Statsministeren som referanse?

De siste dagene har vi fått fortalt en historie om spillet bak kulissene da en av medie-Norges viktigste stillinger skulle besettes, konsernsjef i A-pressen. Det var Kåre Valebrokk som i en kommentarartikkel i Aftenposten fortalte historien om hvordan statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Jonas Gahr Støre lot seg bruke som referanser for en søker som hadde vært statssekretær i Stoltenbergs tidligere regjering. Stoltenberg og Støre møtte opp i et hemmelig møte hos styrelederen for A-pressen, Knut Brundtland, for å anbefale Jan Erik Larsen. Her møtte også sjefen for Telenor, som er hovedaksjonær i A-pressen sammen med LO.

Både Stoltenberg og Gahr Støre bagatelliserer saken. Støre sier at når han blir bedt om å stille opp for å gi sin vurdering som referanse, så gjør han det. Nei, Støre, det er nettopp det du ikke gjør! Du og Stoltenberg bekler de to viktigste politiske posisjonene i Norge, og da kan dere ikke la dere bruke som referanser for søkere til topposisjoner i næringslivet, og spesielt ikke i en medieorganisasjon.

Jeg anser det som en selvfølge at den aktuelle søkeren har spurt de to om de var villige til å være referanser. I hvert fall er det vanlig folkeskikk. Stoltenberg og Støre burde da ha forklart at det kan de ikke, så lenge de sitter i de politiske posisjonene de gjør. Når så ikke skjedde, burde det i hvert fall ha ringt ei klokke i deres hoder når Brundtland innkalte til hemmelig møte.

Her har Stoltenberg og Støre gjort ei blemme, som er alvorlig nok, ikke minst på bakgrunn av Ap's lite beundringsverdige historie i saker av denne art. Begge hadde gjort klokt i å innrømme det. Detaljene omkring møtet viser med all ønskelig tydelighet at hele ”settingen” måtte skape en atmosfære av press overfor Telenor-direktøren, som ikke ønsket Larsen i stillingen. At Telenor-sjefen ikke lot seg presse, taler til hans fordel. At styreleder Brundtland på det aktuelle tidspunktet ikke en gang hadde møtt Larsen, sier det meste om styrelederens vurderingsevne.

Halvor Nordhaug vant bispevotering

Rektor ved praktisk teologisk seminar ved Menighetsfakultetet, Halvor Nordhaug, ble den suverene vinneren av den kirkelige voteringen til ny biskop i Møre bispedømme. Nordhaug fikk 140 førstestemmer. Det er flere førstestemmer enn alle de øvrige kandidatene til sammen. Han fikk også flest stemmer totalt (når både 1., 2. og 3. stemmene legges sammen).

En klarere melding fra kirkens egne organer kan regjeringen ikke få. Fortsatt har vi den antikvariske ordning at det er regjeringen som utnevner biskopene i den norske kirke. Det er naturligvis helt uholdbart i en tid som vår. Men det ser ikke ut til at regjeringen vil gi slipp på kirkemakten.

Vi har hatt mange eksempler på at regjeringen ikke har utnevnt i samsvar med kirkens eget ønske, slik dette kommer til uttrykk i den omfattende voteringen som gjennomføres i kirkelige organer. Det har faktisk også hendt noen ganger at kandidater som i likhet med Nordhaug har hatt flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen, ikke er blitt utnevnt. Men det ligger noen tiår tilbake i tid. Og det bør ikke skje igjen.

Selv om Nordhaug etter Giskes smak sikkert er for konservativ i teologien, bør Giske nå vise at han respekterer kirkens eget valg og utnevne Halvor Nordhaug.

Besteforeldre på dagsorden

Lørdag skal jeg holde foredrag om besteforeldrerollen på et stort besteforeldreseminar i Oslo. 70-80 besteforeldre har satt hverandre stevne for å dele erfaringer og bli inspirert til å fylle rollen som besteforeldre.

Jahn Otto Johansen skrev nylig i Aftenposten at uten bestemødre stopper Norge. Overraskende nok bruker den kjente skribenten en utslitt floskel i sin karakteristikk av bestemødre. Men han har et viktig poeng. Svært mange småbarnsforeldre i dag er avhengig av besteforeldres innsats for å makte hverdagen. Besteforeldre henter og bringer i barnehagen. De trår til når barna blir syke, slik at foreldrene kan gå på jobb. De bidrar med økonomisk støtte både til huskjøp og til barnefamiliens daglige drift. Viktig er også den moralske støtte de gir foreldrene i oppdragergjerningen. Kanskje ikke minst viktig er den symbolske betydning de har ved rett og slett ”være der”, som et slags heimevern, som gir barnebarna og deres foreldre en visshet om at de har noen som stiller opp i krisetider.

