Blir det for mye?

Lars Gilberg, som etter min mening er den beste sportskommentatoren i norsk presse, skriver i avisa Vårt Land om folkesykdommen gullimi, som han kaller det. Det dreier seg om sportsidioter, som har det til felles med bulimikere at de fortsetter å konsumere lenge etter at de er mette:
”En stund er det ubehagelig, men etter ytterligere konsum, oppheves gjerne metthetsfølelsen. Intellektet og samvittigheten sier likevel at man burde stoppe – i det minste ta en pause. Men hvordan gjør man det så lenge det er mer mat i kjøleskapet og mer sport på TV?”

Det er utrolig mye sport på TV om dagen. Det går an å forstå at de som er lite interessert, synes det blir alt for mye. Mesterskapene står i kø. Det meste sendes i TV. Når en er sportsinteressert og synes overføringene av mesterskapene i ”norske” idrettsgrener er den beste TV-underholdningen en kan få, utfordrer Gilbergs artikkel til en aldri så liten selvdiagnostisering med tanke om man skulle lide av ”gullimi”. Tidligere holdt jobben meg frisk, men som pensjonist ligger alt til rette for å utvikle ”sykdommen”. Man har jo god tid til å følge med. Men – om diagnosen gjelder for meg, innbiller jeg meg selv at jeg lever jeg godt med den.

Spørsmålet om det blir for mye sport på TV, får medieredaksjonene vurdere. Så lenge stoffet er så populært, blir det sendt. Jeg har friheten til å slå av. Men Gilberg reiser en viktig idrettspolitisk debatt når han spør om det rett og slett blir for mange mesterskap. Han nevner skøyter som et godt eksempel – med tre VM hvert eneste år. I tillegg kommer EM. Ikke nok med det. Antall øvelser i mange av mesterskapene er blitt kraftig utvidet. I det første VM i skiskyting var det bare en offisiell individuell øvelse. I dag er det fire, pluss to stafetter. Vi ser det samme i langrenn, kombinert og hopp.

Med så mange øvelser kan man også spørre om gullmedaljenes verdi devalueres? Magnar Solberg tok to individuelle OL-gull i en tid da han fikk bare én sjanse i hvert mesterskap. I dag kan Bjørndalen ta fire individuelle gull i samme VM, pluss to i stafett. Bjørndalens fantastiske gullhøst skal ikke reduseres. Konkurransen i dag er utvilsomt større. Men det sier noe om at det ikke er lett å sammenligne idrettsutøvere over tid.

Blir det for mye gull? Selvsagt ikke når de vinnes av Norge, vil vi vel si vi som kaller oss nordmenn. Men når sant skal sies, gleden over medaljene blir unektelig mindre hvis en slik storeslem som den vi opplevde på sprinten i skiskyting for noen dager siden, gjentar seg for ofte. Etter at irritasjonen over en sørgelig etappebom på mixstafetten i dag var over (og det gikk faktisk fort), gleder jeg meg over at Frankrike vant, og enda mer over at Sverige klarte sølvet. Grattis til begge! Gratulerer også til Saarinen, som vant åpningsdistansen i Liberec, der det ble fall for Norge. Saarinen slo bl a Kuitonen, og bra var det. I motsetning til Kuitonen er Saarinen aldri tatt for doping. Men heller ikke hun er mer fremmed for dopmiljøet enn at hun har doptreneren Jarmo Riski som sin personlige trener, en trener som er utestengt av det internasjonale skiforbundet på livstid.

En ting er det i hvert fall helt sikkert blitt for mye av denne gangen -russisk doping og tøvete russiske unnskyldninger og beskyldninger i etterkant.

3 x ”Ingen kommentar”

NRK avslører at justisministeren ikke visste om at Justisdepartementet offentliggjorde at bruk av hijab skulle tillates som del av politiuniformen. Pådriverne for å få saken igjennom var Storbergets statssekretær, Astri Aas-Hansen, og hans politiske rådgiver, Hadia Tajik. At disse åpenbart har handlet uten at saken var klarert med justisministeren, forklarer Storbergets svært så famlende opptreden da saken eksploderte – uten at det unnskylder Storberget. Han har ansvaret.

