Hyggestund – ett tusen

I Norkirken Drammen (tidligere: Drammen Indremisjon) har man helt fra 1966 arrangert «Eldres Hyggestund», nå bare kalt Hyggestund. Jeg har forsket i Hyggestunds historie, og resultatet foreligger i ei lita bok, som jeg har utgitt sammen med lederen for Hyggestund, Tore Seierstad.

I alle år har Hyggestund vært annonsert i Drammens Tidende. For å dokumentere virksomheten har jeg blant annet gjennomgått alle årgangene av Drammens Tidende og registrert samtlige annonser for Hyggestund - med navnet på taler og sanger(e) på hvert møte. På dette grunnlaget kunne det slås fast at Hyggestund 31. januar i år var nummer ett tusen i rekken. Boka om Hyggestund ble lansert på møtet denne dagen.

I boka forteller vi i tekst og bilder om Hyggestund i dag, og i andre hoveddel skriver jeg om Hyggestunds historie fra starten i 1966 og fram til i dag.

De første 8-10 årene var virksomheten forholdsvis beskjeden. Men fra 1975 har Hyggestund i Drammen vært en sammenhengende suksess, og arrangementet regnes som ett av de beste i sitt slag i landet. Hver annen onsdag fylles Norkirken i Drammen med unge og eldre pensjonister, ikke bare fra byen, men også fra distriktet omkring.

En interessant side ved Hyggestund er at arrangementet samler mennesker fra ulike kirker og kristelige forsamlinger i byen. Talere og sangere rekrutteres også bredt og kommer fra alle kanter av landet.

I studiet av Hyggestunds historie utkrystalliserer seg tre hovedtrekk, som representerer viktige elementer når Hyggestunds suksess skal forklares. For det første har man alltid lagt stor vekt på innholdsmessig høy kvalitet, både når det gjelder forkynnelsen i tale og sang og den praktiske tilretteleggingen. For det andre drives Hyggestund helt og holdent av frivillige medarbeidere, som er meget godt organisert i arbeidsgrupper med klart definerte oppgaver, samtidig som den formelle strukturen er løs. Det gir mulighet for fleksibilitet, og for at folk kan få utfolde seg i frivillig arbeid på en selvstendig måte. Endelig har Hyggestund alltid hatt et evangelisk siktepunkt – innenfor et hyggelig sosialt fellesskap.

I forbindelse med bokutgivelsen ble det også laget en video om Hyggestund. Denne kan ses på YouTube:

https://www.youtube.com/watch?v=a_gTg1dnWAk

Prestekolonien på Lillehammer og Helgøya 1944-1945

Jeg har skrevet ei bok om prestekolonien på Lillehammer og Helgøya under andre verdenskrig. (Gunnerius Forlag 2021. 195 sider.)
På grunn av sin motstand mot naziregimet i Norge ble over 50 prester og biskoper i 1944 forvist fra sine hjemsteder til Lillehammer og senere til Helgøya, Her organiserte de et særegent fellesskap, en «prestekoloni», under ledelse av Hamarbispen Henrik Hille. Prestene kom fra alle kanter av landet og representerte høyst ulike teologiske posisjoner. Det var store spenninger i flokken, men de holdt sammen og utøvet en omfattende virksomhet i byen og distriktet til stor irritasjon for NS-biskopen og NS-prestene. Det var alt fra gudstjenester til fotballkamper.
I boka forteller jeg historien om prestekoloniens liv og virksomhet på de to forvisningsstedene. I både offentlige og private arkiver har jeg funnet stoff som tidligere ikke har vært kjent. Boka inneholder også en oversikt over alle prestene og biskopene som i kortere eller lengre tid var en del av prestekolonien. Her finner en blant annet opplysninger om når de ble forvist, hvor de bodde på de to forvisningsstedene m.m.

På bildet nedenfor ser vi noen prester i heftig diskusjon med en tjenestemann fra Statspolitiet utenfor Banken på Lillehammer, etter at Statspolitiet hadde innført møteforbud for prestene. Kirken på Lillehammer var stengt for de forviste prestene. Der fikk bare NS-prester ha gudstjenester. Prestekolonien hadde gudstjenester og møter i festivitetssalen i Banken. Etter en tid ble møteforbudet opphevet.

Oppdatering, september 2024: Boka ble trykt i to opplag, og nå er alt utsolgt. Jeg har lagt ut hele boka i en lett redigert form på denne bloggen. De kan lese boka her.

Normisjon - en lite egnet fusjon

I 2001 fusjonerte misjonsorganisasjonene Det norske lutherske Indremisjonsselskap og Den norske Santalmisjon og ble Normisjon. Fusjonen var etter min mening et feilgrep, noe jeg og flere andre ga uttrykk for i debatten både internt og offentlig før fusjonen ble vedtatt. Tanken om en slik fusjon var en like dårlig ide som den var gammel. Særlig problematisk var det at de fusjonerte organisasjonene hadde så ulik struktur og organisasjonskultur.

    Vi vet fra forskning at fusjoner generelt sjelden når sine mål, og erfaringer fra andre misjonsfusjoner i de nordiske land var ikke gode. I matematikken er 1 + 1 lik 2. På fusjonsentusiastenes regnepapir blir 1 + 1 lik 3. I praksis ender fusjoner ofte opp med at 1 + 1 blir 1, eller enda mindre. Slik har det gått også med Normisjon.

