Store forventninger

Det har vært nærmest utrolig å være vitne til de historiske hendelsene som har funnet sted i Egypt de siste dagene, og til den jubel Mubaraks avgang utløser i folket. Et folk har reist seg mot diktatoren og tvunget ham i kne. Det har skjedd ved fredelige midler. Det tjener Egypts militære til ære at de ikke har møtt folket med vold. Mubaraks avgang får hele rekken av andre diktatorer i den arabiske verden til å skjelve i buksene. Deres frykt er berettiget. Innerst inne vet de antagelig at også for dem vil det komme en oppgjørets time. Vi kan bare håpe at det skjer jo før jo heller.

Mubarak klamret seg til makten så lenge det bare var mulig, inntil han endelig erkjente at hans tid var over. Nå skal han ha forlatt Egypt, og få vil savne ham. Lik diktatorer flest hadde han planlagt å sitte med makten til sin død, og deretter skulle en av hans sønner overta. I løpet av sin 30-årige presidenttid har han sørget for å samle seg en formue av en størrelse som visstnok skal ha gjort ham til en av verdens rikeste menn. Der har skjedd i et land der millioner lever i stor fattigdom. Det går an å bli kvalm av mindre. En får bare håpe at så mye som mulig av formuen kan bli tilbakeført til det folk han har stjålet pengene fra.

Forventningene til en ny tid er store i Egypt. Utfordringene er mange, og det blir ikke lett å skape demokrati i et land uten demokratiske tradisjoner. Det blir spennende å se hvordan hæren kommer til å takle situasjonen. Mye tyder på at generalstaben vil oppløse nasjonalforsamlingen og kaste regjeringen. Men vil den klare å innføre folkestyre? Vi får tro at Kjell Magne Bondevik får rett i sine optimistiske spådommer om at militærstyret blir kortvarig fordi folket ikke vil godta noe annet enn frihet og demokrati, og at ingen fremtidige ledere vil våge noe nytt folkeopprør.

Oppdatering:
Nektes utreise fra Egypt
Hæren inn på Tahrirplassen i Kairo
Oppløser nasjonalforsamlingen og opphever grunnloven