Jeg brukte mine siste yrkesaktive år som forsker ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo til å arbeide spørsmål knyttet til besteforeldrenes familiepedagogiske støttefunksjon. Jeg har fortsatt stor glede av å arbeide med dette fagområdet, og prøver å formidle kunnskap om temaet på nettstedet http://www.besteforeldre.no/.

Besteforeldrenes familiepedagogiske rolle er et forholdsvis nytt forskingsområde. I USA har interessen for temaet nærmest eksplodert de siste årene. I Norge er det ikke mange som arbeider på dette feltet. Men noe gjøres og resultatene er utrolig interessante. Se for eksempel de foreløpig publiserte resultatene fra Gunhild Hagestads store generasjonsundersøkelse.

Stadig flere opplever å bli besteforeldre, og de aller fleste opplever det utrolig stort. Men mange er usikre på rollen, for forventningene til besteforeldre er uklare og til dels motstridende. Derfor er det ikke dumt å treffes for å dele erfaringer.

Jeg gleder meg til seminaret.

Velfortjent Sp-nederlag

Med sin leder, Åslaug Haga, i spissen har Sp gått på et velfortjent nederlag i spørsmålet om vern av Trillemarka. I god tid før kommunevalget hadde miljøvernministeren fra Sv og landbruksministeren fra Sp kompromisset seg fram til en løsning, som innebar vern av ca tre firedeler av Trillemarka. Men rett før kommunevalget troppet Åslaug Haga opp i Trillemarka sammen med Per Olaf Lundteigen og utbasunerte at det ikke var aktuelt for Sp å godta noen annen løsning enn den de involverte kommunene gikk for, dvs. vern av bare halvparten av det verneverdige området. Hvis regjeringen ikke godtok denne løsningen, ville det bli konflikt, fikk vi høre.

Hagas provoserende holdning gjorde seg sikkert godt i Senterpartiland, Lundteigen jublet og noen Sp-stemmer var sikret. – Med kommunevalget bak seg har Haga nå vært nødt til å bite i det sure eplet, og Lundteigen raser. Han lover kamp når Stortinget skal behandle erstatningsordningen.

Nok et eksempel på at det singler i glass hos de rød-grønne partiene, som før forrige stortingsvalg stadig beskyldte den forrige regjeringen for rot, forvirring og intern uenighet.

Gros skattesak

Lørdag stod jeg utenfor en Narvesenkiosk og tittet på avisoppslagene. En eldre mann jeg ikke kjenner, rev tak i meg, pekte på oppslaget om Gro som ikke betaler skatt, og fnyste: ”I går var det oppslag om at hun tar 350.000 for et foredrag. Og nå dette! Fy!!” – Søndag var jeg i et vennelag der samme sak ble tema. Bølgene gikk høyt i samtalen. Noen syntes reaksjonene var et typisk uttrykk for norsk smålighet og la vekt på at den tidligere statsministeren ikke hadde gjort noe galt. Andre la mer vekt på at en burde vente mer av en tidligere toppolitiker som aldri nølte med å slå ned på folks skatteunndragelser. Alle kunne enes om at hun har opptrådt dumt.

Uansett hvilken begrunnelse myndighetene i sin tid hadde for å innføre den selsomme regel at norske statspensjonister som er bosatt i Frankrike, ikke skal betale skatt, synes det åpenbart galt at en toppolitiker med meget gunstig pensjon, skal slippe unna skatten. Det vil være ulike meninger om hun burde ha benyttet seg av ordningen. Kanskje kunne en ha ventet at hun straks hun ble klar over forholdet, hadde meldt fra om hvor uheldig denne ordningen slår ut. Gro Harlem Brundtland er ingen hvem som helst. Med hennes historie må hun nok finne seg i at hennes økonomiske disposisjoner blir gransket nøye, slik alle personer i høye offentlige posisjoner må regne med. Det dreier seg faktisk om troverdighet, om liv og lære. Gro bidro i sin tid til å felle Jan P. Syse i en skattesak som bare var blåbær i forhold til denne, og hun har vært en flittig bruker av det norske helsevesenet etter at hun bosatte seg i Nice, forteller Dagbladet.

