foreldre reagerer sterkt på at skoleledelsen i enkelte kommuner bestemmer at det ikke skal være skolegudstjenester. Som en av foreldrene på Lillehammer uttrykte det: ”I framtiden håper jeg at vi foreldre blir spurt om vår mening før skoleledelsen vedtar å voldta tradisjonene våre.”
Foreldre som av overbevisningsgrunner ikke ønsker at barna deres skal delta, har rett til å be om fritak og barna har krav på et alternativ. Det er verken spesielt tolerant eller demokratisk at et lite mindretall skal bestemme at flertallet ikke skal få det de ønsker når dette ikke er i strid med skolens formål og læreplan.
"Skolen skal gjøre barna kjent med vår kulturelle og religiøse arv"
Ikke er vel e k s t r e m e religiøse kirker del av vår kulturelle og religiøse arv?!
Og hvilke kirker er det du så sikter til? - Hvis det skulle være "Knoffen" i Drammen, som jeg skriver om i innlegget, så vitner karakteristikken både om fordommer og mangel på kunnskap. Men som kjent henger jo slikt sammen. Lørdag så jeg julespillet, som du åpenbart ikke tåler. Det dreide seg om en forestilling der den viktigste fortellingen i vår vestlige kulturkrets ble dramatisert av barn og unge på en flott måte. Denne fortellingen ble fortalt, punktum. Verken mer eller mindre. Ingen ting annet ble sagt, annet enn at hun som har skrevet julespillet, takket barna og de unge for flott jobb. Det hele foregikk i et rom der jeg ikke så et eneste kristent symbol, ettersom slike ble dekket av kulissene. Forestillingen kunne like gjerne vært vist på Union scene.
For øvrig er det interessant at du nå gjør debatten til å bli et spørsmål om det du kaller "ekstreme kirkesamfunn". Hvis julespillet hadde blit vist i et kirkesamfunn som etter din mening var liberalt nok, ville det altså vært ok.
I sitt første svar til "Anonym" (som godt kunne skaffe seg et kallenavn/nick) fremhever Oddbjørn Evenshaug at skolen skal gjøre barna kjent med sin arv. Men hvorfor er det bare barn av kristne foreldre som skal få dette godet? Hva med de elevene som ikke deler den kristne arven?
Så bruker Oddbjørn det slitte tradisjonsargumentet. Det var også en lang tradisjon her i landet at vi ble styrt av Danmark. Det var en lang tradisjon for at menn tok de viktige avgjørelsene. Det er en lang tradisjon for at kvinner ikke skal være prester. Ikke minst hadde vi en lang tradisjon for at jøder og jesuitter skulle holde seg utenfor rikets grenser, jf. grunnloven. Tradisjon er ikke utelukkende positivt, slik Oddbjørn later som i argumentasjonen sin. Dessuten er vel "kjennskap til" tradisjoner noe annet enn "deltagelse i"?
Så er Oddbjørn redd for at mindretallet skal bestemme over flertallet. Mener han virkelig at et flertall kan bestemme hva som helst? Han kjenner tydeligvis ikke til menneskerettighetene:
"Folkestyret gir gjennomslag for flertallets vilje. Menneskerettighetene setter grenser for hva et flertall kan beslutte".
- Carsten Smith, tidl. høyesterettsjustitiarius.
Menneskerettighetenes religionsfrihet gir også rett til frihet fra religion… Hvilken glede har rektorer, lærere og Oddbjørn av å presse elevene til kristen religionsutøvelse?
Men klarte Oddbjørn å svare på hvorfor foreldre som vil lære opp barna sine til å bli kristne ikke kan ta dem med i kirken selv, slik "Anonym" etterspurte? Nei, det klarte han ikke.
Det er tydelig at mange kristne synes det gjør vondt å minste gamle privilegier. Men dersom man må tvinge kristen tro på barna gjennom skolen, står det dårligere til med kristendommen enn jeg trodde...
---
(PS: Jeg ville tro akademiker Oddbjørn kjenner til bruk av statitikk, og en ja-nei-undersøkelse på en lokalavis-nettside kan ikke regnes om et representativt utvalg av befolkningen. Målingen representerer kun meningene til de som selv har oppdaget undersøkelsen og valgt å svare.)
For å ta dine argumenter etter tur:
Når man i skolesammenheng og ellers bruker uttrykket ”vår” kulturelle og religiøse arv, er det naturligvis det norske samfunnets arv generelt sett det er snakk om. Selvfølgelig er det ikke alle som personlig i ett og alt ”deler” innholdet i denne arven. Det er heller ikke det det dreier seg om. Det gjelder ikke bare den religiøse delen av den. Heller ikke jeg identifiserer meg med alt i det som omtales som kulturarven. Det forhindrer ikke at alle bør møte den, bli kjent med den og oppleve den.
Tradisjonsargumentet. Om du synes det er ”slitt”, betyr ikke det at argumentet er uten relevans. Vi snakker om levende tradisjon, ikke kun om historie. Jeg later slett ikke som om alt i tradisjonen utelukkende er positivt.
Det blir med respekt å melde litt for billig å tillegge meg den mening at ”et flertall kan bestemme hva som helst”. Alle er enige om at mindretallenes rettigheter skal ivaretas, men ikke på en måte som gjør ”vold” mot flertallets rettigheter. Å påstå at jeg ikke skulle kjenne menneskerettighetene, blir for dumt.
Ingen elever blir ”presset til kristen religionsutøvelse”. Man har rett til fritak og til et fullverdig alternativ. Ditt argument om å ”tvinge kristen tro på barna gjennom skolen” er det ikke er dekning for i dagens skolevirkelighet. Jeg synes det er skuffende at en ansvarlig leder i Human-etisk forbund vil legge seg på en så billig argumentasjon.
At foreldre som vil lære opp barna sine til å bli kristne ikke kan ta dem med i kirken selv, er en annen sak. Det er ikke det denne debatten dreier seg om. Alle foreldre tar barna med til aktiviteter de anser verdifulle – enten det berøres i skolen eller ikke. – For øvrig er det en viktig pedagogisk erkjennelse at for å ”bli kjent med” må man oppleve. Like lite som man blir kjent med musikk bare ved å lese notelæren, blir man kjent med en levende religiøs tradisjon i et samfunn ved bare å lese om den.
Jo da, jeg vet forskjellen mellom en tilfeldig meningsmåling og en vitenskapelig spørreundersøkelse. Ikke desto mindre gir i hvert fall ikke Lillehammer-målingen støtte verken til ditt syn eller avgjørelsen til skolemyndighetene i Lillehammer.
Legg inn en kommentar