KAPITTEL 1
Under 2. verdenskrig tok NS-regjeringen i Norge i bruk forvisning
fra hjemstedet som et virkemiddel mot
prester og biskoper som ikke ville innordne seg det nye styret i landet.[1]
Til å begynne med kunne prester som ble forvist, ta opphold der de ville. I
1944 fant myndighetene på at de skulle samle forviste prester på ett sted. Valget
falt på Lillehammer. Forvisningene til Lillehammer startet i mars 1944, og i
løpet av året kom i alt 52 prester og biskoper til byen.
I desember 1944 ble de fleste overflyttet til Helgøya
på Nes i Hedmark. Noen nye forviste kom til etter overflyttingen. Denne
ansamlingen av forviste prester, som er blitt kalt prestekolonien på Lillehammer og Helgøya, er temaet for denne boka.
Forvisningen av prester til Lillehammer og Helgøya
skjedde under siste del av okkupasjonstiden, og etter tre-fire års hard
kirkekamp. For å sette prestekolonien inn i sin sammenheng, skal jeg i kapittel
2 skissere noen hovedtrekk i kirkekampen. Jeg har gitt dette kapitlet et visst
lokalhistorisk preg ved å hente eksempler fra Hamar bispedømme og fra Lillehammer
og Nes.
I kapitlene 3 og 4 forteller jeg om prestekolonien
henholdsvis på Lillehammer og på Helgøya. I et vedlegg finnes en oversikt over
alle som var på Lillehammer og/eller Helgøya. Her er det blant annet
opplysninger om hvor prestene bodde på de to stedene.
Allerede mens prestene var på Lillehammer, ble
spørsmålet om å lage bok om prestekolonien diskutert. En komité fikk i oppdrag
å legge fram detaljert forslag til innhold og utpeke forfattere. Henrik Hauge,
Ivar Welle, Ingvald B. Carlsen og Alv Askeland, ble oppnevnt. Saken ble
behandlet på tre møter i prestekoloniens arbeidsutvalg, men den ble ikke
realisert.[2]
Komitemedlemmet Ingvald B. Carlsen
arbeidet med en egen bok om kirkekampen generelt. Det samme gjorde Hartvig C.
Christie, som også tilhørte prestekolonien. Begge ga ut bøkene sine rett etter
frigjøringen i 1945. Carlsen forteller avslutningsvis i sin bok litt fra
oppholdet på Lillehammer og Helgøya.[3] Christie skriver mer omfattende om kirkekampen enn
Carlsen, men han forteller lite om prestekolonien.[4] Han skriver faktisk mer i en dobbeltkronikk i
Aftenposten i august 1945.[5]
Ludvig
Schübeler var selv ikke forvist til Lillehammer, men som medlem av Den
midlertidige kirkeledelse besøkte han prestekolonien og informerte de forviste
prestene om den kirkelige situasjonen generelt og om kirkeledelsens arbeid
spesielt. I sin bok om kirkekampen, som kom ut like før han døde i september
1945, overlater Schübeler til Arne Prøis å skrive om prestekolonien i ett av
bokas kapitler. Prøis oppholdt seg ikke på Helgøya, og skriver derfor bare om
tiden på Lillehammer.
Prøis ble tidlig en del av prestekolonien, og han
forteller levende og muntert om de forvistes dagligliv i mjøsbyen i 1944. I og
med at Prøis var cand. theol, men den eneste på Lillehammer som ikke var
ordinert prest, kunne han kanskje bedre enn de andre se på prestene både med et
lite skråblikk og en viss kritisk distanse.[6]
Dette materialet representerer viktige kilder for
arbeidet med denne boka, ikke minst beretningen til Prøis. Ingen av disse
kildene er spesielt detaljerte og nøyaktige når det gjelder konkrete fakta.
De tre bøkene ble skrevet under krigen, og alle ble
publisert rett etter frigjøringen i 1945. Straks etter utgivelsen ble de
anmeldt samlet i Luthersk Kirketidende av Ragnvald Indrebø, som var forvist
både til Lillehammer og Helgøya. Indrebø stiller et spørsmålstegn ved om
kildene for de fortalte «historier», personopplysninger og liknende er helt sikre.
Han mener forfatterne burde ha øvd mer kildekritikk.[7]
Einar Molland anmeldte bøkene til Carlsen og Christie i en artikkel i Kirke og
Kultur i 1945. Han roser begge forfatterne for å ha skrevet «fyldige og levende
bøker om kirkekampen», bøker som «bare kunne skrives her hjemme og av menn som
har stått i de forreste rekker i striden».[8]
Da biskop Henrik Hille ble forvist til Lillehammer,
valgte prestekolonien et arbeidsutvalg (AU), som fungerte som ledelse for
kolonien. AU førte protokoll over sin virksomhet både på Lillehammer og
Helgøya. Protokollen finnes i Statsarkivet på Hamar sammen med enkelte andre
dokumenter, som til sammen gir mer nøyaktige opplysninger om prestekolonien.
Statsarkivet på Hamar har også Henrik Hilles arkiv
fra krigen, som gir viktig informasjon. Det samme gjelder et arkivmateriale som
er deponert av en av prestene i kolonien, Jens Thori, med hans syvende sans fra
de siste krigsårene og noen andre dokumenter fra hans opphold på Lillehammer og
Helgøya.
Jeg har hentet mange opplysninger fra prestene i
dokumenter i Kirkekampens Sentralarkiv på Nasjonalbiblioteket, blant annet i et
arkivmateriale etter Alv Askeland, som var forvist til Lillehammer. Videre har
jeg funnet mange opplysninger i Riksarkivet og i Hjemmefrontmuseets arkiv,
blant annet Sam Knutzens arkiver, som er uvurderlige når det gjelder kunnskap
om den økonomiske kirkekampen. Annonser i Lillehammeravisene under krigen har
gitt et bilde av prestenes forkynnervirksomhet i byen under oppholdet.
Georg Hille har vært så vennlig å la meg få tilgang
til almanakkene til hans far, biskop Henrik Hille, som var leder i
prestekolonien. Selv om Henrik Hille bare noterte hvilke møter og liknende han
deltok på, og hvem han besøkte og fikk besøk av, gir slike opplysninger et
interessant innblikk i aktiviteten under oppholdet på Lillehammer og Helgøya.
Georg Hille har også lånt meg en del bildemateriale.
Reidar Kobro var som barn på Lillehammer og Helgøya
sammen med sine forviste foreldre. Han har lånt meg mange bilder og en del
annet stoff. Også andre etterkommere av prester som var forvist til
Lillehammer, har gitt meg interessante opplysninger og lånt meg bilder og annet
materiale. Jeg viser for øvrig til kildeliste bakerst i boka.
[1] NS: Nasjonal Samling, politisk parti stiftet i 1933. Partiet
var preget av fascistisk tenkning og la seg etter hvert nært opp til den tyske
nasjonalsosialismens ideologi. Under den tyske okkupasjonen av Norge ble NS det
eneste politiske partiet okkupasjonsmakten tillot, og 1. februar 1942 ble
Vidkun Quisling utnevnt til ministerpresident i en NS-regjering, som styrte på
tyskernes nåde. (Wikipedia. SNL)
[2] AUs protokoll 27.9., 4.10.
og 25.10.1944.
[3] Carlsen 1945, 197-207.
[4] Christie 1945, 324-325.
[5] Christie 1945, I og II.
[6] Schübeler 1945, 352-382.
[7] Indrebø 1945.
[8] Molland 1945, 121.