I dag forteller avisene at hun akter å flytte hjem til Norge. Barn og barnebarn vil gjerne ha henne nærmere. Mon tro om ikke hennes partifeller også gleder seg over det. Dermed kommer hun i hvert fall til å betale skatt.

Gros omdømme betyr kanskje ikke så mye for henne selv lenger. Men selv om hun ikke lenger er politisk aktiv i Ap, rammes partiets omdømme hardt blant folk flest. Ap tåler ikke mange saker av denne typen.

Delt bosted og flytteretten

I debatten om delt bosted for barn ved foreldrenes samlivsbrudd har det undret meg at man er så lite opptatt av foreldrenes frie flytterett. Advokat Øivind Østberg skriver i et avisinnlegg i at den viktigste myndigheten som ligger hos bostedsforelder i dag, beslutningen om hvor i landet barnet skal bo. Både symbolsk og praktisk er dette av stor betydning, hevder Østberg.

I praksis kan bostedsforelderen ta med seg barnet og flytte så langt unna den andre forelderen som en bare vil. Det sier seg selv at samværet med begge foreldrene blir atskillig vanskeligere hvis foreldrene bor langt fra hverandre. Og hvordan delt bosted skal fungere i praksis hvis bostedsforelderen bor på Sørlandet og samværsforelderen i Finnmark, er ikke lett å forstå. Det er også ganske underlig at den bostedsforelderen som flytter med barnet, ikke blir pålagt å bære merkostnadene dette gir for samværet.

Den frie flytteretten er normalt en viktig rettighet. Men her burde hensynet til barnet veie tyngre. Det burde være et selvfølgelig krav ved delt bosted at foreldrene forplikter seg til å bo i nærheten av hverandre. Hvis en av foreldrene flytter langt unna, bør en kunne kreve at avtalen reforhandles. Også ved vanlig samværsrett bør en etter min mening legge større vekt på kravet om at foreldrene bor i nærheten av hverandre. Det er slett ikke bare greit for barn å måtte reise langt av gårde hver annen week-end. Mange viktige fritidsaktiviteter, vennerelasjoner osv utfolder seg nettopp i helgene.

Obligatorisk megling løser ikke problemet. Som Østberg riktig påpeker, behøver ingen med makt å gi seg i en megling. Uavhengig av om en innfører delt omsorg som hovedregel, bør en derfor vurdere om en skulle legge avgjørelsesmyndigheten under foreldreansvaret, slik at spørsmålet om å flytte innenlands så vel som utenlands med barnet blir noe to oppegående foreldre faktisk må komme til enighet om.

Kirkens tilstand

Den kirkelige debatten kan gi inntrykk av at nærmest alt er bare elendighet i Den norske kirke. Spesielt etter Kirkemøtet i høst bruker mange svært så mørke farger når de maler sitt bilde av tilstanden i kirken. Sant nok har man i kirkens organer ikke lykkes å bli enige i et viktig etisk spørsmål. Kirkemøtet har gjort et forsøk på å finne en vei for hvordan man tross alt kan leve videre i en slik situasjon. Ikke alle liker den veien Kirkemøtet valgte. Men knapt noen har vært i stand til å finne noe bedre alternativ – gitt det faktum at kirken med biskopene i spissen – er splittet omtrent på midten.

Under alle omstendigheter – kirken skal leve videre, og alt er selvfølgelig ikke bare elendighet. Det er derfor meget betimelig når Den norske kirkes øverste tillitsvalgte, Kirkerådets leder, Nils-Tore Andersen, i et innlegg i Vårt Land i dag minner oss om at det skjer mye flott og bra i Den norske kirke! Ordet forkynnes i nær sagt alle landets kirker nesten hver søndag. – Barn døpes i Jesu navn og sakramentenes forvaltes. ”Dessuten opplever vi en satsning på trosopplæring som vi bare tidligere har drømt om”, skriver Andersen blant annet.

I sin åpningstale på Kirkemøtet i høst formante Nils-Tore Andersen oss alle til å begynne å snakke positivt om kirken. Disse påminnelsene er både nødvendige og nyttige. Nødvendige for at vi skal snakke sant om kirken. Nyttige for at vi skal opprettholde motivasjonen og inspirasjonen for alt det gode arbeide vi som medlemmer i av kirken er kalt til å ta del i.