     I forbindelse med at Normisjon i 2017 markerte et jubileum, ble det utgitt en jubileumsbok, der det ble gitt en idylliserende beskrivelse av fusjonen. (Se bloggpost 11.okt 2017.) Jeg mener det er viktig at også kritiske røster lar høre fra seg når man nå begynner å skrive historien om denne fusjonen. Jeg har derfor skrevet en liten bok, der jeg retter et kritisk søkelys på fusjonen. Jeg viser her at sammenslåingen etter min mening bygde på en del forutsetninger som ikke var holdbare. I et indremisjonsperspektiv var fusjonen lite tjenlig og løste ingen problemer, men skapte bare nye. De tre organisasjonene hadde i årene før sammenslåingen hatt kraftig tilbakegang, og fusjonen bidro til å sette ytterligere fart på nedturen.

     Videre viser jeg i boken at behandlingen av saken og prosessen fram mot fusjonsvedtaket hadde mange kritikkverdige sider, bl.a. var fusjonen for dårlig gjennomtenkt og utredet, og den hadde et demokratisk underskudd. Mye gikk galt i Normisjon, ikke minst på det økonomiske området, noe som skyldtes alt for dårlig arbeid med de økonomiske sidene ved fusjonen.

     Sammenslåingen innebar etter min mening at man tok Indremisjonen i feil retning. I en tid da indremisjonsarbeidet burde ha vært lagt om i retning av et smalere arbeidsfelt, spissing av profilen og desentralisering, gikk man med fusjonen i stikk motsatt retning, med en utvidelse av arbeidsoppgavene, mer sentralisering og en mer utydelig profil.

     Boken, som har tittelen «Fra Indremisjon til Normisjon. Et kritisk blikk på en fusjon», er utsolgt. Jeg har imidlertid nå lagt ut manuskriptet her på denne bloggen. Jeg har revidert og oppdatert teksten noe i forhold til den trykte utgaven.

     I en anmeldelse i avisen «Dagen» blir boken karakterisert som en «veldokumentert, ærlig og nyttig bok».

    Du kan lese boken her: Fra Indremisjon til Normisjon.

Ingen kamel for stor

Ingen kamel er for stor til at ikke Erna Solberg er i stand til å svelge den. Sylvi Listhaugs gjeninntreden i regjeringen viser at Solberg er en svak statsminister, som synes å ha ett overordnet prinsipp for sitt regjereri – å beholde makten med alle mulige midler og for enhver pris.

Dette kan ikke være uttrykk for noe annet desperasjon fra Solberg side, et forsøk på å kjøpe seg en pustepause fra et Frp som sliter på målingene. Håpet er at Listhaug skal redde dem. Men Høyre sliter på målingene selv, og har akkurat skaffet seg mer trøbbel, for å sitere Jan ArildSnoen. Regjeringssamarbeidet ble neppe styrket med dette, skriver Aftenpostens kommentator, Trine Eilertsen.

For et år siden måtte Listhaug gå av som justisminister etter at hun 9. mars 2018 skrev på Facebook at Arbeiderpartiet mente terroristenes rettigheter var viktigere enn nasjonens sikkerhet. Fire ganger måtte hun tvinges opp på Stortinget før det lykkes å få ut av henne noe som kunne ligne på en unnskyldning for hennes horrible påstand.

Etter at Listhaug i det året som er gått, har gjort det hun kunne for å løpe fra unnskyldningen, sier Solberg i dag at Listhaug «står vedden unnskyldningen hun ga fra Stortingets talerstol».
Å gå av som statsråd er det beste som har skjedd meg, sa Listhaug til Aftenposten i fjor høst. Det er å håpe at det beste kan skje henne igjen - så snart som mulig.

I KrF og Venstre toer man sine hender. «Håper hun har lært», sier KrFs Grøvan. Ja, det er jo lov å håpe. Men jeg tviler.

Konsekvensene av KrFs veivalg blir bare mer og mer uspiselig.

Alle har en historie å fortelle

Historisk kunnskap og bevissthet gjør oss klokere. Derfor må historien fortelles. Ikke minst har de som er besteforeldre en viktig oppgave i å formidle historien til sine barn og barnebarn, også sin egen historie.Ved å dele minner og erfaringer fra tider som har vært, blir fortiden levende for barnebarna.

På den måten bidrar den eldre generasjon til å bygge meningsfylte forbindelser mellom fortid, nåtid og framtid. Det handler om identitet, om tilknytning og røtter. Besteforeldrenes fortelling blir et viktig bidrag i de unges identitetsdannelse. Barna lærer at de hører til i en sammenheng – med noe som har vært før, og som er viktig for forståelsen av hvem de er og hvem de skal bli. Barna og de unge trenger å møte tradisjonsformidlende instanser som hjelper dem til å finne røtter og feste som kan gi basis for å takle livet. Samtidig tilfredsstiller den personlige historiefortellingen behovet for å se seg tilbake, reflektere litt over fortiden og komme til rette med det som har vært.

Derfor gjør nå stadig flere alvor av en tanke jeg tror svært mange har syslet litt med – kanskje uten å våge å si noe om det – å skrive sin egen livshistorie. Mange synes deres historie er lite å skrive om. Det er feil. Hverdagsmenneskers historie er så absolutt verdt å fortelle. Vanlige folks minner og erfaringer er kilder til innsikt og forståelse, både for en selv og for andre, og ikke minst for den unge generasjon.

Noen har lite erfaring med å skrive og synes det er vanskelig å komme i gang. For det første trenger en ikke være god til å skrive for å fortelle sin livshistorie. Vi har alle det som trenges: Kunnskaper, erfaringer og minner. For det andre finnes det god hjelp. Nylig er det opprettet et nettsted som gir slik hjelp. Nettstedet heter Minnelosen. Her kan du delta på et nettkurs som gir deg hjelp og konkret veiledning i alle faser av skrivingen. Minnelosen er en pedagog som har lang erfaring med undervisning og veiledning av folk som lærer og utvikler seg, og som selv er interessert i slekt og historie.

