Regjerer SV seg til døde?

Katastrofetallene på meningsmålingene bare fortsetter for SV. På NRKs partibarometer for januar er partiet nede i en oppslutning på bare 3,5 prosent, altså godt under sperregrensen. Ved stortingsvalg ville resultatet gitt kun én representant på Stortinget, Kristin Halvorsen. Resultatet er desto mer alvorlig fordi resultatet går inn i en trend som ser ut til å vare ved og som viser seg på de mange forskjellige målingene. I løpet av fjoråret var partiet bare én måned oppe i et gjennomsnitt på over 6 prosent. I løpet av det siste halve året har partiet hatt en jevnt nedadgående tendens og de siste månedene har partiet ligget og vaket like over sperregrensen med flere enkeltmålinger på 3-tallet. NRKs politiske kommentator sier at SV har fått et taperstempel på seg, og det er ingenting som tyder på at de vil få noen rask oppsving. De kommer etter hans vurdering til å slite helt frem til valget.

SV-ledernes forklaring på den elendige oppslutningen er den samme som vi nå har hørt om igjen og om igjen. Partiet sliter med å få æren for den SV-politikken han mener regjeringen fører i mange saker, sierparlamentarisk leder Bård Vegar Solhjell. Æren er det en av regjeringspartnerne som stikker av med, hevder han.

Kanskje er forklaringen at velgerne faktisk ikke helt ser den store forskjellen? Kanskje burde SV bli tydeligere? Kanskje burde partiet si at nok er nok. Det kan virke som SV er i ferd med å regjere seg til døde. Slik SV - og for den saks skyld også Sp - står fram i praktisk regjeringspolitikk, er det vanskelig å se hvilken hensikt det skulle ha å stemme på disse partiene for velgere som ønsker at Stoltenberg skal fortsette. Både SVs og Sps profil er svekket, spesielt SVs, et parti som følger med på ferden endog i saker som går på partiets grunnleggende identitet, slik som utenrikspolitikken. I skolepolitikken har SV ønsket å framstå som selve skolepartiet, men har ført en skolepolitikk som ikke skiller seg mye fra Kristin Clemets politikk. Som finansminister snakket og handlet Kristin Halvorsen som en finansminister hvilket som helst annet parti, Frp muligens unntatt.

For noen år siden var det ikke måte på hvordan Kristin Halvorsen harselerte med Bondevikregjeringens bekjempelse av fattigdommen i Norge, eller rettere: det man mente var denne regjeringens manglende fattigdomspolitikk. Med rødgrønn regjering skulle det bli andre boller. SV tok kraftig i: "Ingen fattige i Norge etter 2009". SV hadde riktignok problemer med hvordan de skulle definere "fattigdom", og modererte seg noe, men det skulle i hvert fall bli færre fattige, uansett definisjon. Men det er knapt blitt færre i løpet av de årene de rødgrønne har sittet i regjering, og det begynner å bli noen år. Bondevik erkjente i sin tid at man burde ha gjort en bedre jobb på dette feltet. Jeg er redd de rødgrønne kommer til å måtte erkjenne det samme når de en gang er uten av regjeringskontorene.


 

Sorteringssamfunnet

Mange er blitt sjokkert over opplysningen i VG om at det blant familier med indisk kulturbakgrunn her i Norge fødes langt færre jenter enn det som ville vært naturlig. Dette blir tolket slik at tidlig ultralyd og selvbestemt abort er de to virkemidlene som brukes for å unngå å få jentebarn. Nå viser det seg at situasjonen antagelig ikke er så dramatisk som VGs oppslag kan gi inntrykk av. VGs tall var fra 2005. I en artikkel i Aftenposten i dag blir det påvist at forskjellen i antall fødte norskindiske jentebarn og guttebarn er blitt vesentlig mindre i løpet av de siste årene.

Helseminister Anne-Grete Strøm Erichsen ga uttrykk for sjokk da VG konfronterte henne med tallene og varslet straks tiltak mot kjønnsselektiv abort. I Norge har vi et regelverk som skal sikre at ingen tar abort på bakgrunn av barnets kjønn.

Selv om altså tallene i VG kanskje ikke helt holder vann, er det likevel grunn til å stoppe opp og stille noen spørsmål ved helseministerens reaksjon. Hvorfor er ikke Strøm-Erichsen like sjokkert over selektiv abort ved Downs syndrom? Og som Erling Rimehaug spør i en artikkel på Verdidebatt i Vårt Land i dag: Hvis det ikke skal være tillatt å opplyse om kjønn ved tidlig ultralyd, hvorfor skal det være lov til å opplyse om Downs syndrom? Han fortsetter: Hvis myndighetene sier at det finnes grunner til abort som ikke er akseptable, så har man samtidig sagt noe om hva som er akseptabelt. For eksempel å velge bort barn som har Downs syndrom. Dersom man er bekymret for synet på jenters verdi, hvorfor ikke være like bekymret for synet på verdien til barn med ulike former for funksjonshemming?

I en kronikk Aftenposten i dag slår professor Ola Didrik Saugstad fast at debatten om sorteringssamfunnet angår alle, fordi sorteringen vil ramme alle. Han er kritisk til Aps forslag om rett til tidlig ultralyd, et tiltak som vil kunne føre til at mer enn 90 prosent av alle fostre med Downs syndrom blir abortert. Han betviler ikke at Anne-Grete Strøm-Erichsen er opptatt av menneskeverdet, skriver han, men ber henne stoppe opp og tenke på om hun skulle stå i en arvehygienisk tradisjon som har stått sterkt i vårt samfunn, ikke minst i Arbeiderpartiet, hvor det var viktig å hindre fødsel av individer med "uønskede" gener.

