Det er bare noen dager igjen til kommunevalget, og det begynner å tegne seg et rimelig klart bilde av hvilken retning det bærer. Ap ogHøyre kommer til å gjøre et godt valg, og ytterpartiene SV og Frp blir valgets store tapere. Resultatet av skolevalget forsterker inntrykket. Ap her en formidabel opptur. Det er ingen overraskelse. Uansett om man liker uttrykket ”sympatieffekt” eller ikke, kan det ikke være noen tvil om at den tragedien som rammet Ap-ungdommen 22. juli har gjort noe med mange når det gjelder forholdet til Ap. AUF har fått berettiget sympati og medfølelse i hele befolkningen, og kanskje spesielt blant de unge, som uansett eventuelt partipreferanse har identifisert seg sterkt med sine jevnaldringer som ble direkte rammet av terroren. Det har vært flott å se. Og det ville vært underlig om ikke dette også førte til økt oppslutning for Ap ved skolevalget. Dermed ikke sagt at det kun dreier seg om sympati. Jeg tror AUF-lederen har rett i at situasjonen har gitt Ap en mulighet til å markere viktige verdier, som riktig nok de fleste av oss står sammen om, men som i de siste ukene i særlig grad er blitt knyttet til Ap.
Om Ap vil få en tilsvarende økning i oppslutningen ved kommunevalget, tror jeg er mer tvilsomt. 15. august skrev jeg på denne bloggen at den politiske stemningen i favør av Ap som vi så de første ukene etter 22. juli, allerede da var i ferd med å vende tilbake til det ”normale”, men at Ap mest sannsynlig ville få en god del stemmer blant unge mennesker, kanskje spesielt fra unge som ellers ikke ville ha stemt. Skolevalget bekrefter dette. Resultatet vil dermed også ganske sikkert føre til en viss oppgang for Ap.
At Frp opplever en skikkelig nedtur på målingene, er ikke overraskende. Partiet slet allerede før 22. juli. Forsøket på å kjøre fram Hagen-kortet viste seg fort å være totalt mislykket. Pussig partiet ikke har forstått at Carl I Hagen har hatt sin tid. Selv om forsøkene på å gjøre partiet ”medansvarlig” for terroraksjonen er grovt urimelige, ligger det i sakens natur at et parti som i den grad har gjort innvandrerfare til et stort poeng i sin agitasjon, har liten appell i dagens situasjon.
SV’s nedtur er enda større. I skolevalget ble partiet merenn halvert. Det er tydelig signal om hvor det bærer for Kristin Halvorsens parti. SV blir rett og slett spist opp av Ap. Verken bussaksjon eller et nærmest panisk frontalangrep på Frp’s leder i Aftenposten i dag, vil gjøre noen særlig forskjell. Å fortelle det norske folk at Siv Jensen umulig kan bli statsminister etter det som har skjedd i sommer, er vel kanskje ikke så veldig opplysende om hva som er SV’s politikk. Kristin Halvorsen har vært merkelig svak i valgkampen og har heller ikke holdt seg for god til å bruke klassisk hersketeknikk, en øvelse som hun gjennom årene har vært flink til å arrestere andre for. På NRK-radio i forrige uke brukte hun mot statsråd Ola Borten Moe at han er en ”fersk” statsråd som må ”få lov til å prøve seg litt”. En slik uttalelse fra en erfaren mannlig partileder om en yngre, kvinnelige politiker, ville skapt et rabalder uten like.
De såkalte mellompartiene ser ut til å komme noenlunde helskinnet igjennom, kanskje til og med en liten oppgang både for Venstre og for Krf. Både Knut Arild Hareide og Trine Skei Grande er i ferd med å gjøre en solid valgkamp. Hareide imponerte stort i den første partilederdebatten. I debatten etter regjeringens utspill om kontantstøtten, rotet han seg litt bort i kommentarene til et håpløst forslag fra Bergen Krf om kommunal kontantstøtte, et forslag som er helt fjernt fra realitetenes verden. Krf står seg på å forvalte denne ”gavepakken” fra de rødgrønne på en bedre måte i valgkampen. Selv om de store mediene er rørende enige om at det storartet å kvitte seg med kontantstøtten, har Krf mange gode argumenter som det burde være lett å nå fram med, spesielt hos småbarnsforeldre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar