Kirkerådet har med knappest mulig flertall innstilt rektor Halvor Nordhaug som ny biskop i Møre. Åtte av Kirkerådets 15 medlemmer stemte for Nordhaug, mens 7 stemte for Presteforeningens leder Ingeborg Midttømme.
Ikke et vondt ord om Midttømme. Hun er en utmerket bispekandidat. Hun ble da også innstilt som nr 2 av 14 av Kirkerådets medlemmer. Men det forundrer meg at hele sju medlemmer av Kirkerådet velger å se bort fra den overlegne seieren Nordhaug fikk i den kirkelige voteringen, der Nordhaug alene fikk flere førstestemmer enn alle de andre kandidatene til sammen.
Mer overbevisende kan man ikke vinne en kirkelig bispevotering. Når Kirkerådet skal innstille etter en slik votering, bør man vise større respekt for voteringsresultatet enn det nesten halvparten av Kirkerådets medlemmer her gjør. Ved en slik måte å innstille på, bidrar man bare til å sette Kirkerådet på sidelinjen som kirkelig stemme.
søndag 17. februar 2008
fredag 15. februar 2008
Gikk som det måtte gå
Det gikk som det måtte gå. Manuela Ramin-Osmundsen manglende vilje eller evne til å begrunne hvorfor hun skiftet ut psykologen Hjermann med juristen Hjort Kraby som barneombud, var ikke tilfeldig. Hun hadde rett og slett ingen god begrunnelse. Hun ønsket åpenbart en av sine bekjente fra nettverket av godt betalte jurister fra Oslo vest, men var ikke i stand til å gi til beste den nødvendige politiske begrunnelse for dette. Når hun så gikk til det uhørte skritt å skjule for sin egen statsminister og sjef hvordan det hele hadde foregått, var det slutt.
Også det nyutnevnte barneombudet valgte å trekke seg. Dermed behøver hun ikke gjemme seg lenger.
Også det nyutnevnte barneombudet valgte å trekke seg. Dermed behøver hun ikke gjemme seg lenger.
torsdag 14. februar 2008
Barneombudet gjemmer seg
Det nyutnevnte barneombudet har gjemt seg bort. Ingen medier har lykkes å få tak i henne. PR-rådgiverne er uenige om hvorvidt dette er klokt. PR-rådgiver Haakon B. Schröder sier til VG at Kraby gjør kardinalfeil nummer én når hun stikker hodet i sanden. Den allestedsnærværende Ingebrigt Steen Jensen, derimot, mener Kraby gjør det eneste riktige når hun gjemmer seg, og PR-orakelet fremfor noen, Kjell Terje Ringdal, sier at det smarteste Ida Hjort Kraby kan gjøre nå, er å ligge tett nede mot jordoverflaten og spille død.
Smart for hvem? For seg selv? For Ramin-Osmundsen? For barna i Norge? Barneombudet har faktisk en viktig rolle å spille i den offentlige debatt. Rett nok er hun ikke noe troverdig vitne i den debatt som foregår om ansettelsesprosessen. Der er hennes vitnemål like mye verdt som en attest fra mor eller far når man søker jobb. Det har Ringdal rett i. Men hun er da vitterlig den part som fremfor noen kan kaste lys over i hvilken grad Ramin-Osmundsen og hun har hatt omgang med hverandre.
Dessuten – barneombudet skal faktisk stå fram i offentligheten på vegne av norske barn. Det ville vært meget interessant å høre hva hun som jurist ønsker å bidra med for å fremme barns interesser og rettigheter i Norge. Det er akkurat nå hun har en gyllen anledning til å fortelle offentligheten akkurat det.
Hjort Kraby imponerer ikke med sin oppførsel, og bidrar bare til å gjøre det enda verre for det nye barneombudet å spille den viktige rolle i den offentlige debatt som meningen var.
Smart for hvem? For seg selv? For Ramin-Osmundsen? For barna i Norge? Barneombudet har faktisk en viktig rolle å spille i den offentlige debatt. Rett nok er hun ikke noe troverdig vitne i den debatt som foregår om ansettelsesprosessen. Der er hennes vitnemål like mye verdt som en attest fra mor eller far når man søker jobb. Det har Ringdal rett i. Men hun er da vitterlig den part som fremfor noen kan kaste lys over i hvilken grad Ramin-Osmundsen og hun har hatt omgang med hverandre.
Dessuten – barneombudet skal faktisk stå fram i offentligheten på vegne av norske barn. Det ville vært meget interessant å høre hva hun som jurist ønsker å bidra med for å fremme barns interesser og rettigheter i Norge. Det er akkurat nå hun har en gyllen anledning til å fortelle offentligheten akkurat det.
Hjort Kraby imponerer ikke med sin oppførsel, og bidrar bare til å gjøre det enda verre for det nye barneombudet å spille den viktige rolle i den offentlige debatt som meningen var.
onsdag 13. februar 2008
En pinlig forestilling
Det er en pinlig forestilling vi er vitne til om dagen i barneombudsaken. Man kan føle sympati med barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, som drives fra skanse til skanse. Men hun har selv skapt situasjonen. Mange er opptatt av hennes vaklende troverdighet i spørsmålet om utnevnelsen er en ren politisk utnevnelse. Den politiske kommentatoren Arne Strand, som har vært statssekretær hos Gro Harlem Brundtland, var ikke i tvil i gårsdagens ”Redaksjon EN”: ”Dette er en politisk utnevnelse”. Han burde vite hva han snakker om.
Muligens har han rett. Men aldri om jeg tror Justisdepartementets lovavdeling vil konkludere med at Ramin-Osmundsen var inhabil da hun utnevnte Ida Kraby. Habilitetsreglene må rimeligvis overlate mye til skjønnet. Derfor skal det svært mye til for å kunne trekke en slik konklusjon. Men at statsråden har opptrådt usedvanlig klønete i saken, er det vel ingen uenighet om. Det var da heller ikke vanskelig å registrere at statsministeren følte seg meget uvel da han i går skulle kommentere saken på TV.