Saugstads artikkel anbefales. Legg for øvrig merke til bildet som illustrerer artikkelen i Aftenposten. Vi har sett det mange ganger før. Det må være ett av de mest talende bildene fra fjorårets politiske debatt. Vi ser den unge skuespilleren Marte Wexelsen Goksøyr, som selv har Downs, på en pressekonferanse i Stortingets vandrehall, og en statsminister som er totalt på defensiven i møte med trygge Martes sterke argumentasjon, og med kobbelet av journalister som intenst lyttende tilskuere. Sjelden har vi vel opplevd en at en statsminister er blitt satt så fullstendig til veggs.

Manglende dømmekraft

Kritikken mot Roma-permisjonen til en toppleder i Helse Sør-Øst bare vokser. Direktør Bente Mikkelsen skal tilbringe det meste av det neste halvåret på et såkalt seniorkurs ved NATO Defence College i Roma. Forsvarsdepartementet skal betale kurset. Helse Sør-Øst skal betale bolig, kost og reise. I tillegg beholder hun sin faste lønn. Prisen er 350.000 kroner.

Helse Sør-Øst er i store vanskeligheter og går inn i kanskje sitt aller viktigste år. Ansatte i sykehussektoren er derfor kraftig provosert og tror knapt det de hører. Sykehusene står overfor krav om store innsparinger, så store at ansvarlige leger er alvorlig redde for at det kan gå utover kvaliteten i tilbudet til pasientene. Det vises også til at kursmidlene for de ansatte ved sykehusene Mikkelsen er sjef for, flere ganger er blitt skåret kraftig ned. Mange mener at Mikkelsen derfor burde ha gått foran med et godt eksempel. Det stilles også spørsmålstegn ved relevansen av innholdet i det kurset Mikkelsen skal følge i forhold til den oppgaven hun skal fylle som direktør for Helse Sør-Øst. På pensum står blant annet global sikkerhet, NATO før og nå, transatlantisk samarbeid og kriseledelse. Her må det vel helst være innenfor kriseledelse Mikkelsen vil ha noe å hente?

Styrelederen i Helse Sør-Øst RHF forsvarer permisjonen og mener kurset vil bidra til å dyktiggjøre Mikkelsen ytterligere for å lede arbeidet med å videreutvikle helseregionen. Tom Henri Hansen, foretakstillitsvalgt for Den norske legeforening i Vestre Viken, mener Bente Mikkelsens studieopphold sender uheldige signaler. Han synes Mikkelsens valg sier noe om tanker om egen storhet og liten evne til selvkritisk refleksjon. Også politikere er sterkt kritiske og mener at permisjonen bør revurderes.

Selvsagt er det viktig at også ledere får anledning til å utvikle sin kompetanse. Jeg tviler ikke på at kurset i Roma kan være interessant – og utvilsomt prestisjegivende. Men jeg tror redaktør i ukeavisen Ledelse Magne Lerø treffer godt når han peker på at timingen her er ytterst uheldig og vitner om dårlig dømmekraft både hos direktøren selv og styret. Hun signaliserer at hun ikke er på broen når det virkelig er storm, sier Lerø til TV2. Når bedriften er i krise, bør lederne komme tidlig på jobb og gå hjem seint. Det er en påminnelse Mikkelsen synes å trenge. At en leder i en så viktig stilling røper en så vidt stor mangel på dømmekraft, er ikke tillitvekkende. Det gjør ikke saken bedre at styret for foretaket synes å mangle noe av det samme.

Oppdatering 9. januar: Noe sent - men dog i tide - kom også Mikkelsen og hennes styre til at timingen var dårlig og avlyser permisjonen.

Leser- og lytteransvar

I debatten om debatten etter 22. juli trakk AUF-lederen Eskil Pedersen fram uttrykket ”ytringsansvar” i den norske offentligheten, og mente at deltagere i den offentlige debatten må ta ansvar for følgene av sine ytringer. Han konkretiserte dette i et angrep på Frp, som han mente at måtte ta ansvaret for hatske holdninger i innvandringsdebatten. Stoltenberg ga uttrykk for at han syntes dette var et upresist begrep. Han understreket at vi alle har et ansvar for å ytre oss og for å ta til motmæle, ikke for å nekte folk å si noe fordi en mener det er dumt det de sier.  

På denne bakgrunn var det kanskje litt overraskende at statsministeren brukte begrepet i sin nyttårstale. Men han la et annet innhold i begrepet enn AUF-lederen. Hans poeng var at vi alle har ansvar for å svare på ytringer vi er uenige i. Og det blir noe annet. Derfor oppfordret han alle til å bli det han kalte gode ”digitale nabokjerringer”: ”Ikke for å sensurere meninger eller kvele debattene. Vi skal tåle det ubehagelige. Det som irriterer, provoserer og endog sjokkerer. Men - vi skal ta igjen. Vi skal svare.”

Jeg er ikke uenig, men kjenner et behov for å nyansere en smule, spesielt fordi Stoltenberg her primært snakker om den debatten som foregår på internett. Det han kaller ”totalitære forførere” bør ikke få snakke uimotsagt i mørke kroker på nettet, sa han i talen. Greit nok. Men jeg er faktisk ikke så sikker på om alt som ytres på nettet, enten det er i mørke eller lyse kroker, nødvendigvis skal motsies. Mye av den skitten som her serveres, i fortjener knapt noe svar. Det gjelder også mange av de kommentarene man kan lese på seriøse blogger. Jeg tror bare man gjør skittkasterne en tjeneste ved å prøve å svare. Og mange ”ytringer” i bloggeres kommentarfelt er så hinsides alle elementære krav til saklighet at jeg tror det beste man kan gjøre er å overse.

