I dag er det 20 år siden Nelson Mandela ble satt fri.
En dag verdt å minnes!
torsdag 11. februar 2010
For slappe reaksjonsmåter
Jeg gleder meg veldig til vinter-OL, men merker også at jeg blir litt sint og arg. Årsaken er dagens melding om at hele 30 utøvere er blitt nektet start i OL etter å ha testet positivt i dopingkontroller. Idrettspresidenten tror ikke det er noen nordmenn blant de som er tatt. La oss håpe hun har rett. Men saken er like trist for det, selv om det blant de 30 kanskje også er noen som har hatt for høye blodverdier som har naturlige årsaker. Samtidig er jeg enig med Dagbladets Esten O. Sæther, som skriver i en kommentar at hver eneste avsløring er gledelig, fordi det viser det viser at man er på rett vei i jakten på jukserne.
Enkelte har før OL sagt at de håper på et dopingfritt OL. Utestengelsen av de som nå er tatt før OL, vil hjelpe, Men det ville være naivt å tro at det ikke finnes deltagere som har dopet seg. Det satses store ressurser på å bekjempe svineriet, men tydeligvis ikke nok. Senest i går hørte vi sveitsernes norske langrennstrener fortelle at laget hans ikke har vært testet på lang tid, og han ønsket seg flere kontroller. Vi får håpe grunnen er at man først og fremst satser på å kontrollere de som det erfaringsmessig er størst grunn til å mistenke.
Men et hovedproblem er at det fortsatt mangler mye på at lederskapet i idretten, spesielt i enkelte land, har sterke nok antiholdninger til juksingen. Dessuten har man etter min mening for svake reaksjonsmåter. To års utestengelse er naturligvis alt for lite til å virke tilstrekkelig skremmende. Noen vil antagelig aldri la seg skremme fra å prøve, spesielt fordi det alltid vil finnes fagfolk som er villige til å gjøre det de kan for å være i forkant i utviklingen av nye dopingmetoder. Men maksimalt streng reaksjonsmåte ville utvilsomt skremme flere. Dessuten ville alle som holder seg unna juksingen og alle vi andre, slippe å se juksemakerne mer som aktive på arenaene. For øvrig forstår jeg heller ikke hvorfor man ikke tar fra alle som blir tatt for doping, alle de medaljer og titler de har vunnet, uansett om de er vunnet lenge før de ble tatt for å jukse. Mika Myllylä er et eksempel, han vi alle hyllet under ski-VM i Trondheim, men som senere viste seg å være en juksemaker. Det ville være en reaksjonsmåte som virkelig ville svi og som utvilsomt ville få mange til å tenke seg om mange ganger før de prøver seg.
Oppdatering:
Gerhard Heiberg sier at ingen av de 30 utøverne har testet positivt, men IOC har bedt dem om å ikke stille til start fordi de mistenker at de kan være dopet.
Se også:
En russisk leder sier at ingen russere er involvert.
Vi får se.
Lite konkret fra WADA
Forvirring etter dop-pressekonferanse
Enkelte har før OL sagt at de håper på et dopingfritt OL. Utestengelsen av de som nå er tatt før OL, vil hjelpe, Men det ville være naivt å tro at det ikke finnes deltagere som har dopet seg. Det satses store ressurser på å bekjempe svineriet, men tydeligvis ikke nok. Senest i går hørte vi sveitsernes norske langrennstrener fortelle at laget hans ikke har vært testet på lang tid, og han ønsket seg flere kontroller. Vi får håpe grunnen er at man først og fremst satser på å kontrollere de som det erfaringsmessig er størst grunn til å mistenke.
Men et hovedproblem er at det fortsatt mangler mye på at lederskapet i idretten, spesielt i enkelte land, har sterke nok antiholdninger til juksingen. Dessuten har man etter min mening for svake reaksjonsmåter. To års utestengelse er naturligvis alt for lite til å virke tilstrekkelig skremmende. Noen vil antagelig aldri la seg skremme fra å prøve, spesielt fordi det alltid vil finnes fagfolk som er villige til å gjøre det de kan for å være i forkant i utviklingen av nye dopingmetoder. Men maksimalt streng reaksjonsmåte ville utvilsomt skremme flere. Dessuten ville alle som holder seg unna juksingen og alle vi andre, slippe å se juksemakerne mer som aktive på arenaene. For øvrig forstår jeg heller ikke hvorfor man ikke tar fra alle som blir tatt for doping, alle de medaljer og titler de har vunnet, uansett om de er vunnet lenge før de ble tatt for å jukse. Mika Myllylä er et eksempel, han vi alle hyllet under ski-VM i Trondheim, men som senere viste seg å være en juksemaker. Det ville være en reaksjonsmåte som virkelig ville svi og som utvilsomt ville få mange til å tenke seg om mange ganger før de prøver seg.
Oppdatering:
Gerhard Heiberg sier at ingen av de 30 utøverne har testet positivt, men IOC har bedt dem om å ikke stille til start fordi de mistenker at de kan være dopet.
Se også:
En russisk leder sier at ingen russere er involvert.
Vi får se.
Lite konkret fra WADA
Forvirring etter dop-pressekonferanse
onsdag 10. februar 2010
Professoral synsing
Det er ikke måte på hvilket ”raseri” NRK utsettes for om dagen. ”Professor raser mot NRK” for å sende alt for mye OL-stoff og ”TV2 raser mot NRK” fordi statskanalen tar inn for mange millioner i sponsorinntekter. Alt ifølge dagens nettaviser (se f eks VG og Vårt Land). (Floskelbruken i journalistenes språk lever tydeligvis i beste velgående.)
Til det professorale ”raseriet”: Før var det kristne med ”mørkemannstempel” som spilte raserirollen i debatten om innholdet i NRK. I dag er rollen tydeligvis overtatt av psykologer med en Trondheimsprofessor i sosialpsykologi i den ledende rollen. Alt OL-stoffet er skadelig for befolkningen, får vi høre. Virkningen er den samme som for narkotika, skal vi tro professoren. Hvordan vet han det? Påstandene framsettes uten forsøk på dokumentasjon. Det opplyses at han har studert ”effekten på folket” av det som kalles "OL-feberen", men jeg kan ikke se at han har levert noen studie som dokumenterer skader på folks helse. Derimot har professoren levert interessante, verdiorienterte og kritiske analyser av sportens funksjon i dagens samfunn, se bl a en kronikk i Dagbladet for mange år tilbake.
Et lite råd til professoren og andre som bekymrer seg over påstått sammenheng mellom mediebruk og folks helse, et råd som tidligere er gitt til alle som gjennom årene har klaget på ”skadelig” påvirkning fra NRK: det finnes en ”av-og-på” knapp på hvert eneste TV-apparat. Det er lov å bruke den, spesielt hvis en ikke har oppdaget at NRK har kanaler uten noe OL-stoff og at det dessuten finnes en haug med andre kanaler.