Delt bosted er en dårlig norm

I politiske kretser har tanken om at barna ved foreldrenes samlivsbrudd skal ha delt bosted (en uke hos far og en uke hos mor) blitt populært. Men barn trenger individuelle løsninger, og delt bosted bør ikke lovfestes som hovedregelen, sier barneombudet. Når foreldre går fra hverandre, er det barnas beste som må være utgangspunktet når spørsmålet om barnas bosted skal avgjøres.

Forskning viser at under helt bestemte forutsetninger kan delt bosted fungere for større barn: Foreldrene må samarbeide godt, barnet må selv ønske en slik ordning og trives med to hjem, foreldrene må bo i nærheten av hverandre slik at barnet kan gå på én skole eller barnehage og kunne opprettholde kontakt med venner og delta i fritidsaktiviteter fra begge hjem og endelig at det er åpenhet for å endre ordningen dersom barnas situasjon og behov forandrer seg. Uansett bør barn under tre år ikke ha delt bosted fordi de ikke har psykologiske forutsetninger for å takle en slik hverdag.

Tidligere barneminister Karita Bekkemellem sier hun er skuffet over barneombudet! Det sier vel mer om henne enn om barneombudet. Bekkemellem har aldri tatt inn over seg prinsippet om at det er barnets beste som skal komme først. Hun kommer med det sedvanlige dikrimineringsargumentet, og viser med det at hun setter foreldrenes rettigheter foran barnets beste. Dessuten idylliserer hun delt bosted når hun sier at barneombudet ikke har tatt nok alvorlig den delen av forskningen som viser at mange barn trives med delt bosted. Ja, noen barn klarer å takle pendlertilværelsen, men erfaringen viser at de nødvendige forutsetningene for det slett ikke alltid er til stede. Stadig flere forsøk på delt omsorg havner i retten fordi foreldrene krangler og en av foreldrene ikke lenger ønsker å opprettholde delt omsorg, opplyser psykolog Katrin Koch i Aftenposten i dag.

Jeg er enig med min tidligere kollega ved Pedagogisk forskningsinstitutt, Stein Erik Ulvund, som sier at delt omsorg som hovednorm bare vil føre til at mange foreldre dermed vil stå på dette kravet uavhengig av om det er best for barnet. Derfor vil en slik norm bare øke konfliktnivået.

Kanskje burde både Bekkemellem og andre politikere også lytte litt til barna selv. Som en sier i Aftenpostens nettdebatt om saken: ”Til alle som er for delt bosted: har dere prøvd å bo annenhver uke selv? Det har nemlig jeg, og det var helt forferdelig. Og ikke turde jeg si i fra, av redsel for å såre mor og far.” Og en annen: ”Det var mor og far som ikke ville bo sammen – hvorfor skulle jeg ende opp i en koffert i 10 år?”

Ingen nye månelandingsløfter

Statsminister Jens Stoltenberg er tilbakeholdende med å komme med nye månelandingsløfter for 2008, ifølge et nyttårsintervju med NTB.

Det er lett å forstå. Han angrer vel på det månelandingsløftet han var uforsiktig nok til å komme med for et år siden.

Støre på topp

Kåringer av ”årets navn” er over oss. I dag er det Aftenposten som offentliggjør en gallup der velgerne er blitt bedt om å gi statsrådene karakter. Slike meningsmålinger skal naturligvis tas med mange klyper salt. Visse ”urettferdige” tendenser går igjen hvert eneste år. For eksempel at statsrådene i de mindre departementene som regel kommer dårlig ut. Videre favoriseres åpenbart partilederne i regjeringen ved det faktum at de gjennomgående er oftere i mediene enn andre.

På denne bakgrunn er det forunderlig hvor ukritisk de avisredaksjonene som bestiller slike undersøkelser er til resultatene. De presenteres som selve ”sannheten”, og bare små endringer over tid tolkes uten motforestillinger. Sammenligninger kan halte. For eksempel vil de store partienes representanter i regjeringen være favorisert av den enkle grunn at de har langt flere sympatisører blant de som svarer enn de små partienes representanter. Det samme innvendingen kan reises mot å sammenligne ulike regjeringer. Når den sittende regjering får en høyere gjennomsnittsskåre enn den forrige regjeringen, kan et være grunn til å minne om at den forrige regjeringen var en mindretallsregjering med atskillig færre velgere bak seg enn den sittende.