Jeg er enig med dem som har hevdet at vårt primære ansvar når vi skal ytre oss, er å tilegne oss kunnskap om det saken gjelder, ha respekt for fakta og argumentere så saklig og presist som bare mulig – og med tilbørlig respekt for meningsmotstandere som selv prøver å etterleve de samme kravene.

Rett forstått bør man også tenke på følgene av sine ytringer. Men i debatten om ”ytringsansvar” har jeg savnet en side ved saken som også bør holdes fram. Når vi skal kommunisere med andre, og kanskje spesielt i debatter, er det naturligvis den som ytrer seg - avsenderen av ”budskapet” – som har det primære ansvaret. Men også leseren/lytteren – den som tar imot budskapet, har et ansvar. Alt for ofte svikter det i viljen til å prøve å forstå hva en debattant mener, og alt for ofte får man inntrykk av enkelte gjør alt de kan for å oppfatte galt. En samtale krever faktisk at begge parter anstrenger seg. Jeg har mange ganger reagert på utsagn av typen ”du må ikke si dette, tenk på hvordan folk kan oppfatte det, de kan oppfatte det galt!” Motspørsmålet er: kan ikke du bidra til at folk oppfatter dette slik det er ment, i stedet for kanskje å bidra til at folk oppfatter galt?

Som deltagere i den offentlige samtalen har vi også et ”leseransvar” og ”lytteransvar”.

Ordfører tar Fotballforbundet i skole

Et høyt hurra for Bærums ordfører, Lisbeth Hammer Krog, en dame som åpenbart har bein i nesa. I Aftenposten i dag (papiravisen) tar hun Norges Fotballforbund (NFF) i skole. Bakgrunn: NFFs krav til stadionanlegg i toppfotballen. NFFs kriterier for at en klubb skal kunne få lisens inneholder bl a noen såkalte ”infrastrukturkriterier” som angir de krav forbundet stiller til det stadionanlegg klubben skal bruke. Det er ikke småtterier. Og rådyrt for eieren av anlegget, enten det er klubben selv eller kommunen som klubben leier anlegget av.

Spørsmålet er blitt aktualisert ved at Stabæk etter fiaskoen på Telenor Arena på Fornebu må flytte tilbake til Nadderud stadion, som eies av Bærum kommune. Og Nadderud holder ikke mål for de høye herrer i NFF, må vite. Stabæk mener kommunen må bevilge 28 mill. kroner til utbedring av Nadderud for at anlegget skal kunne tilfredsstille NFFs krav. Blant annet er ikke garderobeanlegget godt nok, hevdes det. Men banen er god nok for landskamper for kvinner. Bærumsordføreren stiller med rette et spørsmålstegn ved dette paradokset. Hun peker også på det urimelige i at NFF håver inn milliardbeløp for TV-avtaler for kamper som spilles på kommunale baner, for så å stille skyhøye krav til fasilitetene på de samme banene. Lisbeth Hammer Krog mener at NFFs krav ikke kan være strengere enn at fotballen selv kan stå for inntjening og drift. Det handler om å sette tæring etter næring, avslutter ordføreren. – Tiltredes!

Om Bærumordføreren når fram med sin berettigede reaksjon, står tilbake å se. Jeg har mine tvil. Mange ledere i toppfotballen har ikke akkurat vist at de beveger seg i samme verden som folk ellers. Fjorårets avsløring av den økonomiske triksingen i forbindelse med spilleroverganger avslører det med all ønskelig tydelighet. Etter at pressen fortjensfullt nok avslørte triksingen, fikk NFFs ledelse det plutselig travelt med å skulle granske de senere års spilleroverganger. Men den tvilsomme praksisen på dette feltet må ha vært kjent for NFFs president Yngve Hallén, som har selv vært klubbleder i en toppserieklubb. Han har selvsagt ikke vært ukjent med at tvilsomme overgangsordninger har vært gjort. Men det var altså først når pressen brakte saken opp i lyset at presidenten reagerte. Slikt inngir ikke tillit. Men kanskje kan en ikke vente bedre. NFF holder seg med en president som fant det for godt å stemme på Sepp Blatter som FIFA-president, en mann som har gjort alt han kan for å skjule korrupsjon i det internasjonale fotballforbundet.

Blogging gir frihet

Jeg har hatt en pause i bloggingen min. Jeg har rett og slett hatt behov for en liten pause. Jeg startet denne bloggen for nøyaktig fem år siden. I løpet av disse årene er det faktisk blitt over 1100 innlegg, eller ”poster”, som det gjerne kalles på bloggspråket, med året 2009 som ”rekordåret” med 518 innlegg, dvs nærmere 1,5 innlegg i gjennomsnitt hver eneste dag gjennom hele året. Slik er det selvfølgelig ikke mulig å holde på i lengden.

Men etter denne pausen gyver jeg på igjen i det nye året. I siste utgave av bladet ”Vi over 60” blir jeg intervjuet om bloggingen sammen med tre andre såkalte ”seniorbloggere”. Her sier jeg bl a at jeg liker å ytre meg. Bloggen er en ypperlig arena for meningsytringer. I en bloggpost for tre år siden karakteriserte jeg meg selv som samfunnsinteressert og en som gjerne har gjerne meninger om mye. Derfor synes jeg det er artig å skrive blogg, der en kan utfolde seg i frihet.

En annen seniorblogger som også blir intervjuet i ”Vi over 60”, Ingeborg Moræus Hansen, peker på det samme: ”Blogging er frihet”. Frihet ”til å mene og formulere uten å være avhengig av salg, antall ord, anmeldere, redaktører og forlag”. Finn Erik Vinje sier at som blogger har du ”eneherredømme over teksten”. Nettopp. Det betyr ikke at en kan slappe av på kravene når det gjelder fakta og saklighet. Bommer du eller svikter du her, blir du lynraskt satt på plass av leserne i kommentarfeltet. Finn Erik Vinje peker for øvrig på et annet befriende trekk ved blogging. Man slipper å tenke kommersielt. Derfor har jeg for min del droppet annonser både på bloggen min og på nettstedet www.besteforeldre.no, som jeg redigerer og drifter. Riktignok går det an å tjene penger på bloggingen. En undersøkelse gjengitt i ”Vi over 60” viser at 37% av dagens bloggere tjener penger på bloggene. Noen av de såkalte rosa bloggene gjør store penger. Men så er de ofte tvers igjennom kommersialiserte.

”Vi over 60” kan også fortelle at det finnes rundt 150 millioner blogger rundt om i verden og at en milliard mennesker leser en blogg. Men svært få av bloggerne er seniorer. Under fem prosent er over 65 år, og bare rundt ti prosent er i alderen 55 til 65 år. Det er aldersgruppen 25-44 år som blogger mest. Fortsatt er altså bloggsfæren først og fremst de unges arena. Jeg savner at flere i min generasjon deltar, og skulle ønske at flere av min jevngamle kunne oppdage bloggen som et sted der de kunne ytre seg og dele sin kunnskap og livserfaring med andre. Blogging er den nye formen for leserbrev og folkemøter. Det er bloggsfæren mye av samfunnsdebatten skjer, sier Nils G. Indahl, som er hovedlærer i digitale medier ved Norges Kreative Fagskole. Internett er en forholdsvis ny arena. Men det er ikke noe nytt fenomen at folk ønsker å nå fritt ut med sine meninger. Dagens bloggere gjør egentlig akkurat det samme som da folk brøt ut av myndighetenes sensur og etablerte de første avisene på 1600-tallet.

Det er slett ikke så vanskelig som en skulle tro. Å opprette en blogg er meget enkelt. Å poste et innlegg på bloggen krever bare et tastetrykk eller to. Ja, hvis folk hadde visst hvor enkelt det er å publisere på nettet, ville langt flere ha blogget. Be eventuelt en av de unge i familien om hjelp. Det behøver heller ikke å koste noe. Både på Googles ”blogger.com” og på wordpress.com kan en opprette gratis blogg.

Flere blir oldeforeldre

I tidligere tider var levende oldeforeldre nærmest et ukjent fenomen. De aller fleste døde lenge før de ble oldeforeldre. Oldemor og oldefar var fjerne mennesker som man i beste fall bare hørte om. Folkeminnegranskerne kan fortelle at i minneoppgaver som er samlet inn fra eldre mennesker som har skrevet om sin barndom, er oldeforeldre fraværende. Men med økende gjennomsnittlig levealder øker ikke bare antall besteforeldre i befolkningen. Et økende antall besteforeldre vil oppleve å bli oldeforeldre, og et økende antall barn og unge vil ha en eller flere av sine oldeforeldre i live.

Vi har ikke data i Norge som viser hvor mange som er oldeforeldre og heller ikke hvor mange barn som har oldeforeldre i live. Men analyser av data fra en stor norsk studie av livsløp, aldring og generasjon (NorLAG) tyder på at det ikke kan være så få. Omkring én av fire i aldersgruppen 70-79 år i denne studien har oldebarn. Denne undersøkelsen omfatter bare de som bor hjemme, slik at institusjonsboere ikke er med. Oldeforeldre er naturlig nok vanligvis relativt gamle, men det finnes også eksempler på oldeforeldre som er ganske unge. Tilsvarende er de aller fleste av de som har oldeforeldre i live relativt unge. I ovennevnte studie fant en at åtte prosent av aldersgruppen 18-23 år hadde oldeforeldre i live. Det eldste oldebarnet i materialet var 33 år.

Vi vet enda mindre om hvordan det oppleves å bli oldeforeldre og innholdet i oldeforeldrerollen. Forskningen på dette feltet glimrer nærmest med sitt fravær. I et intervju i bladet "Vi over 60" (nov 2011) sier en 75-årig kvinne etter å ha fått sitt første barnebarn: ”Å få sitt eget barn var veldig sterkt, å bli bestemor var enda sterkere, og det å bli oldemor var enda et hakk sterkere.” Hun og mannen sier de opplever det som et under at de har fått oppleve å få oldebarn. ”Vi føler en intens omsorg for dem og ber for dem hver eneste dag.”