NRK har henvendt seg til alle tre, og svarene er ”Ingen kommentar”, ”Ingen kommentar”, Ingen kommentar”. Det bare understreker hvor pinlig denne saken er for hele den politiske ledelsen i Justisdepartementet. Storberget har vi vært vant til å se i alle kanaler så å si hver eneste dag. Men nå er han altså taus, slik han også var det i blasfemisaken. Hans rådgiver, Hadia Tajik, er lansert som det nye store navnet i Ap. Det har ikke manglet på vilje til å søke medieoppmerksomhet fra hennes side. Nylig så vi henne i "Grosvold", der hun fikk stor oppmerksomhet om sine selvpresentasjoner på YouTube. Men nå altså – aldeles taus!

Oppdatering: "Kuppet" til tross, når det gjelder selve saken, begynner den virkelig å bli vanskelig, eller kanskje lett, avhengig av hvordan man ser det. Nå går lederen for Imamfaglig komité i Islamsk Råd, Ahmed Esmaili, ut og sier at kvinnelige muslimske politibetjenter ikke kan bære en ettersittende uniform. De muslimske kvinnene bør primært heller ikke pågripe menn, fordi muslimer ikke skal ha fysisk kontakt med personer fra det motsatte kjønn som de ikke er i familie med, får vi vite. - Ikke akkurat noe bidrag til å gjøre saken lettere for regjeringen, må en vel kunne si. Noen bør vurdere å gå, sier Høyre og Frp. Det letteste for regjeringen vil nok være å ofre en statssekretær og/eller en rådgiver, og så følge Rune Gerhardsens forslag om å legge hele saken død. Men spørsmålet er om Storbergets tabber er blitt så mange at han rett og slett blir sparket. Skjønt, det er vel for nære valget til at det vil skje. Under alle omstendigheter - det begynner å bli bortimot utrolig at Storberget kan gjemme seg bort og sitte så aldeles musestille slik situasjonen er nå.
Ny oppdatering torsdag kveld: Endelig ser det ut til at Storberget har forstått alvoret. Han skal være på vei hjem fra hytta. Dog ikke for å si noe i kveld. Vi må vente til i morgen. Og da droppes antagelig hijab-saken (?) Men selv droppes han nok ikke - uansett hva Siv Jensen sier.

”Hvis været tillater …”

TV-kanalen C-SPAN som har spurt 65 historikere om å bedømme Barack Obamas 42 forgjengere i presidentembetet. I likhet med tidligere rankinger kommer 200-årsjubilanten Abraham Lincoln på topp med George Washington og Franklin D. Roosevelt på de neste plassene. Lincoln skårer best på fem av de ti målene som er brukt i vurderingen, og er nr to eller tre på de øvrige. Neppe mange blir overrasket over at nylig avgåtte George W. Bush ligger på nederste del av listen med bare seks presidenter etter seg. Men kanskje stusser noen over at en president som Harry S. Truman er nr fem på listen, bare slått av de tre nevnte samt Theodore Roosevelt, men foran John F. Kennedy. Truman var visepresident og måtte overta da Franklin D. Roosevelt døde i april 1945.

Jeg har alltid hatt sans for Harry S. Truman. Han er den eneste presidenten etter 1896 som ikke har hatt collegeutdannelse, og ble av mange betraktet som et kjedelig ”gudsord fra landet” da han overtok etter den velutdannede Franklin Roosevelt som førte amerikanerne ut av depresjonen og ledet nasjonen under 2. verdenskrig. Men det Truman manglet i høyere utdannelse, tok han igjen i folkelighet, handlingskraft og effektiv administrasjon.

I 1934 ble bondesønnen fra Missouri senator i Washington og i 1944 Roosevelts visepresidentkandidat da Roosevelt gikk for sin fjerde presidentperiode. Roosevelt ble gjenvalgt, men døde få måneder senere. Truman var fullstendig uforberedt på oppgaven. Han hadde snakket med Roosevelt bare to ganger etter at han tiltrådte som visepresident. Han sa han følte det som om månen, stjernene og alle planetene hadde falt ned over ham. I 1948 stilte han til valg som ordinær presidentkandidat. Ingen levnet ham den minste sjanse. Det var opplest og vedtatt at republikanernes kandidat, den populære New York-guvernøren Thomas E. Dewey, ville vinne lett. Mens Dewey førte en heller slapp valgkamp, klemte Truman til med en 50 000 km lang ”whistlestop”-turne (jernbanekampanje). Fra togets plattform holdt han kraftfulle og intense taler i et saftig og folkelig språk til folk som møtte opp på stasjonene.

Etter valgdagen forkynte The Chicago Herald Tribune over hele forsiden: ”Dewey Defeats Truman”. Men opptellingen viste at Truman hadde vunnet 39 stater mot Deweys 16. Bildet av Truman der han med sitt bredeste glis holder Chicago-avisen opp for fotografene, er ett av amerikansk politikks mest kjente. Bildet er gjengitt både på frimerke og på en Truman-statue.