Men når det er sagt, er sikkert Jonas Gahr Støres suverene topp-plass ikke tilfeldig. En må bare si seg enig med den kommunikasjonseksperten som i en kommentar til målingen sier at Støre har kvaliteter som Stoltenberg ikke har. I motsetning til regjeringssjefen inngir Støre stor tillit. Han er tvers igjennom saklig, og snakker med tyngde på en måte som folk forstår. Støre framstår som en leder man kan stole på. Det er mer enn hva man kan si om Stoltenberg, som stadig dokumenterer at han er en svak leder.

Det kan heller ikke være tilfeldig at Sylvia Brustad inntar bunnplasseringen blant statsrådene. Bare spør velgerne i Buskerud, som er i harnisk over hennes håndtering av sykehussaken i fylket. Hun blir til og med slått av fornyings- og administrasjonsministeren, som på grunn av sitt beskjedne og lite medieeksponerte departement ikke har en sjanse i slike kåringer.

At Giske ligger i bunnsjiktet kan i hvert fall ikke skyldes at han ikke er synlig mediene. Kanskje snarere tvert imot. Velgerne begynner vel å se at det er nettopp i mediene han er. Ja, for i det departementet han skal styre, er han etter sigende sjelden å se.

Fylla i sentrum

Mer enn en tredel av de spurte sier seg helt eller delvis enig i at de holder seg unna sentrumsområdene i Oslo på kvelden i helgene fordi det er for mye fyll der, viser en undersøkelse som er gjort på oppdrag for Sosial- og helsedirektoratet. Nesten 30 prosent mener de ville gått ut oftere hvis det var mindre bråk på utestedene. Det er betydelig flere enn i resten av landet.

Disse oppsiktsvekkende høye tallene burde være en tankevekker – ikke minst for politikerne, som knapt synes å ha noen motforestillinger mot den økende alkoholiseringen av det offentlige rom. Ja, for annerledes kan man knapt oppfatte den slappe alkoholpolitikken som føres i mange byer i Norge, ikk minst i Oslo. Antall utesteder som serverer alkohol har økt enormt de siste årene, og presset på utvidede åpningstider er stort.

Det er vanskelig å forstå at det skulle være nødvendig så til de grader å legge til rette for økt alkoholkonsum i det offentlige rom. Helseskader, ulykker og sosiale problemer som følge av alkoholbruken bare øker. Men problemene blir bagatellisert, blant politikere, i mediene og ofte også i politiet. Det har utvilsomt sammenheng med at alkoholbruk har høy status og posisjon i vår kultur. Et flertall av befolkningen prioriterer dette rusmiddelet høyt. I den dominerende festkulturen er alkohol i sentrum. Alkoholen er gjenstand for nærmest en forherligelse i mediene og i den folkelige kulturen, noe som ikke minst demonstreres ved den helt spesielle plass alkoholen har i folkehumoren. Derfor er det lett å latterliggjøre alle som forsøker å advare mot den økte alkoholbruken. Beskyldningen om moralisme er en annen vanlig teknikk for å stemple dem som våger å tenke annerledes.

Få er opptatt av alle dem som må betale omkostningene, der barna kanskje er de mest sårbare. Når så mange kvier seg for å gå ut på byen for å hygge seg, kan man jo forsøke å tenke seg hvordan barn opplever det når fylla er i sentrum. Det går mot jul, og mange barn gruer seg, fordi de vet at jula blir utrivelig på grunn av foreldrenes alkoholbruk. Men det liker vi ikke å høre om. Festen må ikke ødelegges.

Fortjent pris til Hoem

Edvard Hoem har fått Petter Dass prisen for 2007 for sin roman "Mors og fars historie". Denne prisen blir hvert år blir gitt som en utmerkelse «til en person eller organisasjon som har bidratt til å forene folkeliv og tro på Gud, og til å sette den kristne tro på dagsordenen i vårt samfunn, på en jordnær og folkelig måte i beste Petter Dass-ånd».

Det er tolvte gang avisa Vårt Land deler ut Petter Dass prisen. Det var svært overraskende at Hoem ikke fikk prisen i fjor, det året boka kom ut. Men bedre sent enn aldri. Knapt noen har fortjent prisen bedre enn Edvard Hoem.

«Mors og fars historie» er en roman som bygger på virkelige personer. For min egen del har jeg et spesielt forhold til romanen ettersom min egen far spiller en ikke uvesentlig rolle i den historien forfatteren forteller. Dette har jeg omtalt i en tidligere blogg, se 13. desember 2006.