Sannsynligvis vil de fleste oldeforeldre ha en mer perifer rolle i oldebarnas liv, selv om alder, helsetilstanden og geografisk nærhet vil spille inn. Den aktive rollen vil de nok først og fremst ha i forholdet til de voksne barnebarna. Denne antagelsen understøttes av en amerikansk undersøkelse blant collegestudenter som svarte på spørsmål om sitt forhold til sine besteforeldre og eventuelle oldeforeldre. De ungdommene som hadde oldeforeldre i live, kunne fortelle at de hadde klart mer kontakt med besteforeldrene enn med oldeforeldrene, og de mente at besteforeldrene hadde betydelig større innflytelse på studentenes verdier fra besteforeldrene enn oldeforeldrene. Besteforeldrenes og oldeforeldernes rolle ble oppfattet som forskjellige i deres oppvekst. Besteforeldrene ble gjerne karakterisert som personer som de tilbrakte tid sammen med, omtrent som med venner, og som fungerte som veiledere og rollemodeller, i det hele tatt som personer med en aktiv og innflytelsesrik rolle i deres liv. Oldeforeldrenes rolle ble oppfattet som mer uklar. De fleste hadde vanskeligheter med å beskrive hvilken rolle oldeforeldrene hadde i deres liv. Resultatene kan tyde på at den ”rolleløse rollen” som lenge har karakterisert besteforeldrerollen, nå kanskje er en mer passende beskrivelse av oldeforeldrerollen.

Ikke noe “vrak” i salmeboka

Kirkerådet (KR) valgte å vrake Edvard Hoems gjendiktning av salmen “Amazing Grace” i forslaget til ny salmebok som skal legges fram for Kirkemøtet. KRs sekretariat foreslo at Hoems tekst skulle være med, men da sammen med den engelskspråklige teksten. Dette motsatte Hoem seg. Dermed valgte KR å droppe Hoems tekst, fordi man mente den engelskspråklige burde prioriteres.

”Amazing Grace” er en av mest populære salmene i den engelskspråklige verden. Det er blitt anslått at salmen blir sunget 10 millioner ganger årlig. Originalteksten ble skrevet i 1779 av den engelske poeten og presten John Newton, som hadde bakgrunn som sjømann i den engelske marinen. Salmen står i Norsk Salmebok (1985) i Bodvar Schjelderups oversettelse fra 1973, mens Edvard Hoems gjendiktning fra 1990 står i ”Salmer 97”. Også Trygve Bjerkrheim har gjendiktet salmen.

Her er disse fire tekstene (1. verset):

John Newton:
Amazing grace! How sweet the sound
That sav’d a wretch like me!
I once was lost, but now am found,
Was blind, but now I see.

Edvard Hoem:
Forunderleg, eit vrak som meg
Kan nådens kalling nå!
Eg var fortapt, men fann ein veg.
Eg som var blind kan sjå.

Bodvar Schjelderup:
Kom, kom og hør et gledens ord,
for Gud sitt lys har tent!
Den blinde ser og slaven får
sin frihet, ufortjent.

Trygve Bjerkrheim:
Å nåde underfull og stor,
som fann meg i mi synd!
So arm eg var, men ved Guds ord,
eg ser som før var blind.

Jeg har forståelse for at den engelske teksten bør stå i salmeboka, selv om det også går an å forstå Hoem, som har det prinsipielle syn at det ikke bør være engelskspråklige salmer i en norsk salmebok. I og med at KR er uenig med Hoem her, kom KR i et dilemma som ikke lot seg løse.

Derimot har jeg mindre sans for den innvending mot Hoems gjendiktning som gjelder uttrykket ”eit vrak som meg” i den første linjen. Antagelig er uttrykksmåten for sterk for enkelte. Det blir også pekt på at originalteksten har ordet wretch, som betyr usling, ikke wreck (vrak). Sant nok. På den annen side har Hoem truffet originaltekstens første linje bedre enn f eks Schjelderups oversettelse, der menneskets situasjon som en fortapt synder er blitt borte. Bjerkrheim er nærmere.

Hoems uttrykksmåte holder oss etter min mening på en – kall det gjerne ”rå” måte – på bakken og hindrer det som lett skjer, at salmen havner ut i det søtladne og ”ufarlige”.

Etter det Vårt Land opplyser, har det vært forsøkt å få til endringer i Hoems tekst, uten at man har lykkes. Hoem har et poeng når han sier til Vårt Land: ”Hvis Kirkerådet ikke vil ha den råskap og kraft som er i min tekst, og som jeg også finner i den engelske originalen, får jeg ta det til etterretning.”

Den endelige avgjørelsen ligger hos Kirkemøtet.

Mer vold med en times økning i skjenketiden

I en rekke byer rundt omkring i landet er det politiets erfaring at utvidede skjenketider har ført til en økning i vold og ordensforstyrrelser. Få politikere har imidlertid tatt inn over seg erfaringene. Tvert imot, har man en tendens til å avvise eller benekte erfaringer man ikke liker. (Se bloggpost 16. august d.å.)
Tiltak for å begrense tilgjengelighet av alkohol regnes for å være blant de mest effektive for å redusere alkoholkonsumet og omfanget av alkoholrelaterte skader og problemer. Norsk alkoholpolitikk har tatt i bruk flere virkemidler som begrenser tilgjengeligheten av alkohol, og norske kommuner har adgang til å regulere salgs- og skjenketider innenfor angitte maksimaltider. Tidligere studier fra andre land har vist at større endringer i skjenketidene har betydning for omfanget av vold og andre alkoholrelaterte problemer. Vi har imidlertid så langt hatt lite kunnskap om også mindre endringer i skjenketidene kan ha en slik betydning.

Ved Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) har man nå gjennomført et forskningsprosjekt som belyser nettopp dette spørsmålet, dvs hvilken betydning mindre endringer i skjenketidene, som for eksempel en times innskrenking, har for omfanget av vold og ordensforstyrrelser.

