Grenser og trygghet

Barneombudet ønsker at alle norske foreldre skal få tilbud om foreldreveiledning, der en særlig konsentrerer seg om grensesetting. Det er et godt initiativ, som jeg vil tro blir godt mottatt av norske foreldre. Barneombudet hevder at vi ikke nødvendigvis vet hvordan vi skal oppdra barn bare fordi vi selv en gang har vært barn.

Det blir ofte sagt at å oppdra barn dreier seg om sunn fornuft. Mye sant i det, men den sunne fornuft kan alltid bli sunnere. Det kan kunnskap og veiledning bidra til. Ikke slik at det er noen garanti for å bli bedre foreldre. I slik spørsmål kan ingen utstede garantier. Men det kan bidra til å gi et bedre grunnlag for at de valg foreldre må gjøre i oppdragelsens hverdag.

Barn har impulser som de må lære å kontrollere. Barn må lære å ta vare på seg selv og lære leve sammen med andre. Derfor er det nødvendig å lære at ikke alle naturlige impulser og lyster kan leves ut på måfå - uten kontroll. Barna må lære at det finnes grenser. De må få bygget inn et eget styrings- og bremsesystem, slik at de etter hvert kan kontrollere og styre seg selv.

Langt på vei er dette hva oppdragelse dreier seg om: Å lære barna å kontrollere seg selv - å bli selvstendige og ansvarlige mennesker som kan leve i samfunn med andre. Barna trenger grenser både av hensyn til seg selv og av hensyn til andre.

Dette har med trygghet å gjøre: Grensene er et signal for barna om at foreldrene bryr seg om dem. Faste rammer i form av regler, rutiner og grenser er nødvendige for at barna skal føle seg trygge nok til å bevege seg fritt. Barnas trygghet er avhengig av at det gis tydelige og klare grenser mellom akseptabel og uakseptabel atferd. Små barn har store problemer med å styre impulser som ikke kan aksepteres. Derfor må foreldrene må være allierte med barna i deres kamp for å beherske slike impulser.