Til det professorale ”raseriet”: Før var det kristne med ”mørkemannstempel” som spilte raserirollen i debatten om innholdet i NRK. I dag er rollen tydeligvis overtatt av psykologer med en Trondheimsprofessor i sosialpsykologi i den ledende rollen. Alt OL-stoffet er skadelig for befolkningen, får vi høre. Virkningen er den samme som for narkotika, skal vi tro professoren. Hvordan vet han det? Påstandene framsettes uten forsøk på dokumentasjon. Det opplyses at han har studert ”effekten på folket” av det som kalles "OL-feberen", men jeg kan ikke se at han har levert noen studie som dokumenterer skader på folks helse. Derimot har professoren levert interessante, verdiorienterte og kritiske analyser av sportens funksjon i dagens samfunn, se bl a en kronikk i Dagbladet for mange år tilbake.
Et lite råd til professoren og andre som bekymrer seg over påstått sammenheng mellom mediebruk og folks helse, et råd som tidligere er gitt til alle som gjennom årene har klaget på ”skadelig” påvirkning fra NRK: det finnes en ”av-og-på” knapp på hvert eneste TV-apparat. Det er lov å bruke den, spesielt hvis en ikke har oppdaget at NRK har kanaler uten noe OL-stoff og at det dessuten finnes en haug med andre kanaler.
tirsdag 9. februar 2010
Krf - et politisk alternativ?
Nettopp hjemkommet fra 12 dager i utlandet uten tilgang til norske aviser har jeg gått igjennom avisbunken og med interesse lest om debatten i Krf etter nestlederens utspill i Aftenposten forrige søndag. Bølgene går høyt, forstår jeg. Hovedpersonen angrer ikke på noe og ser ut til å ta situasjonen med stor ro, selv om hun innrømmer at den siste uka har vært strevsom. Men jeg synes nok det grenser til utillatelig naivitet når en nestleder i Krf blir overrasket over at hennes utspill, og kanskje ikke minst måten hun gjør det på, vekker stor oppmerksomhet.
Det får så være, alle trenger erfaring i lederposisjoner, og Inger Lise Hansen har sikkert lært mye den siste uka. Det er nyttig for et stort politisk talent som Inger Lise Hansen utvilsomt er. Personlig er jeg enig, om ikke i alt, så i mye av det Hansen sier i intervjuet i Aftenposten. Men enig eller uenig i hennes meninger, i Krf bør en være glad for at man kan rekruttere dyktige unge ledere som er villige til å kjempe politisk på Krf’s verdigrunnlag. Derfor er jeg enig med Kjell Magne Bondevik når han går ut og advarer Krf mot å skyve Inger Lise Hansen fra seg. Selv om det går an å kritisere Hansen for måten hun gikk ut på, har Bondevik rett i at takhøyden i et politisk parti må være stor nok til å tåle debatt og uenighet, så sant man kan stå sammen om de ideene og verdiene som partiet tufter sin virksomhet på.
Nettopp her er det at Inger Lise Hansen, i stedet for å bli krevd avsatt, bør utfordres til debatt. Personlig mener jeg at man skal tåle mye uenighet. Men ikke minst de som fremmer kontroversielle standpunkter bør føle et spesielt ansvar for å begrunne sine meninger nettopp ut fra verdigrunnlaget. Her har Krf et særlig ansvar, fordi partiet gjerne vil forstå seg selv som et idé- og verdiparti. Inger Lise Hansen er opptatt av at Krf må samle seg om å stå på sitt kristne verdigrunnlag. Men da må hun utfordres til å vise hva dette verdigrunnlaget betyr i praksis. Det gjelder spesielt i de sterkt verdiladede sakene. Her kan Hansen gjerne begynne med å klargjøre hvordan den nye ekteskapsloven representerer en konkretisering av det kristne verdigrunnlaget. Flere enn jeg vil gjerne se hvordan hun vil gjøre det.
Mange har hevdet at Hansen med sitt utspill har gitt et viktig bidrag til en fornyelse av Krf. Jeg vil ikke avvise at det kan vise seg å være riktig. Men jeg setter likevel et spørsmålstegn ved påstanden, og da ut fra samme tankegang som Ottar Brox gjør i en kommentar i Klassekampen (referert i Vårt Land i dag). De standpunktene Hansen flagger i Aftenposten-intervjuet er ”nye” i Krf, men lite nye i det totale politiske bildet. Ja, de er i virkeligheten svært så konforme med de dominerende politiske meninger og holdninger i Norge i dag. Jeg ser ikke bort fra at standpunktene kan bidra til å høvle ned noen av de barrierene som gjør at mange aldri kunne tenke seg å stemme Krf. Men det behøver ikke bety at flere faktisk vil gjøre det. For hvorfor skulle man det, når de fleste andre partier mener akkurat det samme? Hvor riktig en fornyelse av standpunktene på ett eller flere av de områdene Hansen nevner enn måtte være, tror jeg neppe dette alene representerer den store fornyelsen som kan få flere slutte opp om partiet.
Ottar Brox minner om at hvis demokratiet skal fungere, må velgerne stå overfor valget mellom ulike alternativer. Derfor må Krf med Høybråten, Inger Lise Hansen og Dagrunn Eriksen i spissen gjøre klart hvilken alternativ politikk Krf vil stå for, og ikke nøye seg med bare å si hva man er enig med de andre partiene i, selv om det er viktig nok. ”Mellompartiene – med klare og ulike interesser og prinsipp-programmer – har en viktig og konstruktiv rolle å spille i vårt demokrati. Vi får bare håpe at slike politiske entreprenører som Inger Lise Hansen og hennes tvillingsjeler i Venstre og Senterpartiet ikke får gjort dem irrelevante”, skriver Brox. - Jeg kunne ikke vært mer enig.
Jeg tror også Harald Stanghelle treffer godt når han i en kommentar i Aftenposten peker på det paradoksale i at i en tid der religionene tiltar seg en stadig mer dominerende plass i flere og flere samfunnsrom, så ser det ut til at Norges eneste religionsbaserte parti er i ferd med å miste fotfestet. Et like stort paradoks ser Stanghelle i det faktum at mens diskusjonen om bio- og genteknologi kontra menneskeverd opptar stadig flere, makter ikke KrF å sette seg i debattens verdiførersete, slik partiet heller ikke maktet å ta ledelsen i prinsippdebatten om den nye ekteskapsloven. Jeg tror Stanghelle har rett når han ser noe av forklaringen i redselen for å bli stemplet som et mørkemannsparti. ”Et merke som de mange intolerante tolerante har satt på partiet og dets leder”, skriver Standhelle, og fortsetter: ”Slikt kan føre til at man lar være å snakke høyt om egne standpunkter av frykt for å støte noen fra seg. I så fall kan man fort ende med å devaluere seg selv som et politisk alternativ.” – Igjen, jeg kunne ikke vært mer enig. Krf burde ikke være redd for at f eks åtte av ti velgere var uenige i partiets politikk, hvis de resterende var enig og stemte på partiet. Ja, for 20% oppslutning ville man vel være fornøyd med?