I undersøkelsen er det benyttet tidsseriedata på vold og ordensforstyrrelser og informasjon om eventuelle endringer i skjenketiden fra 18 norske byer som har gjort endringer i skjenketiden fra 2000–2010. De fleste byene har innskrenket skjenketiden, og noen har utvidet den. Noen har både innskrenket og utvidet den i tiårsperioden. I disse byene har skjenketidsslutt ligget mellom klokken 01 og 03 på natten, og skjenketidsendringene har skjedd innenfor dette tidsrommet. Dataene er basert på tall fra Politidirektoratet om anmeldte voldstilfeller nattetid i helgene for alle byene gjennom hele året.

Funnene tyder på at én times utvidelse av skjenketiden førte til en økning på i gjennomsnitt 17 prosent voldstilfeller. Effekten er symmetrisk, slik at antall voldstilfeller går tilsvarende ned ved én times tidligere stengning. For hele landet ble det registrert 25920 voldstilfeller i 2010. Sytten prosent reduksjon betyr at vi kunne vært spart for et meget høyt antall voldstilfeller hvis politikerne hadde hatt mot til å redusere skjenketiden.

Resultatet er et gjennomsnitt for alle byene, og voldsendringene varierte mellom byene. Men for de fleste byene var det en signifikant endring med flere voldstilfeller pr. økt skjenketime. For noen få var det ikke noe endring. Ingen av byene hadde betydelig færre voldstilfeller pr. økt skjenketime.

Lederen for forskningsprosjektet, Ingeborg Rossow, sier at hun faktisk er overrasket over at såpass små endringer i skjenketid gir så betydelige endringer i voldsomfanget. Hun sier at funnene er svært robuste.

Fra tilhengerne av utvidede skjenketider har det vært et gjentatt argument at reduksjon i skjenketider bare forflytter volden fra sentrum til boligområdene utenfor. Rossow sier at man ikke ser noen indikasjoner på at redusert skjenketid har medført en økning i antall voldstilfeller utenfor sentrum.

Kommunikasjonssjef Kristin Gyldenskog i NHO Reiseliv kommenterer resultatene med en uttalelse om at helseminister Anne- Grete Strøm-Erichsen har vært ”heldig” som har fått ”en konklusjon som passet henne”. Kommunikasjonssjefen finner det også hensiktmessig å minne om helseministeren er øverste sjef for dem som har laget rapporten. På denne måten klarer Gyldenskog å antyde at forskerne ved Sirius nærmest er kjøpt og betalt av helseministeren og at det ikke er vitenskapelige krav og kriterier som ligger til grunn for instituttets arbeid, men politiske føringer.

Jeg synes faktisk NHO burde holde seg for gode til å levere en slik type kommentarer. Men når man ikke lenger har argumenter, må man vel ty til insinuasjoner og usakligheter. Kommunikasjonssjefen nøyer seg ikke bare med dette. Hun finner det også nødvendig å påpeke at justisminister Knut Storberget er ”Norges mest kjente avholdsmann resultatene” og at resultatene dermed også ”passer” ham godt. Så kan det vel repliseres at kommunikasjonssjef Gyldenskog neppe er avholdskvinne, uten at saklighetsnivået i debatten dermed er høynet.
Oppdatering: Kommunikasjonssjef Kristin Gyldenskog stilte i NRK/Dagsnytt 18 i kveld og framførte en argumentasjon som sett fra en kommunikasjonsmessig synsvinkel må ha fortonet seg som en katastrofe for NHO. Maken til tøvete dill dall i argumentasjonen er det lenge siden jeg har hørt. Så får hun da også total slakt på Twitter i kveld. Stilles det ikke faglige krav i NHO til hvem man ansetter som kommunikasjonssjef?

Kirkevalgdeltagelse omtrent som forrige gang

Deltagelsen ved kirkevalget ble akkurat som en kunne vente. I en undersøkelse før valget svarte ca 24 % av medlemmene av Den norske kirke at de ville stemme. Ut fra erfaringene fra forrige kirkevalg indikerte det at vi ville få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. I en bloggpost 9. september tippet jeg at valgdeltagelsen ville bli litt høyere enn i 2009, men neppe mye høyere.
Nettopp slik gikk det. Etter at 90 % av menighetene har rapportert resultatet, ligger valgdeltagelsen for menighetsrådsvalget på 13,7 %. dvs en økning på 0,6 prosentpoeng i forhold til 2009-valget. Bispedømmerådsvalget viser en deltagelsesprosent på 10,6 %, en økning på 0,8 prosentpoeng.

Best var oppslutningen i Møre bispedømme, med 17,4 % for menighetsråd og 13,0 % for bispedømmeråd. Dårligst var oppslutningen i Oslo og Borg med en deltagelse på henholdsvis 8,0 % og 11,1 % for menighetsråd og bispedømmeråd. Oslo og Borg er de to bispedømmene med det høyeste antall stemmeberettigede, begge godt over 300.000, mot bare 169.000 i Møre.

Det største spriket mellom andelen som svarte at de ville stemme og andelen som faktisk stemte, finner vi i Nord-Norge og Midt-Norge. I de to nordligste bispedømmene, som har færrest stemmeberettigede, svarte hele 34 % av de som ble spurt at de ønsket å stemme ved kirkevalget, mens den faktiske valgdeltagelsen endte på ca 16 % ved menighetsrådsvalget og ca 12 % ved bispedømmerådsvalget. I Nidaros bispedømme var spriket nesten like stort. I de andre landsdelene var samsvaret mellom hva folk sa de ville gjøre og hva de faktisk gjorde, større.