«Du trenger ikke la andre eller mange lese din historie. Det holder at du har tatt plass i din egen», skriver minnelosen. Alle har en historie å fortelle. Når du først har kommet i gang, vil du oppleve at det er morsomt. Det har jeg selv erfaring for. Jeg har selv fortalt min historie for mine barn og barnebarn i en bok jeg skrev for et par år siden, der jeg fortalte om min oppvekst og om mine foreldre og besteforeldre. Det var en fin opplevelse som anbefales.

Lykke til!

Den «adelige» skomakeren i Kragerø

Når en arbeider med slektsforskning, er det alltid morsomt å komme over folk som det hefter noe spesielt ved, en dramatisk historie, en uvanlig oppvekst, noe «hemmelig» el.l. Et eksempel er min kones oldefar, Lars Melberg.

Lars Melberg (1824-1894) var fra Sverige og kom til Norge i voksen alder. I over hundre år er det fortalt en dramatisk historie om ham. I korthet går historien ut på at han var sønn av en svensk greve og en fransk hoffdame hos dronning Desideria. Faren falt i unåde hos kongen, ble landsforvist og fratatt sin eiendom. Lars vokste opp hos en annen greve på et stort gods og fikk militær utdanning sammen med prins Oscar, den senere kong Oscar II. Han deltok i den første slesvigske krig, der han fikk en varig skade i benet slik at han måtte oppgi militærlivet. Etter krigen forsøkte Lars å få igjen noe av sin fars eiendom, men da dette ikke lyktes, strøk han ut hele sin fortid, tok nytt etternavn og utvandret til Norge, der han slo seg ned som skomaker, først i Arendal og så i Kragerø. Slik fortelles historien om hans liv i Sverige.

     Det sies at Lars Melberg aldri ville fortelle om sin bakgrunn. Men like før sin død i 1894 skal han ha røpet hemmeligheten for sin kone, Halvordine. Hun fortalte den videre til en datter like før hun selv døde et halvt år etter ektemannen.

     I mer enn 100 år er historien blitt fortalt i slekten – av enkelte med stor overbevisning og uten særlige motforestillinger. Gjennom henvendelser til en rekke forskjellige instanser i Sverige har mange forsøkt å finne ut om historien stemmer. Flere har også vært i Sverige for å gjøre undersøkelser, men ingen har lykkes i å finne opplysninger som har kunnet bidra til å underbygge historien.

Med god hjelp av svenske slektsforskere og arkivarer ved det svenske riksarkivet og andre forskere i Sverige, pluss litt flaks, har jeg lykkes i å bringe fram dokumenterbare opplysninger om Lars Melbergs liv før han kom til Norge. Resultatet av undersøkelsene har jeg publisert i en artikkel i «Historieglimt 2017», årets utgave av årsskriftet for Kragerø og Skåtøy historielag, en bok som ble lansert 7. desember. Artikkelen har tittelen «Historien om den «adelige» skomakeren i Melberggården». (Illustrasjonen til venstre viser forsiden av boken Historieglimt 2017 - med Carl Fredrik Monsens maleri av Melberggården i Kragerø.)

     Opplysningene viser at den mye fortalte historien om Lars Melbergs adelige oppvekst ikke er riktig. Dessverre, kan en kanskje si. Det hadde jo vært fascinerende om historien hadde vist seg å være sann. Men det er den altså ikke.

     Det mest gåtefulle ved Lars Melbergs liv er følgelig ikke hans bakgrunn i Sverige, men snarere hvordan myten om hans adelige fødsel og oppvekst kan ha oppstått og levd gjennom årtier. Historien er et godt eksempel på et ikke uvanlig fenomen i slektsforskningen. Folk som ikke snakker om sin fortid, vekker gjerne spesiell interesse. Det er lett å tenke at slike har noe å skjule. Kan det være en dramatisk historie som ligger bak? Hvis det fortelles noe som kan peke i en slik retning, spinnes det fort en spennende fortelling som etter hvert legger på seg og fortelles videre uten motforestillinger og ender som en etablert sannhet. Når slike historier fortelles, er ikke alltid den kildekritiske bevisstheten like sterk.

Lovhjemlet samværsrett for besteforeldre?

Det er lett å forstå den fortvilelse som mange besteforeldre opplever når de av ulike grunner mister kontakten med barnebarna. Barnebarna er noe av det aller kjæreste i besteforeldrenes liv, og det gjør hjerteskjærende vondt å bli hindret i å treffe dem. Jeg har selv gjort en del besteforeldreforskning og vet at det på flere måter som regel er godt for barnebarnas utvikling å ha kontakt med besteforeldrene. Derfor er det også forståelig at enkelte mener at besteforeldre bør få en lovhjemlet rett til samvær med barnebarna. Spørsmålet er likevel om det er klokt å innføre en slik lovbestemmelse.

    Det siste initiativet på området kommer fra en gruppe som fronter saken under tittelen «Barns rett til besteforeldre». I et innlegg i Bergens Tidende for noen dager siden hevder initiativtagerne at de negative aspektene ved å lovfeste samværsrett for besteforeldre og slik gjøre spørsmålet til en sak for domstolene, vil oppveies av de positive – at barna får kontakt med flere personer som vil dem vel.

     Her tror jeg de tar feil. De negative konsekvensene er alt for store. I argumentasjonen blander man sammen besteforeldrenes moralske rett til kontakt med barnebarna med juridiske rettigheter. Det dreier seg her om en type mellommenneskelig kontakt som egner seg lite for lovregulering.

     Jeg studerte dette spørsmålet ganske grundig for en del år tilbake, og arbeidet resulterte i en lengre tidsskriftartikkel. Jeg har også skrevet om spørsmålet på nettstedet http://www.besteforeldre.no/ og i et par tidligere poster på denne bloggen.

     Temaet er vanskelig, fordi det er følelsesladet og fordi det berører det prinsipielt viktige spørsmålet om foreldrenes førsterett til å treffe avgjørelser i barnets liv og oppdragelse. De som taler sterkt for besteforeldres samværsrett, hopper alt for lett over foreldrerettsprinsippet. Det er også karakteristisk at man sier lite om hvordan man mener at en slik lovbestemmelse skal se ut. Man viser bare til USA og enkelte europeiske land som har lovbestemmelser i denne retningen, og sier at vi må få en lovendring så Norge kommer på linje med disse landene.

    Men for det første er det ikke uten grunn at det er få land i Europa som har slike lovbestemmelser, og de praktiseres gjerne meget restriktivt. Når det for det andre gjelder USA, har en del stater innført «vidåpne» lovbestemmelser som gir besteforeldre og andre anledning til «når som helst» å gå til retten med krav om samvær så sant man mener det tjener «barnets beste». Dette gjelder vel og merke også om begge foreldrene lever og bor sammen. Ikke overraskende har disse lovbestemmelsene vakt så stor harme blant mange amerikanske foreldre at en del av dem har organisert seg for å kjempe imot denne lovgivningen og «gjenopprette foreldrenes rettigheter», som de kaller det. Man har hatt en rekke opprivende rettssaker – hvorav den mest kjente, Troxel vs. Granville, gikk helt til amerikansk høyesterett, der det saksøkende besteforeldreparet etter ni år i rettssalene tapte saken. Saken illustrerer hvor ille det kan gå når en begynner å dra mellommenneskelige problemer inn i rettssalene. (Du finner en nærmere omtale av denne saken her.)

     I Norge vurderte både Barne- og familiedepartementet og Stortinget spørsmålet i forbindelse med revisjon av barneloven i 1997, men ingen gikk inn for å lovfeste en rett for besteforeldre til å søke om samvær når begge foreldrene er i live, og tanken fikk svært liten støtte i den høringsrunden som gikk forut for lovrevisjonen (Ot prp nr 56 1996-97; Innst O nr 100 1996-97).

     Utgangspunktet i norsk rett er at det bare er barnets foreldre som har juridisk rett til samvær med barnet, så langt dette er forenlig med barnets beste. Ingen andre har i utgangspunktet noen rett til samvær. Barnelovens § 45 åpner imidlertid for at når en eller begge foreldrene er døde, kan besteforeldre (og andre som er nært knyttet til barnet) kreve at retten fastsetter om de skal ha rett til å være sammen med barnet, og hvilket omfang samværsretten skal ha. Også i tilfelle der en av barnets foreldre er nektet samvær med barnet, kan besteforeldre under gitte betingelser få fastsatt rett til samvær. Endelig har barnevernloven en bestemmelse om at fylkesnemnda for sosiale tjenester kan bestemme at «andre enn foreldrene» (f.eks. besteforeldre) skal ha rett til samvær med barnet.

     Når begge foreldrene lever og bor sammen, ligger det i sakens natur at et rettslig krav om samvær vil være aktuelt bare hvis det foreligger en eller annen konflikt mellom foreldrene og besteforeldrene, slik at foreldrene motsetter seg samvær. At noen da med rettens hjelp skulle kunne tiltvinge seg samvær, kan oppfattes som et urimelig inngrep i foreldreretten som neppe kan føre til noe godt.

     Det kan også hevdes at selve eksistensen av generelle lovregler om samværsrett for besteforeldre kan virke negativt inn når generasjonene diskuterer samvær. En uuttalt trussel om rettslige skritt fra besteforeldrenes side vil ligge i luften, og slike «forhandlinger i skyggen av loven» kan sette foreldrene i en tvangssituasjon som kan gi besteforeldrene et urimelig «overtak». Sannsynligvis vil det også forsure klimaet i familien på en måte som til syvende og sist ikke er til barnets beste. (Les resten av artikkelen ved å klikke på "Les mer" under.)

Ensidig og kjedelig jubileumsbok

I 2016-2018 er det 150 år siden henholdsvis Langesundsfjordens Indremisjonsselskap, Den norske Santalmisjon og Det norske lutherske Indremisjonsselskap (Den norske Lutherstiftelse) ble stiftet. De tre misjonsorganisasjonene fusjonerte i 2000 til Normisjon. I anledning jubileet har Normisjon tatt initiativ til utgivelsen av jubileumsboka «Misjon i bevegelse» (Luther forlag 2017, 368 sider). Boka er en artikkelsamling med mange forskjellige forfattere, og den er redigert av en komite på fire, alle nåværende eller tidligere ansatte i organisasjonen.

    På omslaget og i forordet heter det at man vil vende blikket «tilbake til de siste 50 års historie» og «formidle inntrykk» fra denne 50-årsperioden. Bidragsyterne hevdes å være «personer som har stått sentralt i arbeidet hjemme og ute» i disse 50 årene.