Den avgjørende innvendingen mot Ramin-Osmundsens handlemåte ligger i hennes totale mangel på svar når hun blir bedt om å begrunne hvorfor barneombudet måtte være en jurist. Hun fikk sjansen flere ganger i mediene i går, men rotet seg fullstendig bort i intetsigende uttalelser om ”helhetsvurderinger”. Selvsagt gjør man en helhetsvurdering. Men her har statsråden selv poengtert at den juridiske kompetansen var det avgjørende, til tross for at barneombudets kontor har flere ansatte jurister. Da må hun begrunne hvorfor det var nødvendig å sparke et barneombud, som hun til dags dato ikke har sagt ett eneste negativt ord om, til fordel for yterligere en jurist.
Muligens har han rett. Men aldri om jeg tror Justisdepartementets lovavdeling vil konkludere med at Ramin-Osmundsen var inhabil da hun utnevnte Ida Kraby. Habilitetsreglene må rimeligvis overlate mye til skjønnet. Derfor skal det svært mye til for å kunne trekke en slik konklusjon. Men at statsråden har opptrådt usedvanlig klønete i saken, er det vel ingen uenighet om. Det var da heller ikke vanskelig å registrere at statsministeren følte seg meget uvel da han i går skulle kommentere saken på TV.
Den avgjørende innvendingen mot Ramin-Osmundsens handlemåte ligger i hennes totale mangel på svar når hun blir bedt om å begrunne hvorfor barneombudet måtte være en jurist. Hun fikk sjansen flere ganger i mediene i går, men rotet seg fullstendig bort i intetsigende uttalelser om ”helhetsvurderinger”. Selvsagt gjør man en helhetsvurdering. Men her har statsråden selv poengtert at den juridiske kompetansen var det avgjørende, til tross for at barneombudets kontor har flere ansatte jurister. Da må hun begrunne hvorfor det var nødvendig å sparke et barneombud, som hun til dags dato ikke har sagt ett eneste negativt ord om, til fordel for yterligere en jurist.
mandag 11. februar 2008
Nytt barneombud
Barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen har oppnevnt nytt barneombud. Barnepsykologen Reidar Hjermann er erstattet med juristen Ida Hjort Kraby. Hjermann ønsket å fortsette en 4-årsperiode til, noe som til nå har vært det vanlige. Statsråden vil ikke si et vondt ord om jobben Hjermann har gjort som barneombud. Men hun mener likevel det er på tide å bytte han ut. Den offisielle begrunnelsen er at hun mener at det nå er viktigere å fokusere på barnets rettigheter enn på barnets interesser, og der mener hun juristkollegaen Hjort Kraby kan gjøre en bedre jobb.
Mulig det. Kompetanse på barnerett er vel og bra, men at slik kompetanse skulle være det viktigste, er vanskelig å forstå. For min egen del anser jeg det åpenbart at det beste må være å ha god kompetanse på barn og barns oppvekstmiljø. Juridisk kompetanse har kontoret allerede i form av tre juridiske stillinger. Etter at Hjermann er sparket, har kontoret ingen med barnepsykologisk kompetanse.
Reidar Hjermann har ved flere anledninger tatt politisk kontroversielle standpunkter. Særlig har hans kritiske holdning til delt omsorg vakt oppsikt. (Se min blogg 3. januar 2008.) Han høstet i sin tid også pepper for sin kritikk mot homofil adopsjon, men der våget han ikke annet enn å endre standpunkt for å bli konform med det politisk korrekte.
Uansett – statsråd Ramin-Osmundsen bør ikke være overrasket over at vrakingen av Hjermann vekker både oppsikt og kritikk. Jeg er enig med tidligere barneombud, Målfrid Grude Flekkøy i at statsråden ikke har gode nok argumenter for å skifte ut Hjermann. Mistanken om at han ble for brysom ligger snublende nær. Nå reises også spørsmålet om det har vært kameraderi inne i bildet, ettersom statsråden og Hjort Kraby tilhører det samme nettverket av kvinnelige jurister. Jusprofessor Eivind Smith mener derfor det kan være grunn til å stille spørsmål om Manuela Ramin-Osmundsen var inhabil da hun ansatte det nye barneombudet.
Saken viser at det er på tide å revurdere hele utnevnelsesprosessen. En bør lytte til FNs barnerettighetskomité som kommer med en klar anbefaling om å forsterke ombudets selvstendighet. Ifølge komiteen møter ombudet begrensninger i sin aktivitet på grunn av den åpenbare avhengigheten til Barne- og likestillingsdepartementet.
Mulig det. Kompetanse på barnerett er vel og bra, men at slik kompetanse skulle være det viktigste, er vanskelig å forstå. For min egen del anser jeg det åpenbart at det beste må være å ha god kompetanse på barn og barns oppvekstmiljø. Juridisk kompetanse har kontoret allerede i form av tre juridiske stillinger. Etter at Hjermann er sparket, har kontoret ingen med barnepsykologisk kompetanse.
Reidar Hjermann har ved flere anledninger tatt politisk kontroversielle standpunkter. Særlig har hans kritiske holdning til delt omsorg vakt oppsikt. (Se min blogg 3. januar 2008.) Han høstet i sin tid også pepper for sin kritikk mot homofil adopsjon, men der våget han ikke annet enn å endre standpunkt for å bli konform med det politisk korrekte.
Uansett – statsråd Ramin-Osmundsen bør ikke være overrasket over at vrakingen av Hjermann vekker både oppsikt og kritikk. Jeg er enig med tidligere barneombud, Målfrid Grude Flekkøy i at statsråden ikke har gode nok argumenter for å skifte ut Hjermann. Mistanken om at han ble for brysom ligger snublende nær. Nå reises også spørsmålet om det har vært kameraderi inne i bildet, ettersom statsråden og Hjort Kraby tilhører det samme nettverket av kvinnelige jurister. Jusprofessor Eivind Smith mener derfor det kan være grunn til å stille spørsmål om Manuela Ramin-Osmundsen var inhabil da hun ansatte det nye barneombudet.
Saken viser at det er på tide å revurdere hele utnevnelsesprosessen. En bør lytte til FNs barnerettighetskomité som kommer med en klar anbefaling om å forsterke ombudets selvstendighet. Ifølge komiteen møter ombudet begrensninger i sin aktivitet på grunn av den åpenbare avhengigheten til Barne- og likestillingsdepartementet.
fredag 8. februar 2008
Kritikk av forslaget til ekteskapslov
Leder av Oslo katolske bispedømmes familiesenter, Maria Elizabeth Fongen, leverte i en kronikk i Aftenposten sist onsdag (6.2.08) en sterk kritikk av regjeringens forslag til ny ekteskapslov. Regjeringen går som kjent inn for en såkalt nøytral ekteskapslov, noe som i praksis bryter radikalt med det som til alle tider har definert ekteskapet – kjønnsulikheten.
Fongen tar bl.a. fatt i den stadig gjentatte henvisning til familieutviklingen, nærmere bestemt at vi i dag har mange familieformer der den ene av foreldrene (som regel far) ikke er til stede. Dermed er nåværende ekteskapslov er diskriminerende, hevdes det. En slik påstand holder ikke vann. (Jfr min blogg 9. oktober 2007.) Fongen påviser at det er en soleklar forskjell på utilsiktede og tilsiktede familiekonstellasjoner. Verken dødsfall eller skilsmisse er noensinne planlagt ved ekteskapsinngåelsen. At familier bryter sammen, og så forsøker å fungere videre uten den ene forelderen, eller med en stefar eller stemor, er en utilsiktet konsekvens av samlivsbrudd. Derimot er det å planlegge at barn ikke skal få anledning til å kjenne sin biologiske far - annet enn ved navn den dagen det fyller 18 – ”et umenneskelig overgrep,” skriver Fongen, og spør hvilken rett man har til å nekte et barn en barndom med sin far?
Det er karakteristisk for den nye ekteskapslovens forsvarere at dette spørsmålet aldri blir besvart.
Fongen tar bl.a. fatt i den stadig gjentatte henvisning til familieutviklingen, nærmere bestemt at vi i dag har mange familieformer der den ene av foreldrene (som regel far) ikke er til stede. Dermed er nåværende ekteskapslov er diskriminerende, hevdes det. En slik påstand holder ikke vann. (Jfr min blogg 9. oktober 2007.) Fongen påviser at det er en soleklar forskjell på utilsiktede og tilsiktede familiekonstellasjoner. Verken dødsfall eller skilsmisse er noensinne planlagt ved ekteskapsinngåelsen. At familier bryter sammen, og så forsøker å fungere videre uten den ene forelderen, eller med en stefar eller stemor, er en utilsiktet konsekvens av samlivsbrudd. Derimot er det å planlegge at barn ikke skal få anledning til å kjenne sin biologiske far - annet enn ved navn den dagen det fyller 18 – ”et umenneskelig overgrep,” skriver Fongen, og spør hvilken rett man har til å nekte et barn en barndom med sin far?
Det er karakteristisk for den nye ekteskapslovens forsvarere at dette spørsmålet aldri blir besvart.
torsdag 7. februar 2008
Feminisering av barndommen
Det er et paradoks at samtidig som vi har opplevd en historisk endring med hensyn til likestilling mellom kjønnene i det offentlige liv, er barns oppvekst- og oppdragelsesmiljø fortsatt i stor grad dominert av kvinner, ja, flere utviklingstrekk peker retning av en forsterket feminisering av barndommen. Til tross for at et stort flertall av dagens mødre er yrkesaktive, ser det ut til at barnefamilien i dagens samfunn i stor grad er en morssentrert familie. De meste av ansvaret og oppgavene i forbindelse med barna faller på mor, og forbausende mange yrkesaktive mødre forteller at de opplever seg selv nærmest som pedagogiske aleneforeldre. Mor er gjerne den som har helhetsansvaret. Hun er den som har oversikten og styrer og administrerer omsorgen og arbeidet med barna.
Dette er naturligvis ingen ny situasjon. Det dreier seg snarere om en overraskende videreføring av mønsteret fra tidligere generasjoners husmorfamilie – med den forskjell at byrdene er blitt større for mødrene, som nå ofte er dobbeltarbeidende. Nye trekk bidrar til å forsterke feminiseringen av barndommen i dagens samfunn. For eksempel ser det ut til at småbarnsfedre faktisk arbeider vel så mye som barnløse menn. Videre: Den familieformen som har økt mest de siste årene er aleneforeldrefamilien. Her utgjør mor-barn-familien den langt overveiende del. En ikke ubetydelig del av barna i disse familiene har en meget begrenset kontakt med sin far, hvis han i det hele tatt er der. En annen viktig faktor er at institusjonene utenfor familien som overtar stadig mer av tiden med barna, i det alt vesentlige er befolket av kvinner. Kvinnenes tallmessig sterke dominans i barnehagene er velkjent. Også i grunnskolen utgjør de kvinnelige lærerne i dag flertallet, og både i skolefritidsordningen og blant rengjøringspersonalet skal man lete lenge etter menn.
Mange faktorer bidrar til å forklare situasjonen. Flere forhold synes å sperre for et sterkere engasjement i barneoppdragelsen fra fedrenes side. Ansvaret for omsorgsfunksjoner hører tradisjonelt ikke til mannsrollen. Slike oppgaver er derfor heller ikke særlig høyt verdsatt i et mannsdominert samfunn. Mange menn har verken særlig erfaring med "følelsesmessig arbeid" eller spesiell motivasjon for slike oppgaver. Kanskje er det enda vanskeligere for mannen å bryte ut av sin tradisjonelle "harde" mannsrolle for å ta sin del av oppdragelsesansvaret, enn det er for kvinnen å bryte seg inn i et mannsdominert yrkesliv.
Konsekvensene er ikke desto mindre alvorlige. Guttene mister helt nødvendige mannlige identifikasjonsfigurer og rollemodeller, som ikke minst er av betydning for en sunn kjønnsidentitetsutvikling. Mangelen på menn i oppvekstmiljøet har også uheldige konsekvenser for jentene, ettersom den "motsatte" rollemodellen er viktig for å komme til rette med sin egen kjønnsidentitet.
I stedet blir barna overlatt til underholdningsindustriens fiksjonsverden formidlet gjennom massemediene, der ikke minst voldelige helter blir identifikasjonsfigurer og rollemodeller, spesielt for gutter som sliter med å finne seg selv som gutter og menn. Resultatet ser vi daglig rundt oss. Guttene makter ikke overgangen fra en kvinnedominert barndom preget av myke verdier til et mer mannsdominert voksensamfunn preget av harde verdier. På grunn av mangelen på rollemodeller blir de usikre med hensyn til de maskulinitetskrav som rettes mot dem etter hvert som de nærmer seg voksen alder. For å bevise sin mannlighet søker de stadig mer aparte "tøffe" måter å uttrykke sin mannlighet på. Jo tøffere og jo mer ytterliggående, jo bedre.
Dette er naturligvis ingen ny situasjon. Det dreier seg snarere om en overraskende videreføring av mønsteret fra tidligere generasjoners husmorfamilie – med den forskjell at byrdene er blitt større for mødrene, som nå ofte er dobbeltarbeidende. Nye trekk bidrar til å forsterke feminiseringen av barndommen i dagens samfunn. For eksempel ser det ut til at småbarnsfedre faktisk arbeider vel så mye som barnløse menn. Videre: Den familieformen som har økt mest de siste årene er aleneforeldrefamilien. Her utgjør mor-barn-familien den langt overveiende del. En ikke ubetydelig del av barna i disse familiene har en meget begrenset kontakt med sin far, hvis han i det hele tatt er der. En annen viktig faktor er at institusjonene utenfor familien som overtar stadig mer av tiden med barna, i det alt vesentlige er befolket av kvinner. Kvinnenes tallmessig sterke dominans i barnehagene er velkjent. Også i grunnskolen utgjør de kvinnelige lærerne i dag flertallet, og både i skolefritidsordningen og blant rengjøringspersonalet skal man lete lenge etter menn.
Mange faktorer bidrar til å forklare situasjonen. Flere forhold synes å sperre for et sterkere engasjement i barneoppdragelsen fra fedrenes side. Ansvaret for omsorgsfunksjoner hører tradisjonelt ikke til mannsrollen. Slike oppgaver er derfor heller ikke særlig høyt verdsatt i et mannsdominert samfunn. Mange menn har verken særlig erfaring med "følelsesmessig arbeid" eller spesiell motivasjon for slike oppgaver. Kanskje er det enda vanskeligere for mannen å bryte ut av sin tradisjonelle "harde" mannsrolle for å ta sin del av oppdragelsesansvaret, enn det er for kvinnen å bryte seg inn i et mannsdominert yrkesliv.
Konsekvensene er ikke desto mindre alvorlige. Guttene mister helt nødvendige mannlige identifikasjonsfigurer og rollemodeller, som ikke minst er av betydning for en sunn kjønnsidentitetsutvikling. Mangelen på menn i oppvekstmiljøet har også uheldige konsekvenser for jentene, ettersom den "motsatte" rollemodellen er viktig for å komme til rette med sin egen kjønnsidentitet.
I stedet blir barna overlatt til underholdningsindustriens fiksjonsverden formidlet gjennom massemediene, der ikke minst voldelige helter blir identifikasjonsfigurer og rollemodeller, spesielt for gutter som sliter med å finne seg selv som gutter og menn. Resultatet ser vi daglig rundt oss. Guttene makter ikke overgangen fra en kvinnedominert barndom preget av myke verdier til et mer mannsdominert voksensamfunn preget av harde verdier. På grunn av mangelen på rollemodeller blir de usikre med hensyn til de maskulinitetskrav som rettes mot dem etter hvert som de nærmer seg voksen alder. For å bevise sin mannlighet søker de stadig mer aparte "tøffe" måter å uttrykke sin mannlighet på. Jo tøffere og jo mer ytterliggående, jo bedre.
onsdag 6. februar 2008
Machokulturen i norsk fotball
I et innlegg i Aftenposten i dag griper idrettsprofessor ved Høgskolen i Telemark, Gerd von der Lippe, med rette fatt i Raymond Johansens uttalelse nylig om at det er ”for mange kjerringer i norsk fotball”, og disse ”farer med alt for mye rykter og sladder”. Raymond Johansen er styreleder i Vålerenga Fotball og statssekretær i Utenriksdepartementet.
Det kan være at styrelederens måte å uttrykke seg på vekker gjenklang i fotballmiljøer som til tider viser en forbausende sans for vulgære uttrykksformer, men spesielt passende for en mann som leder en av våre største fotballklubber og bekler et viktig offentlig embete kan det neppe sies å være. Styrelederen og statssekretæren bidrar til å befeste de kjønnsstereotypiene som det allerede er alt for mye av i norsk fotball.
Gerd von der Lippe minner også om Åge Hareides sleivete uttalelse etter herrelandslagets tap mot Tsjekkia i høst. Det var ”for mye damete utpå Ullevål den kvelden”, fikk vi høre. Det var ikke ment som noe kompliment. Kanskje burde både Johansen og Hareide ta lærdom av damene i stedet for å bruke kvinnenavn som skjellsord. Det kan være grunn til å minne om at kvinnelandslaget har både OL-gull og VM-gull, noe herrelandslaget ikke har vært i nærheten av.
Det kan være at styrelederens måte å uttrykke seg på vekker gjenklang i fotballmiljøer som til tider viser en forbausende sans for vulgære uttrykksformer, men spesielt passende for en mann som leder en av våre største fotballklubber og bekler et viktig offentlig embete kan det neppe sies å være. Styrelederen og statssekretæren bidrar til å befeste de kjønnsstereotypiene som det allerede er alt for mye av i norsk fotball.
Gerd von der Lippe minner også om Åge Hareides sleivete uttalelse etter herrelandslagets tap mot Tsjekkia i høst. Det var ”for mye damete utpå Ullevål den kvelden”, fikk vi høre. Det var ikke ment som noe kompliment. Kanskje burde både Johansen og Hareide ta lærdom av damene i stedet for å bruke kvinnenavn som skjellsord. Det kan være grunn til å minne om at kvinnelandslaget har både OL-gull og VM-gull, noe herrelandslaget ikke har vært i nærheten av.
mandag 4. februar 2008
Staurbæreren Per Borten
Jeg har nettopp lest Harald Berntsens biografi om tidligere statsminister Borten. En murstein av en bok. Men midt detaljrikdommen om Bortens befatning med ulike politiske saker klarer også Berntsen å skape et levende bilde av en politiker som hadde en utrolig evne til å være nær folket.
Mange av Bortens samtidige politikerkollegaer – ikke minst i den regjeringskoalisjonen han ledet – ergret seg nok til tider grønne over hans noe underlige form, der han ofte var mer opptatt av å lytte enn til å få drevet sakene fram mot et vedtak. Men evnen til å lytte er ingen dårlig egenskap for en politiker – og ikke minst å lytte til vanlige folks synspunkter og meninger. Her har nok mange av dagens politikere mye å lære av Borten.
På grunn av slektskapsbånd mellom Per Bortens slekt på farssiden og min egen på morssiden hadde jeg i unge år gleden av å møte Per Borten flere ganger i bygda der både han selv og mine besteforeldre hørte til. Når han var hjemom mellom øktene på Stortinget, passet han alltid på å besøke min gamle bestefar, der jeg var fast sommergjest. Det slo meg alltid hvor opptatt Per Borten var av å høre på hva folk hadde å si. Jeg tror politikere av mer A-4 format aldri helt skjønte at nettopp her lå hemmeligheten i Bortens popularitet blant folk.
Harald Berntsen har kalt boka ”Staurberaren Per Borten”. Tittelen har han hentet fra Bortens berømmelige utsagn da han i 1971 overleverte nøkkelen til statsministerkontoret til Trygve Bratteli. Borten sammenlignet da jobben som regjeringssjef med å bære staur. Det går greit hvis en klarer å samle stauren. Men når stauren spriker til alle kanter, blir det omtrent umulig. Dette fikk nok Borten sanne til fulle i den regjeringen han ledet. Så mye sprikte det etter hvert at en bagatell, som ifølge John Lyng knapt var verdt en fotnote i Norges-historien, felte Borten som regjeringssjef, riktignok godt hjulpet av en noe klønete takling av saken fra Bortens side.
Senere har også andre statsministere fått prøve seg på den samme staurbæringen. De som har taklet det best, er nok de to KrF-statsministrene, Lars Korvald, og fremfor alt Kjell Magne Bondevik. Begge var mestere i samarbeidets kunst.
Mange av Bortens samtidige politikerkollegaer – ikke minst i den regjeringskoalisjonen han ledet – ergret seg nok til tider grønne over hans noe underlige form, der han ofte var mer opptatt av å lytte enn til å få drevet sakene fram mot et vedtak. Men evnen til å lytte er ingen dårlig egenskap for en politiker – og ikke minst å lytte til vanlige folks synspunkter og meninger. Her har nok mange av dagens politikere mye å lære av Borten.På grunn av slektskapsbånd mellom Per Bortens slekt på farssiden og min egen på morssiden hadde jeg i unge år gleden av å møte Per Borten flere ganger i bygda der både han selv og mine besteforeldre hørte til. Når han var hjemom mellom øktene på Stortinget, passet han alltid på å besøke min gamle bestefar, der jeg var fast sommergjest. Det slo meg alltid hvor opptatt Per Borten var av å høre på hva folk hadde å si. Jeg tror politikere av mer A-4 format aldri helt skjønte at nettopp her lå hemmeligheten i Bortens popularitet blant folk.
Harald Berntsen har kalt boka ”Staurberaren Per Borten”. Tittelen har han hentet fra Bortens berømmelige utsagn da han i 1971 overleverte nøkkelen til statsministerkontoret til Trygve Bratteli. Borten sammenlignet da jobben som regjeringssjef med å bære staur. Det går greit hvis en klarer å samle stauren. Men når stauren spriker til alle kanter, blir det omtrent umulig. Dette fikk nok Borten sanne til fulle i den regjeringen han ledet. Så mye sprikte det etter hvert at en bagatell, som ifølge John Lyng knapt var verdt en fotnote i Norges-historien, felte Borten som regjeringssjef, riktignok godt hjulpet av en noe klønete takling av saken fra Bortens side.
Senere har også andre statsministere fått prøve seg på den samme staurbæringen. De som har taklet det best, er nok de to KrF-statsministrene, Lars Korvald, og fremfor alt Kjell Magne Bondevik. Begge var mestere i samarbeidets kunst.
fredag 1. februar 2008
Barnets rett
Universitetsforlagets informasjonsmagasin, Klartekst, kan i siste nummer fortelle at det i løpet av kort tid er utgitt tre bøker i Norge om barns rettigheter. Det er gledelig. Barnets rettigheter var lenge nærmest et ikke-tema. I løpet av de siste ti-årene har situasjonen endret seg. En viktig begivenhet var da FNs konvensjon om barnets rettigheter ble vedtatt på FNs generalforsamling i 1989. Konvensjonen bygger på prinsippet om at barnets beste alltid skal komme først i alle situasjoner, over alt. Rettighetene er politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle og gjelder alle under 18 år, uavhengig av nasjonalitet, kjønn, sosial status, religion, kultur. Norge ratifiserte konvensjonen 8. januar 1991. I 2003 ble Barnekonvensjonen en del av norsk lov.
Forfatteren av en av de nye bøkene om barnets rettigheter sier til Klartekst at respekten for barn som menneske og borger har økt. ”Barnet har fått større verdi,” sier hun. Fra én side sett har hun rett. På den annen side opplever vi i dagens samfunn en besynderlig dobbelhet i synet på barn. Samtidig som barns juridiske rettigheter er styrket, ser vi også klare uttrykk for at barnets verdi bestemmes av i hvilken grad de tilfredsstiller voksnes behov.
Holdningen til barn preges i dag mye av forbrukersamfunnets verdier. Satt på spissen: Barn blir lett oppfattet som ”kosedyr” for de voksne. Som alt annet blir barn noe man skaffer seg hvis man har lyst og råd – på linje med andre goder man kan ønske seg i forbrukersamfunnet. Derfor skal barn kunne bestilles – nærmest med varegaranti. Den moderne genteknologien gir muligheter til å levere det barnet man ønsker, og skulle barnet vise seg ikke å tilfredsstille behovet – enten det gjelder kjønn eller andre egenskaper, bør det kunne avbestilles. Barnet skal være plettfritt og uten feil. For noen år siden ble det født ca 65 barn årlig med Downs syndrom i Norge. I dag er tallet nede i 15. Det er tankevekkende.
Vi lever utvilsomt i paradoksenes tid – også når det gjelder vårt forhold til barn. Aldri før er det investert mer følelsesmessig i barn. Aldri før har bekymringen over barns ve og vel vært større. Men samtidig truer våre forbrukerholdninger og vår livsstil ikke bare barnas levekår, men rett og slett også deres livsrett og menneskeverd.
Forfatteren av en av de nye bøkene om barnets rettigheter sier til Klartekst at respekten for barn som menneske og borger har økt. ”Barnet har fått større verdi,” sier hun. Fra én side sett har hun rett. På den annen side opplever vi i dagens samfunn en besynderlig dobbelhet i synet på barn. Samtidig som barns juridiske rettigheter er styrket, ser vi også klare uttrykk for at barnets verdi bestemmes av i hvilken grad de tilfredsstiller voksnes behov.
Holdningen til barn preges i dag mye av forbrukersamfunnets verdier. Satt på spissen: Barn blir lett oppfattet som ”kosedyr” for de voksne. Som alt annet blir barn noe man skaffer seg hvis man har lyst og råd – på linje med andre goder man kan ønske seg i forbrukersamfunnet. Derfor skal barn kunne bestilles – nærmest med varegaranti. Den moderne genteknologien gir muligheter til å levere det barnet man ønsker, og skulle barnet vise seg ikke å tilfredsstille behovet – enten det gjelder kjønn eller andre egenskaper, bør det kunne avbestilles. Barnet skal være plettfritt og uten feil. For noen år siden ble det født ca 65 barn årlig med Downs syndrom i Norge. I dag er tallet nede i 15. Det er tankevekkende.
Vi lever utvilsomt i paradoksenes tid – også når det gjelder vårt forhold til barn. Aldri før er det investert mer følelsesmessig i barn. Aldri før har bekymringen over barns ve og vel vært større. Men samtidig truer våre forbrukerholdninger og vår livsstil ikke bare barnas levekår, men rett og slett også deres livsrett og menneskeverd.
tirsdag 29. januar 2008
Opptur for søndagsskolen
Selv om det er lenge siden det var vanlig at mange – kanskje de fleste – barn i Norge gikk på søndagsskole, kjenner alle begrepet ’søndagsskole’. Ordet har gått inn i det norske språket som velkjent og brukt av alle. Det har ikke minst sammenheng med at det stadig blir brukt i uttrykk som ”dette er ingen søndagsskole”. Ikke minst politikere og politiske kommentatorer elsker uttrykket, og bruker det når de skal beskrive et hardt og nådeløst politisk miljø.
Det viser at i folks bevissthet står søndagsskolen for noe varmt og godt, og fremfor alt, søndagsskolen står for det motsatte av ”nådeløst”. Søndagsskolens innhold er budskapet om Guds kjærlighet, tilgivelse og nåde. Ikke noe dårlig budskap å formidle til barn i en hard verden.
Etter mange år med nedgang, har søndagsskolen i Norge de siste årene hatt en betydelig vekst. I løpet av de tre siste årene har Norsk Søndagsskoleforbund registrert nærmere 300 nye søndagsskoler. I alt har forbundet 32 000 medlemmer, fordelt på 1500 søndagsskoler med ca. 6500 aktive ledere. Et interessant trekk i bildet er at foreldre selv tar ansvar og starter søndagsskoler for egne og andres barn. Ikke noe er bedre.
Søndagsskolebevegelsen i Norge fortjener all mulig anerkjennelse og støtte for sin innsats. Ledelsen har vist vilje og evne til å fornye pedagogiske arbeidsformer og metoder. Det er viktig. Foreldre og barn i dag krever kvalitet. Med sitt nye kreative opplegg ”Sprell levende” ser det ut til at man har truffet godt.
Det viser at i folks bevissthet står søndagsskolen for noe varmt og godt, og fremfor alt, søndagsskolen står for det motsatte av ”nådeløst”. Søndagsskolens innhold er budskapet om Guds kjærlighet, tilgivelse og nåde. Ikke noe dårlig budskap å formidle til barn i en hard verden.
Etter mange år med nedgang, har søndagsskolen i Norge de siste årene hatt en betydelig vekst. I løpet av de tre siste årene har Norsk Søndagsskoleforbund registrert nærmere 300 nye søndagsskoler. I alt har forbundet 32 000 medlemmer, fordelt på 1500 søndagsskoler med ca. 6500 aktive ledere. Et interessant trekk i bildet er at foreldre selv tar ansvar og starter søndagsskoler for egne og andres barn. Ikke noe er bedre.
Søndagsskolebevegelsen i Norge fortjener all mulig anerkjennelse og støtte for sin innsats. Ledelsen har vist vilje og evne til å fornye pedagogiske arbeidsformer og metoder. Det er viktig. Foreldre og barn i dag krever kvalitet. Med sitt nye kreative opplegg ”Sprell levende” ser det ut til at man har truffet godt.
mandag 28. januar 2008
Polygami i Norge?
Mannen på sin side sier at det ikke bare er dans på roser å ha to kvinner i armkroken. Man skal jobbe hardt, sier han, og vi tror ham så gjerne. Så kan man bare tenke seg hvor hardt det vil bli hvis det skulle dukke opp enda en som forelsker seg i ham. Siden polygami (flere ektefeller samtidig) ikke er tillatt i Norge, kan ikke mannen gifte seg med den andre kjæresten. De har derfor hatt en bryllupslignende seremoni og fest i stedet.
Eksemplet er symptomatisk for hvordan situasjonen er blitt når det gjelder synet på ekteskap og familie i vårt land. Snart blir alle former for samliv akseptert. Det monogame ekteskap, der en mann og en kvinne offentlig lover hverandre troskap livet ut, har lenge vært under hardt press. Den sosiale aksepten av så vel samboerskap som homofilt ekteskap har lagt grunnen også for en legitimering av polygamiet.
Ingen bør bli overrasket om vi snart får et krav om at flerekteskap må bli lovregulert. For så vidt er kravet allerede reist av mer perifere politiske grupperinger. Snart dukker det vel opp som et benkeforslag på landsmøtet til et politisk parti for så å gå rett inn i en eller annen regjeringserklæring. I tråd med den mangel på skikkelig saksbehandling som vi nå ser i forbindelse med den nye ekteskapsloven, vil vel også et slikt forslag gli mer eller mindre bevisstløst igjennom.
lørdag 26. januar 2008
Gjensidig respekt mellom generasjonene
I en artikkelserie om besteforeldre tok avisen Vårt Land i går opp spørsmålet om hvordan besteforeldre skal forholde seg i sitt eget hjem når foreldrene ikke deler deres religiøse tro. I dette tilfelle dreide det seg om den kristne tro, men problemstillingen gjelder også andre, som for eksempel når besteforeldrene er troende muslimer, og barn/svigerbarn ikke deler denne troen.
Foreldrenes tro og verdier skal respekteres. Det er et generelt prinsipp alle besteforeldre bør legge seg på sinne. Likeså at alle former for utidig nidkjærhet på troens vegne er en uting. Som besteforeldre dytter man ikke på barnebarna religiøs påvirkning eller annen påvirkning som er stikk i strid med foreldrenes overbevisninger og verdier.
Men saken har også en annen side: respekten for besteforeldrenes tro og verdier. I utgangspunktet vil mange mene at hjemme hos besteforeldrene bør deres regler få gjelde. I Vårt Land eksemplifiseres dette ved bruken av bordbønn. Spørsmålet reises – hva hvis barnebarnas foreldre ikke ønsker at det skal bes bordbønn når de er på besøk? Forholdene varierer mye og det gis knapt noen enkel løsning. Kloke besteforeldre vil vurdere situasjonen og unngå å skape konflikter.
Selv om det sikkert finnes eksempler, tror jeg – eller håper jeg i hvert fall – at det ikke finnes mange foreldre i dag som er så puritanske i sin holdning at de ikke tør å utsette barna sine for den smule religiøse påvirkning som en bordbønn representerer og krever at besteforeldrene skal avstå i sitt eget hjem. I så fall har besteforeldre og deres barn virkelig en jobb å gjøre med hensyn til å snakke sammen om gjensidig respekt for tro og verdier. For øvrig kan spørsmålet snus: Hva hvis besteforeldrene er ikke-troende og ikke har noen religiøs praksis i sitt hjem. Skal religiøst troende barn da kunne kreve at det blir bedt bordbønn når de er på besøk sammen med barnebarna i besteforeldrehjemmet?
I dagens samfunn utsettes alle – religiøst troende og ikke-troende – for all slags påvirkning. Ikke minst må religiøst troende foreldre tåle at deres barn utsettes for atskillig påvirkning som strider mot deres tro og verdier. Verken i hjemmene eller i det offentlige rom kan svaret være at man skal nekte andre å leve ut sin tro, men snarere å lære barna og de unge å stå for sin egen tro og respektere andres – for slik å kunne tåle.
Foreldrenes tro og verdier skal respekteres. Det er et generelt prinsipp alle besteforeldre bør legge seg på sinne. Likeså at alle former for utidig nidkjærhet på troens vegne er en uting. Som besteforeldre dytter man ikke på barnebarna religiøs påvirkning eller annen påvirkning som er stikk i strid med foreldrenes overbevisninger og verdier.
Men saken har også en annen side: respekten for besteforeldrenes tro og verdier. I utgangspunktet vil mange mene at hjemme hos besteforeldrene bør deres regler få gjelde. I Vårt Land eksemplifiseres dette ved bruken av bordbønn. Spørsmålet reises – hva hvis barnebarnas foreldre ikke ønsker at det skal bes bordbønn når de er på besøk? Forholdene varierer mye og det gis knapt noen enkel løsning. Kloke besteforeldre vil vurdere situasjonen og unngå å skape konflikter.
Selv om det sikkert finnes eksempler, tror jeg – eller håper jeg i hvert fall – at det ikke finnes mange foreldre i dag som er så puritanske i sin holdning at de ikke tør å utsette barna sine for den smule religiøse påvirkning som en bordbønn representerer og krever at besteforeldrene skal avstå i sitt eget hjem. I så fall har besteforeldre og deres barn virkelig en jobb å gjøre med hensyn til å snakke sammen om gjensidig respekt for tro og verdier. For øvrig kan spørsmålet snus: Hva hvis besteforeldrene er ikke-troende og ikke har noen religiøs praksis i sitt hjem. Skal religiøst troende barn da kunne kreve at det blir bedt bordbønn når de er på besøk sammen med barnebarna i besteforeldrehjemmet?
I dagens samfunn utsettes alle – religiøst troende og ikke-troende – for all slags påvirkning. Ikke minst må religiøst troende foreldre tåle at deres barn utsettes for atskillig påvirkning som strider mot deres tro og verdier. Verken i hjemmene eller i det offentlige rom kan svaret være at man skal nekte andre å leve ut sin tro, men snarere å lære barna og de unge å stå for sin egen tro og respektere andres – for slik å kunne tåle.
tirsdag 22. januar 2008
Spark dem ut?
Spark ut de dårlige lærerne, er Oslo-byråd Sylvi Listhaugs oppskrift på en bedre skole. Byråden er selv utdannet lærer, men forteller det norske folk at hun synes de fire årene hun brukte til lærerutdanning, var totalt bortkastede år. ”Jeg kunne ha gjort akkurat den samme jobben i klasserommet uten lærerutdannelsen. Jeg turte ikke å ta på meg ansvaret for å lære små barn å lese og skrive etter endt utdanning”, sier hun til Dagbladet.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. En så tøvete uttalelse sier vel mer om Frp-byråden enn om lærerutdanningen. Etter fire års utdanning mener hun seg altså ikke i stand til å lære barn å lese og skrive! Hvor var hun hen under de fire årene? Godt å vite at en så totalt uinteressert og udugelig student ikke jobber i skolen.
Mye kan sikkert bli bedre i lærerutdanningen som i alle andre utdanninger. Men populistiske uttalelser og vulgær argumentasjon av den typen Listhaug slår om seg med, bidrar ikke det dugg til å bedre situasjonen. Debatten fordummes, og knapt noen motiveres for læreryrket.
Vil Listhaug også sparke dårlige leger, tannleger, sykepleiere, journalister og politikere? Udugelige politikere kan riktignok sparkes ved valg, skjønt det kan være vanskelig nok. Men de sitter trygt i fire år, og de kan gjøre utrolig mye skade i løpet av den tiden. Når det gjelder næringslivsledere som ikke gjør jobben sin godt nok, så blir de sparket, vil Listhaug sikkert svare. Jo da - noen av dem - med fallskjermer i millionklassen. Vil Listhaug foreslå det samme for rektorer og lærere?
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. En så tøvete uttalelse sier vel mer om Frp-byråden enn om lærerutdanningen. Etter fire års utdanning mener hun seg altså ikke i stand til å lære barn å lese og skrive! Hvor var hun hen under de fire årene? Godt å vite at en så totalt uinteressert og udugelig student ikke jobber i skolen.
Mye kan sikkert bli bedre i lærerutdanningen som i alle andre utdanninger. Men populistiske uttalelser og vulgær argumentasjon av den typen Listhaug slår om seg med, bidrar ikke det dugg til å bedre situasjonen. Debatten fordummes, og knapt noen motiveres for læreryrket.
Vil Listhaug også sparke dårlige leger, tannleger, sykepleiere, journalister og politikere? Udugelige politikere kan riktignok sparkes ved valg, skjønt det kan være vanskelig nok. Men de sitter trygt i fire år, og de kan gjøre utrolig mye skade i løpet av den tiden. Når det gjelder næringslivsledere som ikke gjør jobben sin godt nok, så blir de sparket, vil Listhaug sikkert svare. Jo da - noen av dem - med fallskjermer i millionklassen. Vil Listhaug foreslå det samme for rektorer og lærere?
mandag 21. januar 2008
Skal besteforeldre ofre seg?
En psykolog har fått store medieoppslag etter å ha uttalt i et intervju i avisa Vårt Land sist fredag at hvis barnebarna er viktig for besteforeldrene, må det få konsekvenser for hvordan de lever. Blant annet bør besteforeldre kanskje la være å kjøpe hytte på fjellet eller droppe turen til New York, var budskapet. – Uttalelsene er fanget opp av NTB og gjengitt i flere aviser og blad, der budskapet typisk nok blir spisset til med overskrifter av typen ”Besteforeldre bør ofre seg”.
Dette er etter min mening bom, og mange reagerer da også med rette. ”Hvor mye vi bruker på ferie, hytte og bil har lite å si for hvor mye tid vi tilbringer med barnebarna. Både barn og barnebarn er tjent med besteforeldre som trives og har overskudd”, skriver en morfar på Aftenpostens debattside på nettet. Og en bestemor sier det slik: ”Etter å ha strevd et langt liv der alt vi hadde av overskudd gikk til ungene, får jeg litt dårlig smak i munnen av de som sier at vi skal ofre oss for barnebarna. I dag har barna våre store fine hus, de reiser på utenlandsferie, går ut og spiser, og unner seg det de har lyst på. Barnebarna har alt de trenger og mer enn det. Det er jeg glad for. Men når jeg nå endelig får pensjon, gleder jeg meg til å reise litt. Nå lurer jeg på om folk synes dette er galt av oss.”
Selvsagt er det ikke galt. Også besteforeldre har krav på å få leve sitt eget liv. Uansett gode hensikter tjener det ingen at man går ut med krav som bare skaper mismot og dårlig samvittighet. Rett nok kan mange av oss trenge å bli minnet om at vi trenger å redusere på vårt materielle forbruk. Mange er besteforeldre, og blant disse finnes det naturligvis også dem som bare tenker på seg selv. Men det store flertallet stiller opp for sine barn og barnebarn, både med praktisk og økonomisk hjelp. Noen kan sikkert gjøre det enda mer. Men når kravet blir så generelt, rammer det mange urimelig, noe den siterte reaksjonen ovenfor viser med all ønskelig tydelighet.
Dessuten: Når enkelte besteforeldre har relativt liten kontakt med barnebarna, må en spørre hva grunnen kan være. Det blir vist til en undersøkelse som viser at en tredel av besteforeldre i Norge ser barnebarna bare et par ganger i året. Men før vi dømmer disse, må vi spørre hva grunnen kan være. De kan bo langt fra hverandre og har kanskje dårlig råd til å reise. Kanskje har besteforeldrene dårlig helse. Kanskje ligger årsaken hos barnebarnas foreldre. Det kan være et dårlig forhold, og foreldrene ønsker ikke at besteforeldrene skal ha noen særlig med kontakt med barna deres. Osv.
Mange besteforeldre opplever i dag at de møter forventninger som er urimelig store og som de ikke klarer å leve opp til. De har det vondt. Da skal vi ikke gjøre vondt verre.
Dette er etter min mening bom, og mange reagerer da også med rette. ”Hvor mye vi bruker på ferie, hytte og bil har lite å si for hvor mye tid vi tilbringer med barnebarna. Både barn og barnebarn er tjent med besteforeldre som trives og har overskudd”, skriver en morfar på Aftenpostens debattside på nettet. Og en bestemor sier det slik: ”Etter å ha strevd et langt liv der alt vi hadde av overskudd gikk til ungene, får jeg litt dårlig smak i munnen av de som sier at vi skal ofre oss for barnebarna. I dag har barna våre store fine hus, de reiser på utenlandsferie, går ut og spiser, og unner seg det de har lyst på. Barnebarna har alt de trenger og mer enn det. Det er jeg glad for. Men når jeg nå endelig får pensjon, gleder jeg meg til å reise litt. Nå lurer jeg på om folk synes dette er galt av oss.”
Selvsagt er det ikke galt. Også besteforeldre har krav på å få leve sitt eget liv. Uansett gode hensikter tjener det ingen at man går ut med krav som bare skaper mismot og dårlig samvittighet. Rett nok kan mange av oss trenge å bli minnet om at vi trenger å redusere på vårt materielle forbruk. Mange er besteforeldre, og blant disse finnes det naturligvis også dem som bare tenker på seg selv. Men det store flertallet stiller opp for sine barn og barnebarn, både med praktisk og økonomisk hjelp. Noen kan sikkert gjøre det enda mer. Men når kravet blir så generelt, rammer det mange urimelig, noe den siterte reaksjonen ovenfor viser med all ønskelig tydelighet.
Dessuten: Når enkelte besteforeldre har relativt liten kontakt med barnebarna, må en spørre hva grunnen kan være. Det blir vist til en undersøkelse som viser at en tredel av besteforeldre i Norge ser barnebarna bare et par ganger i året. Men før vi dømmer disse, må vi spørre hva grunnen kan være. De kan bo langt fra hverandre og har kanskje dårlig råd til å reise. Kanskje har besteforeldrene dårlig helse. Kanskje ligger årsaken hos barnebarnas foreldre. Det kan være et dårlig forhold, og foreldrene ønsker ikke at besteforeldrene skal ha noen særlig med kontakt med barna deres. Osv.
Mange besteforeldre opplever i dag at de møter forventninger som er urimelig store og som de ikke klarer å leve opp til. De har det vondt. Da skal vi ikke gjøre vondt verre.
Abonner på:
Innlegg (Atom)