Da Truman i 1952 forlot Det Hvite Hus, var hans popularitet blant velgerne helt på bånn. Han skåret faktisk lavere på popularitetsmålingene enn Richard Nixon gjorde da han gikk av i skam i 1974. Men hvis det kan være til noen trøst for George W. Bush, så rangerer altså ettertiden Truman blant de aller beste presidentene. Rehabiliteringen startet allerede i 1960-årene, og fra 1999 har han inntatt femteplassen på C-SPAN-rangeringene.

Truman flyttet tilbake til hjembyen Independence i Missouri. Huset han bodde i er nå museum. I Independence ligger også “Harry S. Truman Presidential Library and Museum”, som Truman arbeidet for å reise etter at han hadde gått av. Museet inneholder en unik samling av dokumenter og gjenstander fra Trumans liv og særlig fra hans viktige presidentår. Her finnes også dokumentsamlingene etter flere av hans statsråder og andre medarbeidere. Noe av det jeg minnes best etter et besøk for noen år siden, er noe så prosaisk som et lite kort med svar på en invitasjon. Da Truman skulle innsettes i presidentembetet januar 1949, fant Washington-byråkratiet i sin visdom ut at invitasjonskortet som gikk ut til alle gjestene, også skulle sendes til den nyvalgte presidenten. En mann med mindre sans for humor enn Truman, hadde vel funnet dette noe fornærmende. Men Truman udødeliggjorde episoden ved å sende et svarkort med påskriften: "Weather permitting, I hope I attend".

Bra Sverige!

Dopingproblemet rir idretten som en mare. Derfor er det all grunn til å gi ros til Sverige og Gunde Svan for å vise en flott holdning. Sveriges Britta Norgren får ikke gå 10 km klassisk fordi hun hadde for høy blodverdi da hun ble kontrollert tirsdag. Den høye blodverdien har sin naturlige forklaring, men vi må godta at hun kom over grensen, sier den tidligere storløperen, for nå skal det være ”hardere tak hva blodtester angår”.

Også svenskenes landslagstrener i skiskyting, den uredde Wolfgang Pichler, har markert seg sterkt i kampen mot doping. Han sa krystallklart i fra om hva han mente da de russiske skiskytterne ble tatt i forrige uke. Det ble ikke tålt av russerne. Pichler hevder at han nærmest er blitt fysisk angrepet av en russisk leder i VM-byen Pyeongchang. Vi kan også lese om hvordan svenske løpere får drapstrusler på e-post. Også Bjørndalen opplever trusler. Så langt har dette nå gått at svenske skiskyttere forlanger garantier for sin trygghet av russiske myndigheter før de vil reise til Russland for å gå World Cup-løp. Alt dette fordi svenskene har sagt det alle burde si om dopingsvineriet. De svenske løperne vurderer å boikotte løpene i Russland. Nordmennene burde vurdere det samme. Russerne har ingen troverdighet i kampen mot doping.
Oppdatering: Femten nasjoner tar nå opp forslag om at idrettsutøvere som blir tatt i doping skal utestenges på livstid, og nasjonen de tilhører skal fratas arrangement. Det svenske skiskytterforbundet er en viktig støttespiller i dette initiativet. Som jeg har sagt før: Dette er veien å gå. Måtte det bare bli gjennomført.

Merkverdige meninger

Aktuelle verdidebatter avslører merkelige politiske allianser. I hijabdebatten slår tidligere Ap-statsråd, Karita Bekkemellom, til med et ganske oppsiktsvekkende synspunkt når hun sammenlikner bruk av hijab med omskjæring av kvinner. Hennes eneste perspektiv på muslimske kvinners bruk av hijab er at det dreier seg om menns forsøk på å begrense kvinners seksualitet. Fremskrittpartiets Eli Hagen faller henne om halsen og gir henne full støtte. Den profilerte samfunnsdebattanten Usman Rana er med god grunn opprørt over sammenlikningen. Fakhra Salimi daglig leder for Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner, mener Bekkemellom er mentalt omskåret, mens Ap-politikere synes saken er pinlig for Ap.

