Det kollektive hysteriet

Liten tvil om hva som vil være i fokus for nasjonens interesse i dagene framover. Allerede for lengst er Melodi Grand Prix en sikker vinner på tabloidenes førstesider, både på papir og på nettet. Jeg har ikke oversikt over hvor stor interessen er i alle landene som deltar i Eurovision Song Contest (ESC), men mye tyder på at hysteriet når de store høyder i stadig flere land.

For min egen del har interessen dabbet noe av de siste årene. Noen vil sikkert si det har med alderen å gjøre. Kanskje det. Jeg merker i hvert fall at det blir litt for mye glitter og stas, og frem for alt for mye hysteri. Som forholdsvis ”altetende” når det gjelder musikk, er jeg heller ikke helt uten en viss popmusikalsk interesse. Men etter hvert som alt fjaset omkring sangkonkurransen har økt, føler jeg at selve musikken er kommet i bakgrunnen. Tatt i betraktning hvor mye dårlig som har vært presentert gjennom årene, er det kanskje like greit at selve showet mer blir hovedsaken, selv om det altså blir litt for mye for meg.

Derimot må jeg innrømme at selve konkurransemomentet fascinerer meg. Det er vel nettopp her en finner årsaken til at en tross alt følger litt med, og slik selv tar litt del i hysteriet. Etter at det ble innført semifinaler, er dette momentet blitt ytterligere skjerpet, og det ligger alltid en viss spenning i å følge opptellingen, selv om en knapt har hørt låtene og sett på framføringen. Det er naturligvis i den nasjonale patriotismen hemmeligheten ligger. Her utløses de samme følelsene og det samme engasjementet som når en følger de store idrettskonkurransene. At mange nye europeiske nasjoner har kommet med i konkurransen, har bidratt til å forsterke konkurransemomentet, og det er interessant å konstatere at for disse nasjonene, ser det ut til å bety svært mye å hevde seg i ESC. Det er forståelig.

Jeg har registrert at det knytter seg store forhåpninger den til den norske deltageren, som knuste sine konkurrenter i den norske finalen. Nå har mediene dekket omtrent alle hans skritt så langt i Moskva, og sannelig har de ikke også klart å finne fram til en ”skandale”. Så kan det vel sies at å stille på fest hos en av dommerne kanskje ikke er det smarteste han har gjort der borte, selv om han bedyrer at han ikke drakk vodka, og NRK-ansvarlige sier det dreier seg om en ikke-sak. Andre sier han må tåle ”granskning”. Hele greia ser ut il å være storm - om ikke i vodkaglass - så i vannglass. Men det har gitt mediene mye skrive om. Og det blir nok flere ”skandaler” – om ikke nødvendigvis knyttet til vår representant, som av en tidligere deltager oppfordres til å passe seg.

Som ofte er når Norge har en lovende deltager i en internasjonal konkurranse, kan det nærmest virke som om norske medier allerede har utropt ham til vinner. Om så var, ville jo det være hyggelig for en utvilsomt begavet ung musiker, som åpenbart er mer talentfull enn de fleste som har representert Norge i konkurransen tidligere. Men musikalsk kvalitet er ikke nødvendigvis noen garanti for at man når opp når sirkuset er blitt vel så viktig som det musikalske. Jeg tør knapt tenke på hvilket kollektivt traume nasjonen vil gå inn i hvis Alexander Rybak skulle bli slått ut i semifinalen. Spesielt etter at både Sverige, Finland og Island kom til finalen. Men uansett hvordan det går, har han talent nok til å gjøre en stor karriere som artist. Blant annet blir det spådd at han vil bli en superstjerne i Russland.

Se også:
Svensk dill-dall
Ville ikke kjøpt "Fairytale"
Nesten litt skummelt
Rybak takker