Skuffende valgdeltagelse – interessant resultat

Kanskje det mest overraskende – og avgjort mest skuffende ved dette valget – var den dårlige valgdeltagelsen. Under hele valgkampen og helt fram til valgdagen har mediene formidlet et inntrykk av en meget stor interesse for å stemme. Det viste seg å være nærmest fullstendig bom. Valgdeltagelsen endte på snaut 63 prosent, en nærmest ubetydelig oppgang fra 2007, da den samlede valgdeltakelsen ved kommunestyre- og fylkestingsvalget var på 61,7 prosent. Alle de store ordene om å slutte opp om demokratiet viste seg altså å være litt for store ord. Valgforskeren Frank Aarebrot mener den dårlige deltagelsen skyldes at frustrerte SV-velgere og Frp-velgere lot være å stemme.

I min hjemby, Drammen, lå valgdeltagelsen faktisk under landsgjennomsnittet, 61,2%. Her stilte Ap med en innvandrer som ordførerkandidat, en kandidat som fikk mye oppmerksomhet også i riksmediene. Men han falt igjennom. Ap gikk faktisk tilbake i Drammen og endte på under 30%, mens Høyre fikk en formidabel framgang og nesten halvparten av alle stemmene. Drammen har en relativt stor innvandrerbefolkning, men det ser ikke ut til å ha hjulpet Ap’s ordførerkandidat. Det er tankevekkende.

Med Frp’s og SV’s kraftige tilbakegang kan vi slå fast at ytterfløyene i norsk politikk er kraftig svekket. Sentrumspartiene kom sånn noenlunde helskinnet igjennom valget, men bare Venstre hadde framgang. I og med at SV og Frp er svekket, kan imidlertid sentrumspartiene bli meget interessante i tiden som kommer, spesielt inn mot stortingsvalget i 2013. Til sammen er Venstre og Krf nå større enn Frp, og skulle Sp også finne veien tilbake til sentrum, noe Borten Moe kanskje vil lykkes med, har disse tre partiene nå nærmere 19 prosent, mens Frp bare har litt over 11 prosent. Det er ikke lenge siden Carl I Hagen hoverte over ”småpartiene”, som han mente knapt hadde livets rett. Nå er situasjonen at Frp mer eller mindre vil forsvinne inn i ”skyggenes dal”, mens både Høyre og Ap vil bringe sentrumspartiene i fokus ved frierier etter beste evne.

Litt overraskende kanskje, at ikke Krf gjorde det litt bedre. Knut Arild Hareide var et friskt pust i valgkampen og stod fram som en sjarmerende og slagferdig debattant med noe så sjeldent i partilederkretser som selvironi. Muligens har han lagt et bra grunnlag for framgang ved stortingsvalget i 2013.

Kristin Halvorsen klarte ikke å vekke særlig interesse under valgkampen, men var smart og frekk nok til å kuppe valgkvelden med meldingen om at hun vil gå av som partileder til våren. Dermed klarte hun likevel å bringe seg selv i fokus, og med den kostnad at mange vil oppfatte det som at velgerne har ”kastet” henne. Det blir spennende å se hvor lenge SV våger å holde fast ved en regjeringsdeltagelse som langsomt og sikkert har ”spist” opp partiet.

Deltagelsen i kirkevalget

Ifølge en undersøkelse Norstat har foretatt for Kirkerådet svarer 24 prosent av medlemmene i Den norske kirke at de vil stemme ved Kirkevalget 11. og 12. september. Hvis alle disse gjør som de sier og avgir stemme, vil kirkevalget få en oppslutning som vil ligge høyt over valgdeltagelsen for fire år siden da 13 prosent stemte ved menighetsrådsvalget.

Men så mange vil det ikke bli. Ved en tilsvarende undersøkelse for to år siden svarte omtrent like mange (23 prosent) at de ville stemme, mens 13 prosent faktisk deltok ved valget, dvs vel halvparten. Undersøkelsen tyder med ord på at vi vil få en valgdeltagelse omtrent på samme nivå som forrige gang. Jeg tipper at den vil bli litt høyere denne gangen, men neppe mye høyere. Under alle omstendigheter vil det være et rimelig bra resultat og ikke gi grunnlag for å snakke om noen "skandale".

Den samme undersøkelsen viser at 90 prosent av de spurte har hørt om kirkevalget. Det tilsvarende tallet i 2009 var 98 prosent. At færre har hørt om valget denne gangen, er kanskje noe overraskende. På den annen side var tallet forrige gang oppsiktsvekkende høyt.

Kirkevalget – aktiv bruk av listene

Jeg oppfordrer alle medlemmer av Den norske kirke til å delta i kirkevalget. Det er viktig å merke seg at hvis en vil ha innflytelse på hvem som skal sitte i menighetsrådet, må en endre på lista med kandidater. I de fleste sogn er det nemlig bare ei liste. Hvis en ikke foretar endringer på lista, påvirker en bare oppslutningen ved valget. Derfor bør en stryke kandidater, gi tilleggstemme og endre rekkefølgen.

Ved bispedømmerådsvalget er en nødt til å gjøre noe med lista, hvis ikke, blir stemmen forkastet. En må prioritere minst én av kandidatene ved å sette tallet 1 utenfor navnet. Hvis en vil ha maksimal innflytelse på valget, bør en også prioritere flere kandidater ved å skrive tallet 2, 3, 4 osv. utenfor navnet.

Professor Harald Hegstad har skrevet en meget opplysende artikkel om betydningen av å bruke lista aktivt for å få maksimal innflytelse på personvalget ved bispedømmerådsvalget. Hegstads artikkel finnes her. Anbefales!

Anbefaler også en artikkel av Martin Enstad, der han viser betydningen av å endre på lista ved menighetsrådsvalget. Denne artikkelen finnes her.