I spørsmålet om abort etter 12. uke finner også politikere på den radikale høyresiden og den radikale venstresiden sammen i felles holdninger. I et innlegg på Minerva.no gjør den unge Fremskrittspartipolitikeren, Ove Vannebo, seg til en ihuga talsmann for at retten til selvbestemt abort må utvides til 18. uke. Og leder i Sosialistisk Ungdom, Mali Steiro Tronsmoen, er helt enig. Det er et stort problem, sier hun, at man ikke får bestemme selv etter 12. uke. For menneskelivet starter ved fødselen, hevder hun, og synes i likhet med den unge Frp’eren det er merkverdig at noen kan mene at barn som ikke er ønsket skal få komme til verden.

Jeg for min del synes det er mye her som er merkverdig.

En ”bitte liten idrettsgren”?

Ole Einar Bjørndalen slår alle rekorder. Den såkalte normaldistansen i skiskyting for menn, 20 km, har vært på konkurranseprogrammet i alle VM siden det første mesterskapet ble holdt i Østerrike i 1958. Olav Jordet ble den første mesteren på distansen, da han vant i 1965. Etter det har ytterligere fem nordmenn vunnet, den siste i fjor, da Emil Hegle Svendsen vant i Østersund. Pussig nok har Ole Einar Bjørndalen aldri vunnet normaldistansen i VM tidligere, men han har både sølv og bronse. Derimot tok han gull på distansen i OL i 2002. Men nå tok han jamen VM-gull også. Samtidig slo han Stenmarks World Cup-rekord.

En slutter aldri å bli imponert av Bjørndalen. Etter alt oppstyret søndag, skulle en tro at mannen måtte ha mistet fokus slik at han ikke ville klare å prestere på nytt på 20 km. Men han klarte det på en imponerende måte. Noen vil redusere Bjørndalens prestasjoner ved å vise til at skiskyting er en liten idrett. Ja, Dagbladet karakteriserer den som en ”bitte liten internasjonal idrettsgren”. Det er klart, det dreier seg om en vinteridrett – med de begrensninger det innebærer når det gjelder utbredelse. Men det er ikke så veldig mange flere nasjoner som har reelle sjanser til å vinne VM-medaljer i for eksempel alpint enn i skiskyting. Og hvor mange nasjoner kan sies å ha reelle sjanser til å vinne et VM i ishockey? Denne 20 km ga dessuten enda ny medaljenasjon i skiskyting i og med Kroatias bronse.

Skiskyting er en ekstremt krevende idrett, som stiller store krav både til teknikk, styrke og konsentrasjon. De som behersker denne idretten, er i sannhet store idrettsfolk. Og Ole Einar Bjørndalen er den største. Bjørndalen mener imidlertid Bjørn Dæhlie er større skikonge enn han fordi Dehlie har flere OL-medaljer, mens Dæhlie på sin side tror at Bjørndalen vil slå hans OL-rekord på 8 gull. Vi får se. Ikke umulig at Dehlie får rett.

Og mens vi gleder oss over store idrettsprestasjoner sammen med tidligere norske idrettshelter, fortsetter toppene i det internasjonale skiskytterforbundet å krangle.

Tenkepause i oljeletingen

I forbindelse med lanseringen av det felleskirkelige miljøtiåret i morgen, tar kirkeledere til orde til orde for en tenkepause i oljeletingen, og foreslår et fem års moratorium for tildeling av nye områder. De foreslår at den fem år lange tenkepausen brukes til:
- en prinsipiell debatt om olje- og gassvirksomhetens plass i norsk næringspolitikk i lys av klimakrisen
- en grundig opptrapping av forskning på fornybar energi og implementering av eksisterende teknologi
- utvikling av utslippsfri petroleumsutvinning
- implementering av Norges forpliktelser i en rettferdig klimaavtale.

Et initiativ som bør få bred støtte, og som representerer en kraftig utfordring til våre politikere i en tid Norge har aldri hatt så mye klimautslipp pr. innbygger. Det kirkelige engasjementet vekker ikke uventet både glede og skepsis. Politiske partier som er imot oljeboringen i nord, er naturlig nok glade. Fra dem som er for, kommer vi på nytt til å høre at kirken skal holde seg til "det religiøse" og ikke blande seg inn i politikk. Men for kirken dreier dette seg om å ta sitt etiske ansvar på alvor.

Et synkende skip?

”Den politikken som nå føres når det gjelder familieliv, ekteskap og barn, har ført til at bare 5-7 prosent av barnefødslene skjer i Europa. Vi har altså en ideologi som ikke tar vare på samfunnets levedyktighet. Dette er en dysfunksjonell ideologi. Tidligere samfunn har opplevd det samme. Familieoppløsning er sivilisasjonsoppløsende. – Når det er få institusjonelle reguleringer, blir det makt som avgjør, og da taper den svake part: kvinner og barn. – Dagens kulturliberale ideologi er et synkende skip som ikke vil overleve dette hundreåret.”
Professor Sigurd Skirbekk, foredrag, referert i Vårt Land

Jamen er VI gode

”VI er gode” – sier vi når Norge har gjort det godt i idrett. ”DE er dårlige” – heter det når Norge har tapt. Vi vil alle gjerne være på vinnerlaget. Taperne vil vi helst distansere oss fra. Derfor er det ”vi” når vi vinner, og ”dem” når vi taper. Det dreier seg om identifikasjon, en psykologisk prosess som går ut på å gjøre seg til ett med eller ha samfølelse med en annen person eller gruppe. Særlig i barne- og ungdomsalderen er dette en viktig prosess, som danner grunnlaget for mye viktig læring hos de unge. De identifiserer seg med voksne eller andre unge som betyr mye for dem, som de ser opp til og som de gjerne vil ligne. Bildene og plakatene på gutte- og jenterommet sier noe om hvem de vil være.

Ofte er det idrettshelter. Disse identifikasjonsfigurene deler barna ofte med de voksne. Ja, helt opp i høy alder er de gode idrettsfolkene våre helter. Derfor har vi store stunder foran TV-apparatet nå om dagen når VI gjør det så godt. VI fulgte opp firedobbelt i skiskyting med ytterligere et gull til Bjørndalen og bronse til Os, et gull som riktignok satt langt inne på grunn av arrangørtabbe, og som en jury med manglende kunnskap om regelverket holdt på å snyte en irritert Bjørndalen for. Og Bjørndalen viser at han ikke bare er en fremragende idrettsmann, men også et stort menneske. Etter alt bråket oppsøker han sine fire russiske konkurrenter på rommet deres og prater halvannen time med dem for å "skvære opp". Men de usportslige russiske lederne truer med rettssak, svenskene mener Bjørndalen burde vært disket og Dagbladets kommentator dokumenterer at han ikke klarer å lese innenat (dvs reglenes paragraf 7.1.3).

Skiskytterne er ikke alene. Aftenpostens sportskommentator summerer opp noe av det VI har gjort den siste tiden, slik som OL-gull i China, ishockeylandslagets og fotballandslagets framgang og Aksel Lund Svindal, for bare å nevne noe. Vi kan plusse på ytterligere framganger, bl a kom VI på pallen med to hoppere i skiflyging, noe som gir oss tro på at VI kan ta medaljer i VM. Så får vi heller glemme at det ikke gikk helt som vi håpet i laghoppingen. VI gjorde det også bra i sesongstarten i sykling i California, der Thor Hushovd fikk en god plassering. Men også Hushovd er i en idrett som står på kanten av stupet på grunn av et skandaløst forhold til doping. Her kan en i sannhet si at en beveger seg blant helter og skurker. Derimot var det ikke doping som felte sympatiske Andrea Henkel før jaktstarten. Hun glemte et øyeblikk at hun hadde patroner i børsa når hun ikke skulle ha det. Men dårlige utforferdigheter felte mange av de norske jentene.

Nå er det bare å se fram til normaldistansen, som beklageligvis også vil gå uten Emil Hegle Svendsen. Ingen tvil om at Bjørndalen, som Alexander Tikohnov nå ser på som sin sønn, vil studere løypa nøye før start!
(Innlegget er oppdatert.)

… bare ikke!

Regler er regler, sier russerne. Bare ikke når det gjelder doping! Og egentlig behøver vel ikke arrangørene å følge reglene heller. Godt at det tross alt finnes folk i det internasjonale skiskytterforbundet som lar det sportslige gå foran et usportslig regelrytteri. Gratulerer med gullet, Bjørndalen!

Makan!

Det er slitsomt å være sportsinteressert om dagen. Det ene VMet følger etter det andre som perler på ei snor, og det blir mange timer foran TV’en, må jeg nok innrømme. Men når vi opplever slike stunder som i skiskyting-VM med firedobbelt på sprinten, ja, da er det slitet verdt! Nesten litt synd at ikke reserven Lars Berger vant. Men du verden, Bjørndalen er en stor idrettsmann. Har vi hatt noen større? For øvrig: Fryktelig synd at det ikke deles ut medalje for 4. plass.

