Sammen med biskop Andreas Aarflot hadde jeg høsten 1996 som kirkerådsleder gleden av å undertegne den såkalte Porvoo-avtalen på vegne av Den norske kirke. Det skjedde etter at Kirkemøtet i 1994 hadde godkjent avtalen. Undertegningen av avtalen foregikk ved seremonier i Nidarosdomen, i Tallinn domkirke i Estland og til slutt i Westminister Abbey i London. Den noe omstendelige undertegningsprosessen skyldtes at det dreide seg om en historisk kirkeavtale av stor økumenisk betydning. Ved denne avtalen, som ble fremforhandlet i den finske byen Porvoo (Borgå), ble det etablert et kirkefellesskap mellom de lutherske kirkene i Norden og i de baltiske landene, de anglikanske kirkene i England, Skottland, Irland og Wales.
Avtalen innebærer bl a at kirkesamfunnene anerkjenner hverandre som sanne kirker, at man godkjenner hverandres dåp, nattverd og bispeembede, og at døpte medlemmer av de enkelte kirker kan betraktes som medlemmer av andre kirker i fellesskapet. Innen Porvoo-fellesskapet kan biskoper, prester og diakoner gjøre tjeneste i hverandres kirker uten ny ordinasjon eller vigsling.
Den danske folkekirken deltok i uformingen av avtalen, men valgte dessverre ikke å godkjenne den. Det skjedde etter at de danske biskopene etter en høring blant folkekirkemenighetene tolket høringssvarene slik at disse ikke gav uttrykk for vilje til tilslutning til Porvoo-dokumentet. Danskene har derfor bare hatt observatørstatus i fellesskapet. Like før jul kom imidlertid nyheten om at Folkekirkens mellemkirkelige Råd har besluttet å melde Den danske folkekirken inn i Porvoo-fellesskapet. De danske biskopene har nå kommet fram til at det ikke lenger er noe som forhindrer at folkekirken kan bli medlem. Denne gledelige nyheten kom overraskende, fordi det i årene som er gått siden avtalen ble fremforhandlet, har vært liten debatt om saken i Danmark.
Beslutningen har vakt kritikk blant danskene, ikke minst på grunn av behandlingsmåten. I motsetning til forrige gang har det ikke foregått noen høring blant prester og menigheter. Menighetsråd er derfor i opprør over det de oppfatter som overstyring. Noen stiller spørsmål ved lovgrunnlaget for Mellemkirkelige Råds mandat til at ta en slik beslutning på folkekirkens vegne. Selv om biskopene står bak beslutningen, er det ikke tilstrekkelig, blir det hevdet, fordi en luthersk kirke er medlemmenes kirke, ikke biskopenes. På politisk hold blir det hevdet at beslutningen er ugyldig. Enkelte mener at det ut fra Grunnloven bare er Folketinget som kan fatte en slik beslutning.
Det undrer meg at ikke Den danske folkekirken for lengst har sørget for å få til en kirkeordning med et kirkemøte på linje med det vi har i Norge med kompetanse til å fatte beslutninger bl a av den type det her gjelder.
2 kommentarer:
Det er godt at den kristne kirke kan finne fellesskap i troens virkelighet. I avtalen leser jeg innledningsvis at økumenisk forstås bredt og videre i kap III at avtalen er økumenisk smal. For : den rommer kun den delen av den kristne kirke som hevder dåpen som sakrament. Blir det et trosfelleskap i "hele den kristne kirke " ved at man gjør avtaler hvor noen er med og andre ikke? Hadde intensjonen med avtalen et bredere utgangspunkt, eller ble sakramentene et skille fra begynnelsen? Britt
Forståelsen av dåpen som sakrament er en viktig side i dette fellesskapet. Økumenikk er et meget møysommelig arbeid. Men man må begynne et sted. Porvoo-avtalen er et meget viktig skritt i riktig retning. Utfordringen og forpliktelsen til å prøve å finne sammen gjelder også for andre kirkesamfunn, f eks slike som har en annen oppfatning av dåpen.
Legg inn en kommentar