Juryen sier i sin begrunnelse: «Romanen er blitt karakterisert som dristig og god, full av sterke kjensler. Det er skildringa av den kompliserte kjærleikssoga mellom foreldra. Hoems far, Knut Hoem, var odelsgut i Romsdal. Han fekk tidleg kallet til å bli predikant i Indremisjonsselskapet. Han er både odelsgut og predikant, og konfliktane blir skildra på ein sterk måte. Det same gjeld historia til Edvard Hoems mor, Kristine Nylund, som vart gravid med ein tysk soldat under krigen. Knut blir redningsmannen, men kjærleiken er ikkje av det lettkjøpte og lettvinte slaget. - Hoem har i romanen makta å framstille emissæroppgåva og bedehuskulturen med respekt og innleving, bygd på nær kjennskap til både personar og historie. Han har ikkje vika unna for å omtale også dei problematiske sidene ved mora og farens historie og ein del av det som skjedde innan dei frivillige kristelege organisasjonane. Men dette har skjedd utan at forfattaren har distansert seg frå romanens historiske bakgrunn. Tekstane – på svært lesbart nynorsk – er bore opp av kjærleik og diktarleg kraft. Dei gir innsikt i ein tidsperiode og ei livskjensle som har gitt lesarar og publikum stort utbytte».

Flytting og rydding

Å skifte bolig kan være en nyttig prosess. Flyttingen gir en mulighet for å rydde i alt man har samlet i et hus gjennom mange år. Når man flytter fra en større til en mindre bolig, blir en nødt til å kvitte seg med ting. En oppdager fort hvor mye man har, som man ikke har bruk for. En nabo sa det slik midt i flytteståket: Finner du ting du ikke har brukt de to siste årene, så gi det bort eller kast det. Et godt råd, bortsett fra at det slett ikke er så lett å få gitt bort noe. De fleste er jo i samme situasjon. De har selv mer enn de har bruk for.

Etter mange år papirbransjen – både yrkesmessig og gjennom kirkelige tillitsverv av ulike slag, ble det mye papirrydding. Mange hyllemetere med sakspapirer og referater måtte gjennomgås. Det vil si – jeg fant fort ut at det meste kunne kastes. Det var forresten en litt spesiell opplevelse å lytte til kirkemøtedebattene på nettet samtidig som jeg arbeidet meg igjennom kirkeråds- og kirkemøtepapirer fra mine egne år som medlem av disse organene. Det aller meste fant sin grav på den kommunale fyllplassen, sammen med mange lass med mye annet som vi verken hadde bruk for lenger eller plass til leiligheten vi har flyttet til.

Når man har god plass, er det utrolig hvor mye man gjemmer på. Sjefen i flyttebyrået som hjalp oss, hadde et råd å gi: Når du fra nå av kjøper en ny ting, bør du samtidig kvitte deg med en ting. Kanskje det også var et godt råd?

Skamløs innsamlingsbusiness

Tenk deg at du blir bedt om å gi en hundrelapp for at kreftsyke barn skal få reise på turer. Så viser det seg at bare 6-10 av de hundre kronene går til formålet. Resten, dvs 90% eller mer går til administrasjon og fortjeneste for dem som driver innsamlingen. Jeg tror du ville føle deg lurt, skikkelig lurt!

Dette er realiteten i en innsamlingsorganisasjon som er frekk nok til å kalle seg Norsk Omsorg Forbund. TV 2 Hjelper deg kunne nylig avsløre hvordan denne organisasjonen utnytter givere og kreftsyke. Ikke rart at kreftsyke barn og deres pårørende blir sinte og at politiet vil undersøke om virksomheten rammes av bedragerilovgivningen.

Lederen for forbundet, Inger Sjuve, prøver å korrigere tallene og sier at det riktige tallet finnes et sted mellom 10 og 15 prosent, som om det skulle være et akseptabelt tall for en innsamlingsorganisasjon. Hun er for øvrig ikke i stand til å dokumentere verken det ene eller det andre. Organisasjonen leverer ikke regnskap til Brønnøysund og er ikke medlem av Innsamlingskontrollen. Det går en del penger til lønninger og en masse andre kostnader som vi har, det er jo strøm og alt mulig, forklarer Sjuve. Så vet vi det. Det forekommer meg at også andre innsamlingsorganisasjoner med helt andre prosenttall, har slike utgifter.