Men i gleden over flott norsk skiskytterinnsats, er det likevel ikke lett å glemme at sporten har store problemer med dopingen. Når en ser intervjuet med Alexander Tikhonov, som får seg til å si at de tre dopingtatte russiske skiskytterne er uskyldige, må en spørre hvor frekk det går an å være. Thikonov vet meget godt at uskyldige er de ikke. Jeg minner om at Tikhonov er visepresident i IBU, det internasjonale skiskytterforbundet. Det sier det meste. Det går an å forstå de norske skiskytterjentene som er glad for at russerne ikke vant i dag.

Den kirkelige toppledelsen

Jeg har vært Den norske kirkes biskoper nær nok til å vite at de har en utrolig tøff jobb og arbeider under sterkt press. Spesielt krevende er arbeidssituasjonen for Bispemøtets formann, eller preses, som det heter i det biskoppelige språket. Ved siden av fullt ansvar for eget bispedømme har preses en rekke oppgaver å ivareta på nasjonalkirkens vegne, oppgaver som i hvert fall tar minst halvparten av arbeidstiden. Som leder av Kirkerådet slo jeg i åpningstalen min på Kirkemøtet i 1995 til lyd for at man burde styrke både presesfunksjonen og funksjonen som leder av Kirkerådet. Jeg er derfor glad for at kirken om ikke alt for lenge skal få en 12. biskop, som skal ha som hovedoppgave å ivareta presesfunksjonen.

Stillingen er så langt ikke nærmere utformet. Mange spørsmål om ordningen er foreløpig ubesvart. I utredningen som førte fram til forslaget, reserverer biskopene seg på alle bauger og kanter mot at den nye biskopen skal bli en slags ”sjefbiskop” eller ”superbiskop”. Noen erkebiskop vil man ikke ha. Det anses som fremmed i vår tradisjon. Han eller hun skal ikke kunne instruere eller korrigere en annen biskops handlemåte. Hver enkelt biskop vil beholde sin fulle myndighet i eget bispedømme. Den nye ”preses-biskopen” skal heller ikke ha noen annen posisjon enn før i forhold til Kirkemøtet og Kirkerådet.

Til tross for alle reservasjoner går det an å gjøre seg noen tanker, for eksempel når det gjelder forholdet mellom preses og leder av Kirkerådet. Jeg har lenge ment at vi trenger en styrking av den såkalte episkopale strukturen (”embetsstrukturen”) i kirken. Men samtidig er det viktig å være seg bevisst at Kirkemøtet er Den norske kirkes høyeste organ, og i tiden mellom kirkemøtene er det Kirkerådet med dets leder som ivaretar Kirkemøtets myndighet. I 1996 gjorde Kirkemøtet det etter min mening pussige vedtaket at man representasjonsmessig valgte å rangere preses foran Kirkemøtets egen høyeste tillitsvalgte, kirkerådslederen, i stedet for – som naturlig hadde vært ut fra vår kirkestruktur – å sidestille de to. Nå la Kirkemøtet inn så mange forbehold i vedtaket, at de to i praksis nærmest må sies å være sidestilt. Fornuftige kirkeledere vet også å takle potensielle konfliktsituasjoner på en fornuftig måte. Men i en gitt situasjon gir vedtaket et formelt grunnlag for å hevde biskopenes primat i kirkestrukturen på en måte som neppe var ment, og som jeg tviler på er i samsvar med vår kirkeordning.

Muligens vil det ligge en egen dynamikk i ordningen med en egen ”preses-biskop”. På sikt kan ordningen føre til noe annet enn det man tenker i dag, spesielt hvis man ikke er tilstrekkelig oppmerksom på behovet for å legge til rette for at kirkerådslederen skal kunne ivareta sin viktige funksjon uten å brekke nakken på de store arbeidsoppgavene.

Det er tjue år til 1000-årsjubileet for slaget ved Stiklestad, slaget som representerer innføringen av kristendommen i Norge. Jeg tipper at tanken om å få et erkebispesete i Nidaros vil melde seg med stor styrke når vi nærmere oss den begivenheten. Personlig har jeg i likhet med de fleste ikke noe ønske om å få en erkebiskop. Jeg mener vår noe særegne kirkestruktur – med en dobbel ansvarslinje gjennom en embetsstruktur og en rådsstruktur der lekfolk er i flertall – er både en spennende og fruktbar ordning for en kirke med våre tradisjoner. På den annen side, det kan skje verre ulykker i Den norske kirke enn at vi får en erkebiskop.

Hva med OL i Russland?