Bevegelse bort fra ytterpartiene

Det er bare noen dager igjen til kommunevalget, og det begynner å tegne seg et rimelig klart bilde av hvilken retning det bærer. Ap ogHøyre kommer til å gjøre et godt valg, og ytterpartiene SV og Frp blir valgets store tapere. Resultatet av skolevalget forsterker inntrykket. Ap her en formidabel opptur. Det er ingen overraskelse. Uansett om man liker uttrykket ”sympatieffekt” eller ikke, kan det ikke være noen tvil om at den tragedien som rammet Ap-ungdommen 22. juli har gjort noe med mange når det gjelder forholdet til Ap. AUF har fått berettiget sympati og medfølelse i hele befolkningen, og kanskje spesielt blant de unge, som uansett eventuelt partipreferanse har identifisert seg sterkt med sine jevnaldringer som ble direkte rammet av terroren. Det har vært flott å se. Og det ville vært underlig om ikke dette også førte til økt oppslutning for Ap ved skolevalget. Dermed ikke sagt at det kun dreier seg om sympati. Jeg tror AUF-lederen har rett i at situasjonen har gitt Ap en mulighet til å markere viktige verdier, som riktig nok de fleste av oss står sammen om, men som i de siste ukene i særlig grad er blitt knyttet til Ap.

Om Ap vil få en tilsvarende økning i oppslutningen ved kommunevalget, tror jeg er mer tvilsomt. 15. august skrev jeg på denne bloggen at den politiske stemningen i favør av Ap som vi så de første ukene etter 22. juli, allerede da var i ferd med å vende tilbake til det ”normale”, men at Ap mest sannsynlig ville få en god del stemmer blant unge mennesker, kanskje spesielt fra unge som ellers ikke ville ha stemt. Skolevalget bekrefter dette. Resultatet vil dermed også ganske sikkert føre til en viss oppgang for Ap.

At Frp opplever en skikkelig nedtur på målingene, er ikke overraskende. Partiet slet allerede før 22. juli. Forsøket på å kjøre fram Hagen-kortet viste seg fort å være totalt mislykket. Pussig partiet ikke har forstått at Carl I Hagen har hatt sin tid. Selv om forsøkene på å gjøre partiet ”medansvarlig” for terroraksjonen er grovt urimelige, ligger det i sakens natur at et parti som i den grad har gjort innvandrerfare til et stort poeng i sin agitasjon, har liten appell i dagens situasjon.

SV’s nedtur er enda større. I skolevalget ble partiet merenn halvert. Det er tydelig signal om hvor det bærer for Kristin Halvorsens parti. SV blir rett og slett spist opp av Ap. Verken bussaksjon eller et nærmest panisk frontalangrep på Frp’s leder i Aftenposten i dag, vil gjøre noen særlig forskjell. Å fortelle det norske folk at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter det som har skjedd i sommer, er vel kanskje ikke så veldig opplysende om hva som er SV’s politikk. Kristin Halvorsen har vært merkelig svak i valgkampen og har heller ikke holdt seg for god til å bruke klassisk hersketeknikk, en øvelse som hun gjennom årene har vært flink til å arrestere andre for. På NRK-radio i forrige uke brukte hun mot statsråd Ola Borten Moe at han er en ”fersk” statsråd som må ”få lov til å prøve seg litt”. En slik uttalelse fra en erfaren mannlig partileder om en yngre, kvinnelige politiker, ville skapt et rabalder uten like.

De såkalte mellompartiene ser ut til å komme noenlunde helskinnet igjennom, kanskje til og med en liten oppgang både for Venstre og for Krf. Både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande er i ferd med å gjøre en solid valgkamp. Hareide imponerte stort i den første partilederdebatten. I debatten etter regjeringens utspill om kontantstøtten, rotet han seg litt bort i kommentarene til et håpløst forslag fra Bergen Krf om kommunal kontantstøtte, et forslag som er helt fjernt fra realitetenes verden. Krf står seg på å forvalte denne ”gavepakken” fra de rødgrønne på en bedre måte i valgkampen. Selv om de store mediene er rørende enige om at det storartet å kvitte seg med kontantstøtten, har Krf mange gode argumenter som det burde være lett å nå fram med, spesielt hos småbarnsforeldre.

Kirkerådets valgbrosjyre

Har skrevet et innlegg på Vårt Lands verdidebatt.no om kirkevalget, der jeg bl a kommenterer kritikken som er reist mot Kirkerådets valgbrosjyre for at Jesus ikke er nevnt i brosjyren. Etter min mening bommer kritikken en smule med tanke på hva som er hensikten med en brosjyre med valgkort som sendes ut til alle kirkens 3,1 mill medlemmer for å informere om kirkevalget.
I en kommentar til kritikken sier bispedømmerådskandidat Knut Lundby til Vårt Land (papirutgaven i dag) at han savner en tydeligere henvisning til nettstedet kirken.no i brosjyren. I Vårt Lands leder (papirutgaven) blir Lundbys kommentar oppfattet slik at brosjyren mangler slik henvisning.

Man kan selvsagt alltid mene at ting burde sies enda tydeligere. Men det er positivt galt at brosjyren mangler henvisning til kirkens nettsted. På selve valgkortet, nest siste side i brosjyren, henvises det med uthevet skrift både til www.kirken.no, og enda viktigere, til www.kirkevalget.no, som er Kirkerådets spesielle nettside om kirkevalget.

Kritikk er vel og bra. Men den bør være kunnskapsbasert.