     Størstedelen av denne tidsperioden dreier seg om de tre organisasjonenes særskilte historie. Av de tre var Indremisjonsselskapet den langt største. Ikke desto mindre omhandler over halvparten av boka Santalmisjonens og ytremisjonens historie. Her er til dels lange artikler om hvert enkelt av misjonsfeltene. I disse artiklene er ingen detaljer for små og ubetydelige til ikke å bli nevnt. Artiklene er skåret over samme lest og blir etter hvert kjedelig lesning. Man begrenser seg heller ikke til bare de siste 50 årenes historie. Videre finner vi egne artikler om bl.a. skoler for misjonærbarna, om misjonærbarnas plass i misjonshistorien og om TV-selskapet SAT-7, som sender i Midt-Østen og Nord-Afrika. Normisjons engasjement her består av et pengebidrag på kr 200.000. 

     Det finnes ikke en eneste artikkel om arbeidet i regionene (kretsene) her hjemme. Mindre enn en firedel av teksten i boka dreier seg om indremisjonshistorie/hjemmearbeidet. Resten er det vi kan kalle «fellesstoff» og tema som gjelder Normisjon generelt. Billedstoffet er enda mer ensidig. Nærmere to tredeler er hentet fra Santalmisjonen/ytremisjon. Når en ser hva redaksjonen har funnet plass til, holder det ikke å skrive i forordet at man på grunn av plassmangel har måttet utelate en rekke viktige arbeidsfelter innenfor arbeidet her hjemme.

     Redaktørene tar forbehold om at målet med boka ikke har vært «en detaljert gjennomgang av historien siden 1967/68». Men det forsvarer ikke en så påtagelig stor skjevhet i emnevalg og valg av forfattere. ....
(Klikk "Les mer" under for å lese resten av artikkelen.)

Da kvinnene tok valget egne i hender

Da det skulle holdes folkeavstemning om oppløsningen av unionen med Sverige i 1905, hadde kvinner ikke stemmerett og de fikk følgelig ikke delta i folkeavstemningen. De tok da saken i sine egne hender og organiserte en underskriftsaksjon til støtte for Stortingets vedtak om unionsoppløsning.  Aksjonen ble både et høydepunkt og et vendepunkt i kvinnenes kamp for stemmerett. I det siste nummeret av «Fortid», (nr 3/2017) et tidsskrift som utgis av historiestudentene ved Universitetet i Oslo, har jeg en artikkel om aksjonen.

Kvinnene som gjennomførte underskriftsaksjonen, utførte en bragd. I løpet av to-tre ukers tid samlet de inn nærmere 300.000 underskrifter fra kvinner i by og bygd i Norge. Til sammenligning kan nevnes at ved folkeavstemningen som fant sted 13. august, deltok 368.392 menn. Det er nesten ikke til å tro at kvinnene kunne klare å samle inn så mange underskrifter på så kort tid – uten noe offentlig apparat som kunne bistå dem. Alle dystre spådommer om manglende oppslutning ble gjort til skamme. Aksjonen hadde bred støtte uavhengig av tradisjonelle skillelinjer og samlet kvinner fra alle samfunnslag og politisk ståsted. Det var med andre ord liten grunn for motstanderne av kvinners stemmerett til å bekymre seg over kvinners evne eller interesse for å delta i politiske prosesser. Aksjonen demonstrerte at kvinner var like patriotiske og verdige borgere av landet som menn, og at de var fullt i stand til å ha statsborgerlige rettigheter og ansvar.

Jeg har studert hvordan kvinnenes underskriftsaksjon ble gjennomført og oppslutningen om den i to lokalsamfunn, nærmere bestemt i Melhus i Sør-Trøndelag og i Brunlanes i Vestfold. Resultatet av undersøkelsene er rapportert i to artikler, i henholdsvis "Melhusbyggen". Årsskrift for Melhus historielag, og i «Nesjar 2013-2014», Årsskrift for Brunlanes historielag. I artikkelen i tidsskriftet «Fortid» oppsummerer og sammenligner jeg resultater fra de to undersøkelsene.

«Om vore stemmer ikke tælles, saa kan de «veies», sa Frederikke Qvam, som var en av strategene bak aksjonen. Kvinnenes stemme veide tungt, ikke bare i forbindelse med folkets ja til unionsoppløsningen, men også i kampen for kvinners stemmerett. Mobiliseringen i 1905 ble dermed sterkt medvirkende til at Norge åtte år senere ble den første suverene stat i verden der kvinner fikk allmenn stemmerett ved valg til nasjonalforsamlingen.

Underskriftslistene er bevart i Stortingsarkivet. De er nå skannet og lagt ut på nettet. Der kan du gå inn og sjekke om noen av dine formødre deltok i aksjonen med sin underskrift.

Den økonomiske kirkefronten under den tyske okkupasjonen

I en artikkel i boka «Fra tidligere tider» (omtalt i bloggpost 13. desember 2016) har jeg skrevet om en side ved kirkefronten under 2. verdenskrig som har fått lite oppmerksomhet i historieskrivingen om kirkens dramatiske kamp mot nazistyret under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945.

Etter en rekke grove rettskrenkelser og overgrep både mot enkeltmennesker og grupper i samfunnet og flere angrep på kirkens frihet, brøt Den norske kirkes biskoper og prester med staten ved å nedlegge den statlige delen av sine embeter. Noen av prestene ble fengslet eller forvist fra sine menigheter, men de fleste fortsatte sin tjeneste i menighetene, men nå uten lønn fra staten.

I løpet av kort tid klarte kirkeledelsen å få på beina en hemmelig landsomfattende økonomiorganisasjon, som sørget for at prestene fikk økonomisk understøttelse. Organisasjonen ble bygd opp med en landsleder på toppen, som hadde en leder i hvert bispedømme under seg. I hvert bispedømme hadde man distriktsledere med ansvar for et nærmere avgrenset område, mens hver menighet skulle ha en ansvarshavende for lokale innsamlinger. Alle hadde kodenavn, fordi virksomheten måtte foregå strengt hemmelig. Nazistyret innførte en straffelov som bl.a. skulle ramme dem som ytet økonomiske hjelp til avsatte prester eller deres pårørende. Innsamlingsarbeidet til prestene var derfor ikke ufarlig, og det hendte at folk fikk fengselsstraff for å ha deltatt i arbeidet.

Jeg forteller i artikkelen historien om hvordan arbeidet med å samle inn penger til prestenes underhold i de tre prostiene i Gudbrandsdalen. Artikkelen ble først publisert i «Årbok for Gudbrandsdalen 2015», som utgis av Dølaringen Boklag. På grunn av hemmeligholdet er kildematerialet dessverre meget begrenset. Men ved å gå igjennom diverse arkiver og gjennom samtaler med bl.a. etterkommere etter prestene, samt noe materiale etter min far, Sigurd Evenshaug, som var kurer for den hemmelige økonomiledelsen, har det vært mulig å danne seg et rimelig bra bilde av hva som skjedde.

Det er intet mindre enn imponerende å se hvordan menighetene stilte opp for prestene sine og sørget for at prestene kunne ha noe å leve av i de årene de ikke hadde sin ordinære lønn. Det ble organisert hemmelige innsamlinger der folk tegnet seg for faste bidrag. Mange ga også engangssummer, ofte kamuflert som fødselsdagsgaver, julegaver o.l., og atter andre støttet prestene med naturalia. Bedrifter og velstående enkeltpersoner bidro med store summer, som ble fordelt utover

til menigheter som ikke alltid klarte å samle inn nok penger selv. Resultatet var at ingen av prestene led noen nød.

Kirken spilte en viktig rolle i den sivile motstandskampen under den tyske okkupasjonen, og de norske prestenes embetsnedleggelse er beskrevet som "en enestående begivenhet i lutherdommens

Konvolutten til et takkebrev biskop Eivind Berggrav sendt til Sam. Knutzen like etter frigjøringen. Knutzen var en fabelaktig dyktig og kreativ leder av den hemmelige innsamlingsorganisasjonen, og spøkefuglen Berggrav kunne ikke dy seg. 

historie". Kirken tok opp kampen mot rettskrenkelsene og framstøtene for å nazifisere det norske folk. Kirkeledere argumenterte for rett og plikt til å gjøre aktiv motstand mot en totalitær statsmakt ved hjelp av ikke-voldelige midler.

En stor majoritet av prestene sluttet opp om denne linjen og tok personlige konsekvenser av sin holdning. Deres styrke var at de hadde bred tilslutning av folket, som i en krisetid viste vilje og evne til å slå ring om prestene, og støttet dem – også økonomisk. Den økonomiske kirkefronten er et vakkert kapittel i norsk kirkehistorie.

Fra tidligere tider

Jeg har i tiden etter at jeg ble pensjonist hatt glede av å skrive artikler i lokalhistoriske publikasjoner. Det har dreid seg om tema fra ulike interesseområder jeg har hatt, ofte knyttet til steder jeg har bodd eller på annen måte har tilknytning til. Det gjelder Melhus, hvor jeg har slektsmessig tilknytning, Lillehammer og Gudbrandsdalen, hvor jeg vokste opp, Drammen, hvor jeg nå bor og Brunlanes, hvor vi har hytte.

Gjennom årene er det blitt ganske mange artikler. Nå har jeg samlet et utvalg på 20 artikler og utgitt disse i en bok. Boka har tittelen "Fra tidligere tider".

         Jeg er ikke historiker av fag og er heller ikke nevneverdig skolert i historisk metode. Min intensjon er å fortelle historier – om ting, om personer som har levd og om hendelser som har skjedd, basert på ulike typer kilder. Jeg har lagt vekt på å dokumentere opplysningene i artiklene.

         Artiklene er samlet i seks tematiske bolker, som innledes med fem artikler om mennesker som vokste opp i og levde under harde livsvilkår. Den andre delen handler om forskjellige haugianere, som alle var særpregede personligheter og predikanter innenfor den folkebevegelsen som Hans Nielsen Hauge skapte for over 200 år siden. Denne delen følges av tre indremisjonshistoriske artikler, som er samlet i del 3.

         Den fjerde bolken av artikler dreier seg om kvinnehistorie, hvorav to artikler tar for seg den forferdelige behandlingen kvinner som fødte barn utenfor ekteskap ble utsatt for i det norske samfunnet på 1700-1800-tallet. En tredje artikkel i denne delen handler om fantastiske historien om hvordan norske kvinner mobiliserte til støtte for stortingsvedtaket om unionsoppløsningen i 1905, en historie som er sterkt underkommunisert i norsk historieskrivning.

         Okkupasjonshistorie er temaet i den femte bolken, som også består av tre artikler, hvorav den viktigste dreier seg om den såkalte økonomiske kirkefronten i Norge under den tyske okkupasjonen 1940-45.

Artikler om haugianere

En av de mange bygdene i Norge der Hans Nielsen Hauge satte dype og varige spor, er Øyer i Gudbrandsdalen. Hauge besøkte Øyer i årene 1800 og 1803, og besøkene førte til en dyptgripende religiøs vekkelse. En rekke kvinner og menn i prestegjeldet ble grepet av vekkelsen, både ved Hauge og ved andre haugianske forkynnere. Flere ble betydningsfulle predikanter og personligheter som var med å føre Haugebevegelsen videre, ikke bare i Gudbrandsdalen, men også i andre deler av landet.

