torsdag 9. september 2010

Kollektbøsser og frivillighet

Det er høyst betimelig når biskop Halvor Nordhaug slår til lyd for at kristne menigheter og forsamlinger bør gi mer penger enn de gjør i dag. Bjørgvin-biskopen er ikke redd for å provosere når han hevder at penger er tabu, og finner det besynderlig at man kan spørre folk hvor ofte de har sex uten at de blir opprørt, men blir oppbrakt hvis man spør hvor mye de tjener og gir.

I en tid da vi har bedre råd enn noensinne, er det paradoksalt at man er blitt så redde for å snakke om å gi til misjon og andre viktige formål i kirken. Det gjelder også i høy grad innenfor de frivillige kristelige organisasjonene, som har hatt frivillighet og kollektbøssene som viktige kjennetegn.

Tradisjonelt har man i Den norske kirkes gudstjenester vært noe tilbakeholdne, egentlig alt for tilbakeholdne, når det gjelder å oppfordre menigheten til å gi. I misjonsorganisasjonenes foreninger, har sterke ”kollekttaler” vært en tradisjon. Det er mitt bestemte inntrykk at dette er mer sjeldent i dag. Kollektbøssene sendes ofte rundt uten noen opplysning om formålet man gir til, og langt mindre med appell om å grave dypt ned i lommeboka, åpenbart fordi man er redd for å støte noen. Når biskop Nordhaug sier han vil ha ”mer pengemas”, så forstår jeg ham rett. Men det er viktig å understreke at ”pengemaset” må gå sammen med en forkynnelse som med utgangspunkt i Bibelens misjonsbefaling og vårt kristne forvalteransvar motiverer for å tjene Gud også ved å gi av våre økonomiske midler. Da jeg i sin tid var valgt leder av en av våre misjonsorganisasjoner, hadde jeg gleden av å samarbeide med en økonomisjef som var en mester i akkurat dette. Hans kollekttaler var oppbyggelige stunder, fordi han forente ”pengemaset” med et brennende hjerte for misjonen, som alltid kom til uttrykk når han ba om penger.

Dette siste aktualiserer spørsmålet om hvordan man bruker de pengene som samles inn. Selvsagt er det fullt legitimt, også i misjonsorganisasjonene, å samle inn penger til ”eget” arbeid, som det heter, dvs midler til å holde virksomheten i egen forening og på eget bedehus i gang. Men når man nå ser en tendens til at misjonsforeninger begynner å distansere seg fra det kirkesamfunn man tilhører og organiserer seg som ”menigheter” med egen pastor og administrativt byråkrati, må en spørre om en forvalter midlene rett. Vi ser eksempler i dag på at man i forsamlingshus ansetter egen ”pastor”, som det heter, der hvor virksomheten tidligere ble drevet av frivillige – og uten at virksomheten blir nevneverdig utvidet i forhold til tidligere. Å ha ansatte, er dyrt i dagens samfunn, fryktelig dyrt. Frivillig arbeid er følgelig desto mer verdt.

Jeg kjenner meg usikker på om dette er god forvaltning – og god strategi, hvis det er misjon som er formålet.

5 kommentarer:

Anonym sa...

Det blir for galt å gå god for Nordhaugs syn, uten å se på en bredere kontekst.

For det første så er jeg 100% for frivillighet, og mener at dette kan avlaste om ikke avløse det offentlige helt og holdent. For det andre så må man huske at vi i Norge har ganske høy skattesats, fordi at noe går til bistandsbudsjett. Så selv om økonomien er på topp så kan mange at en pengegave blir overflødig - man gir gjennom skatten, og attpåtil skal man gi frivillig til samme formål.

Oddbjørn sa...

Til Anonym: Du misforstår. Ingen frivillig organisasjon driver misjon for skattepenger. Noen misjonsorganisasjoner får penger av staten til bistandsarbeid, som ikke skal blandes sammen med forkynnelse. Alt misjonsarbeid finaniseres av frivillige gaver.

Anonym sa...

Oddbjørn: Det er jeg fullt klar over. Men jeg mente at hvis man kutter i bistand (og i skatten naturligvis) så vil motivasjonen til å gi økonomiske midler til misjonsarbeid være større.

Oddbjørn sa...

Det tviler jeg på. Tror ikke noe på at de som er mest opptatt av skattekutt og mindre til bistand, også er de som gir mest til misjonen.

Anonym sa...

Oddbjørn, hva med 0 % i skatter og avgifter? Da vil "de som er mest opptatt av skattekutt og mindre til bistand", donere frivillig til politi, rettsvesen og forsvar (nattvekterstaten) for å sikre sine eiendeler og investeringer,
så kan vi konsentrere oss om bistand både innenriks og utenriks til de som ikke klarer seg selv - i stedet for at staten skal finansiere politikernes fikse idéer og sløse bort pengene på byråkrati (20 % av skatte- og avgiftsinntektene blir "borte" i systemet). Innenriks ville ikke det vært mange som hadde behøvd hjelp.

Jeg antar at du sikter til de mest bemidlede når du skriver "de som er mest opptatt av skattekutt og mindre til bistand". Jeg tjener ikke all verden i året, men jeg har innsett at skattene og avgiftene går ut over de aller fattigste i samfunnet, mens de rikeste klarer uansett lover og regler å slippe unna skatter og avgifter ved hjelp av skatterådgivere eller ved å flytte utenlands.

Nattvekterstaten er vel mest forenelig med republikken slik gamle grekere og romere forsto betydningen av ordet "republikk"; rettsstat. De amerikanske grunnlovsmennene forsto nok betydningen av ordet slik. "Demokrati" er ikke i det hele tatt nevnt i den amerikanske grunnloven eller delstatsgrunnlovene, mens "republikk" går igjen i hele grunnloven. De forsto at demokratiet er et folke- eller flertallsdiktatur. Historisk er vel grunnen til at presidenten i USA har en "administrasjon" og ikke en "regjering" slik vi har i Norge, er vel på grunn av at presidenten skal bare administrere grunnloven og ikke herske over folket.
Her er en informativ video om de ulike styreformene: http://www.youtube.com/watch?v=QkOcFVBoA-o
Republikk (rettsstat) først, dernest demokrati - eller på godt norsk "med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes".

Jeg er altså en annen Anonym enn vedkommende som har postet tidligere.