En god biskop

Det er ingen overraskelse at regjeringen valgte å utnevne Erling Pettersen til ny biskop i Stavanger. Allerede da Stavanger bispedømmeråds nominasjon ble gjort kjent i februar, tippet jeg at denne regjeringen vil ha mest sans for Pettersen, som er godt kjent i rødgrønne kretser, ikke minst fra sitt arbeide med den offentlige utredningen ”Identitet og dialog” på 1990-tallet. Han er også kjent for å ha sitt politiske hjerte på venstresiden. Men jeg ga også uttrykk for håp om at regjeringen ville utnevne den kandidaten som voteringsresultatet eventuelt pekte ut som vinner (”eventuelt”, fordi jeg trodde voteringsresultatet skulle bli mye jevnere enn det ble).

Kjetil Aano ble en klar vinner av voteringen. Han har lov til å være skuffet over at han ikke ble utnevnt. Det er heller ikke overraskende at enkelte i bispedømmet reagerer. Aano fikk flest stemmer i den innledende voteringen og han ble innstilt som nr 1 av et klart flertall (to tredeler) i Kirkerådet og av et like klart flertall av biskopene. Det er min prinsipielle oppfatning at i en slik situasjon bør regjeringen vise den respekt for det kirkelige demokratiet at den følger kirkens votum når den utnevner. Her vil Giske og andre vise til Kirkemøtets uttalelse om at regjeringen bør føle seg forpliktet til å utnevne blant de tre som har fått flest stemmer. Erling Pettersen er blant disse tre og fikk relativt stor oppslutning både i voteringen og i Kirkerådet og blant biskopene. I så måte har Giske sitt på det tørre.

Men det går an å ha to tanker i hodet samtidig. I og med at dagens ordning er slik at man kan få et voteringsresultat som ikke gjør det mulig å kåre en vinner, kan man ikke ha en regel om at ”vinneren” skal utnevnes. Derfor har Kirkemøtet uttrykt seg som det har. Dessuten ønsker Kirkemøtet en føring som gjør at regjeringen ikke utnevner en kandidat med minimal oppslutning i voteringen, slik vi har hatt eksempel på hvis vi går litt tilbake i historien. Derfor Kirkemøtets anmodning til regjeringen om å utnevne blant de tre som har fått flest stemmer. Men når voteringsresultatet er så klart som i dette tilfelle, mener jeg regjeringen burde velge den kandidaten kirken først og fremst vil ha. Dette desto mer som Giske og regjeringen aldri unnlater å snakke om hvor dårlig det står til med demokratiet i kirken. Når det gjelder prosessen for utnevnelse av sine ledere, har Den norske kirke mer demokrati enn noe annet sted i samfunnet. Men regjeringen overkjører det kirkelige demokratiet. Det er ikke første gangen.

Når det er sagt, er jeg overbevist om at Stavanger får en god biskop i Erling Pettersen. Jeg har lenge ment at han burde bli biskop, og er slikt sett glad for at han blir det. Med sin brede bakgrunn og dyktighet er han meget godt kvalifisert for oppgaven. Jeg kjenner ham godt etter flere års nært samarbeide i den tiden jeg var leder av Kirkerådet og Erling var direktør. Erling er Jesus-begeistret og er intenst opptatt av at evangeliet skal leves og bli forkynt for mennesker både her hjemme og ute i verden. Han har et varmt hjerte for diakonien, og har ikke minst stor kompetanse når det gjelder trosopplæringen, der han har hatt en sentral rolle i ulike posisjoner. Med Erling Pettersen som biskop styrkes nå bispekollegiet kraftig på dette området, og det er svært bra. Dessuten er han en usedvanlig likandes kar, som jeg er sikker på at folk i Stavanger bispedømme kommer til å bli glad i, slik jeg selv har lært å sette umåtelig stor pris på ham.