I en artikkelserie i årsskriftet for Øyer og Tretten historielag, "I gamle fotefar", har jeg skrevet om fire av haugianerne fra Øyer. Artiklene er publisert i årsskriftets utgave i årene 2011-2014.

Haugianerne. (Maleri av Adolph Tiedemand)

Jens Johnsgård

Den mest kjente var Jens Johnsgård. I årene fra 1820 og fram til 1860 var Johnsgård en av de mest betydelige ledere innenfor den kristne lekmannsbevegelsen i Norge. Han var ingen stor predikant. Johnsgård var først sjelesørger og veileder. I den personlige samtalen var han uovertruffen. Her dro han fullt ut nytte av sin visdom, sitt skarpe blikk og store menneskekunnskap. Han hadde en merkelig evne til å skape en tillitsfull atmosfære som fikk folk til å åpne seg for ham.

Det førte også til at han fungerte som en slags "åndelig ”riksmeglingsmann”. Hørte han om strid i en kristen venneflokk, reiste han av gåre for å megle, noe han som regel lykkes med. Med rette ble han kalt "en fredens og kjærlighetens mann".

John Eriksen Bjørge

Kanskje den mest begavede og særpregede i rekken av haugianske personligheter fra Øyer var John Eriksen Bjørge. Allerede fra tidlig barnsben av var han opptatt av religiøse tanker, og som ung gutt gjennomlevde han dype religiøse kriser. Disse har han beskrevet i en liten bok, som vitner om et menneske som tidlig nådde langt i religiøs tenkning og åndelig modenhet.

Hans Nielsen Hauge hadde store forhåpninger til den talentfulle øyværingen. Det er antydet at han endog så John som sin ettermann som bevegelsens åndelige leder. Hauge sørget derfor tungt da John gikk bort i så alt for ung alder.

John døde bare 27 år gammel, men rakk likevel å sette dype og merkbare spor etter seg som en sjelden ildfull forkynner.

Arne Arnesen Bjørge

En annen særpreget haugiansk forkynner fra Øyer var Arne Arnesen Bjørge. Han vokste opp sammen med John Eriksen Bjørge og ble sterkt preget av oppvekstbrorens åndelige kamper. Arne reiste i mange år som predikant i Sør-Norge inntil han på 1830-tallet slo seg ned i Stavangerområdet som gårdbruker, samtidig som han fortsatte forkynnervirksomheten. I Stavanger ble han en del både av det såkalte "brødresamfunnet" og av haugianermiljøet i byen, der den ledende skikkelsen var gründeren John Haugvaldstad, også kalt "haugianerbispen".

Et interessant poeng ved Arne Arnesen er at enkelte sider ved hans liv, ikke minst hans ekteskap nr to, ser ut til å ha gitt viktige impulser til Alexander Kiellands mest populære roman ”Skipper Worse”. ....

Da briggen August forliste i Nordsjøen

Jeg fikk nettopp i posten årets utgave "Nesjar", årsskriftet for Brunlanes historielag. Her har jeg publisert to artikler. I den ene forteller jeg om en trist historie:

Tidlig på våren 1869 stevnet briggen August ut fra Larvik med trelast og kurs for England. Skipper var min kones oldefar, 30-åringen Nils Larsen fra Nevlunghavn utenfor Larvik. Ytterligere fire av mannskapet var fra det lille strandstedet ytterst på neset i Brunlanes. Styrmannen var fra Larvik. Det var et ungt mannskap. Bare skipperen var fylt tretti år. Den yngste var 17 ½. De fire andre var i tjueårene. De skulle aldri vende tilbake. Seilskuta gikk ned i Nordsjøen og hele mannskapet omkom. Hjemme i Nevlunghavn satt skipperens kone tilbake alene med to små barn og et tredje som ble født noen måneder etter forliset. Ingen av de andre om bord hadde barn.

Ved månedsskiftet mai-juni samme året rapporterte den svensk-norske visekonsulen i Yarmouth i England at August hadde drevet i land med kjølen opp ved Bacton på kysten av Norfolk. Beslaget av kobberplater som skipsskroget var utstyrt med under vannlinjen som beskyttelse mot is og mark, var blitt slitt av i sjøen og hadde slått hull i bunnen av skroget. Dermed tok skipet inn vann, krenget og gikk rundt. Med dette gikk briggen August inn i rekken av 195 norske seilskip som forliste dette året. Hele den norske handelsflåten i 1869 bestod av 6727 seilskip pluss 106 dampskip.

Ytterligere to sjømenn fra Nevlunghavn døde på på sjøen i 1869. Tre og et halvt år etter at August forliste i Nordsjøen, ble Nevlunghavn rammet av en ny katastrofe, da fire loser og en losgutt omkom. En skonnert kom i havsnød i et orkanaktig uvær, og losbåten kantret da de fem skulle komme skonnerten til unnsetning. Alle fem var familiefedre. Fem kvinner og 18 barn mistet sine hovedforsørgere ved denne ulykken.

I løpet av bare tre år mistet med andre ord Nevlunghavn 12 menn på sjøen. Ved folketellingen i 1865 hadde Nevlunghavn 161 innbyggere, hvorav 50 var menn over 15 år. Det sier noe om hvor hardt det lille strandstedet ble rammet at nesten hver fjerde av den voksne, mannlige befolkningen falt bort ved disse ulykkene.