De russiske skiskytternes doping er like provoserende som det vi opplevde for noen år siden av finske langrennsløpere. Finsk langrenn fikk en fortjent knekk etter den historien. Men tydeligvis ikke nok til det skremmer andre fra å gjøre det samme. Men hele greia skyldes en misforståelse, sier de dopingtatte. Den forklaringen har vi hørt før. Den russiske skiskytteren Maksim Tsjoudov spiller provosert og bruker den motangrepsteknikken som er vanlig når man blir tatt med buksa nede, han beskylder andre for å være like ille. Den svenske skiskytteren Mattias Nilsson har reagert kraftig og mottar trusler for det, etter alt å dømme kommer det fra Russland. Bra at noen utøvere tør å si hva de mener om svineriet, selv om det kan koste. Den russiske dametreneren er for feig til å møte pressen, og løper av gårde med halen mellom beina. Samtidig synes jeg det er helt fint når de aktive og deres ledere slår tilbake mot pressen overfor udokumenterte beskyldninger om doping.

IBU-president Besseberg karakteriserer dopingavsløringene som et gjennombrudd i dopingsarbeidet. Vi nå står overfor systematisk doping i stor skala i et av de sterkeste lagene i verden, sier han. Ja vel. Men hva har du tenkt å gjøre med det, Besseberg? Det er liten tvil om at det nå må sterkere lut til for å bli kvitt dette systematiske jukset i idretten. Idrettsledere verden over kan ikke bare vise til at de gjør så godt de kan når det de gjør ikke er godt nok.

”Alle” har lenge hatt en mistanke om at dopingssituasjonen i russisk idrett er ille. I 2014 skal Russland arrangere de olympiske vinterlekene. Som alle arrangørland blir det viktig for Russland å gjøre det godt på hjemmebane. Å avsløre dopingen i russisk idrett blir ikke lettere når det systematiske jukset foregår nettopp blant arrangørene. Derfor må man sette inn støtet nå.

Skrik i frustrasjon

Norge har vunnet en fotballkamp. Dog ikke hvilken som helst kamp. For første gang siden den berømmelige kampen under Berlin-OL i 1936 har det norske fotballandslaget slått Tyskland. Jo, det er stort. Kanskje går vi mot tider da vi igjen ”gir alt for Norge”? Mirakelmannen Drillo, som bare ser alderen som eneste likhetspunkt med Snåsamannen, blir geniforklart og kreves utnevnt til landslagstrener til evig tid. Litt kritikk mot sin forgjenger tillater guruen seg også. Gamle Drillostjerner skriker over seg av begeistring. Jeg for min del skriker i frustrasjon over en policy som hindrer folk i å få se kampen. Er nesten, men altså bare nesten, enig med dem som sier at dette blir som å sende 17. mai-toget på betal-TV.

Abraham Lincoln – den største

Naturlig (!) nok feirer mange i dag at det er 200 år siden Charles Darwins fødsel. For min egen del er jeg i likhet med over 300 millioner amerikanere mer opptatt av at det i dag også er 200 år siden en av mine store helter, Abraham Lincoln, ble født. Som ung gutt kom jeg over en stor biografi over den amerikanske presidenten, som ledet USA gjennom landets største interne krise noen gang, den amerikanske borgerkrigen, bevarte unionen og avsluttet slaveriet. Hans historie og livsverk gjorde et uutslettelig inntrykk. Takket være en gymnaslærer som skapte en oase i den kjedelige gymnasundervisningen, fikk jeg anledning til å skrive to særoppgaver om denne merkelige mannen, som vel må sies å være en av verdenshistoriens største personligheter.

Senere har det nesten vært et ”must” for meg å oppsøke de ulike stedene i USA hvor han bodde og virket. Det startet allerede på 1970-tallet, da jeg under et besøk i Washington kunne besøke bl a det monumentale ”Lincoln Memorial” på ”The National Mall”, stedet der Martin Luther King i 1963, på årsdagen for slaveriets avskaffelse, holdt sin berømte ”I have a Dream”-tale. I 1939 holdt en av hundreårets største sangerinner, den fargede Marion Anderson, en omstridt konsert på samme sted. Det skjedde på initiativ av presidentparet Roosevel i protest mot at en patriotisk amerikansk kvinneorganisasjon hadde nektet Marion Anderson å synge i et konsertlokale like ved.

Ved siden av Lincoln Memorial er naturligvis både Det Hvite Hus og Kongressen obligatoriske besøkssteder når man er i Washington. Ikke så mange oppsøker Ford’s Theatre, der Abraham Lincoln ble myrdet 14. april 1865, som den første av flere presidenter som har lidd samme skjebne. Det skjedde bare få dager etter at Sørstatene kapitulerte og den amerikanske borgerkrigen var over. Lincoln hadde gitt livvakten fri, slik at den mislykkede skuespilleren og fanatikeren John Wilkes Booth uforstyrret kunne gå inn i presidentlosjen og skyte Lincoln i hodet. Rett over gata ligger The Peterson House, der den døende presidenten kunne legges i en seng, og hvor han utåndet noen timer senere. Huset er nå museum og en kan besøke rommet der presidenten døde.

Nord for Washington, i staten Pennsylvania, ligger Gettysburg, åstedet for det blodigste og mest avgjørende slaget i den amerikanske borgerkrigen i juni 1863. Her holdt Lincoln noen måneder senere en tale ved åpningen av en krigskirkegård. Denne ”Gettysburgtalen”, som er meget kort, representerer et høydepunkt i Lincolns berømmelige talekunst. Hele teksten står innskrevet i veggene på Lincoln Memorial i Washington, og begynner med de berømte ordene:
“Four score and seven years ago our fathers brought forth on this continent a new nation, conceived in Liberty, and dedicated to the proposition that all men are created equal.”
En kopi av en av flere av Lincolns håndskrevne kopier av talemanuskriptet var en naturlig suvenir fra besøket på ”The Gettysburg Battlefield”, der jorder og bakkekammer er fulle av minnesmerker fra det blodige slaget.

Under et lengre opphold i Indiana på slutten av 1980-tallet og ved senere besøk fikk jeg anledning til å farte rundt i statene lenger vest der Lincoln levde det meste av sitt liv. Like ved den lille byen Hodgenville i nåværende LaRue County i Kentucky bygde man bare 30 år etter Lincolns død opp igjen en kopi av den lille ettroms hytta der han ble født. Bare 7 år gammel flyttet han med foreldrene litt lenger nord til Spencer County i Indiana. 22 år gammel dro han hjemmefra med kano på elven og kom til den lille byen New Salem i Menard County i nabostaten Illinois. Her startet han karrieren med å føre en lastepram med varer på Mississippi helt ned til New Orleans (en by jeg fikk anledning til å besøke i forbindelse med en pedagogisk fagkongress. En båttur på Mississippi står høyt på ønskelisten over reiseopplevelser!) Lincoln bodde i New Salem i seks år og jobbet bl a som butikkbetjent, soldat, postmester og oppsynsmann. Ingen dårlig erfaringsbakgrunn for den som president skal bli. Deler av den lille landsbyen er rekonstruert slik den var på Lincolns tid (”Lincoln's New Salem State Historic Site”). Et besøk anbefales.

I 1834 ble han valgt inn i Illinois’ delstatsforsamling og begynte å studere juss på egenhånd. Han flyttet til Springfield og begynte å arbeide som advokat. Han bodde i Springfield resten av sitt liv bortsett fra årene i Washington. Et besøk i Springfield er en sterk opplevelse for en Lincoln-entusiast. Her kan man se Lincolns hus slik det var da han og familien bodde der. Man får omvisning i alle rom. Ikke mange kvartaler unna finner man bygningen med Lincolns kontor rekonstruert. På kontoret ser man dog ikke all skitten som lå så tjukk på skapene at det begynte å gro der! I Springfield er også Lincolns grav.

Like ved Lincolns kontor ligger ”Old State Building”, delstatsforsamlingens bygning. Her holdt Lincoln i 1857 den berømte talen der han uttalte de berømte ordene om at et hus som er i splid med seg selv aldri vil kunne bestå. Bygningen ble i sin tid tatt ned stein for stein og bygd opp igjen med en stålkonstruksjon fra grunnen av. I ”Old State Building kan man også se kontoret som fungerte som hovedkvarter for republikanernes valgkamp i 1860. Med Obamas valgkamp i friskt minne er det pussig å tenke på at Lincoln selv knapt drev noen valgkamp etter at han ble nominert på Illinois' republikanske partis delstatsmøte i mai 1860. Valgkampen ble ført av medarbeidere i de statene det var aktuelt å drive valgkamp. Det var praktisk talt ikke drevet valgkamp for Lincoln i Sørstatene. Han var ikke engang kandidat i ni av Sørstatene, og vant bare i Nordstatene. Han vant mot et splittet demokratisk parti, og ble den første republikanske presidenten – og den største av alle amerikanske presidenter.