Se også:
Inger Lise Hansen har fått fanklubber
Høybråten: Ikke kast Hansen
Det får så være, alle trenger erfaring i lederposisjoner, og Inger Lise Hansen har sikkert lært mye den siste uka. Det er nyttig for et stort politisk talent som Inger Lise Hansen utvilsomt er. Personlig er jeg enig, om ikke i alt, så i mye av det Hansen sier i intervjuet i Aftenposten. Men enig eller uenig i hennes meninger, i Krf bør en være glad for at man kan rekruttere dyktige unge ledere som er villige til å kjempe politisk på Krf’s verdigrunnlag. Derfor er jeg enig med Kjell Magne Bondevik når han går ut og advarer Krf mot å skyve Inger Lise Hansen fra seg. Selv om det går an å kritisere Hansen for måten hun gikk ut på, har Bondevik rett i at takhøyden i et politisk parti må være stor nok til å tåle debatt og uenighet, så sant man kan stå sammen om de ideene og verdiene som partiet tufter sin virksomhet på.
Nettopp her er det at Inger Lise Hansen, i stedet for å bli krevd avsatt, bør utfordres til debatt. Personlig mener jeg at man skal tåle mye uenighet. Men ikke minst de som fremmer kontroversielle standpunkter bør føle et spesielt ansvar for å begrunne sine meninger nettopp ut fra verdigrunnlaget. Her har Krf et særlig ansvar, fordi partiet gjerne vil forstå seg selv som et idé- og verdiparti. Inger Lise Hansen er opptatt av at Krf må samle seg om å stå på sitt kristne verdigrunnlag. Men da må hun utfordres til å vise hva dette verdigrunnlaget betyr i praksis. Det gjelder spesielt i de sterkt verdiladede sakene. Her kan Hansen gjerne begynne med å klargjøre hvordan den nye ekteskapsloven representerer en konkretisering av det kristne verdigrunnlaget. Flere enn jeg vil gjerne se hvordan hun vil gjøre det.
Mange har hevdet at Hansen med sitt utspill har gitt et viktig bidrag til en fornyelse av Krf. Jeg vil ikke avvise at det kan vise seg å være riktig. Men jeg setter likevel et spørsmålstegn ved påstanden, og da ut fra samme tankegang som Ottar Brox gjør i en kommentar i Klassekampen (referert i Vårt Land i dag). De standpunktene Hansen flagger i Aftenposten-intervjuet er ”nye” i Krf, men lite nye i det totale politiske bildet. Ja, de er i virkeligheten svært så konforme med de dominerende politiske meninger og holdninger i Norge i dag. Jeg ser ikke bort fra at standpunktene kan bidra til å høvle ned noen av de barrierene som gjør at mange aldri kunne tenke seg å stemme Krf. Men det behøver ikke bety at flere faktisk vil gjøre det. For hvorfor skulle man det, når de fleste andre partier mener akkurat det samme? Hvor riktig en fornyelse av standpunktene på ett eller flere av de områdene Hansen nevner enn måtte være, tror jeg neppe dette alene representerer den store fornyelsen som kan få flere slutte opp om partiet.
Ottar Brox minner om at hvis demokratiet skal fungere, må velgerne stå overfor valget mellom ulike alternativer. Derfor må Krf med Høybråten, Inger Lise Hansen og Dagrunn Eriksen i spissen gjøre klart hvilken alternativ politikk Krf vil stå for, og ikke nøye seg med bare å si hva man er enig med de andre partiene i, selv om det er viktig nok. ”Mellompartiene – med klare og ulike interesser og prinsipp-programmer – har en viktig og konstruktiv rolle å spille i vårt demokrati. Vi får bare håpe at slike politiske entreprenører som Inger Lise Hansen og hennes tvillingsjeler i Venstre og Senterpartiet ikke får gjort dem irrelevante”, skriver Brox. - Jeg kunne ikke vært mer enig.
Jeg tror også Harald Stanghelle treffer godt når han i en kommentar i Aftenposten peker på det paradoksale i at i en tid der religionene tiltar seg en stadig mer dominerende plass i flere og flere samfunnsrom, så ser det ut til at Norges eneste religionsbaserte parti er i ferd med å miste fotfestet. Et like stort paradoks ser Stanghelle i det faktum at mens diskusjonen om bio- og genteknologi kontra menneskeverd opptar stadig flere, makter ikke KrF å sette seg i debattens verdiførersete, slik partiet heller ikke maktet å ta ledelsen i prinsippdebatten om den nye ekteskapsloven. Jeg tror Stanghelle har rett når han ser noe av forklaringen i redselen for å bli stemplet som et mørkemannsparti. ”Et merke som de mange intolerante tolerante har satt på partiet og dets leder”, skriver Standhelle, og fortsetter: ”Slikt kan føre til at man lar være å snakke høyt om egne standpunkter av frykt for å støte noen fra seg. I så fall kan man fort ende med å devaluere seg selv som et politisk alternativ.” – Igjen, jeg kunne ikke vært mer enig. Krf burde ikke være redd for at f eks åtte av ti velgere var uenige i partiets politikk, hvis de resterende var enig og stemte på partiet. Ja, for 20% oppslutning ville man vel være fornøyd med?
Se også:
Inger Lise Hansen har fått fanklubber
Høybråten: Ikke kast Hansen
tirsdag 26. januar 2010
Stebesteforeldre
I mitt familiepedagogiske arbeid har jeg ofte fått spørsmål om de utfordringene man står overfor som stebesteforeldre. Mange opplever i dag å bli stebesteforeldre, enten på grunn av barns samlivsbrudd og gjengifte eller på grunn av eget gjengifte. Å være stebesteforeldre kan være en vanskelig oppgave, men det kan også bli til store glede og berikelse både for barnebarna, for foreldrene og for stebesteforeldrene selv. Forutsetningen er imidlertid at man er oppmerksom på at stebesteforeldreskapet innebærer noen helt spesielle utfordringer, som det er viktig at man har et bevisst forhold til.
Hvordan forholdet skal bli, avhenger av en rekke forskjellige faktorer, som tilsier at det er umulig å si noe generelt om hvordan den konkrete situasjonen skal takles. For eksempel vil det vanligvis være lettere å etablere et nært besteforeldre-barnebarn-forhold hvis de biologiske besteforeldrene er døde eller langt borte. Barnas alder er også viktig. Som oftest vil det nok falle lettere for små barn å knytte seg til stebesteforeldre enn for større barn og tenåringer, som kanskje har vent seg til at det bare er de biologiske besteforeldrene som kan være deres besteforeldre. Vanligvis vil det også virke inn om stebarnebarna er de første barnebarna man har, eller om man allerede har mange barnebarn fra før.
Når en blir stebesteforeldre, gjør en etter min mening klokt i å ta det litt med ro og gjennomtenke situasjonen nøye. Aller først bør en analysere sine egne følelser knyttet til den nye familierollen: Ønsker jeg å etablere nære og sterke bånd til stebarnebarna? Er jeg villig til å gå inn i besteforeldrerollen som om de var mine biologiske barnebarn, eller ønsker jeg helst ikke å involvere meg så mye?
Jeg tror også det er viktig å sette seg godt inn i forholdene i den nye familien som man blir knyttet til, og vurdere om det er noe i familien som gjør det vanskelig å skape gode relasjoner til stebarnebarnet/barna. Ikke minst vil holdningen til barnas foreldre og eventuelt til egen ny ektefelle være viktig. Forholdet til stebarnebarnas foreldre er helt avgjørende for hvordan forholdet til stebarnebarna skal bli.
En bør nok også være seg bevisst at en vanligvis ikke kan forvente at stebarnebarna skal ha det samme nære forholdet til stebesteforeldre som de har til biologiske besteforeldre. Forskning viser at biologiske besteforeldre vanligvis spiller en betydelig viktigere rolle i barnebarnas liv enn stebesteforeldre. Det betyr likevel ikke at stebesteforeldre er uviktige. Det forekommer også - om enn ganske sjelden - at barnebarn føler seg mer knyttet til en stebesteforelder enn til biologiske besteforeldre.
Stebarnebarnas følelser og behov må ha første prioritet. Kanskje sliter barna med store følelsesmessige problemer som følge av foreldrenes samlivsbrudd eller en av foreldrenes død. Barna skal takle både skilsmissen eller tapet av en mor eller far og tilpasse seg en ny mor eller far, samtidig som de kanskje også skal tilpasse seg nye søsken og en helt ny slekt. Tilsvarende krever besteforeldrenes gjengifte etter skilsmisse eller død at barna må igjennom nye tilpasninger. Slike følelsesmessige tilpasningsprosesser kan ta tid. Her er det all grunn til å vise varsomhet og gi barna den tid de trenger.
Som stebesteforelder må man respektere barnebarnas relasjoner til eventuelle øvrige besteforeldre. Her foreligger det muligheter for både sjalusi og konflikter. I likhet med barna føler kanskje også barnas biologiske besteforeldre at stebesteforeldre er en inntrenger som er i ferd med å ”ta fra” dem barnebarna deres, spesielt hvis deres kontakt med barnebarna er blitt mindre som følge av foreldrenes samlivsbrudd. Videre tror jeg det er viktig å unngå forskjellsbehandling av stesøsken. Det er sårende dersom bare de biologiske barnebarna får gaver. Også foreldrene vil oppleve det vondt.
Å være stebesteforeldre innebærer utfordringer. Men utfordringer kan overvinnes, og mange – både voksne og barn – kan fortelle om at stebesteforeldreskapet ble en berikelse for familien. Som lille Marie uttrykte det: ”Før hadde jeg fire snille besteforeldre som jeg var glad i meg. Nå har jeg seks besteforeldre som er glad i meg og som jeg også er veldig glad i.”
Hvordan forholdet skal bli, avhenger av en rekke forskjellige faktorer, som tilsier at det er umulig å si noe generelt om hvordan den konkrete situasjonen skal takles. For eksempel vil det vanligvis være lettere å etablere et nært besteforeldre-barnebarn-forhold hvis de biologiske besteforeldrene er døde eller langt borte. Barnas alder er også viktig. Som oftest vil det nok falle lettere for små barn å knytte seg til stebesteforeldre enn for større barn og tenåringer, som kanskje har vent seg til at det bare er de biologiske besteforeldrene som kan være deres besteforeldre. Vanligvis vil det også virke inn om stebarnebarna er de første barnebarna man har, eller om man allerede har mange barnebarn fra før.
Når en blir stebesteforeldre, gjør en etter min mening klokt i å ta det litt med ro og gjennomtenke situasjonen nøye. Aller først bør en analysere sine egne følelser knyttet til den nye familierollen: Ønsker jeg å etablere nære og sterke bånd til stebarnebarna? Er jeg villig til å gå inn i besteforeldrerollen som om de var mine biologiske barnebarn, eller ønsker jeg helst ikke å involvere meg så mye?
Jeg tror også det er viktig å sette seg godt inn i forholdene i den nye familien som man blir knyttet til, og vurdere om det er noe i familien som gjør det vanskelig å skape gode relasjoner til stebarnebarnet/barna. Ikke minst vil holdningen til barnas foreldre og eventuelt til egen ny ektefelle være viktig. Forholdet til stebarnebarnas foreldre er helt avgjørende for hvordan forholdet til stebarnebarna skal bli.
En bør nok også være seg bevisst at en vanligvis ikke kan forvente at stebarnebarna skal ha det samme nære forholdet til stebesteforeldre som de har til biologiske besteforeldre. Forskning viser at biologiske besteforeldre vanligvis spiller en betydelig viktigere rolle i barnebarnas liv enn stebesteforeldre. Det betyr likevel ikke at stebesteforeldre er uviktige. Det forekommer også - om enn ganske sjelden - at barnebarn føler seg mer knyttet til en stebesteforelder enn til biologiske besteforeldre.
Stebarnebarnas følelser og behov må ha første prioritet. Kanskje sliter barna med store følelsesmessige problemer som følge av foreldrenes samlivsbrudd eller en av foreldrenes død. Barna skal takle både skilsmissen eller tapet av en mor eller far og tilpasse seg en ny mor eller far, samtidig som de kanskje også skal tilpasse seg nye søsken og en helt ny slekt. Tilsvarende krever besteforeldrenes gjengifte etter skilsmisse eller død at barna må igjennom nye tilpasninger. Slike følelsesmessige tilpasningsprosesser kan ta tid. Her er det all grunn til å vise varsomhet og gi barna den tid de trenger.
Som stebesteforelder må man respektere barnebarnas relasjoner til eventuelle øvrige besteforeldre. Her foreligger det muligheter for både sjalusi og konflikter. I likhet med barna føler kanskje også barnas biologiske besteforeldre at stebesteforeldre er en inntrenger som er i ferd med å ”ta fra” dem barnebarna deres, spesielt hvis deres kontakt med barnebarna er blitt mindre som følge av foreldrenes samlivsbrudd. Videre tror jeg det er viktig å unngå forskjellsbehandling av stesøsken. Det er sårende dersom bare de biologiske barnebarna får gaver. Også foreldrene vil oppleve det vondt.
Å være stebesteforeldre innebærer utfordringer. Men utfordringer kan overvinnes, og mange – både voksne og barn – kan fortelle om at stebesteforeldreskapet ble en berikelse for familien. Som lille Marie uttrykte det: ”Før hadde jeg fire snille besteforeldre som jeg var glad i meg. Nå har jeg seks besteforeldre som er glad i meg og som jeg også er veldig glad i.”
Enda en juksemaker
Enda en gang kommer det melding om at en russisk vintersportsutøver er tatt for doping. Denne gangen gjelder det langrennsløperen Alena Sidko, som ble nummer ni i årets Tour de Ski. Hun skal være tatt for bruk av bloddopingpreparatet EPO. Rett før jul ble Tsjepalova utestengt etter å ha testet positivt på EPO under et verdenscuprenn i Italia i februar. Dessverre ble hun utestengt i bare to år. Folk som blir tatt for doping burde selvsagt utestenges for livstid. Dermed opplever vi at juksemakerne kommer tilbake som om ingen ting har hendt.
Det er blitt hevdet at russerne har begynt å ta dopingspørsmålet mer alvorlig. Mulig det. Kanskje kan det faktum at Sidko skal være avslørt i Russland tyde på det. På den annen side lover det ikke godt at man stadig opplever bortforklaringer fra russisk hold når slike saker dukker opp. Slik også denne gangen. Ifølge skal Sidko være vraket fra det russiske OL-laget på grunn av at hun var overvektig. Troverdig?
Det er blitt hevdet at russerne har begynt å ta dopingspørsmålet mer alvorlig. Mulig det. Kanskje kan det faktum at Sidko skal være avslørt i Russland tyde på det. På den annen side lover det ikke godt at man stadig opplever bortforklaringer fra russisk hold når slike saker dukker opp. Slik også denne gangen. Ifølge skal Sidko være vraket fra det russiske OL-laget på grunn av at hun var overvektig. Troverdig?
mandag 25. januar 2010
Slutt for Saddams fetter
Jeg kan ikke akkurat si jeg sørger over at Ali Hassan al-Majid, kjent som ”Kjemiske Ali”, ikke lenger er blant oss. Etter flere dødsdommer ble Saddam Husseins fetter og tidligere innenriksminister i Irak henrettet i dag morges. Neppe mange vil savne en mann som til de grader gjorde seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten. Tilnavnet ”Kjemiske Ali” fikk han etter at han systematisk hadde brukt stridsgasser i de såkalte anfalkampanjene, der mer enn hundre tusen kurdere ble drept og over to tusen kurdiske landsbyer og byer ble ødelagt. Det var folkemord. Han ble også dømt til døden for undertrykkelsen av sjiabefolkningen i Sør-Irak og for massemord på sjiitter i Bagdad.Det er ufattelig hva denne mannen kunne få seg til å gjøre. Men han var ikke alene. Saddam Hussein selv var en tyrann av verste sort, og spyttslikkerne omkring ham gjorde det beste de kunne for å følge opp tyrannens forventninger om å spre død og ødeleggelse, selv blant sitt eget folk. Nå vil en kunne si at de begge har fått som fortjent.
Ikke desto mindre beklager jeg at de ble henrettet. Dødsstraff er en reaksjonsform som ikke er et sivilisert samfunn verdig.
Ansvar for hverandre
Jeg har i dag gitt en blomst til artistene som holdt konsert for Haiti i Operaen i går. (Se høyre spalte.) Her vil jeg gi en ekstra blomst til Ole Paus som var sentral i arrangementet, og som skrev låten ”Den stilleste timen” som artistene framførte på konserten i går kveld. Ole Paus har som regel en meget reflektert holdning til det han gjør. Slik også denne gangen. Han sier til VG at han ville skrive en sang som skulle være mest mulig konkret og inneholde minst mulig føleri, og begrunner sitt engasjement med at vi er samtidig her på kloden, og at vi er ansvarlige for hverandre.
Artistene med Ole Paus i spissen har ikke bare sørget for en del penger til en nødstedt befolkning på Haiti. De bidrar også til å utløse noe av det beste i oss. De inspirerer og motiverer oss til å se litt utover oss selv og til å se at vi er ikke her på jorden bare for å leve for oss selv, men at livets mening er at vi skal tjene hverandre.
Klikk gjerne på banneret til høyre og gi en gave til jordskjelvofrene.
Artistene med Ole Paus i spissen har ikke bare sørget for en del penger til en nødstedt befolkning på Haiti. De bidrar også til å utløse noe av det beste i oss. De inspirerer og motiverer oss til å se litt utover oss selv og til å se at vi er ikke her på jorden bare for å leve for oss selv, men at livets mening er at vi skal tjene hverandre.
Klikk gjerne på banneret til høyre og gi en gave til jordskjelvofrene.
fredag 22. januar 2010
Bøkko bør vise holdning
Når en vokste opp med Hjallis og var en del av den fantastiske entusiasmen som skøytesporten en gang var forbundet med, er det trist å observere den situasjonen sporten er kommet i. Ingen skal bebreide nederlenderne for at de er gode, men når dominansen blir så total som den har vært nå i mange år, sier det seg selv at interessen blir begrenset til de oransjekledte supporterne fra treskolandet.
Vi hadde jo håpet at Norge skulle kunne gjøre nederlenderne rangen stridig. Det har ikke lykkes. Før forrige OL hevdet den norske landslagsledelsen at de skulle tapetsere pallen med norske løpere. Alle husker hvordan det gikk. Og når en ser hva som nå foregår i norsk skøytesport, er det liten grunn til å tro at det vil bli noe bedre. Landslagstreneren ble sparket på grunn av totalt uakseptabel holdning og atferd. Etter det har det bare vært bråk. Mye er sagt i denne saken, men det forundrer meg at det ikke har vært mer oppmerksomhet omkring holdningen til Håvard Bøkko.
Det går an å forstå at en opplagt medaljekandidat i OL lett får mye sympati. Vi vil jo alle gjerne ha norske OL-medaljer. Men for å si det rett ut: Jeg synes ikke Bøkko har vist den holdning han burde ha gjort i denne striden. Selvsagt skal en respektere at han er lei seg for at han mistet Mueller som landslagstrener. Men også Bøkko må forholde seg til Muellers uakseptable atferd mot en annen landslagsløper, som for øvrig også er medaljekandidat i OL. I klartekst: Har Bøkko ingen mening om Muellers holdninger og atferd?
Etter min mening kan han ikke forholde seg ”nøytral” her. Bøkko kunne faktisk for lengst ha bidratt til ro i saken ved å avstå fra Mueller som trener. I stedet vurderer han å bryte med landslaget for å intensivere samarbeidet med en trener som har brutt med grunnleggende etiske prinsipper i idretten. Vi opplever den fullstendig uholdbare situasjon at Mueller sitter på tribunen og fortsatt spiller en hovedrolle i saken, og Bøkkos personlige sponsor oppfører seg totalt uakseptabelt. Dermed fortsetter bråket. Det blir neppe ro før Bøkko og hans miljø forstår at Skøyteforbundet aldri kan droppe prinsippene i denne saken. Selv for OL-medaljer kan prisen bli for høy. Idrettsledelsen gjør rett i å avvise krav fra Bøkko.
Se også:
Eirik Bøkko: Tror Håvard fortsetter på landslaget
Koss vil skvære opp med Bøkko
Både Koss og Bøkko fortsetter
Oppdatering 25. januar:
Anbefaler Esten O. Sæthers kommentar til saken i Dagbladet i dag.
Vi hadde jo håpet at Norge skulle kunne gjøre nederlenderne rangen stridig. Det har ikke lykkes. Før forrige OL hevdet den norske landslagsledelsen at de skulle tapetsere pallen med norske løpere. Alle husker hvordan det gikk. Og når en ser hva som nå foregår i norsk skøytesport, er det liten grunn til å tro at det vil bli noe bedre. Landslagstreneren ble sparket på grunn av totalt uakseptabel holdning og atferd. Etter det har det bare vært bråk. Mye er sagt i denne saken, men det forundrer meg at det ikke har vært mer oppmerksomhet omkring holdningen til Håvard Bøkko.
Det går an å forstå at en opplagt medaljekandidat i OL lett får mye sympati. Vi vil jo alle gjerne ha norske OL-medaljer. Men for å si det rett ut: Jeg synes ikke Bøkko har vist den holdning han burde ha gjort i denne striden. Selvsagt skal en respektere at han er lei seg for at han mistet Mueller som landslagstrener. Men også Bøkko må forholde seg til Muellers uakseptable atferd mot en annen landslagsløper, som for øvrig også er medaljekandidat i OL. I klartekst: Har Bøkko ingen mening om Muellers holdninger og atferd?
Etter min mening kan han ikke forholde seg ”nøytral” her. Bøkko kunne faktisk for lengst ha bidratt til ro i saken ved å avstå fra Mueller som trener. I stedet vurderer han å bryte med landslaget for å intensivere samarbeidet med en trener som har brutt med grunnleggende etiske prinsipper i idretten. Vi opplever den fullstendig uholdbare situasjon at Mueller sitter på tribunen og fortsatt spiller en hovedrolle i saken, og Bøkkos personlige sponsor oppfører seg totalt uakseptabelt. Dermed fortsetter bråket. Det blir neppe ro før Bøkko og hans miljø forstår at Skøyteforbundet aldri kan droppe prinsippene i denne saken. Selv for OL-medaljer kan prisen bli for høy. Idrettsledelsen gjør rett i å avvise krav fra Bøkko.
Se også:
Eirik Bøkko: Tror Håvard fortsetter på landslaget
Koss vil skvære opp med Bøkko
Både Koss og Bøkko fortsetter
Oppdatering 25. januar:
Anbefaler Esten O. Sæthers kommentar til saken i Dagbladet i dag.
torsdag 21. januar 2010
Dagbladet på vei mot stupet?
Dagens store medienyhet er at Dagbladets sjefredaktør Anne Aasheim, trekker seg. Noen beklager dette, og stemningen i redaksjonen er ikke høy. Også kultur- og debattredaktør Peter Raaum sier opp. Opplaget har ikke utviklet seg så positivt som jeg hadde håpet på, sier Aasheim. Som vanlig er når sjefer trekker seg, skryter hun uhemmet av sine medarbeidere, og mener de har så mye kompetanse at hun er sikker på at den negative utviklingen vil snu.
Det er jeg ikke så sikker på. I så fall må det jo være Aasheim selv som ikke har vært dyktig nok. Spørsmålet er om det er så enkelt. Det er mulig avisas ansatte er dyktige, men særlig samarbeidsvillige når det gjelder å løse den krisen avisa lenge har vært inne i, kan de neppe sies å ha vært. På grunn av at avisas opplagstall har rast i mange år, har økonomien tvunget fram reduksjoner i arbeidsstokken. Disse er blitt møtt med reaksjoner som bare har gjort vondt verre. Da grafikerne i avisa i fjor vår ble orientert om nedskjæringer, reagerte de med å forlate jobben, slik at redaktøren den dagen med nød og neppe klarte å få avisa på gata ved hjelp av et annet trykkeri. Da Aasheim i mai 2007 meldte om helt nødvendige nedbemanninger, uttalte lederen av redaksjonsklubben at det var uaktuelt for redaksjonsklubben å diskutere nedbemanninger. Ledelsen kan snu så mange steiner de vil, ble det sagt, men det er innholdet i journalistikken som gjelder. – Men det blir vel ikke akkurat så mye innhold i journalistikken i Dagbladet hvis avisa går dukken?
Kanskje har problemene også noe med innholdet å gjøre? Jeg har aldri forstått at redningen for Dagbladet skulle bestå i å konkurrere på VGs premisser. Stadig opplever vi at Dagbladet stiller med de samme tåpelige førstesideoppslagene som VG. I begge avisene er kjendisreportasjene høyt prioritert. Men VG har tross alt en leserkrets som liker tøvet og lever godt på det. Dagbladet har tradisjonelt vært forbundet med en mer seriøs journalistikk, selv om jeg for min del aldri har sluttet å undre meg over hvor fordomsfull og usaklig Dagbladet kan være overfor miljøer avisa ikke kjenner. På meg virker det som Dagbladet ikke riktig vet hvem det er de vil være.
At Aasheim nå slutter, gjør neppe situasjonen bedre. Antagelig innebærer det bare enda et skritt nærmere døden. For en avis som ikke tror på et liv etter døden, gjelder det derfor å skjerpe seg.
Det er jeg ikke så sikker på. I så fall må det jo være Aasheim selv som ikke har vært dyktig nok. Spørsmålet er om det er så enkelt. Det er mulig avisas ansatte er dyktige, men særlig samarbeidsvillige når det gjelder å løse den krisen avisa lenge har vært inne i, kan de neppe sies å ha vært. På grunn av at avisas opplagstall har rast i mange år, har økonomien tvunget fram reduksjoner i arbeidsstokken. Disse er blitt møtt med reaksjoner som bare har gjort vondt verre. Da grafikerne i avisa i fjor vår ble orientert om nedskjæringer, reagerte de med å forlate jobben, slik at redaktøren den dagen med nød og neppe klarte å få avisa på gata ved hjelp av et annet trykkeri. Da Aasheim i mai 2007 meldte om helt nødvendige nedbemanninger, uttalte lederen av redaksjonsklubben at det var uaktuelt for redaksjonsklubben å diskutere nedbemanninger. Ledelsen kan snu så mange steiner de vil, ble det sagt, men det er innholdet i journalistikken som gjelder. – Men det blir vel ikke akkurat så mye innhold i journalistikken i Dagbladet hvis avisa går dukken?
Kanskje har problemene også noe med innholdet å gjøre? Jeg har aldri forstått at redningen for Dagbladet skulle bestå i å konkurrere på VGs premisser. Stadig opplever vi at Dagbladet stiller med de samme tåpelige førstesideoppslagene som VG. I begge avisene er kjendisreportasjene høyt prioritert. Men VG har tross alt en leserkrets som liker tøvet og lever godt på det. Dagbladet har tradisjonelt vært forbundet med en mer seriøs journalistikk, selv om jeg for min del aldri har sluttet å undre meg over hvor fordomsfull og usaklig Dagbladet kan være overfor miljøer avisa ikke kjenner. På meg virker det som Dagbladet ikke riktig vet hvem det er de vil være.
At Aasheim nå slutter, gjør neppe situasjonen bedre. Antagelig innebærer det bare enda et skritt nærmere døden. For en avis som ikke tror på et liv etter døden, gjelder det derfor å skjerpe seg.
onsdag 20. januar 2010
Visdom?
Black metal-musikeren Kristian Espedal, som nylig uttalte at han synes det er helt OK å brenne ned kirker fordi han mener ”veldig, veldig sterkt at symbolverdien ved å brenne ned kirker er bra”, får beholde rollen i en musikal på Den Nationale Scene i Bergen. Uttalelsen var ikke ment som en oppfordring til å brenne kirker, men som en ”filosofisk betraktning”, skriver teatersjefen i en pressemelding.
Så da så. - Kanskje kan det være grunn til å minne om at ”filosofi” egentlig betyr ”kjærlighet til visdom”.
Oppdatering 21. januar:
Arne Johannesen i Politiets Fellesforbund reagerer kraftig på at Espedals ytringer ikke får konsekvenser. Å si at dette bare er en tanke blir for meg en debatt som kun har akademisk interesse, sier Johannesen.
Så da så. - Kanskje kan det være grunn til å minne om at ”filosofi” egentlig betyr ”kjærlighet til visdom”.
Oppdatering 21. januar:
Arne Johannesen i Politiets Fellesforbund reagerer kraftig på at Espedals ytringer ikke får konsekvenser. Å si at dette bare er en tanke blir for meg en debatt som kun har akademisk interesse, sier Johannesen.
tirsdag 19. januar 2010
Makt på nettet
Barna tar makt på nettet, skriver Dagbladet i dag. En 14-åring feier de fleste nettavisene av banen når det gjelder bloggtreff, og en ” guttunge”, som avisen kaller 18-åringen, er ansatt i et kommunikasjonbyrå for å gi norske politikere og næringslivsledere råd om bruk av sosiale medier. Men kanskje skal heller ikke tenåringene føle seg for sikre på makta. På den hjemlige arena noterte jeg i helgen at et treårig barnebarn som f.t er opptatt av Thomastoget, spurte sin bestemor om hun kunne google ”Thomas” for ham.
Jo da, de unge er utvilsomt på nett. Men de er ikke alene. For bare noen dager siden så vi oppslag om at de gråhårede er i ferd med å erobre Facebook, slik at tenåringene visstnok ikke lenger synes det er spesielt kult å være der. Ikke rart at mellomgenerasjonen kan føle seg truet.
Jo da, de unge er utvilsomt på nett. Men de er ikke alene. For bare noen dager siden så vi oppslag om at de gråhårede er i ferd med å erobre Facebook, slik at tenåringene visstnok ikke lenger synes det er spesielt kult å være der. Ikke rart at mellomgenerasjonen kan føle seg truet.
mandag 18. januar 2010
Fordommer
Tidligere byrådsleder i Oslo, Erling Lae, intervjues i spalten ”Min tro” i Vårt Land lørdag. Hans karakteristikk av miljøer som gjerne vil framstå som ”verdensmestere” i toleranse, burde mane til ettertanke:
”Selv kaller jeg meg kristen og homofil, men i det urbane miljøet jeg vanker, er det for lengst blitt lettere å få aksept for å være homofil enn å være kristen. – Det sekulære og nokså religionsfiendtlige miljøet som finnes i blant annet pressen og det akademiske miljøet, mangler forståelse av hva et trossamfunn er og hva kirken er, og mangler også respekt for religiøs tro. De som angriper fordommer mot homofili, kan ha andre fordommer.”
”Selv kaller jeg meg kristen og homofil, men i det urbane miljøet jeg vanker, er det for lengst blitt lettere å få aksept for å være homofil enn å være kristen. – Det sekulære og nokså religionsfiendtlige miljøet som finnes i blant annet pressen og det akademiske miljøet, mangler forståelse av hva et trossamfunn er og hva kirken er, og mangler også respekt for religiøs tro. De som angriper fordommer mot homofili, kan ha andre fordommer.”
lørdag 16. januar 2010
Uvitende rektor
Aftenposten har de siste dagene rettet søkelyset mot det faktum at norske doktorgradsstipendiater bruker for lang tid på å gjennomføre doktorgraden. En undersøkelse viser at stipendiatene i gjennomsnitt bruker 5 ½ år, mot 3 år normert tid. Enkelte kan holde på i ti år før avhandlingen er ferdig og disputasen er gjennomført.
Det er velkjent at stipendiater blir forsinket fordi de jobber mye ved siden, får barn eller er syke underveis. Andre velger bevisst å ta doktorgraden ”på langs”. Bortsett fra sykdom behøver det ikke nødvendigvis være så ille at slike faktorer fører til at doktorgradsperioden blir forlenget, mange vil si snarere tvert imot. Derimot er det ikke akseptabelt at universitetet ved sin egen praksis bidrar til å dra ut tiden for stipendiatene, slik Aftenposten i dag kan fortelle om når det gjelder Universitetet i Oslo (UiO).
Når en kandidat har innlevert avhandlingen, sier UiOs egne regler at kandidaten skal ha svar innen tre måneder om avhandlingen er godkjent eller ikke. Denne regelen blir svært ofte ikke overholdt. Ved enkelte fakulteter er det snarere regelen enn unntaket at denne fristen ikke overholdes. Mange må vente et helt år før den sakkyndige komiteen har lest avhandlingen og levert fra seg et svar. Det er heller ikke uvanlig at det ofte kan ta uforholdsmessig lang tid før man klarer å få gjennomført disputasen.
”Dette stusser jeg veldig på”, sier UiOs rektor når Aftenposten konfronterer ham med denne arrogansen fra universitetets side. ”Hvis dette er riktig, må vi se på det og sørge for at det ikke skjer igjen”, sier han. – ”Hvis …?” Det er nesten utrolig at UiOs rektor kan gi uttrykk for uvitenhet og overraskelse over dette. Hvis denne sendrektigheten i systemet er ukjent for UiOs rektor, må en spørre hvor han oppholder seg hen. Han må i så fall være omtrent den eneste ved UiO som ikke kjenner til forholdet. Da har han et problem.
Medisineren Ole Petter Ottersen har, etter at han i fjor vår ble valgt til rektor ved UiO, vist gode takter, som gir håp om at han kan bli en meget god rektor for universitetet i hovedstaden.
Men i denne saken har han rett og slett dummet seg ut.
Det er velkjent at stipendiater blir forsinket fordi de jobber mye ved siden, får barn eller er syke underveis. Andre velger bevisst å ta doktorgraden ”på langs”. Bortsett fra sykdom behøver det ikke nødvendigvis være så ille at slike faktorer fører til at doktorgradsperioden blir forlenget, mange vil si snarere tvert imot. Derimot er det ikke akseptabelt at universitetet ved sin egen praksis bidrar til å dra ut tiden for stipendiatene, slik Aftenposten i dag kan fortelle om når det gjelder Universitetet i Oslo (UiO).
Når en kandidat har innlevert avhandlingen, sier UiOs egne regler at kandidaten skal ha svar innen tre måneder om avhandlingen er godkjent eller ikke. Denne regelen blir svært ofte ikke overholdt. Ved enkelte fakulteter er det snarere regelen enn unntaket at denne fristen ikke overholdes. Mange må vente et helt år før den sakkyndige komiteen har lest avhandlingen og levert fra seg et svar. Det er heller ikke uvanlig at det ofte kan ta uforholdsmessig lang tid før man klarer å få gjennomført disputasen.
”Dette stusser jeg veldig på”, sier UiOs rektor når Aftenposten konfronterer ham med denne arrogansen fra universitetets side. ”Hvis dette er riktig, må vi se på det og sørge for at det ikke skjer igjen”, sier han. – ”Hvis …?” Det er nesten utrolig at UiOs rektor kan gi uttrykk for uvitenhet og overraskelse over dette. Hvis denne sendrektigheten i systemet er ukjent for UiOs rektor, må en spørre hvor han oppholder seg hen. Han må i så fall være omtrent den eneste ved UiO som ikke kjenner til forholdet. Da har han et problem.
Medisineren Ole Petter Ottersen har, etter at han i fjor vår ble valgt til rektor ved UiO, vist gode takter, som gir håp om at han kan bli en meget god rektor for universitetet i hovedstaden.
Men i denne saken har han rett og slett dummet seg ut.
fredag 15. januar 2010
Holdninger i kulturlivet
Jeg konstaterer at det er relativt få fra kulturlivet som har kommentert uttalelsene fra en ansatt ved Den Nationale Scene ved Bergen om at det er helt OK å brenne ned kirker. Slike handlinger har stor symbolverdi, sier han. Kristian Espedal, som etter det jeg forstår vil oppfattes som kulturarbeider, er tidligere voldsdømt og har gjort opp for seg. Men ifølge BT gjør han det klinkende klart at han fortsatt er tilhenger av å brenne ned kirker. Det gjør ham sannsynligvis til den første kirkebrannforsvareren på statslønn i Norge, skriver BT. For fra mars til oktober står han på lønningslisten til Den Nationale Scene i rollen som Heimdal, de norrøne gudenes vokter, i black metal-musikalen som har premiere under Festspillene.
Selv om Espedal, som liker å kalle seg Gaahl, åpenbart ikke har mye peiling på det han snakker om, må han få mene akkurat det han vil, også om kristendommen og kirker. Han vokter seg vel for direkte å oppfordre til å tenne på kirker. I så fall hadde han gjort seg skyldig i lovbrudd. Men om han ikke har trådt over juridiske grenser, burde alle med en viss anstendighet i behold ta avstand fra hans ufyselige holdninger, kulturlivets folk inkludert. Derfra synes jeg imidlertid det er påfallende tyst. Jeg våger den påstand at tilsvarende uttalelser om andre religioner eller verdier ville ha ført til ramaskrik fra samme hold.
Det finnes hederlige unntak. Direktøren for festspillene har vist holdning. Per Boye Hansen sier at det er utilbørlig og uakseptabelt at Gaahl forsvarer kirkebranner. Han ønsker ikke at festspillene skal bli forbundet med slike uttalelser, og sier at teatersjef Bjarte Hjelmeland må løse problemet. Det betyr vel at han mener black metal-musikeren bør ut av forestillingen. Men teatersjefen har, foreløpig i hvert fall, bare henvist til at Espedal har ”gjort opp for seg”. Som om det er det denne saken dreier seg om.
En annen som har uttalt seg, regissør Bentein Baardson, får sikkert følge av mange når han sier han ikke er imponert over intelligensnivået til Espedal. ”Han virker både dum og umoden”, er regissørens karakteristikk. Teatersjef Hjelmeland tar sterk avstand fra Espedals holdninger. Men både teatersjefen og Baardson burde merke seg den meget betimelige kommentaren til kulturredaktør Olav Egil Aune i Vårt Land i dag. Han mener teatersjef Hjelmeland viser unnfallenhet når han viser til at Espedal er ansatt på kunstneriske premisser, ikke på grunn av sine holdninger. Jeg spør: Hva hadde Hjelmeland gjort hvis en av hans skuespillere hadde gått ut og sagt at det ville være helt OK å sperre homofile inne? En kunstner er aldri et skall, skriver Aune, den man er, vil alltid prege rollen. Også i kunsten snakker man om troverdighet. ”Og troverdig blir det først når personligheten og holdningene klinger bak de betalte replikkene, i det hele tatt bak fortellingen som fortelles.”
Aune selv takker nei til denne fortellingen. Det er et svar flere kan gi.
Selv om Espedal, som liker å kalle seg Gaahl, åpenbart ikke har mye peiling på det han snakker om, må han få mene akkurat det han vil, også om kristendommen og kirker. Han vokter seg vel for direkte å oppfordre til å tenne på kirker. I så fall hadde han gjort seg skyldig i lovbrudd. Men om han ikke har trådt over juridiske grenser, burde alle med en viss anstendighet i behold ta avstand fra hans ufyselige holdninger, kulturlivets folk inkludert. Derfra synes jeg imidlertid det er påfallende tyst. Jeg våger den påstand at tilsvarende uttalelser om andre religioner eller verdier ville ha ført til ramaskrik fra samme hold.
Det finnes hederlige unntak. Direktøren for festspillene har vist holdning. Per Boye Hansen sier at det er utilbørlig og uakseptabelt at Gaahl forsvarer kirkebranner. Han ønsker ikke at festspillene skal bli forbundet med slike uttalelser, og sier at teatersjef Bjarte Hjelmeland må løse problemet. Det betyr vel at han mener black metal-musikeren bør ut av forestillingen. Men teatersjefen har, foreløpig i hvert fall, bare henvist til at Espedal har ”gjort opp for seg”. Som om det er det denne saken dreier seg om.
En annen som har uttalt seg, regissør Bentein Baardson, får sikkert følge av mange når han sier han ikke er imponert over intelligensnivået til Espedal. ”Han virker både dum og umoden”, er regissørens karakteristikk. Teatersjef Hjelmeland tar sterk avstand fra Espedals holdninger. Men både teatersjefen og Baardson burde merke seg den meget betimelige kommentaren til kulturredaktør Olav Egil Aune i Vårt Land i dag. Han mener teatersjef Hjelmeland viser unnfallenhet når han viser til at Espedal er ansatt på kunstneriske premisser, ikke på grunn av sine holdninger. Jeg spør: Hva hadde Hjelmeland gjort hvis en av hans skuespillere hadde gått ut og sagt at det ville være helt OK å sperre homofile inne? En kunstner er aldri et skall, skriver Aune, den man er, vil alltid prege rollen. Også i kunsten snakker man om troverdighet. ”Og troverdig blir det først når personligheten og holdningene klinger bak de betalte replikkene, i det hele tatt bak fortellingen som fortelles.”
Aune selv takker nei til denne fortellingen. Det er et svar flere kan gi.
Abonner på:
Innlegg (Atom)