KAPITTEL 1
Under 2. verdenskrig tok NS-regjeringen i Norge i bruk forvisning
fra hjemstedet som et virkemiddel mot prester og biskoper som ikke ville innordne seg det nye styret i landet.[1]
Til å begynne med å kunne prestere som ble forvist, ta opphold der de ville. I 1944 fant myndighetene på at de skulle samle forviste prester på ett sted. Valget falt på Lillehammer. Forvisningene til Lillehammer startet i mars 1944, og i løpet av året kom i alt 52 prester og biskoper til byen.
I desember 1944 ble de fleste overflyttet til Helgøya på Nes i Hedmark. Noen nye forviste kom til etter overflyttingen. Denne ansamlingen av forviste prester, som er blitt kalt prestekolonien på Lillehammer og Helgøya, er temaet for denne boka.
Forvisningen av prester til Lillehammer og Helgøya skjedde under siste del av okkupasjonstiden, og etter tre-fire års hard kirkekamp. For å sette prestekolonien inn i sin sammenheng, skal jeg i kapittel 2 skisere noen hovedtrekk i kirkekampen. Jeg har gitt dette kapitlet et visst lokalhistorisk preg ved å hente eksempler fra Hamar bispedømme og fra Lillehammer og Nes.
I kapitlene 3 og 4 forteller jeg om prestekolonien henholdsvis på Lillehammer og på Helgøya. I et vedlegg finnes en oversikt over alle som var på Lillehammer og/eller Helgøya. Her er det blant annet informasjon om hvor prestene bodde på de to stedene.
Allerede mens prestene var på Lillehammer, ble spørsmålet om å lage bok om prestekolonien diskutert. En komité fikk i oppdrag å legge fram detaljert forslag til innhold og utpeke forfattere. Henrik Hauge, Ivar Welle, Ingvald B. Carlsen og Alv Askeland, ble oppnevnt. Saken ble behandlet på tre møter i prestekoloniens arbeidsutvalg, men den ble ikke realisert.[2]
Komitemedlemmet Ingvald B. Carlsen arbeidet med en egen bok om kirkekampen generelt. Det samme gjorde Hartvig C. Christie, som også tilhørte prestekolonien. Begge ga ut bøkene sine rett etter frigjøringen i 1945. Carlsen forteller avslutningsvis i sin bok litt fra oppholdet på Lillehammer og Helgøya.[3 ]Christie skriver mer omfattende om kirkekampen enn Carlsen, men han forteller litt om prestekolonien.[4] Han skrev faktisk mer i en dobbeltkronikk i Aftenposten i august 1945.[5]
Ludvig Schübeler var selv ikke forvist til Lillehammer, men som medlem av Den midlertidige kirkeledelsen besøkte han prestekolonien og informerte de forviste prestene om den kirkelige situasjonen generelt og om kirkeledelsens arbeid spesielt. I sin bok om kirkekampen, som kom ut like før han døde i september 1945, overlater Schübeler til Arne Prøis å skrive om prestekolonien i ett av bokas kapitler. Prøis oppholdt seg ikke på Helgøya, og skriver derfor bare om tiden på Lillehammer.
Prøis ble tidlig en del av prestekolonien, og han forteller levende og muntert om de forvistes dagligliv i mjøsbyen i 1944. I og med at Prøis var cand. theol, men den eneste på Lillehammer som ikke var ordinert prest, kunne han kanskje bedre enn de andre se på prestene både med et lite skråblikk og en viss kritisk distanse.[6]
Dette materialet representerer viktige kilder for arbeidet med denne boka, ikke minst beretningen til Prøis. Ingen av disse kildene er spesielt detaljerte og nøyaktige når det gjelder konkrete fakta.
De tre bøkene ble skrevet under krigen, og alle ble publisert rett etter frigjøringen i 1945. Straks etter utgivelsen ble de anmeldt samlet i Luthersk Kirketidende av Ragnvald Indrebø, som var forvist både til Lillehammer og Helgøya. Indrebø stiller et spørsmålstegn ved om kildene for de fortalte «historier», personopplysninger og liknende er helt sikre. Han mener forfatterne burde ha øvd mer kildekritikk.[7]
Einar Molland anmeldte bøkene til Carlsen og Christie i en artikkel i Kirke og Kultur i 1945. Han roser begge forfatterne for å ha skrevet «fyldige og levende bøker om kirkekampen», bøker som «bare kunne skrives her hjemme og av menn som har stått i de forreste rekker i striden».[8]
Da biskop Henrik Hille ble forvist til Lillehammer, valgte prestekolonien et arbeidsutvalg (AU), som fungerte som ledelse for kolonien. AU førte protokoll over sin virksomhet både på Lillehammer og Helgøya. Protokollen finnes i Statsarkivet på Hamar sammen med enkelte andre dokumenter, som sammen gir mer nøyaktige opplysninger om prestekolonien.
Statsarkivet på Hamar har også Henrik Hilles arkiv fra krigen, som gir viktig informasjon. Det samme gjelder et arkivmateriale som er deponert av en av prestene i kolonien, Jens Thori. Dette materialet inneholder blant annet Thoris syvende sans fra de siste krigsårene og noen andre dokumenter fra hans opphold på Lillehammer og Helgøya.
Jeg har hentet mange opplysninger fra prestene i dokumenter i Kirkekampens Sentralarkiv på Nasjonalbiblioteket, blant annet i et arkivmateriale etter Alv Askeland, som var forvist til Lillehammer. Videre har jeg funnet mange opplysninger i Riksarkivet og i Hjemmefrontmuseets arkiv, blant annet Sam Knutzens arkiver, som er uvurderlige når det gjelder kunnskap om den økonomiske kirkekampen. Annonser i Lillehammeravisene under krigen har gitt et bilde av prestenes forkynnervirksomhet i byen under oppholdet.
Georg Hille har vært så vennlig å la meg få tilgang til almanakkene til hans far, biskop Henrik Hille, som var leder i prestekolonien. Selv om Henrik Hille bare noterte hvilke møter og liknende han deltok på, og hvem han besøkte og fikk besøk av, gir slike opplysninger et interessant innblikk i aktiviteten under oppholdet på Lillehammer og Helgøya. Georg Hille har også lånt meg en del bildemateriale.
Reidar Kobro var som barn på Lillehammer og Helgøya sammen med sine foreldre. Han har lånt meg mange bilder og en del annet stoff. Også andre etterkommere av prester som var forvist til Lillehammer, har gitt meg interessante opplysninger og lånt meg bilder og annet materiale. Jeg viser for øvrig til kildeliste bakerst i boka.
[1] NS: Nasjonal Samling, politisk parti stiftet i 1933. Partiet var preget av fascistisk tenkning og la seg etter hvert nært opp til den tyske nasjonalsosialismens ideologi. Under den tyske okkupasjonen av Norge ble NS det eneste politiske partiet okkupasjonsmakten tillot, og 1. februar 1942 ble Vidkun Quisling utnevnt til ministerpresident i en NS-regjering, som styrte på tyskernes nåde. (Wikipedia. SNL)
[2]AUs protokoll 27.9., 4.10. og 25.10.1944.
[3]Carlsen 1945, 197-207.
[4]Christie 1945, 324-325.
[5]Christie 1945, I og II.
[6]Schübeler 1945, 352-382.
[7]Indrebø 1945.
[8]Molland 1945, 121.