Støres kvasibeklagelse

Ap-leder Jonas Gahr Støre hadde ikke sin beste dag onsdag da det ble kroken på døra for Oslo-OL 2022. I et forsøk på å slå politisk mynt på Høyres nei til å gå videre med OL-saken, ga han prosessen som ledet fram til avgjørelsen, karakteristikken "patetisk", et begrep som nå mest forbindes med "forakt".

Ikke bare Høyrefolk har reagert. Både KrF-leder Knut Arild Hareide og SV-leder Audun Lysbakken tar avstand fra Støres karakteristikk og berømmer Høyre for å ha kjørt en god og ryddig prosess. "Det står respekt av Høyres behandling, og dette er langt fra uverdig for Stortinget", sa Hareide mens Lysbakken var imponert over at Høyre ikke svingte partipisken og synes det var flott at regjeringen ikke tvang gjennom behandling av saken.

Også innenfor Ap er det tydelig at mange har følt seg beklemt over partilederens uttalelse. Aps stortingsrepresentant Rigmor Aasrud røpet nok både sin egen og mange partifellers oppfatning da hun i NRK-debatten i går kveld besvarte et spørsmål om Støres uttalelse med kommentaren "det får stå for hans regning". Det er ikke hvem som helst, men sin egen partileder, Aasrud avfeier på denne måten.

Etter hvert skjønte Støre tydeligvis at han hadde bommet, og prøvde seg på en beklagelse, som hadde form av en ikke ukjent type kvasibeklagelse: " Dersom noen har blitt støtt av at jeg brukte ordet patetisk, så beklager jeg det." I stedet for å beklage det han faktisk sa, velger han altså å beklage det noen har følt på grunn av hva han sa. Hvorvidt noen hadde grunn til å føle seg støtt, er ikke saken her. Støre hefter ikke for folks følelsesliv. Han hefter for hva han har sagt. 

(Foto: Adressa.)

Politisk uavhengig Nobelkomite?

Om igjen og om igjen blir det fra politisk hold i Norge bedyret at Nobelkomiteen er politisk uavhengig. Personlig tviler jeg ikke på at de medlemmene som sitter der i dag, og de som har gjort det tidligere, har vært i stand til å ta selvstendige beslutninger. Men vi har et problem når man i utlandet har vanskelig for å forstå at komiteen kan være så uavhengig. De har nemlig god grunn til sine mistanker når vi vet hvordan komiteen blir opprettet og hvem som blir oppnevnt. I forbindelse med tildelingen av fredsprisen til den kinesiske regimekritikeren Liu Xiaobo i 2012 kom dette tydelig fram.

Komiteen med Jagland i spissen begrunnet valget av Liu Xiaobo godt, og de kan stå oppreist for valget de gjorde. Men når Høyre nå tydelig signaliserer at de ønsker å skifte ut Jagland som leder av komiteen, kan det meget lett oppfattes slik at Norge gir etter for press fra Kina. Dette desto mer som regjeringen i forbindelse med Dalai Lamas besøk opptrådte på en måte som ga det samme inntrykket.

Når det er sagt, mener jeg det er uheldig at Jagland sitter i Nobelkomiteen og til og med leder den, samtidig som han er generalsekretær i Europarådet. Jeg har stor respekt for Jagland, men er enig med professor i rettsvitenskap Eivind Smith, som har uttalt at Jagland burde ha trukket seg når han fikk jobben i Europarådet. Nobelkomiteen bør ikke ha medlemmer med eksterne posisjoner som kan tenkes å påvirke valget av fredsprismottakere. Rollen som generalsekretær i Europarådet er et opplagt eksempel på en slik posisjon.

Nobelkomiteen oppnevnes av Stortinget, og det er greit nok. Men måten Stortinget gjør det på, kan problematiseres. Det skjer etter en modell der de politiske partiene skal ha medlemmer etter sin styrke i Stortinget. Nå har Høyre styrket sin posisjon i Stortinget, og da skal Høyre også styrke sin posisjon i Nobelkomiteen, hører vi. Det ligger under at man dermed også vil skifte ut Jagland som leder, i og med Høyre og Frp vil få flertall i komiteen. Det går an å forstå at utlendinger undrer seg over den påståtte politiske uavhengigheten.

Hvis begrunnelsen er at Jaglands lederrolle er uheldig så lenge han er generalsekretær i Europarådet, kunne skiftet ha god mening. Jeg har imidlertid en mistanke om at dette ikke er den viktigste begrunnelsen. Og uansett, i lys av Kinas kritikk av Liu Xiaobo-tildelingen, er det et spørsmål om timingen for en utskifting av Jagland er uheldig.

Mye av mistanken om politisk avhengighet kunne vi unngått hvis Stortinget hadde hatt en annen oppnevnelsespraksis. Jeg har vanskelig for å forstå at Nobelkomiteen nødvendigvis må avspeile Stortingets politiske sammensetning og at den absolutt må fylles opp av avgåtte politikere, hvor dyktige politikere disse enn måtte være.

P.S.

Nobelkomiteens sammensetning i dag:

• Thorbjørn Jagland, har vært statsminister, utenriksminister, partisekretær og partileder i  Arbeiderpartiet. 
• Kaci Kullmann Five, har vært statsråd og partileder i Høyre.
• Gunnar Stålsett, har vært statssekretær og partileder i Senterpartiet 
• Berit Reiss Andersen, har vært statssekretær for Arbeiderpartiet
• Inger-Marie Ytterhorn, har vært stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet