Kirkevalget

Kirkerådet har fått foretatt en undersøkelse som viser at 23 prosent av de ca 3,2 millioner stemmeberettigede medlemmene i Den norske kirke har planer om å delta i kirkevalget. Det blir tolket som et høyt tall. En valgdeltagelse som når opp i denne andelen av medlemsmassen ville være oppsiktsvekkende. Jeg tror imidlertid ikke at det blir så høyt. En ting er å si at man ”har planer” om å delta. Noe annet er å gjøre det. Om halvparten av disse stemmer, vil det være er bra resultat.

Sikkert er det at deltagelsen blir atskillig høyere enn det som har vært vanlig. Det har naturligvis sammenheng med at Den norske kirke for første gang har fått sjansen til å gjøre kirkevalget skikkelig kjent. Og her har Kirkerådet virkelig lykkes. Den samme undersøkelsen viser at 98 prosent av de stemmeberettigede har fått med seg at det er kirkevalg. Ingen kan tvinges til å stemme. Men tallet viser at informasjonen det er satset så mye på, er nådd ut, og enten man stemmer eller ikke, har alle dermed gjort et valg.

Satsingen på dette kirkevalget kommer som et resultat av kirkeavtalen i Stortinget våren 2008, der de politiske partiene ble enige om at det i samarbeid med Den norske kirke skulle gjennomføres en demokratireform, ”slik at kirkens organer får en sterkere demokratisk legitimitet og forankring hos kirkemedlemmene”, som det heter i avtalen. Dette punktet er av en del politikere omtalt som en forutsetning for at de nødvendige vedtak skal bli gjort for å sikre kirken en friere stilling i forhold til staten, ikke minst retten til selv å utnevne biskoper. Hvor stor valgdeltagelse som anses ”godt nok”, har ingen politiker vært villig til å si noe om.
Personlig tror jeg ikke det spiller så stor rolle. Vedtaket om at kirken skal fristilles mer fra staten lar uansett seg ikke reversere. Jeg kan ikke tenke meg at det vil være mulig ut fra prinsippet om trosfrihet og respekt for Den norske kirke som trossamfunn å skulle fortsette med den statskirkeordning vi nå har. Det statskirkesynet som ikke minst Senterpartiet står for, lar seg ikke forsvare i dagens samfunn.

Mange har kritisert kirkevalget. Noen synes det er ille at det foreligger bare én liste, andre synes kandidatene er alt for anonyme. Når en vet hvor vanskelig det er å få folk til å påta seg frivillige oppgaver, er det ikke underlig at det bare blir én liste i de fleste av landets 1200 menigheter. Jeg synes de mer enn 16.000 kandidatene som stiller på disse listene, fortjener honnør og respekt for at de er villige.
Andre kritikere er opptatt av myten om den "sexfikserte kirken". Selv en så vidt fornuftig kommentator som Aftenpostens Ingunn Økland hevder at kirkevalget (jeg antar at hun her mener bispedømmerådsvalget) er redusert til et spørsmål om homofiles rettigheter, og spør om Den norske kirke ikke er opptatt av annet enn seksualitet og samliv? Hun mener kirken denne gangen ikke kan skylde på systematisk overdimensjonering av homofilisaken i mediene.

Hvis dette skal forstås som en innrømmelse av slik overdimensjonering i mediene, så er jo det noe. Av egen erfaring vet jeg litt om denne sexfikseringen fra medienes side. At også kirken har hatt homofilsaken på dagsorden, bør ikke overraske noen i et samfunn hvor dette har vært en av de aller mest fokuserte sakene i samfunnsdebatten de siste 15-20-årene. Når homofilisaken har vært behandlet på Kirkemøtet, har mediene møtt opp i hopetall og skrevet om den sexfikserte kirken. Straks møtet har avsluttet behandlingen av denne saken, har alle TV-lamper sloknet og med få unntak har pressefolkene rømt salen. Saker som gjelder ”forbruk og rettferd”, miljøspørsmålet, trosopplæring i kirken, urfolkenes situasjon i den verdensvide kirke m.fl. ble ansett uinteressante av de fleste medierepresentantene. Ved å la være å rapportere om slike saker kunne man opprettholde myten om den sexfikserte kirken.

Når påstanden om at kirken bare er opptatt av homofili og samlivsetikk dukker opp også ved kirkevalget, skyldes det at et par aksjonsgrupper har engasjert seg i spørsmålet om kirken skal tilpasse seg den nye ekteskapsloven og begynne å vie homofile og lesbiske par. Men hva er det som er så galt med at folk engasjerer seg i konkrete saker? Er det ikke det som er demokrati? Er det ikke nettopp engasjement som blir etterlyst? For noen er faktisk dette spørsmålet i aller høyeste grad et spørsmål om ”hva slags kirke” de vil ha. Og for enkelte bryter det på dypt vann fordi det dreier seg om noe så sentralt som spørsmålet om hvilken autoritet Bibelen som Guds ord skal ha i kirken. Derfor kan Kirkemøtets standpunkt i dette spørsmålet bli avgjørende for deres kirkemedlemskap. Det gjelder mennesker på begge sider av delestreken i denne saken.

For øvrig er det ikke sant at dette er den eneste saken kirkefolk og kandidatene er opptatt av. Leser man kandidatenes selvpresentasjon og kirkeledernes engasjement på de kirkelige nettstedene, ser man noe annet. Ja, tatt i betraktning hvor sentral denne saken er for mange mennesker i kirken, går det faktisk an å kritisere mange av kandidatene for at de ikke tydeligere flagger et syn.