Dette er tyveri, sier fritidslederen ved Radiumhospitalet, Thora Kollenborg, og det er vanskelig å si seg uenig. Sykehuset har tidligere vært i konflikt med Norsk Omsorg Forbund, fordi forbundet feilaktig hevdet at de samarbeidet med Radiumhospitalet. Flere andre norske sykehus har også blitt misbrukt i forbundets markedsføring. En tidligere medarbeider står fram og ber om unnskyldning for at hun har løyet for dem hun har ringt opp for å be om penger.

Saken bør få oss alle til å konsentrere vår giverinnsats om organisasjoner vi vet er seriøse, og som klarer å kanalisere den langt overveiende del av innsamlingsmidlene til det formålet pengene er gitt til. Kirkens Nødhjelp og Misjonsalliansen er fremragende eksempler på slike organisasjoner. Begge driver et flott bistandsarbeide blant verdens fattigste, og begge legger stor vekt på lave administrasjonskostnader og effektiv drift, slik at størst mulig del av pengene blir overført direkte til formålet. Og vil du støtte kampen mot kreft, er Kreftforeningen en god forvalter av gaven. Oppfordringen er klar: La oss holde oss unna juksemakere som Norsk Omsorg Forbund. Hvis de som driver denne organisasjonen har skam i livet, burde de snarest finne seg noe annet å gjøre.

Bittert talt

Carl I. Hagen melder seg på i konkurransen ”den mest ærlige skittkastingen” (jfr min blogg 24. okt 2007 og 21. des 2006). Han legger seg om mulig på et enda lavere nivå enn ektefellen Eli. Men etter hennes salgssuksess i fjor gjelder det vel å gå enda lenger i nedrige personkarakterstikker – skal han lykkes å matche kona i salgstall.

Hagens karakteristikker av Kjell Magne Bondevik ligger på det absolutte lavmål. I likhet med sin kone forsvarer han den sjofle beskrivelsen av Bondevik med at han selv har vært nødt til å tåle mange negative personkarakteristikker. Men han unngår behendig å svare på det høyst relevante spørsmålet om Bondevik er blant dem som har omtalt Hagen på en slik måte. Han vet selvfølgelig at Bondevik aldri har brukt slike sjofle personkarakteristikker om politiske motstandere som Hagen her bruker. Hagens argumentasjon er både smålig og usaklig. Han skyter så til de grader over mål – eller skal vi heller si under mål – at alle som rammes av hans verbale møkkaspredning, kan ta den med knusende ro. Hagens karakteristikker sier mye mer om forfatteren enn om dem han omtaler.

Hagen unnslår seg heller ikke for å servere det reneste vås av ”analyser”. Som ”SV’er i kamuflasje” arbeidet Bondevik for at Stålsett skulle bli biskop i Oslo, hevder han. Bondeviks inhabilitet i saken var kun strategi for å hindre at fetteren Odd Bondevik, som vant bispeavstemningen i Oslo, skulle bli utnevnt, tenker Hagen i sitt konspiratoriske hode. Med rette karakteriserer Harald Stanghelle dette som oppspinn i en artikkel i Aftenposten i dag.

Hagen har mage til å kalle søppelet ”Ærlig talt”. Slik kan man misbruke begrepene og tømme dem for innhold. Som mange kommentatorer har pekt på, vitner boka mest av alt om et hevngjerrig og sjalu menneske som er preget av en utrolig bitterhet mot alt og alle – og Kjell Magne Bondevik især – for at han ikke har nådd helt til topps i politikken.

Hans resonnementer i den forbindelse tyder på at han mener at hans politiske motstandere skulle ha en moralsk plikt til å slippe ham til makten. Det har visstnok aldri falt ham inn at det faktisk er fullt legitimt i politikken å arbeide for å holde politiske motstandere utenfor makten – så sant dette skjer på en demokratisk måte. Hagen har oppnådd stor framgang i velgeroppslutning. Men han synes å ha glemt at han tross alt ikke har flertall alene. Regjeringsposisjon kan han bare oppnå i samarbeid med andre. Men det forutsetter at noen faktisk vil samarbeide med ham i regjering. Fram til i dag har Carl I. Hagen aldri foretatt seg noe som helst som skulle tilsi at partier som Venstre og KrF skulle ha noe ønske om det. Snarere tvert imot.